Sigurd Storm skriver om ei som har hjulpet han å få kontakt med sin avdøde far. Et medium.  Spiritisme.
Tror jeg på slikt?
Jeg vet ikke……

Det er mer mellom himmel og jord enn det vi mennesker forstår .
Jeg har snakket med flere som mener de har hatt kontakt med avdøde slektninger,  jeg kan ikke bare avfeie det som tøv.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Nå er det ingen av de jeg ha snakket med om temaet som har vært hos et medium eller fått kontakt med de døde gjennom slike hjelpere.  Det er mer at de har sett eller kanskje mer fornemmet at den døde har tatt kontakt.
Mye av det har nok vært utslag for sorg og ønsketenkning.
En mor som hadde mistet datteren sin alt for tidlig hevdet at datteren hadde tatt kontakt med henne.  Gitt meldinger som hadde bidratt til trøst.

Men det blir for enkelt å bare avfeie det som ønsketenkning.  For kan vi egentlig vite?

I min barnetro satt alle de døde i himmelen sammen med Gud, Jesus og alle englene og fulgte med på at vi hadde det bra.  Ikke kontrollerte at vi levde som vi skulle, men passet på at vi hadde det sånn passe bra.
Er det  da så utenkelig at de kan sende tanker, energier, hjelp og støtte når de ser at vi tenger det?  Eller at de vil gripe inn, få oss til å tenke oss om en gang til hvis vi er i ferd med å gjøre noe dumt?

Man blir gjerne oppfattet som litt skrullete hvis man hevder at man har kontakt med de døde. Jeg ville aldri deltatt på en seanse med stearinlys, holde hender og et medium som i transe og med rullende øyne fortalte meg at hun hadde fått kontakt med min avdøde mormor, og at denne mormoren ønsket at jeg skule fullføre hennes halvferdige duk i hardangersøm, og ikke minst donere 3.000,- kr til dette mediets arbeid for hjemløse katter.

Men er det like utenkelig at jeg når livet har vært vanskelig har hørt Bestemors rolige stemme som fortelle meg at alt kommer til å bli bra?
At når jeg lå i mørket i sykehussenga og realitetene i budskapet “ikke belaste beinet på 6 uker” og lang tid før beinet bli bra sank inn og tårene og fortvilelsen kom der i mørket hvor ingen kunne se meg.  Er det da helt utenkelig at jeg hørte Mammas litt strenge men kjærlige stemme fortelle meg at dette klarer du!  Ta deg sammen, tørk tårene.  Du klarer de ukene.  Du klarer å trene deg opp en gang til.

Kall det trøst, kall det hva du vil. Men er det utenkelig at de døde kan sende sine energier fra den andre siden?  Jeg mener nei.

Jeg ville aldri tatt kontakt med “profesjonelle” for å få kontakt med de døde.  Jeg tro man fort kan bli lurt.
Samtidig tror jeg og slik kontakt kan være en god trøst for enkelte, kan hjelpe de til å komme videre i sorgprosessen.  (Men stopp før du blir bankerott.)

Og la oss fortsette litt i det åndelige sporet.  La oss fortsette med Lillasjel

Lillasjel skrive at “Dette er personlige Lillasjel ord skrevet på bestilling”   Jeg er usikker på om hun mener bildet med visdomsord som illustrerer innlegget, eller hele teksten.   Jeg tar likevel sjansen på å kommentere teksten.  Hvis den er ment personlig, hvorfor er den da delt på en offentlig blogg.?  Det må jo være fordi andre enn den den er skrevet forskal lese den. Da må det og være lov å kommentere den.

Med Lille-Bjørn Nilsen strofen “Se alltid lyst på livet sa mora mi til meg” starter Lillasjel innlegget sitt, og fortsetter at det ikke er alltid like lett selv om en gjør så godt en kan.  Lillasjel skriver videre at det er lov å føle seg lei og maktesløs At man skal få ut det som er vondt og vanskelig. At det er lettere å være positiv hvis en får ut det som e tungt først.

Jeg vet ikke om jeg er helt enig.
Jeg er selvsagt enig i at det ikke alltid er lett å se lyst på livet, og at det er lov å føle seg maktesløs og lei innimellom.  Men jeg er ikke sikker på om man alltid må få ut det som er vondt og vanskelig for å se det positive.   Er det ikke når alt er som svartest man virkelig trenger de streif av lys som positive ting gir?
Skal man da snu ryggen til stripene av lys og håp og dukke ned i det svarte og triste for å gjøre seg ferdig med det først?  Er det ikke bedre å gripe ette lyset, strekke seg mot det, kjenne på det om så kun for et kort øyeblikk fø en glir ned i mørket igjen?

Lillasjel skriver videre om at livet ikke alltid blir slik vi tenkte.
Min erfaring er at livet sjelden blir slik vi tror.  Livet skjer.
Tenk tilbake på ditt eget liv.  Hvis du tenker 10, 20, eller 40 år tilbake i tiden.  Er du i dag der du trodde du skulle være i dag den gang?  Det er ikke jeg.  Men det er helt greit.  Det er ikke et nederlag.  Kanskje er jeg på et bedre sted enn jeg hadde forutsatt?

