I helsevesenet har vi lenge sett at blårussen, økonomene og samfunnsviterne ikke helt har forstått hensikten med beredskap.  De har sett på det som noe gammeldags, en lite kostnadseffektiv ordning hvor man betatte en hel del ansatte lønn uten at man fikk full valuta for pengene.  For eksempel hvor mange nattevaktstimer jeg har sittet på et vaktrom uten å ta et eneste røntgenbilde. Mens pasienter med timebestilling og pasienter som trenger øyeblikkelig hjelp fyller dagvaktene fullt opp var det, i det minst de første ti årene jeg arbeidet betydelig roligere utover kvelden og natta og i helgene og høytidene.  Vi var ikke på jobb fordi arbeidsmengden tilsa at det måtte være noen der 24/7. Vi var på jobb fordi vi skulle ta de røntgenbildene som trengtes når de trengtes.
Du kan for eksempel ikke planlegge når lille Pernille faller på trampoline og knekker håndleddet, når Petrus krasjer med bil eller når Bestemor får hjerneblødning.  Men når det skjer er det kjekt at noen er på vakt og er på plass.
På samme måte er det med kirurger, anestesi, jordmødre osv…
Kjekke å ha, men opp gjennom tidene har man hatt noen rolige vakter – og noen vakter som overhode ikke har vært rolige. Man visste aldri hvordan vakta kom til å bli.

Utover 2.000 tallet, når helseforetaksmodellen ble innført, og sykehus skulle drives etter bedriftsøkonomisk modell New Public Management som det så flott heter ble fokuset flytt fra beredskap til bunnlinja.  Sykehus ble slått sammen til Helseforetak – og ble drevet som en enhet selv om de lå på hver sine steder med mange mil i mellom.  Vestre Viken Helseforetak, som jeg kjenner best ligger i Bærum, Drammen, Kongsberg, Ringerike og på Ål i Hallingdal. Innlandet Helseforetak lå på Gjøvik, Elverum; Kongsvinger, Lillehammer og Hamar (Kongsvinger er senere bitt en del av Ahus) og sånn kunne jeg ha fortsatt.
Økonomene og samfunnsviterne som hadde overtatt  direktørstolene etter legene og sykepleierne så det lite kostnadseffektive at det satt uvirksomme jordmødre, radiografer og annet helsepersonell i hver liten by når man heller kunne samle all fødende, alle pasienter som skader seg , alle som trenger kirurgi etc på ett sted. Alt gå jo så fort med raske ambulanser og luftambulanse i våre dager.
Små sykehus ble lagt ned, eller mistet vitale funksjoner som akuttkirurgi eller fødeavdeling. Funksjonsfordeling som det så fint heter. I bytte mot funksjonene akuttkirurgi og fødeavdeling var det i det minste snakk om at Nordfjordeid skulle få rus og psykiatri…  Ringerike sykehus førte en kamp for å beholde akuttkirurgien i 2011 da skuddene falt på Utøya, og alle plutselig så nytten av at vi hadde nettopp  akuttkirurgi.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I 2020 da pandemien kom ble vi helsearbeidere og sikkert flere med oss sjokkert klar over at det ikke bare var vaktlinjene vår som var blitt effektivisert. For på samme måten som vaktberedskap var blitt sentralisert vekk rundt om i distriktene var det og en annen beredskap helseøkonomene og forståsegpåerne hadde effektivisert vekk.
Man hadde kvittet seg med beredskapslagre av blant annet smittevernutstyr, noe jeg skrev om i innlegget Beredskapen som var rasjonalisert vekk  i mars 2020. Jeg husker fremdeles den maktesløsheten og frustrasjonen jeg følte den våren med hensyn til smittevernutstyr.

Beredskap er dyrt. Det er noe man ikke ser verdien av før det virkelig trengs.
Beredskapslagre er dyrt, og på økonomenes grafer virket det mer fornuftig å stole på globale forsyningslinjer.
Det var bare det at under en global pandemi ville alle land ha de samme behovene, og det globale beredskapslageret var ikke stort nok til alle. Alt for mange nasjoner hadde tenkt som våre ledere. Vi trenger ikke ha ting på lager, vi kjøper det først når vi trenger det.

Nå er det krig i Europa. Krig i Europas kornlager.
Og på ny kommer det frem hvor avhengig vi er av global handel, og globale forsyningslinjer.
Norge har ikke noe beredskapslager for korn. Vi hadde det en gang, men ikke nå lenger.

I de harde 1920-årene, nærmere bestemt i 28, fikk Statens Kornforretning ansvaret for å bygge opp et beredskapslager av korn stort nok for ett års forbruk, med virkning fra 1929.
På 1990-tallet ble ordningen trappet ned, for så å bli avviklet i 2003 og erstattet med en lagerordning for 20 dagers melforbruk nord for Ofoten.
Et beredskapslager på ett års forbruk for hele landet er blitt effektivisert ned til et 20 dagers mellager for den nordligste delen av landet.

Den sittende regjering har sagt at de skal etableres et beredskapslager. Det er bra, men det er for sent.  For mens politiker, og økonomer diskuterer hvordan det praktisk skal løses og ikke minst hva det vil koste hadde vi trengt det beredskapslageret nå. Det haster. Krigen i verdens kornlager er allerede ett faktum.