I dag har Gamle Gubben Grå og jeg vært gift i 18 år.  I snart 23 år har vi vært kjerester. 

I den første altoppslukende forelskelsen for 23 år siden sa Gamle Gubben Grå at vi skulle være sammen “til Dovre faller.”  Jeg likte ikke denne frasen som han gjentok til stadighet. J, jeg var forelsket, men hadde oppplevd før at følelser sluknet hos meg eller hos den andre. For meg ble “til Dovre faller” bare en svulstig setning, et tomt løfte sagt i forelskelsens rus. Nå 23 år senere vil jeg si at “Gamle Gubben Grå,, vi skal være sammen selv om Dovre faller.”

Ett års tid senere observerte jeg i jobben min et eldre ektepar, de kunne vel være i 70 -80 årene. Hun var nede på  min avdeling på sykehuset til en større undersøkelse.  Han sto utenfor døra og ventet i over to timer på at hun skulle komme ut igjenn. Jeg fant en stol til han. Forklarte at slike undersøkelser tok gjerne både to og tre timer. Han takket, satte seg lydig på stolen, men fem minutter senere sto han ved døra igjenn. Da kona kom ut fra undersøkelsesrommet trillende i senga gikk han ved siden av senga bortover  den trange sykehuskorridoren mens de holdt hverandre i hendene. Det var et rørende syn, og jeg husker jeg tenkte; “Håper jeg og GamleGubben Grå klarer å bli gamle sammen.”  Nå har vi holdt ut med hverandre i 23 år. Jeg tror jammen vi skal klare det.

Og før du skriver kommentarer om hvor heldige vi er som har funnet den rette og hatt et langt sorgløst og problemfritt liv og ekteskap, så skal du vite at vårt samliv kanskje har vært fyllt med flere sorger og flere problemer enn de fleste ekteskap. Nei de 18 årene har ikke vært noen dans på roser. Noen ganger har jeg følt det som om problemene har stått i kø.

Men i dag skåler vi i rødvin og er stolte av at vi har klart å holde sammen.