Sitter her med tekopp og tastatur. Den varme, gode smaken av skikkelig god te. Jeg nyter hver eneste slurk, og ikke minst duften som stiger fra koppen. Black tea & ginger with peach.En julegave fra Yngste Sønn. Teen varmer på så mange vis. Jeg er utrolig glad i te. Morgenen blir ikke det samme uten tekoppen.
I høst en gang fikk jeg nesten sjokk da jeg oppdaget hvor dyrt te var blitt. De teslagene som jeg pleier å variere mellom på matvarebutikken hadde plutselig prislapper på godt over 50 kroner pakka, Ja, en av de sågar over 70 kroner, for rundt 20 teposer!
Etter den oppdagelsen har jeg konsekvent gått for de billige alternativene. Helt greit, men som med mye annet henger pris og smak gjerne litt sammen. Og jeg har savnet en god kopp te, sånn når jeg virkelig skal kose meg.
Yngste Sønn har nok fått med seg dette, For på julaften fikk jeg 7 forskjellige pakker med te. Hver tepakke var selvsagt pakket for seg, så det var totalt 7 pakker til meg fra Yngste Sønn, alle inneholdt te. Det ble mye latter av det gjennom kvelden. For siden det også var Yngste Sønn som delte ut pakkene i år kom de jo ikke samtidig, men fint fordelt ut over i pakkefordelingen. Snart ble det tippet på te i alle pakker,
Flott gave, mye varme og humor i den – og jeg kan kose meg med masse god te gjennom hele vinteren. Vi regnet ut at hvis jeg tok en tepose hver dag, så har jeg te frem til 11. juli.
I dag er det annen juledag, og jeg har tenkt å ha en skikkelig rolig dag. Ikke noe Ribbemarsj på meg i år, kjenner jeg. En liten trasketur ut med Charlie Chihuahua får holde.
Hvis du ikke vet hva Ribbemarsj er, så er det en tradisjon her på Hønefoss. Man går en slags turmarsj med poster, får servert varmt gløgg og pepperkaker på suppestasjon midtveis. Lokalavisa står som arrangør, og i år er det 28, gang det arrangeres.
Det er en sosial ting. Ikke noe første mann til mål og tidspress. Hele familier vandrer sammen, de yngste blir kanskje dratt på kjelke eller trillet i barnevogn. Man hilser på kjente og slår av en prat.
Det deles ut nål for 5, 10 og 20 utførte Ribbemarsjer. Sosialt, og en får gått tur. Gamle Gubben Grå og jeg har ofte deltatt. I år frister det ikke. Det er spådd sludd og regn og rundt 0 grader.
Jeg tror jeg trenger hvile mer enn å traske av gårde rundt Hønefoss et par timer i regnvær.
I gamle dager, da jeg var ung, var andre juledag den store festdagen. Andre juledag på Fossen restaurant var årets høydepunkt. Mange gode minner fra den tiden.
I år frister det heller ikke å dra på byen. Nei, sitte foran peisen og kose meg med ei bok frister mye mer. Kanskje spille brettspill med ungene.
Jeg tror det blir en fin dag!
Det ble stilt fra meg i dag. Har ikke satt meg ned med tekopp og tastatur. Første juledag er som dagen etter eksamen, lønnsforhandlinger eller annet som er gøy. En er litt tom, på en positiv måte.
Eller å si at en er tom første juledag blir litt feil. Som regel er man fylt av mat, kjærlighet og takknemlighet.
Første juledag, for meg er det nå jula starter. Jula ble ringt inn av kirkeklokkene i går ettermiddag, og i dag er julens første dag. Første juledag.
Første juledag var den stilleste dagen i hele julen, sånn fra gammelt av. Og den var viet hjemmet. Det var ikke pliktarbeid i julen, bare de som stelte dyrene kunne arbeide. Tidligere var det bare kirkegang som var tillatt. Å gå på besøk til folk var uoppdragent.
Vi har gjort et unntak for det i år, og vært ute og besøkt Høvdingen. Ellers har vi bare tuslet rundt her hjemme. Spist kald ribbe, medister og kaker. Lest litt, studert julegavene og kanskje sovet litt. Det var en lang og koselig dag i går. Klokka var over 2 før vi krøp til køys.
I følge gammel tro skulle man følge med på været fra og med første juledag og tolv dager framover, for det varslet for de tolv kommende månedene. Været første juledag skulle bli januarværet, andre juledags vær ville bli februarværet og så videre.
Slår det til blir det en snørike og kald januar. For det er skikkelig vintervær med kulde, og snøen har lavet ned største delen av dagen.
Første juledag er en dag for å lade batteriene, og det har jeg gjort. Ladet batterier ig kost meg sammen med de jeg er aller mest glad i. Det gjelder å nyte og ha alle rundt meg. Datteren dro allerede I ettermiddag. Hun skulle på jobb.
Første juledag. Drn første dagen i julen. Jeg har kost meg skikkelig i dag. Følt på takknemlighet. Takknemlighet for at jeg har så mange mennesker som bryr seg om meg, takknemlighet for at vi også i år kunne feire sammen med de vi er glade i.
Hvordan gikk det med kjerringa? Kom a seg i mål før Grevinnen og hovmesteren entret skjermen? Stresset hun rundt denne dagen før dagen og pisket Gamle Gubben Grå og ungene rundt mens hun spydde ut ild, røyk og damp? Er bildet øverst i blogginnlegget hentet fra arkivet, et minne fra en tidligere jul?
La oss ta det hele fra begynnelsen.
Begynnelsen var bra. Litt damp på morgenen, men ikke mer enn forventet. Gamle Gubben Grå har litt kort lunte på slike dager. Han venter liksom bare på at Kjerringa skal eksplodere. Det roet seg, og de fikk virkelig gjort unna mye på morgenen.
Gamle Gubben Grå måtte en tur på verkstedet med bilen. Kjerringa ble med til byen for å ta de siste ærendene mens Gubben var på verksted, så kunne de ta å handle mat etter på. Lettere å huske alt hvis man er to.
