I dag sto det sopp, eller nærmere bestemt soppstuing på middagsmenyen.
Jeg er glad i å plukke sopp og har fått med meg på Fb siden “Vi som liker sopp” at nå begynner skogen å bugne av de første soppene. Ja, jeg har selv hatt min første sopp-fangst da jeg fant en perfekt rødskrubb i Hundremeterskogen en dag i forrige uke.
Så jeg tok med meg Charlie Chihuahua og dro av sted. Litt lenger enn til Hundremeterskogen denne gangen. Hvor er ikke så farlig. Man røper ikke et godt stoppested, og her har jeg funnet mye sopp tidligere år.
Charlie Chihuahua gikk på kryss og tvers gjennom skogen en times tid. Sopp fant vi, men ikke noe jeg ville putte i gryta.
Så soppturen endte denne gangen på Kiwi. Men snart, snart er soppsessongen i gang for alvor. Dette blir et godt soppår, jeg føler det på gikta!
Husker du at jeg i innlegget Min første sommerjobb avslørte at jeg har en fortid som stoffselger? Ser du smuget mellom den høye, tynne teglsteinsbygningen og det blekrosa trehuset? Hvis du går inn det smuget kommer du til en liten gårdsplass, og der hadde jeg fast tilhold som stoffselger fra sommeren 84 og frem til en gang på forsommeren 88.
Ja, ikke i selve bakgården da, men inne i et gammelt ombygd uthus som inne i bakgården. Hvis du går forbi og titter inn i står bygget der fremdeles, øde, mørkt og lukket. Jeg er usikker på om noen har vært der siden jeg låste døra for siste gang i juni 1988.
Jeg husker tilbake til de årene med glede. Jeg trivdes i jobben, og jeg var god! Den fødteekdpeditrise skrev sjefen min på attesten da jeg sluttet. Stusser du over at jeg fikk attest etter å ha arbeidet som stoffselger? Hvorfor det? Å selge kjole- og gardinstoff er da et minst like ærlig yrke som å være for eksempel bruktbilselger.
Firmaet het “Fabrikkutsalget Jul A. Gundersen” og var forløperen til det firmaet vi kjenner i dag som Kid interiør. Vi hadde ikke så mye interiør da Mest gardinstoffer, sengesett, puter, dyner, håndklær osv. Pluss sysaker og stoff til å sy klær etc av. Ja, og det ledelsen der nede i Drammen måtte få tak i av gode partikjøp som liksom passet inn. Vi solgte masse garn en periode, sånn grønt balkong-gress en annen periode, for ikke å snakke om store svarte søppelsekker fulle av ukurante glidelåser. (De slet vi lenge med å bli kvitt.)
Jeg kan si mye om tiden på Fabrikkutsalget. Jeg trivdes utrolig godt, som sagt. Jeg var ung. Det var gøy å selge, gøy å hjelpe kundene. Og jeg lærte meg mye om gardiner og utstyr, og om å sy.
Lønn fikk vi en dag i måneden, cash kontant. Ja, hvis det var nok i kassa da. Hvis ikke måtte vi vente til neste dag. Det var sjelden alle i butikken kunne ta ut lønn på lønningsdag.
Sånn i ettertid er jeg litt glad for tiden jeg hadde på Fabrikkutsalget. Det at ikke alt alltid var helt etter boka gjorde at jeg i ettertid lærte meg å sette pris på ordnede lønns- og arbeidsforhold.
Jeg klager ikke på arbeidsforholdene. Jeg likte jobben, og arbeidet ved Fabrikkutsalget sin avdeling i Kongsberg det året jeg gikk på skole der. Men det er litt sært som 20 åring å måtte stå og krangle med kollegaen om hvorvidt du har fått lønn den måneden eller ikke. Kollegaen min fant ikke min lille remse med utregnet lønn da jeg var innom for å hente lønna ett par dager etter lønningsdag. De lønnsstrimlene var 2 cm brede og rundt 15 cm, og kom en dag I måneden i en liten konvolutt. Det var ikke noen strimmel til meg i den lille konvolutten, ergo måtte jeg ha tatt ut lønnen til min strimmel. Null lønn på meg. Heldigvis fant jeg og daglig leder strimmelen under kontorplassen da vi støvsugde noen dager senere. Den hadde vel ramlet ut og ned når noen lette etter sin strimmel. Det gjaldt som sagt å passe på og ta ut lønn mens det var nok I kassa. For de med hus og hjem og regninger å betale kan nok den ordningen ha vært tøffere enn for meg som jo bare skulle ha penger til klær, fest og moro.
