I går skjedde det som ikke bør skje. Plutselig svevde jeg gjennom lufta med beina opp og hue ned. Landet med et mageplask i singelen et sted mellom trammen og bilen. Jeg hadde hekta beinet fast i hundebåndet som lå ved trammen.
Brillene som hadde vært på nesa lå et stykke foran meg, bilnøklene jeg for få sekunder siden hadde holdt i hånden lå til høyre og veska jeg vel hadde hatt på skuldra til venstre. Og jeg selv lå der godt planta på magen på gårdsplassen og så dum ut. Håper jeg ikke hadde flere publikum enn Gamle Gubben Grå.

Møysommelig kom jeg meg på beina på andre forsøk. Gubben spurte om han skulle hente krykker, men jeg hørte ikke det sedvanlige tilbudet om å ringe etter heisekran. Det kjentes som om beina var like hele, og jeg takket min skaper for at man ved siste kontroll hadde funnet ut at benskjørheten hadde gått i retur. Albuer og håndledd kjentes også ok ut. Jeg måtte bare børste vekk litt singel fra håndflata.

Jeg pustet lettet ut. Ingen grunn til å haste av gårde til legevakt. Bra. Jeg hadde en avtale med ei venninne og en kopp kaffe-latte jeg måtte rekke.
Kjerringa var nesten like hel.
Nesten.
Jeg kjente allerede da jeg traff bakken at dette fallet gikk litt ut over et ribbein. Nå som jeg beveget meg mot bilen og ikke minst inn i den ble jeg mer og mer sikker på at her var det et ribbeinsbrudd, eller kanskje bare en brist. Jeg skar en grimase for meg selv da jeg startet bilen. Typisk meg!

Ribbeinsbrudd er det ikke stort å gjøre med. Det gjør veldig vondt, vondere og vondere de første 3 til 5 dagen før det langsomt  blir bedre. Og det kan ta tid. Noen uker hvor jeg helst ikke bør hoste eller le, men ingen grunn til å besøke verken legevakt eller mine gamle kollegaer på røntgen.
Har vært gjennom dette et par ganger før selv om det begynner å bli en stund siden sist.
Ribbeinsbrudd går over av seg selv. Eneste behandling er eventuell smertelindring. Jeg prøver med det jeg alt har av tabletter. Det går seg nok til, selv om det nok blir et par rolige dager nå i helga.