Kjerringa var effektiv. Hun fikk raskt kjøpt den ene gaven som var igjen. Handlet seg nye vintersko. På veien ut til bilen hadde hun kommet til å tenke på at de utslitte joggeskoene kanskje ikke ville gjøre seg i kirken på julaften. Ikke piggsko heller. Og de nette penskoene en kan gå ute med har så glatte såler at Kjerringa ikke kan bevege seg ute med de vinterstid. Vil jo ikke ligge og sprelle utenfor kirken med knekt lårhals heller.
Hun fikk og kjøpt en aldeles nydelig blomsterbukett til seg selv for gavekortet hun fikk tilsendt fra en bloggleser. Den pryder nå anretningsbordet, og er det som møter øynene når man trer inn i stua i Drømmehuset.
Ja. Kjerringa unnet seg og en kopp kaffe-latte mens hun funderte på hva hun skulle gi i den siste gaven. Det hun hadde tenkt var utsolgt, og hun fant ikke noe som kunne erstatte det.
Gamle Gubben Grå kom, hun stakk og kjøpte den siste gaven mens han tok med posene hennes til bilen.
OK, den siste gaven ble kanskje litt dyrere enn tenkt, men sånn er det vel ofte. Det ble en gave Kjerringa var fornøyd med, så får vi håpe mottakeren også blir det. (Det er med byttelapp.)
Man er ikke alene når maner på matbutikk Lille Julaften. Det er sikkert. Og siden vi ikke har tenkt oss på butikken før tredje juledag så ble det en rimelig full handlevogn. Man sparer liksom ikke på noe når det er jul.
Da vi satt oss i bilen og var klare til å kjøre ser Kjerringa på Gamle Gubben Grå og spør Vi kjøpte ikke noe til middag i dag? Nei, det hadde vi helt glemt. Vi hadde ikke så lyst til å ta en runde til. Men på veien hjem kjører vi forbi en annen matbutikk, vi stopper der og kjøper med wienerpølser og brød.
Som sagt så gjort. Og det var jammen flaks, for der fant vi noe vi har lett etter som skal i mat-kurven vi skal gi til Høvdingen.
Hjem og pakke ut og vekk all maten.
Det ble en liten pause til pølsene var ferdig, og vi tok en liten oppsummering sammen med Yngste Sønn. Vi snakket om juletre. Yngste Sønn hadde ikke så lyst på å dra til skogs, forståelig nok. Det var ikke lenge til det mørknet. Jeg spurte om det juletreet til Datteren som de snakket om lå lett tilgjengelig på loftet.
Det bredde seg litt usikkerhet i stua. En mente det var i garasjen, en ett eller annet sted på loftet. En mente det var noe Datteren hadde hatt med på flyttelasset fra nord. En at det hadde dukket opp her for et par år siden.
Jeg vet at jeg har vært med Datteren og kjøpt juletre etter at hun flyttet hjem. Om det er her heller hos Datteen er jeg usikker på, jeg trodde det var hjemme hos henne.
Og skulle vi virkelig gå for kunstig tre?
Nei, beslutningen ble tatt. Gamle Gubben Grå måtte dra av sted og kjøpe et juletre. De er sikkert på salg på kvelden Lille Julaften….
Mens Gubben var ute etter tre, og Yngste Sønn forsvant for å kjøpe julegaver (Tidlig ute i år. Han pleier å vente til Julaften) fikk Kjerringa Nissene opp på peisen. For Kjerringa er den nisse-peisen nesten like viktig å ha på plass som juletreet. Ja, det ble noen nisser ute på trammen og noen på et bord i entreen, noen i Kjellerstua – og noen som får hvile i år. De har pleid å sitte i Tante-sofaen, men der har jeg tenkt at det skal sitte mennesker under julemiddagen i år.
Baljer og esker hvor julenissene og annen julepynt hadde ligget ble båret opp på loftet igjen, og vi kunne ta inn juletreet, få det i foten, på det rette juletre-teppe og med messing-kransen på plass. En flott og slank edelgran.
Mens snøen langsomt smeltet på treet og lagde dammer på stuegulvet pyntet Kjerringa treet.
Yngste Sønn satte på spilleliste med julesanger så det ljomet i stua og Gamle Gubben Grå senket skuldrene og tente seg en sigar. Så ble det jul i år og.
Rakk jeg det før Grevinnen og Hovmesteren?
Ikke helt. Klokka var over 21, men jeg var i mål før 22. Sier meg fornøyd med det.
Det er bekmørkt ute. Klokka er halv seks. Jeg har alt vært oppe i over en halv time. Fikk ikke sove. Skal en få noe ut av dagen er det jo lurt å stå opp tidlig, ikke sant?
Starter dagen med tekopp og tastatur. Fremdeles er jeg rolig og har tro på at jeg skal være ferdig med det meste Grevinna og Hovmesteren kommer på skjermen. Om det blir helt uten å sprute ild er jeg mer usikker på, men jeg skal gjøre mitt beste til at det kun kommer litt damp og røyk, og ikke for mye svovel.
Det som stresser meg mest akkurat nå er juletre.
Yngste Sønn og noen nevøer pleier å finne juletre til hele slekta sammen, men nå var de andre ute og fant juletre i går mens han var på jobb. Han har fri i dag, og hadde regnet med at det var i dag man fant juletre. Om han da drar og finner juletre alene, eller vi går for plast eller kjøpetre i år er jeg usikker på.
Vi har et plasttre på loftet som egentlig er Datteren sitt. Spørsmålet er vel om jeg er klar for å gå for plast.
Vi fikk gjort mye i går.
Jeg startet dagen med å pakke inn de siste julegavene som skal ut av huset. Ha de klare i en pose pr. husstand de skal til slik at de var klare hvis noen skulle komme for å levere gaver. Er liksom litt kleint hvis de må stå og vente mens jeg roter i klesskapet etter gavene, pakke den inn og skrive på pakkelapp. Sånn blir det fort stress av. Den eneste jeg ikke har gave til nå som kan finne på å komme med gave er X-kollegaen,sa jeg til Gamle Gubben Grå.
