Å skrive dagens første blogginnlegg etter inspirasjon av det siste innlegget til den bloggen som ligger over meg på topplista burde vært utrolig enkelt. Zoetic World har trekning av en giveaway. Det burde inspirere meg til å ha en giveaway. Det ville sikkert gitt klikk og sikret meg en bra plassering på bloggtopplista.
Men jeg har ikke lyst til det. Ikke fordi jeg ikke kan gi eller ikke har lyst til å dele, men rett og slett fordi jeg er sliten og lei og ikke orker å tenke ut hva som kunne være en ok ting å gi bort. Masete hunder eller Gamle Gubben Grå blir liksom litt drastisk.
Ikke er det sikkert det ville melde seg så mange interessenter i kommentarfeltet heller hvis man kunne risikere å bli sittende igjen med et par kjøtere eller en gammel gubbe.

Jeg er sur, sliten og lei.
Det har ikke noe med blogg eller kommentarfelt å gjøre. Det er andre faktorer i livet som tærer mer på både overskudd og humør.
Egentlig har jeg lyst til å sitte her å klage over hvor grusomt livet er. Virkelig male ut hvor dritt jeg synes ting er.  Gi dere den usminkede versjonen av hvordan jeg har det akkurat nå. Bruke tid til å sette ord på følelsene og virkelig male alt svart, Helsvart!

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Drikke te og klage over livet mens jeg sender sure blikk i retning kjøtere så vel som Gubben.
Virkelig kose meg med misnøyen.  Grave meg ned  alt som er trist, vondt, vanskelig og leit.
Tro meg, jeg har nok av triste ting å øse av.

Men jeg tror ikke livet blir noe lysere av at jeg maler det svart.
Utfordringer og problemer løses ikke av at jeg blåser de opp til overdimensjonerte størrelser. Jeg vil ikke føle meg bedre, bare verre. Og jeg har ikke lyst til å ha det trist, svart og leit.
Jeg har ikke lyst til å være sur, sliten og lei. Det er så utrolig slitsomt, tapper meg for energi jeg ikke har.

Så jeg titter ut av vinduet. Ser antydninger til blå himmel over hustaket til den ene naboen. Det kan jo tenkes at den glippen i skydekket blir større. At sola vil skinne, i det minste litt.

Jeg har jo ingen planer for dagen. Jeg kan krølle meg sammen under pelspleddet på sofaen og lade tomme batterier. Bruke tid på egenpleie.  Finne lyspunktene i livet.  De er jo der, og egentlig er det ganske mange av dem.
Jeg klarer ikke ramse de entusiastisk opp nå, men jeg vet de er der.

Så i dag vil jeg subbe rundt i labert tempo. Ha nok med meg selv og mitt. Se om jeg klarer å snuble over små ting å glede seg over. Jeg tror det er smartere enn å finne frem svartmalingen.