Forresten, det der med ordna arbeidsforhold. Det er ikke så mange ukene siden jeg kranglet med en annen arbeidsgiver om hvorvidt jeg hadde fått urettmessig utbetalt lønn. Da var det greit lønna ikke var utbetalt i kontanter. Veldig enkelt å få banken til å attestere at det ikke var overført noen penger fra arbeidsgiver til meg. Hørte jeg noen unnskyldning fra arbeidsgiver? Niks, ikke da noen hadde rota vekk lønnsstrimlen og ikke da noen andre hadde rot i sine egne papirer.
Det var stoffselger-karrieren dette skulle handle om. Jeg likte egentlig bransjen, og at det var et firma med stor takhøyde og lov til å være kreativ. Det året jeg jobbet i Kongsberg var jeg med å hadde stand nede i “Markensgata” under Kongsbergmarken. Det var gøy, og kaldt! Kongsbergmarken er i februar. Sjefene fra Drammen kom med sprit jeg kunne varme meg på mens jeg sto og solgte varer ut over kvelden. Jeg takket høflig nei. Har aldri sett det som lurt å blande alkohol og jobb.
Fabrikkutsalget stengte dørene til slutt sommeren 88. Da hadde vi hatt “opphørssalg” i nesten ett år mens vi stadig fikk inn nye varer. Jeg husker lokalavisa skrev en sak om det. Det var ikke gøy og stå på jobb dagene etter dett og svare på spørsmål fra kundene. Vi ansatte visste lite om hva sjefene i Drammen tenkte. Siste åpningsdag ble forandret hele tiden. Vel, til slutt stengte vi dørene for godt. Jeg var radiografstudent, men trengte å jobbe om sommeren. Min neste jobb ble på Hønefoss sykehjem. Det skal jeg fortelle om i et senere innlegg.
Jeg hadde en ide om at hvis jeg endret konsept fra å skrive om en håndfull bloggere med stadig synkende lesertall til noe mer engasjerende så kunne jeg være med å snu trenden. Få økt oppslutning om blogger som fenomen, ikke bare min egen blogg. Jeg har funnet meg et system, jeg er en slik som treng det, for å sette tema for dagens tema, og stort sett har det fungert relativt greit. Om det ikke alltid har blitt de beste innleggene har jeg da klart å knotte ned noe. Kanskje lært litt også.
I dag var det Omar Samy Gamal sin kommentar Det er jo gutta som drar inn pengene som skulle være inspirasjonskilde. Den handler om fotball!?! Jeg skal si jeg leter litt etter inspirasjon. Fotball!!! Ærlig talt, finnes det noe kjedeligere tema enn fotball?
Egentlig handler kommentaren om kjønnsforskjellene i fotballen, uten at jeg lar meg inspirere så mye mer av den grunn.
Joda, det er provoserende at norske toppklubber i snitt bruker norske 2,7 ganger så mye på hver gutt som på hver jente. Summen er 42.000 kroner på hver jente, og 112.000 kroner på hver gutt.
Det er og provoserende at snittlønna til en kvinnelig toppseriespiller med proffkontrakt er 15.000 kroner i måneden. Årslønner på 180.000 kroner provoserer meg uavhengig av bransje. Men for meg finnes det langt viktigere kamper å kjempe enn kampen for lønns- og arbeidsforhold til fotballspillere. Det er liksom ikke der jeg har lyst til å sette inn støtet når jeg snakker om kampen mot forskjells Norge.