Det tok ikke en time en gang før hun sto på døra med gave.
Vel, hun er ei sånn som forstår at en kan ligge litt bak skjemaet. Koselig å se henne var det samme hva.
Juletrepynten kom ned fra loftet. Det ble vasket og ryddet. Man må jo rydde vekk litt skal en få plass til julepynten. Det ble måkt snø og det snødde mer, men ikke så veldig mye. Tror det holder å koste over trammen.
OK det var litt svart røyk rundt Kjerringa da Gamle Gubben Grå valgte å dra av sted for å kjøpe pepper til ribba akkurat da Kjerringa hadde spurt pent om ikke han kunne ta snømåkingen. Dere vet at når det er snø som faller på snø som har falt, og alt skal måkes vekk så er det fin trening for ryggen. Men ryggtrening i form av snømåking er liksom ikke det helt rette for Kjerringa.
Vel, etter å ha surmult litt inne, tok Kjerringa på seg og begynte snømåkinga. Når Gamle Gubben Grå stikker av er det ikke godt å vite når han dukker opp igjen.
Bedre å måke vekk snøen selv, så det slipper å bli et irritasjonsmoment.
Gamle Gubben Grå kom raskt tilbake til å være han, og var ikke sen om å overta resten av snømåkinga. Tilløpet til ildspruting ble slukket før det utartet.
Nå har klokka passert 6.
Jeg skal fylle opp tekoppen, lage meg litt frokost og lese litt nettaviser og blogger, Og så, så skal jeg starte med dagens liste. Jeg har troa på at jeg skal komme i mål som planlagt.
Gårsdagen begynte trått. Jeg oppdaget at jeg hadde hull på begge hælene på yndlings-raggsokkene mine. De jeg fikk til jul i fjor fra Barndomsvenninna. Ikke bare noen små hull som enkelt lot seg stoppe, men hull store nok til å dekke hele calcaneus, altså hælbenet. Hvordan kan slikt ha oppstått helt plutselig?
Jeg sukket, studerte hullene og lurte på om det ville bli ok å stoppe, men jeg kom til at de var for store til at det ville bli bra. I tillegg er det noen år siden siste jeg stoppet sokker. Jeg kan det, og er det noen sokker som er verdt å ta arbeidet med sirlig stopping på så er det disse.
Jeg lurte på om det var frekt å ta bilde av sokkene med hull og sende de til Barndomsvenninna. Vi skulle møtes senere på dagen og drikke kaffe og antakelig bytte julegaver. Jeg vet at hun har et lager med raggsokker. Hun selger på julemarked og slikt, kanskje jeg kunne få et nytt par i julegave?
Jeg kom til at det kanskje var litt frekt, og lot det være. Jeg kunne jo heller bestille meg et par når vi møttes senere på dagen.
Et lite øyeblikk vurderte jeg og om jeg kanskje skulle prøve å strikke mine egne raggsokker. Ja, jeg har jo klart å strikke en lue på bare tre måneder. Da burde det vel gå å strikke et par sokker i løpet av et halvt års tid?
Hvis jeg begynte i romjula kunne jeg ha sokkene ferdig til St. Hans. (Ikke det at det er da jeg trenger raggsokker mest men da er de klare til kulda kommer neste høst.)
Vel, jeg har andre sokker, så jeg kom meg til byen ut på dagen. Fikk ikke gjort halvparten av det jeg hadde håpet på, men fikk drukket kaffe med Barndomsvenninna og en lang prat. En stund siden sist. Jeg trenger slike dager. Selvsagt kom jeg inn på sokkene. Det var hun som bragte strikkede sokker og julegaver. Det var visst mange som ikke synes hjemmestrikkede raggsokker er bra nok julegave. Jeg nevnte mine hullete sokker og sa at jeg ville ha blitt kjempeglad! Hun så bort på gaven hun akkurat hadde gitt meg. Den som antakeligvis inneholder ei flaske vin, og sa med trist stemme Så dumt at du ikke gjorde det. Hadde du sendt bilde hadde du jo selvsagt fått hjemmestrikkede sokker i julegave. Jeg har mange par ferdig strikket. Jeg sa at da bestiller jeg et par til neste gang vi treffes. Jeg virkelig liker sokkene du strikker.
Noe ærend fikk jeg gjort. Noen kjente fikk jeg nikket til og ønsket God Jul. Dagen var langt fra bortkastet, selv om jeg hadde håpet å fått kjøpt de siste gavene.
Så bar det hjem. Eldste Sønn hadde meldt sin ankomst. Han ville låne kjøkkenet for steiking av smultringer.
Han bor selv i en leilighet med en litt for ivrig røykvarsler med automatisk varsling til brannvesenet, og det blir fort litt mye styr ved smultringsteking, samt at naboene klager på smultringlukt.
Han har med røre og fett og smultringlageren sin, og baker til hele familien. Stabelen var som vanlig kjempestor før han tok med seg restene av gårsdagens middag, en kyllingpai, mesteparten av smultringene og sakene sine og ble kjørt hjem. Jeg tipper vi snakker om et par hundre smultringer. Jeg tok ikke bilde, jeg hadde for lengst gått til sengs. Var litt sliten i går. Shopping tar på.
Egentlig skulle vi ha fiskepinner til middag i dag, men jeg hadde liksom ikke lyst til at det skulle stekes fisk og smultringer samtidig på kjøkkenet, og vi måtte ha middag før Eldste Sønn var ferdig med baksten.
Så jeg ringte Yngste Sønn og ba han svippe innom Pizzabakeren på vei hjem. Og vipps så var middagen fiksa.
Noen ganger er det enkleste det beste.
Jeg gikk som sagt litt tidlig til sengs i går, rundt klokka 22. Da hadde jeg i følge sikre kilder (dvs de andre her i huset) snorket høyt på sofaen den siste halvtimen. Når jeg våknet i morges våknet jeg til melding fra Barndomsvenninna mi: Hun sendte et bilde av et fargerikt garnnøste og fortalte at hun akkurat hadde begynt på et nytt sokke-par i det garnet, og at de kunne bli mine hvis jeg ønsket det.
