Bunnbloggeren i dag er Kvitlyngveien.  Hun skiver at hun har giftet seg og fått sin beste venn og kjæreste gjennom 9 år til ektemann.  Gratulerer!
Sønnen på fem år hadde fått med seg at foreldrene hadde lovet presten å være bestevenner for bestandig.  I gode og onde dager.  Så enkelt og så fint kan en femåring si det.

Jeg blir sittende og tenke litt over ordene. Bestevenner for bestandig.  Er det det Gamle Gubben Grå og jeg er?

På radioen snakker de om drivhus.  Klokka er halv ni en lørdag morgen.  Gamle Gubben Grå står ved kjøkkenbenken og lager seg frokost.  Han er en sånn fyr som må våkne litt langsomt.  Vi pleier ikke snakke så mye før han er ferdig med å spise frokost, har lest avisen og fått i seg en to, tre kopper kaffe.
Men de snakker om drivhus på radioen.
Jeg har lenge ønsket meg drivhus.
For to år siden fant jeg ut at vi har et drivhus i garasjen.
Det er fortsatt i garasjen, selv om Gubben har lovet å montere det i år. Tror han lovet det samme både i fjor og forfjor også…..
“Lillesøster høstet de første tomatene i drivhuset sitt i går” sier jeg henslengt til Gubben ved kjøkkenbenken.  Tonen er syrlig – og lørdagen er i gang.

Bestevenner for bestandig.

Da Gamle Gubben Gå og jeg sa ja til hverandre hos Byfogden en regnfull septemberdag i 1994, giftet jeg meg da med bestevennen min?

Nei, jeg giftet meg ikke med bestevennen min.

Jeg giftet meg med mannen jeg elsket.   Mannen som hadde kommet inn i livet mitt stille og rolig, men som tok meg med storm.  Mannen som fikk blodet mitt til å  bruse, som fikk meg til å føle meg så levende og full av liv som jeg aldri hadde følt meg. Mannen som fikk hver fiber i kroppen min til å sitre bare jeg så han.

De følelsene jeg hadde og har for Gamle Gubben Grå er langt sterkere enn vennskap.

Kanskje er det sinne og irritasjon mer enn begjær som oftere får blodet til å bruse nå etter over tretti år sammen.  Og nei, det sitrer ikke lenger i kroppen hver gang Gamle Gubben Gå kommer tuslende småtrøtt i pysjamas og myser mot meg mens han skaffer seg dagens først kaffekopp.
Men han er fremdeles mannen som får meg til å føle meg levende og full av liv (i den grad ei kjerring full av vondter og ødelagte kroppsdeler kan føle seg full av liv.)
Det er ingen ting som får meg til å lande så godt som i kurvstolene på trammen eller i sofaen under pelspleddet  i samtale med Gamle Gubben Grå når jeg er litt oppjaga og engasjert.

Vi trives sammen nå vi drar på våre små og litt større utflukter.  De behøver ikke være så spektakulære.  En tur på Stovnertårnet.  eller Røssholmstranda kan gjøre samme nytten som å slite seg opp til toppen av Galdhøpiggen eller gå Jostedalsbreen på langs.  Og det er ingen jeg liker bedre å dele slike opplevelser med enn Gamle Gubben Grå, nettopp fordi han i likhet med meg har evnen til å glede seg over de små ting.  Glede seg over livet her og nå.

Gamle Gubben Grå godtar denne merkelige kjerringa akkurat slik hun er.  Godtar meg med alle mine feil og mangler, og det begynner å bli en del av de.
Kanskje burde jeg bli flinkere til å ikke påpeke alle hans feil og mangler. Eller stryk kanskje.

Jeg har funnet en fyr som lar meg være lat når jeg har behov for det.  Som lytter til meg, eller later som om han lytter, når jeg engasjert snakker meg tom på utpust og innpust.
En fyr som holder ut med meg når jeg er som en  Tordensky
En fyr som er der for meg når jeg virkelig trenger han.  Til å trille rullestolen, kjøre meg hit og dit, bre pelspleddet over meg.  Eller bare være der for meg.

Beste venner for bestandig?
Eller Mannen i mitt liv?

Jeg vet ikke. Jeg vet bare det som Gamle Gubben Grå sa allerede første halvåret vi var sammen.
Vi skal være sammen Til Dovre faller…