Lillasjel skriver at den hun skriver til, som jeg mistenke å være henne selv, er en viktig brikke i noens liv.
Jeg har i mange år vært den støttende muren, klippen i manges liv.  Jeg vet at det jeg må jobbe med er å være klippen også i mitt eget liv.  At jeg måta mer hensyn til meg selv enn å alltid ta hensyn til andre menneskers behov for støtte, råd og hjelp.

Jeg har blitt flinkere til å ta de små pausene i hverdagen de siste årene.  Være mer til stede her og nå. Nyte øyeblikkene og ikke alltid bare strebe videre.  Ikke alltid tenke på neste punkt på planen.
Det har gjort livet mitt godt.
Det har gjort meg godt.

“Se fremover, men ikke gruble over hva som er bak neste sving” skriver Lillasjel
Et godt råd.
Jeg har aldri vært veldig bekymret eller redd fo hva fremtiden vil bringe.
Jeg lever livet her og nå, og er spent på hva livet bringer bak neste sving.
Positiv nysgjerrig..
Spent på neste episode.
Slik har jeg alltid vært-
Jeg har heller aldri lagt planer for evigheten, eller hele livet.

Min eneste masterplan er å være meg selv.

Det blir mye tanker i dag.
Det neste blogginnlegget jeg skal skrive om er innlegget til Rommetmitteliselinnea Det heter “Hvem er jeg, Mamma?” og handler om tanker rundt sønnen og hans historie om rusmisbruker.

Nå den rusavhengige sønnen får beskjed på behandlingsplasser for rusavhengige får beskjed om at han må være seg selv.  Du må være deg.  Så henvender han seg til moren og spør “Hvem er jeg?”
Tenk litt over det spørsmålet, den settingen. fo du kan ikke gi noen andre svar på hvem de er.  Det må vi alle finne ut selv innerst i oss selv.  En mors svar ville jo bare være et svar på hvem sønnen var i hennes øyne.

Samtidig er det ikke lett for en rusavhengig å vite hvem en er. Har man ruset seg fra ung alder har man aldri fått utviklet seg til å bli den man er tenkt å være.  Man har ruset vekk muligheten til å finne seg selv.

Det er ikke bare rusavhengige som har gått glipp av å bli den man er.  Den man er innerst inne.
Jeg har bekjente, venner som hele livet har strevd med å leve opp til de krav og forventninger andre har satt til hvem de skal være og hvordan de skal leve livene sine.  “Hvordan vil Mamma at jeg skal være?”    Mange har aldri klart å leve opp til de krav og forventningene ande har satt, og har endt opp som å se på seg selv som mislykkede.
Det har ødelagt mangt et menneske og hele livet strebe etter å være noen ande enn seg selv, og aldri klare det.  Man skuffer de som satte kravene.  Men man skuffer og ødelegger seg selv.
Man mister evnen til å se for et fint menneske en selv er.

Hvem kan klandres når et menneske går til grunne? Om det er ved rusavhengighet, selvskading eller depresjon? Foreldre? Oppvekstmiljø? Venner? Kommune? Barnevern? Hvem var det som ikke gjorde jobben sin? Sannheten er vel forskjellig i forskjellige tilfeller.  Men samme hvem som kan klandres så hjelper det svært lite å finne en syndebukk.  Man kan ikke endre fortiden, men man kan endre fremtiden.

Skal man stable livet sitt på beina igjen. er det noe en må ville selv.  Ingen kan endre en som ikke selv ønsker å endres.   Den beste hjelp du kan gi folk som sliter er å gi de den tryggheten at de vet at du er der for dem når de trenger deg.  At du er en del av nettverket de trenger når de skal ta kampen. Når de skal kjempe seg frem til å finne ut hvem de selv er.

Men husk, ta surstoffmaska på deg selv før du hjelper andre.  Du hjelper ingen hvis du mister deg selv på veien.  Hvis du sliter ut deg selv i kampen for å hjelpe andre.
For meg har det alltid vært viktig å være der for andre.  Til slutt var jeg der for så mange at jeg glemte å være der for meg selv.

Jeg ser at jeg kan oppleves egoistisk nå.  At det kan virke som om jeg har nok med meg selv.  At når Rommetmittelinelinnea spør

Vi trenger hverandre uansett i livet når vi skal gå vanskelige eller lette skritt på veien videre. Er du der eller har du nok med deg selv?

så kan det virke som om jeg er en av de som svarer “Nei, jeg har dessverre nok med meg selv…”
For jeg er ei som stiller opp for venner og familie hvis de virkelig trenger meg.
Men jeg har hatt så mange i livet mitt som forventer at jeg løser utfordringene deres nesten før de prøver selv.  Og jeg klandrer ingen. Jeg var aldri vanskelig å be.

Nå må jeg først ta vare på meg selv, før jeg kan ta vare på alle andre.

I dag er jeg glad for at Rachel og Nina uten filter ikke har kommet med noen nye innlegg på en stund.  At jeg har skrevet om innleggene deres før.  For ellers hadde dette innlegget blitt flere kilometer langt. Ja, jeg vet at mange av dere mener det er mer enn langt nok. Men slik er kjerringtanker..  Noen ganger går de litt dypt.

Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne i dag?
Jeg skal gjøre ting som gjør meg selv godt.