Jeg var ikke sen om å svare ja da jeg fikk lest meldingen, så nå er det nok ikke lenge før jeg får meg et nytt par med sokker. Finnes det noen større lykke enn å vite at et flunkende nytt raggsokkpar snart dukker opp?
Og ja, selvsagt betaler jeg henne det hun vanligvis tar for sokkene. Jeg vet å sette pris på godt håndverk.
Tenkte jeg sånn i innspurten på denne julestria skulle minne litt om hva jula egentlig dreier seg om. Så jeg fant frem juleevangelier, og noen julesang-hefter og la de på et bord som står mest til pynt i stua, Synes det ble ganske fint. Juleevangeliet er et gammelt hefte med juleevangeliet og en del kunsttrykk. Sangheftene er slike man hadde med seg rundt juletreet da jeg var barn, i det minste den som var forsanger. Fin pynt. Skal ligge fremme på bordet hvor fruktfatet står. Gudsord, frukt og kanskje en liten sang har aldri skadet noen.
Ikke det at jeg akkurat trallet og sang meg gjennom gårsdagen. Det var en slik dag hvor ting gikk litt trått. Ikke det at jeg ikke fikk gjort noe, men alt tok liksom så lang tid. Det ble så mye ekstra.
Det første som sto på lista mi var å vaske kjøkkenbenkene. Overkommelig jobb. Burde vært unna på 10 minutter. Jeg mener, man tørker jo over de kjøkkenbenkene hele tiden, flere ganger om dagen. Og ja vi har normal kjøkkenhygiene her i Drømmehuset. Jeg er gift med en kokk.
Men på kjøkkenbenken vår som i mange andre kjøkken står det en del ting fast på kjøkkenbenken. Vi har en kjøkkenmaskin stående der, en kaffemaskin, en mikrobølgeovn, en vannkoker, noen brett og skjerefjøler…..
Begynner det å demre? Jeg skulle flytte på alle disse tingene og ta en skikkelig vask under alt som står der også.
Oppvakbenken var full. “Noen” som hadde stekt strull kvelden før hadde ikke satt inn i oppvaskmaskinen etter endt arbeid. Hadde ikke den “noen” vært meg selv kunne det nok fort få frem dragen i meg. Med raske bevegelser åpnet jeg oppvaskmaskinen for å sette tingene inn der. Den var full – av skitten oppvask. Husker svakt at Gamle Gubben Grå sa at han ventet med å sette på maskinen så jeg kunne sette inn bakesakene. Vel, min gode mann; Hvor hadde du tenkt at jeg skulle sette de? Så jeg satte på oppvaskmaskinen rimelig irritert. Godt jeg var alene hjemme, ellers kunne jeg nok fort ha sprutet litt ild nå.
På oppvaskbenken var bøtta med kompost nesten full, eller det som skal i matavfallet og bli kompost da. Vi hadde brukt en del grønnsaker til middagen dagen før. Så toppen av noen vårløk, gulrotskrell, potetskrell, løkskall samt en del kaffegrut fra kaffemaskinen ventet på å bli båret ut. Skulle det bli orden på kjøkkenbenken måtte det ut, på med sko og ut. Og når jeg først skulle ut kunne jeg gå en tur med Charlie Chihuahua når jeg likevel skulle ut. På med piggsko, jakke, lue og votter.
Når man legger inn en luftetur med hunden kan det å gå ut med søpla fort ta godt over en halv time.
Inne igjen var det bare å fylle oppvaskkummen med varmt, deilig såpevann og vaske opp for hånd alt som ikke fikk plass i oppvaskmaskinen.
Og så kunne jeg begynne å vaske kjøkkenbenkene! Og flytte alt rundt mens jeg vasket under den ene avanserte kjøkkenmaskinen etter den andre.
Nei, jeg tror ingen skal feire jul under mikrobølgeovnen vår, men siden både Svigermor og søstrene er ventet på besøk i løpet av jula vet jeg ikke helt.
Det var ett år vi ikke fant marsipangrisen som den som fant mandelen i grøten skulle ha. Svigermor var plutselig ivrig med i den letingen. Hun fant ikke grisen, men jeg ser ikke bort fra at hun fant en og annen uvasket flate eller skuff som hadde trengt en vask.
Når kjøkkenbenken var gullende ren var turen kommet til kjøkkengulvet. Ja. “Late Brit” gjør en god jobb, men det er noe annet å få vasket skikkelig over med ordentlig grønnsåpevann en gang i blant. Mye enklere jobb etter at “Late Brit” kom i hus, men dog. Gulvvask er noe jeg kjenner på ryggen. Nei, jeg dro ikke frem komfyr, kjøleskap og fryser for å vaske under de, men jeg vurderte det.
Neste punkt på lista var Pynte furukvister.
Jeg hentet noen furukvister på et skogsfelt for et par uker siden. De har stått i en hollandsk krukke i gangen. Spredd deilig furu-lukt, men egentlig ikke vært så dekorative som jeg hadde tenkt. Liksom mer rotete. Jeg har lenge tenkt å finne noe julepynt, jeg vet jeg har noe røde, små filthjerter og noen bittesmå konglenisser et sted. Disse hadde jeg tenkt å pynte kvistene med. Ja, og det har jeg tenkt på lenge.
Jeg lette litt i kjelleren etter de konglenissene – og eskene med julekuler, jeg tror filthjertene ligger der. Men de var nok på loftet, alt sammen. Ingen har båret ned julepynten til meg ennå.
Jeg sendte kvisthaugen i krukka et surt blikk da jeg kom opp fra kjelleren. Akkurat som det var deres feil at jeg ikke fant det jeg lette etter.
De så bare stygge ut. Jeg måtte klippe og dandere de bedre før jeg hang på pynten.
Jeg løftet opp krukka. Ja den sto på gulvet, jeg begynte å merke litt mye bøy og tøy på den ryggen.
I full fart gikk jeg mot oppvaskbenken for å starte nedklipping av kvister, men bråstoppet.
