Jeg teller på fingrene. Skal, skal ikke, skal… Hvor lurt er det at jeg uttaler meg om forhold innen spesialisthelsetjenesten? Jeg er jo ikke en del av det miljøet lenger. La de styre med sitt. Konsentrere meg heller om kommunehelsetjenesten. Der har jeg fremdeles et visst ansvar og påvirkningsmakt. Og ja, utfordringene er like store der. Det skinner ikke akkurat av eldreomsorgen for tiden, selv om det vel en gang i tiden var et av Arbeiderpartiets valgløfter. Akkurat som “Nå er det vanlige folks tur” var valgløftet deres ved sist valg.
Jeg burde kanskje ikke. Noen vil kanskje føle at jeg tråkker på noen tær, men likevel klarer jeg ikke å la være å reflektere litt sånn for meg selv. Hva har egentlig skjedd? Jeg husker at mottoet i sykehusene var Pasienten i sentrum og I trygge hender. Nå kan jeg lese i mediene at ledelsen ved barneavdelingen på OUS (Oslo universitetssykehus) har sendt ut mail til de ansatte om at pasientbehandlingen skal være God nok og forsvarlig, men kanskje ikke alltid i verdenstoppen.
Det der med “Godt nok, så lenge det er forsvarlig” har jeg hørt i flere år i kommunehelsetjenesten. Likevel gjør det inntrykk når jeg ser det svart på hvitt om tilbudet ved barneavdelingen på det som kanskje er landets fremste universitetssykehus.
De ansatte ved barneavdelingen ved OUS får videre beskjed i en eposten at de ikke lenger kan “gjøre alt for pasienter og pårørende”. Jeg tenker den setningen svir omtrent som et slag midt i trynet for helsepersonell som har arbeidet hardt for å gjøre alt som står i deres makt for å redde, helbrede og trøste små pasienter. Ansatte som har ofret matpause og dobesøk for å ta seg av pasienter og pårørende på en best mulig måte og gjerne strekt seg litt ekstra for å gjøre situasjonen for både barn og foreldre litt bedre hvis mulig. Vil ikke en slik mail få de til å føle at de gjør noe galt når de setter inn det ekstra giret og gir det lille ekstra?
Avdeling Nyfødt intensiv har for lave inntekter og for høye kostnader, leser jeg. Ja det skjønner jeg. Syke mennesker er dårlig butikk. Det har jeg sagt i alle år. Det er fort gjort å gi pasienter bedre behandling enn det DRG poengene tilsier, altså at sykehuset bruker mer ressurser på en pasient enn det sykehuset får refundert fra staten. Alt dreier seg og om kroner og ører, også hvor vidt vi skal gjøre alt som står i vår makt for å redde et lite barn som kanskje har hatt en tøff start på livet.
Skal de ikke lenger redde 23 uker gamle babyer? Skal de ikke leger løpe når akyttcallingen går? Disse retoriske spørsmålene stiller de ansatte. Men ledelsen har ikke svarene. De vil ikke ta ansvaret for å bestemme hvilke oppgaver de skal slutte med. Det ansvaret overlater de til de ansatte å diskutere seg frem til. Ansvarsfraskrivelsen er aldri langt borte når det gjelder ledelse i helsesektoren. Det er mye bedre å skyve det å ta de umulige valgene nedover i organisasjonen. Spar så mange penger sier toppledelsen, kutt ut noe av der dere driver med sier helseministeren. Men ingen sier hvordan pengene sksl kuttes eller hvilke oppgaver de skal slutte med. Den vanskelige oppgaver dytter de ned på fagfolkene. Fagfolk som har der i sin profesjon å yte maks for å redde liv, behandle, gi best mulig omsorg. Kort sagt utføre yrket sitt, jobben sin på en best mulig måte.
Er det for mye for langt at de lederne som bestemmer at oppgaver skal kuttes, også bestemmer hvilke oppgaver som skal kuttes? Er ikke det en del av deres ansvarsområde? Er det ikke et ansvar som følger av stillingen? Hva er vitsen med å være sjef, leder, direktør, minister hvis de ikke kan ta de vanskelige og upopulære avgjørelsene?
Jeg stiller meg mange spørsmål, men det viktigste er Hva er det egentlig som skjer? Helsevesenet i ett av verdens rikeste land er i ferd med å kollapse. Vi har ikke råd til å gi så god behandling som vi kan. Hvordan kom vi hit? Og hva skal til for at vi igjen skal ha pasienten og ikke penger i fokus? Hva skal til for at vi som pasienter skal kunne føle at vi er i trygge hender, selv om vi skulle trenge behandling som har en relativt høy kostnad? Jeg er skremt av den utviklingen jeg ser i helsesektoren. Hvordan har vi latt dette skje?
