Når dette skrives er klokka 10.24. Dagen har ikke vart i så mange timer, men jeg kjenner at jeg allerede begynner å få treningseffekt av dagen. Dere vet, man blir svett, varm, får opp pulsen og får litt pust. Jeg noterer også klokkeslettet fordi jeg har en misstanke om at klokka fort kan bli både ett og tre før ….

Hvor var jeg? Jo det var det med puls og pust. Den er der fremdeles. Har drevet med litt trappetrening siden jeg startet på dette innlegget. Klokka har nå blitt 10.33.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kidd og jeg sto opp rundt 6.30. Morgenstunden foregikk relativt rolig. Jeg fikk knotte på pcn i fred, og Kidd slappet av på ei fløyelspute i “tantesofaen”. Derfra har han god utsikt til både stue, kjøkken og inngangsdør, og det har blitt hans faste plass. Ikke alle hunder som får en antikk rokokkosofa som hundeseng. Men bare det beste er godt nok for en gammel godgutt som Kidd.

Litt før 7.30 sto også Charlie Chihuahua opp. Han gjorde det helt klinkende klart at eneste grunn til at han hadde stått opp så tidlig var at han måtte ut. Så da var det bare for meg å forlate pc, nytraktet tekopp og kaviarbrødskiva og ta med to hunder ut på tur.

Vi gikk en halvtimes tur i skogen. Hundene går fint i lag, sola skinte og himmelen var blå. Det var i grunn godt med en morgentur. Helt til postbilen dukket opp.

Det kom akkurat da vi kom ut på veien ved et postkassestativ, og akkurat da Kidd satt i hockey for å levere dagens første pudding. Vel puddingen ble levert, og mens jeg fikk den i pose som seg hør og bør danset Kidd rundt på to bein og gjødde høylytt mot postmannen, som forøvrigvar en dame. Vi halset raskt videre.

Heldigvis hadde ikke robottklipperen i det neste huset vi kom til startet dagens arbeid ennå. Vi har lært oss at Kidd ikke liker den, så jeg holdt hunden i stramt kort band. Vi kom nesten helt hjem uten flere utfordringer. Nesten. For ved porten til Drømmehuset fikk vi øye på postbilen igjen, den var kommet til vårt postkassestativ. Det ble rask spurt på Kidd, som ble utført i sirkelbevegelse rundt og rundt med meg som senter der jeg holdt godt fast på båndet. I runddansen kom Kidd til å tråkke litt på Charlie, som ga fra seg noen sure klynk. Jeg valgte å ikke gå bortom postkassestativet for å ta med posten. I stedet tok jeg med meg hundene inn for å fortsette frokosten.

Roen senker seg. Hundene spiser litt tørrfôr og snart sov Kidd på fløyelsputa i tantesofaen og jeg nyter resten av frokosten. Eller nyter og nyter da. Teen var blitt lunken og alt for sterk. Teposen hadde ligget og trukket i kruset den drøye halvtimen jeg var ute på tur. Vel, tørt brød med kaviar er mat det og.

Etter frokost hadde jeg tenkt meg ut for å gjøre et par ting i hagen. Jeg setter hundene i bånd og skal til å ta på meg joggeskoene da det er tydelig at Kidd har fått øye på noe interessant. Med glade bjeff tar han full fart fra trammen og løper ut på plenen. Jeg regner med at det er en hund på veien utenfor gjerdet. Hunden vår er i bånd og når ikke frem til gjerdet så dette har jeg kontroll på, men går barføtt ut på trammen for å rope til meg hunden å få den til å bli rolig.

Det var ingen annen hund. Det var ikke noen nabo. Det var “Late Kai”. Altså robottgressklipperen på vår egen plen. Og den nådde selvsagt Kidd bort til, eller skal vi si at den nådde bort til Kidd? Hundebånd, dansende hund og robottgressklipper er ikke en god kombinasjon. På få sekunder var bånd, hund og gressklipper knyttet tett sammen. Jeg hoppet barføtt ned fra trammen, og fikk hunden løs fra båndet og trykket på nødstoppen på klippeten. Det der kunne fort ha endt med forferdelse.

Vel, hundene får være inne, og gressklipperen full av hundebånd får Gamle Gubben Grå ta seg av når han kommer hjem. Jeg lukker inn hundene. Ombestemmer meg og åpner terrassedøra og setter Kidd i langlina på terrassen. Chatrenger ikke line der. Han tør ikke gå trappa ned fra terrassen. Forstår han godt. Jeg liker heller ikke den trappa.

Jeg gjør meg ferdig med det jeg skal ute. Vaske bordet på trammen, klippe litt gras mellom plantekassene i kjøkkenhagen og kverne opp noen kvister med kompostkverna. Jeg klippet litt av noen busker i pinsen, men ville ikke starte kompostkverna da, helligdagsfred og alt det der. Charlie satt på terrassen og fulgte med på hva jeg drev med. Kidd så jeg ikke.

Svaret på hvorfor ikke det fant jeg ut da jeg kom inn igjen. Han satt godt surret fast til spisestuen. Han hadde tatt turen inn den åpne terrassedøra og surret seg godt fast i det meste av spisestuemøbler. Eller rundt en stol, altså både over og under setet pluss 3 runder rundt ett av bordbena.

Vel, jeg løste opp folkene og vi tok en liten pause på terrassen hvor jeg altså begynte på dette blogginnlegget. Ja, etter å ha ommøblert terrassen først da. For mens jeg fant meg et glass drikke brukte Kidd tiden til å surre seg inn i to av stolene på terrassen.

Det var rolig en 10 minutters tid. Jeg satt litt opptatt med telefonen, og Kidd så sitt snitt til å liste seg ned fra terrassen og undersøke blomsterbedet pluss ta et par runder rundt sjasminen som står der og noen hopp frem og tilbake over der lave stakittgjerdet ved bedet. På ny fikk jeg løst opp i folkene. Merkelig nok roet det seg litt nå, og Kidd og Charlie lå og halvsov side om side I sola. Skuldrene kunne senke seg så vell på hunder som på kjerring.

11.20 hørte jeg det banne infrrnalskt nede på plenen. Gamle Gubben Grå var kommet hjem og funnet sin kjære gressklipper inntullet i hundebånd. Han fikk løsnet båndet- og satte i gang gressklipperen igjen. Siden jeg hadde opplevd at i første omgang av kampen hund vs gressklipper hadde helt klart hund vært den tapende part tok jeg Kidd på fanget mens vi satt ute på terrassen. Han takket for min kjærlige gest med å knurrer lavt og bjeffe hver gang han så den minste flik av gressklipperen.

Det avgjorde saken. Vi pakket litt kaffe og noen boller fra fryseren og dro til skogs. Ordentlig til skogs. Langt fra postmenn, gressklippere og spisestuer.

Vi gikk en passe lang tur i skogen og satte oss ved vanner og koste oss med boller og kaffe. Hundene lekte fint og koste seg I sola. Ikke kranglet de om bollebiter og ikke gad de bry seg med hverken måker som kom for å få sin del av bollene eller en tømmerbil som tordnet forbi på grusveien like ved. Her var det kun harmoni og ro. Men jammen har kjerringa fått trent seg litt i dag.

Nå er vi kommet hjem fra skogen, og ligger rett ut alle mann. Tror det er flere enn meg som trenger det.