Det var ikke så fristende å søle ned verken kjøkkenbenk eller kjøkkengulv med barnåler og kvister.
Jeg tok nok en gang på meg sko og bega meg ut på trammen. Der fikk jeg orden på kvistene, og båret resten bort i kjøkkenhagen. Blir litt kompost av det, resten rydder jeg vekk til våren.
Når jeg var ferdig med klippen fant jeg ut at furukvistene ikke trengte mer pynt enn de konglene som alt hang på kvistene fra naturen sin side. Det enkle er ofte det beste.
Stryke rund duk var neste punkt. Ned kjellertrappa nok en gang. Strykejernet står på lintøyrommet. Der er alle duker og slikt og. Jeg visste at en av de andre tingene på lista mi var å finne juletreteppe. Det vi fikk av Datteren jula for to år siden og som Datteren mener er perfekt til Drømmehuset. I fjor lå det uvaket på vaskerommet da Datteren etterlyste det Lille Julaften, og vi måtte improvisere. Min løsning ble nedstemt, og en rund heklet juleduk måtte gjøre nytten. Tror den øvelsen i fjor innebar løfting av ferdig pyntet juletre. Vel i år skal riktig juletreteppe ligge vasket og klart lenge før Datteren ankommer barndomshjemmet. (Ja, nå hadde hun vel ikke barndommen sin i dette huset, men dere skjønner hva jeg mener.)
Jeg fant ikke juletreteppe, men jeg fant den store runde heklede duken. Hvis jeg legger den oppå den røde duken på det runde bordet trenger jeg ikke stryke. Jeg gikk for den løsningen. Dere ser at det ble helt ok på bildet øverst i blogginnlegget.
Neste punkt var å tenne lys.
Jeg elsker stemningen med tente stearinlys. Så kos når folka kommer hjem fra jobb. Og ja for meg når jeg går rundt her. Endelig en enkel oppgave jeg gjør med glede.
Så var det det juletreteppet da. Det lå ikke på lintøyrommet der ferdig vaskede slike tepper burde ligge.
Kunne det fremdeles ligge uvasket på vaskerommet?
Nok en gang en tur ned kjellertrappa. Nei, Ikke noe teppe på vaskerommet, og i grunn veldig lite klesvask som lå og ventet på å bli vasket. Gamle Gubben Grå er visst ajour med den jobben. Gledelig overrasket.
Da var det bare et sted igjen å lete. Jeg måtte på loftet.
Loftsetasjen er Yngste Sønn sin hule. Han har rommet sitt og loftstua det, og så er det et loftsrom der hvor vi har slike ting folk gjerne har på loftet. Trappa opp er bratt og svingete og full av ting som er en blanding av ting vi ikke har båret opp, og ting Yngste Sønn har mellomlagret der.
Vel, jeg kom meg opp. Fant heldigvis juletreteppe relativt raskt, sjekket og i boksen med juletrepynt at det lå en lyslenke eller to der. Før har vi brukt slike juletrelys, men i fjor eller forfjor gikk vi for sånne lenker med ledlys. Det ble jeg så fornøyd med at jeg vil fortsette med det. Men jeg var engstelig for at den lyslenka vi brukte i fjor var den som nå pruder trærne i innkjørselen. Hadde vært litt kjedelig å stått der uten lys når treet skal pyntes på Lille Julaften.
Heldigvis var lyslenkene på plass. Lettet tok jeg med meg juletreteppet og kom meg ned igjen.
Nå begynte det å nærme seg at Gamle Gubben grå og Yngste Sønn kom hjem fra jobb, ja jeg har hatt et par pauser i løpet av dagen, og en ekstra luftetur med Charlie Chihuahua.
Vi skulle ha pai til middag. pai med bunn laget av butterdeigsplater. De skulle tine i romtemperatur en 20 minutters tid. Da rekker jeg å bake sjakkruter. Det står i oppskriften at det tar 20 minutter.
Som sagt så gjort.
Men jeg vil ikke ha sjakkruter som er firkanta og kjedelige. Jeg vil ha slike sjakkrute-kaker som ser ut som flettede julekurver. Du vet slike vi flettet i glanspapir i gamle dager.
Jeg hadde så vidt begynt å bake ut disse kakene da Yngste Sønn kom sliten og sulten hjem fra jobb.
Så skulle jeg forte meg med bakinga så jeg fikk startet med middagen.
Det var feil prioritering.
Jeg burde latt deig være deig og bare begynt med middagen. De 20 minuttene butterdeigen skulle tine var for lengst passert. Jeg hadde brukt tid på å lete etter vaniljesukker (det sto rett foran nesa mi, men jeg trodde det var bakepulver i begge boksene…) Finne ut hvilken boks i matskuff, matskap eller på hylle som inneholdt kakao og ikke minst plukke opp den pakka med grillspidd som plutselig lekte mikado på kjøkkengulvet da jeg dro frem røresaken til kjøkkenmaskinen fra kjøkkenskuffen.
Kakene ble preget av hastverksarbeid, og ikke så fine og nette som på bildene jeg hadde sett på nett.
Hadde jeg laget middagen først, kunne jeg satt meg rolig ved spisebordet etter middag og tatt meg tid til å få disse fine, men jeg er mer sånn “fort og gæli” som vi sier her.
Vel middagen ble tatt ut av ovnen akkurat da Gamle Gubben Grå kom inn døra. Så helt gal timing var det ikke.
Etter middag var litt av lysten til mer husarbeid gått ut av meg. Siden Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn lå rett ut i hver sin sofa satte jeg meg ned med strikketøyet og strikket ferdig lua til Gamle Gubben Grå. Nå er det bare trådfesting og en forsiktig håndvask igjen så kan han tre den på hodet sitt. Da har han to luer å bytte på. Både den han fikk fra en bloggleser på vestlandet og den kjerringa har strikket. Ja, hvis kjerringa får festet de trådene før sommeren da. Det gjenstår å se.
Kjerringas lille harselering med toppbloggerne i går slo ikke helt til. Jeg kom meg riktignok opp på en 13. plass, men det ble ikke noe storm av klikk av den grunn.Vel, det tar jeg i grunn med knusende ro, man blir liksom ikke Vixen-finalist av å drive på blogg.no for tiden.
Har så vidt skummet gjennom lista med finalister og må innrømme at jeg knapt kjenner en eneste en av de som er nevnt. Joda, jeg har hørt om Jenny Skavlan Jakob Ingebritsen, Funkygine, psykolog med sovepose, Markus og Martinus, Helsesista, Wasim Zahid, Anne Holt, Ingeborg Senneset, Kristin Gjelsvik, Mads Hansen og Leah Isadira Behn. Men er de først og fremst influencere? Og ja Stine Skolli, Sophie Elise, Isabell Raad og Iselin Guttormsen var en gang en av oss. Martine Halvs er vel fremdeles litt aktiv her inne. Emilie Nereng er lokal fra Hønefoss, og jeg husker moren hennes fra ungdomstiden men jeg savner liksom folk fra den faste gjengen her inne.
Men dette skulle vel handle om julestri og Kjerringas avslappede forhold til den.
Bildet over forteller vel litt om hvor lite stress det var i Drømmehuset i går ettermiddag. Legger jeg til at Gamle Gubben Grå sto på kjøkkenet og lagde middag til meg da dette bildet ble tatt så skjønner dere at det var ren harmoni som rådet.
Fikk kjøpt en del julegaver i går. Kunne krysse av 6 nye navn på gavelista før klokka var 12 i går. Og det helt uten stress. Håper og tror jeg har truffet noe som slår godt an hos mottakerne.
Noe som ikke slo like godt an var et nettkjøp som etter lang ventetid dukket opp i postkassa i går.
I slutten av november var det mye debatt om når en kunne pynte til jul, og med hva. Dere husker det sikkert. Ikke et julelys eller en adventsstjerne skulle synes før første søndag i advent, og nåde den som pynter juletreet i stua i november.
Vibbedille proklamerte da
Om naboen min ønsker å pynte med påskekyllinger til jul så kjenner eg det ikkje en plass, akkurat like lite føler eg om de som pynter juletreet lille julaften….eg pyntet vårt tre i går, at noen skal mene noe om det kunne ikkje brydd meg mindre.
I kommentarfeltet sitt derimot var hun ikke fullt så positiv til påskekyllinger i jula,
Der er me nå i allefall enige om én ting: Påskekyllinger i jula blir litt feilplassert…
Da jeg leste det slo en tanke ned i meg; Det finnes sikkert påskekyllinger med nisselue eller noe slikt. Jeg skal finne en “jule-kylling” og sende i gave til Vibbedille. Og etter litt leting falt jeg for denne høna. Stilig ikke sant?
Vel, i går dukket høna endelig opp i postkassa.
Flat som ei pannekake, ikke noe tredimensjonal høne slik jeg hadde sett for meg.
Ei tynn metallplate uten noe lys, men med påmalte prikker som antakeligvis er refleksmaling. Med i forpakningen var det en syltynn lyslenke jeg overså med en gang men som Gamle Gubben Grå fant da han studerte kinasaken nærmere. Lenka skal sikkert danderes forsiktig på de refleksmailng-flekkene, og det var merkelig nok med et lite batteri. Men Gamle Gubben Grå trodde det ikke var noen god ide å ta med denne lyslenken ut – med mindre jeg bodde i California eller et annet sted med en tørr og varm jul. Hørtes helt klart ikke ut som noe å sende til Tananger og Vibbedille.
Ikke det at jeg har tenkt å gi den til Vibbedille. Det er den desidert styggeste julepynten, jeg noen gang har sett.
Vel, vi fikk oss i det minste en god latter.
Jeg har sagt i flere år nå at jeg skal handle de fleste julegavene på nett. Det blir mer og mer netthandling på meg og, men dette er et bevis på at jeg må bli flinkere til å studere bildene av produktet nærmere, samt kanskje være litt mer kritisk til valg av nettbutikk.
Etter middagen i går overtok jeg kjøkkenet og stekte strull. Strull stekes i krumkakejern, men er ikke krumkaker. Røra består av seterrømme, sukker og hvetemel og de ferdigstekte kakene rulles som et tynt rør rundt skaftet på ei tresleiv etc. Mamma pleide å steke strull, hun sa at det var kaker hun husket fra sin barndom.
Kjerringa følte seg som ei skikkelig husmor da hun sto på kjøkkenet og stekte stekte kaker helt frem til klokka var 21 i går. Og selv om strull er litt stress. De skal ikke være lenge i jernet før de blir for brune, og du må rulle de kjapt for at de ikke stivner til uformelige flak, så var det kos – og vel verdt noen litt småsvidde fingertupper.
Gamle Gubben Grå kjøpte weilnacht strudel i går, med krumkakene er det nå 13 kakeslag i Drømmehuset. 13 er et ulykkestall, så da må vi vel ha mist ett slag til? Det er jo fremdeles noen dager igjen til jula ringes inn.
Det kan jo virke som om at denne kjerringa har blitt så rolig og avbalansert i denne førjulstiden at hun helt har glemt å ha et kritisk øye på toppbloggerne. At hun steller og stuller og er Husmor med stor H som en snill, gammel bestemor. Vel, husk at slarve-kjerringene som følger med bak blondegardinene ofte har full kontroll med hva som foregår i nabolaget – og gjerne har sine meninger om alt fra hvilke farger på gardinene som ikke passer inn i nabolaget til hvor langt på dag enkelte henter avisen. Sover de halve formiddagen?
Nå har jeg et utrolig kjedelig nabolag å holde øye med, her bor det bare skikkelige folk. Men toppbloggerne holder jeg selvsagt et øye med, ikke minst nå som jeg er forvist helt ned på en 16. plass! Selv om det er advent og julekos er det nok på tide å få lirt ut av meg noen velvalgte ord om hva jeg mener om disse som dytter meg lengre og lengre nedover lista.
Feite folk som håper på en mirakelkur i form av sprøyter eller piller som ved et trylleslag vil forvandle de til lekre sylfider. Å gå ned i vekt hevder enkelte er jo bare snakk om å spise mindre og bevege seg mer, det er jo noe alle vet. I det minste alle som aldri har slitt med overvekt. Alle som kan stappe I seg Napoleonskaker på høykant og labbe en tur rundt kvartalet og forbli like slanke livet ut teor muligens det erslik, mens de av oss som ikke kan kastes et blikk på kakefatet før kiloene raser på vet at regnestykket ikke er så enkelt. Jeg er selv overvektig. Jeg får sprøyter mot Diabetes som og har den bivirkningen at jeg går ned i vekt. De sprøytene har hatt gunstig virkning på min vektnedgang. Jeg har gått ned en 15 – 16 kilo. Jeg krysser fingrene for at bloggeren vil få effekt av sin medisin. Det er motiverende når en ser kiloene forsvinne. Det øker lysten til å ta flere grep, som å bevege seg mer og spise mindre, når en ser at ting nytter.
Dytta nedover lista av folk som kun kommer med ett blogginnlegg i uka. Det eneste positive med det er at det er håp om å karre meg forbi de tok løpet av en dag eller to. Får meg noen gang til å tenke på atmuligens er kvalitet bedre enn kvantitet. Det tror jeg det er flere bloggere enn meg som kan ta lærdom av.
Ellers går det i kolakaker og kransekakestenger. Kolakaker bakte jeg for flere uker siden. Gamle Gubben Grå har kjøpt kransekake, og i dag kjøpte han tysk weilnach strudel. Da har vi tolv kakeslag til jul. Likevrl fikk jeg litt lyst til å bake de kransekakestengene…..
Det er lett å føle at det er en ordentlig blåmandag når en oppdager at bloggen er på full fart nedover på lista akkurat når en føler at en får litt overskudd og er på vei til å finne tilbake til den personen en ønsker å være. Jeg mener når selv bloggere som nesten utelukkende skriver om ishockey troner langt over en. Ja, da er det kanskje på tide å revurdere hva en driver med. For ikke å snakke om når en er slått langt ned i støvlene av rene reklameinntekter. Blåmandag de lux.
Jeg blir ikke lysteligere mens jeg klikker meg videre oppover lista gjennom innlegg fyllt med hjemmelaget karamellpudding, lavkarbo julemeny og utførlige beskrivelser av en hunds avføring minutt for minutt. Dette er altså det som gir klikk!?! Ja, og ikke minst å krydre innlegget med så mange hjerter at en skulle tru at en leste dagboka til en nyforelsket tenåring. Trodde toppliste stort sett var befolkningen av voksne folk nå.
Får litt mer normal puls når jeg leser at folk skriver om været og at de frykter at det skal være glatt. Raskt får jeg tankene vekk fra kvisene tenåringer til mer voksne mennesker – for ikke å snakke om svært voksne mennesker. Du vet det et vel bare gamle mennesker som sitter og sutrer over vær og føreforhold før de har tatt turen utenfor døra
Merker meg og at 3.400 mennesker ikke har fantasi nok til å finne ut hva de selv skal ha til middag, men følger toppbloggeren slavisk. De skal ha fiskepinner. Det skal ikke vi. Vi skal ha vegetarnachos, og Gamle Gubben Grå skal lage den. Så gjenstår det å se om han klarer å gå lurt bacon også i denne vegetar retten. Vel, jeg overlever vel en baconbit eller to.
Et nytt år nærmer seg. Vi vet ikke hva det året vil bringe oss. Etter to år med pandemi og ett med krig i Europa med eskalerende fattigdom her hjemme som en direkte følge av det – samt en handlingslammet regjering som ikke evner å ta de grep som må tas er det ikke rart en engstelig seg for hva det nye året vil bringe. Både i verden, i Norge og for en selv personlig. Hvor er jeg om ett år?
Andre er mer opptatt av fyrverkeri. Det bør forbys mener vedkommende. I likhet med koronavaksine, muslimer og blodrøde kjerringer. Det er godt å se at det er flere enn denne kjerringa som ikke er udelt overstrømmende positiv og strør rundt seg av hjerter i et hvert blogginnlegg.
Jeg strekker meg her jeg ligger på sofaen. Charlie Chihuahua som sover sammenkrøllet tett inn til meg våkner og ser surt på meg fordi jeg beveger på meg. Vel Charlie får tåle litt bevegelser. Hadde det vært noe tak i han hadde han hatt sin egen adventskalender her på bloggen. Da hadde det vært denne kjerringa som hadde tronet øverst på bloggtoppen med over 15.000 klikk.
Sånn, nå har jeg forhåpentligvis ertet på meg mange nok til at jeg klatrer oppover på lista i morgen. Skal vi tippe på at det holder til en 12. plass?
Plutselig ristet bilen av latter, og den som lo høyest var Eldste Sønn. De tre ungene mine og jeg var på vei ut til Høvdingen for å feire Høvdingens fødselsdag. Det var jo hyggelig at jeg kunne spre litt latter og glede i byen, jeg kan tenke tilbake på flere turer i bil med disse tre når stemningen i bilen ikke har vært like gledelig.
Hva som var så morsomt?
Jeg hadde nettopp spurt Eldste Sønn om når han kom hjem til jul, om han kom hjem på Lille Julaften eller Julaften. Samtidig forklarte jeg at jeg skulle være ferdig med å gjøre i stand til jul lenge før Grevinna og Hovmesteren entrer TV skjermen, og at jeg skulle være rolig og avbalansert. Ikke en kommanderende, ildsprutende drage som kommanderte barn, mann og bikkje rundt med tordenrøst. Det virker ikke helt som om ungene har troa på at jeg skal klare det, (og innerst inne er jeg vel litt spent på om det går jeg og.)
Deler av gårsdagen ble altså tilbragt ute hos Høvdingen. Han, altså min far, fylte 92 år i går. Det er en anselig alder. Han er frisk og rørlig og klarer seg helt uten hjelp fra kommunens hjemmetjeneste. Vasker gulvene selv, bærer ved og ordner seg middag. En håndsrekning i ny og ne fra barn og barnebarn får han jo, men han er utrolig sprek alderen tatt i betraktning. Han er og klar i hodet og følger godt med på ting som skjer, selv om samtalene fort kommer inn på tidligere tider. Det er alltid mye historie-overføring når man er ute hos Høvdingen. Mange historier fra et langt liv som han ønsker å overføre til senere generasjoner.
Siden mye av dagen ble tilbragt i min Barndoms dal ble det ikke så mye juleforberedelser i Drømmehuset i går.
Null stress. Jeg er jo i god rute. Ja, så avslappet er jeg denne førjulstiden at når Storesøster og jeg hadde en liten prat over litt oppvask på kjøkkenet og snakket om at det hadde jo vært kos om vi hadde klart å samle storfamilien i løpet av romjula, så overrasket jeg muligens både henne og meg selv når jeg sa at alle kunne jo komme til oss fredagen i romjula.
Uten å samrå med Gamle Gubben Grå og nærmest på impuls inviterte jeg altså til familieselskap.
Det er slik jeg liker å være, og det var slik jeg hadde planer om at det skulle bli da vi flyttet inn i Drømmehuset. Det holdt et par års tid. Etter hvert ble det lengre og lengre mellom hver gang jeg fylte huset med folk og det å be hele storfamilien på min side har jeg ikke hatt overskudd til på mange år. Det har ikke noe med folka å gjøre, eller at jeg ikke liker å tilbringe tid sammen med dem. Jeg er utrolig glad i familien min, det er en herlig gjeng. Ganske så sammensveiset er vi og. Det er bare det at det etter hvert har blitt litt mange av oss.
Jeg telte etter i går etter at jeg kom hjem. Hvis det passer for alle, og det håper jeg jo, ja så blir vi 25 med smått og stort.
Så nå sitter jeg å tenker ut meny, teller stoler og vurderer hvordan jeg skal dekke på så vi får plass til alle. Og det rare er at jeg gjør det helt uten stress og med et smil rundt munnen.
De som kommer kan ta med stoler hvis jeg har for få. Jeg tror jeg har funnet ut hva jeg vil servere, i det minste har jeg bestemt meg for at det skal være noe jeg har prøvd ut før og vet at blir vellykket. Jeg har jo Gamle Gubben Grå med flere tiårs erfaring som kokk med på laget, men la oss holde det enkelt denne gangen.
Jeg kjenner at jeg virkelig gleder meg til å stelle i stand til fest.
I går var det 17. desember og en hel uke til julaften – og Kjerringa kan krysse av for det 8. kakeslaget.
Gamle Gubben Grå kom hjem med en kransekake her på fredag og i dag pyntet Kjerringa, med litt hjelp av Gubben sjokolade-juletre-kakene som hun fant inne på denne bloggen her. Ja, jeg vet at de ligger litt hulter til bulter på brettet og ikke ser så ryddige og flotte ut som på hennes bilder, men hallo! Hun er proff! Og når disse blir laina opp på fatet sirlig med kvikk-lunsj-stamme, ja da skal jeg nok vise dere stilig bilde da!
I år gleder jeg meg virkelig til å fylle kakebordet julaften. Det vil se flott ut.
ikke som jula 2018 hvor pepperkakehuset fra Kiwi limt sammen med knekk og lappet på sto upyntet på skjenken, og det eneste kakeslaget jeg hadde bakt var noen totalt misslykka Sara Bernard, Dette ble supplert med noen tørre julekaker fra en boks fra Kiwi. og et par konfektesker som hadde dukket opp under utpakking av julegavene.
Eller jula 2017, få uker før jeg møtte veggen for første gang. Jeg ser av oppsummeringen jeg knottet ned på blogg natt til julaften det året at jeg som en gang hadde 19 kakeslag til jul hadde bakt null og niks det året. Det eneste jeg hadde bidratt med var å montere å pynte et prefabrikkert pepperkakehus fra Kiwi. Gamle Gubben Grå hadde bakt en krydderkake. Heldigvis dukket Eldste sønn opp. Han hadde med seg ristopper, pepperkaker og brente mandler alt laget på et lite kjøkken i leiligheten hans.
Det demret for meg at noe var galt når min 22 år gamle sønn var bedre husmor enn meg.
Men i år, i år er alt annerledes. 8 slag er på plass – og ennå er det nesten en hel uke igjen til jul.
8 slag? Da har jeg glemt å regne med Gamle Gubben Grås Casa Støre, pepperkakehodene på staur og pepperkakehjertene i kjøkkenvinduet. Jeg teller skikkelig etter. Vi har faktisk 11 kakeslag en uke før jul!!! Er det rart jeg er rolig og avslappet?
Nei, jeg er langt fra ferdig til jul.
Jeg har fremdeles igjen noen gaver som må fikses. Ikke så mange at det gir panikkfølelse ennå. Jeg har en ide om hva som skal i de pakkene og hvor jeg skal finne det. Det stresser meg ikke.
Huset er langt fra ferdigpynta. De fleste eskene med julepynt står fremdeles på loftet, og juletreet har jeg ikke peiling på når vil bli hugget. Men for meg er det helt greit at huset ikke er ferdig pyntet før Lille Julaften. Eskene kommer nok ned fra loftet en av de nærmeste dagene, og de som har ansvaret for hele slektas juletrær har nok en plan for juletrehugst. Det kommer nok på døra senest lille julaften. Det er flere enn meg som skal ha juletre.
Å skaffe juletre har aldri vært min oppgave.
I år har jeg kost meg med førjulsaktiviteter i hele desember. Jeg har senkede skuldre og det har ikke vært mer tilløp til ildsprutende drage enn det er i hvilken som helst annen av årets måneder.
Jeg gleder meg til innspurten.
Jeg gleder meg til julefeiring og romjul.
Nå begynner jeg så smått å tenke på hvordan jeg skal feire nyttårsaften. De siste årene har jeg heller ikke orket å lage i stand til den sedvanlige nyttårsfesten. Kanskje burde jeg ta opp igjen den tradisjonen i år?