Omar Samy Gamal, han som har skrevet debattinnlegget er byråd for kultur, idrett og frivillighet i Oslo fra SV. Finnes det noe mer politisk korrekt enn en mannlig SV politiker som skriver om forskjellsbehandling av kvinner og menn i fotballen akkurat den dagen fotball EM for kvinner sparkes i gang?
Etter å ha satt fokus på disse forskjellene viser ha stolt til alt det positive byrådet i Oslo, hvor han altså er byråd og politisk leder for området kultur, idrett og frivillighet, har gjort på området.
Byrådet krever at idrettslagene som mottar økonomisk støtte fra Oslo kommune jobber målrettet for å oppnå kjønnsbalanse, og når det gjelder fordeling av treningstid i våre anlegg skal alle bli tildelt tid på like vilkår uavhengig av kjønn.
Nå har vi satt av 26 millioner til en søknad om fotball-EM for kvinner i Norden i 2025.
Vel, jeg er ikke imponert. At idrettslagene skal jobbe målrettet for å oppnå kjøsbalanse? Hva betyr det? Holder det med å ha noen fine formuleringer i et måldokument? Noe å stekke seg mot, som et mål langt der fremme i det fjerne.
Å sette av 26 millioner til en søknad som ennå ikke er sendt er vel heller ikke så forpliktende. Og er man sikker på at lønns- og spilleforholdene for kvinner blir så utrolig mye bedre på lang sikt selv om man får et kvinne EM til Norden?
Dette er jo bare symbolpolitikk.
Hvis du mener det ikke er politisk korrekt av en Rødt politiker å kritisere en SV byråd i Oslo. Vi er jo liksom på samme side. Vel, jeg er ikke så opptatt av å være politisk korrekt. Jeg er opptatt av å påpeke ting jeg reagerer på.
Det har gått lang tid siden jeg har oppdatert dere på hvordan det hår med Temperatur-teppet. Dere husker pleddet jeg skulle strikke med en rille for hver dag og hvor fargen på rillene ble bestemt ut fra hvilken temperatur det var den dagen.
Jeg startet i januar. Mener det var den 14. Og lenge var jeg flink og strikket en rille per dag. Så var det noen dager jeg ikke rakk det, og så måtte jeg strikke to rillerdagen etter. Vel, det var fort gjort å komme litt på etterskudd. Selv om en rille kanskje ikke er så mye arbeid. Det tar kun en halvtimes tid å strikke drn rille.
Nå har strikkepinnene vilt ganske mye de siste månedene. Jeg har blitt mer sånn “skippertak-strikker”. Men jeg har ikke gitt opp. Den siste uka har det blitt en del riller, og jeg har slått opp temperaturen på Yr notert ned og kjøpt opp garn i de fargene jeg trenger frem til 1 juli. Så jeg har absolutt ikke gitt opp! Selv om den siste rilla jeg strikket i går var rilla for 3. Mai….
Menn er menn og damer er på side 19 het det i reklamen for bladet “Vi menn” da jeg vokste opp.
Kanskje var det lettere for gutter og menn da å vite hva som var forventet av dem. Gutter sluttet å gråte i god tid før de begynte i første klasse og begynte aldri igjen. Middagen sto klar på bordet når far kom fra jobb, og hele huset måtte være stille når han sov middag. Klesvask, husvask, oppvask, foreldremøter og bleieskift tok kvinnene seg av (kanskje ikke akkurat de på side 19). Til gjengjeld var det mannen som tjente penger, klippet plenen, måkte snøen og gjorde alt som hadde med hammer og annet verktøy å gjøre.
Gamle Gubben Grå startet samlivet vårt med en innstillig om at hans rolle var å være Pater familias, et familieoverhode med uinnskrenket makt over ektefelle og barn og bestemmelsesrett over hele familiens formue. Det var slik han var oppdratt, det var slik det var i barndomshjemmet hans på beste Oslo vest.
Han brukte faktisk begrepet Pater Familias i en samtale i begynnelsen av forholdet vårt, noe som fikk meg til å tvile på om dette var riktig mann for meg. Hadde jeg ikke vært så forelsket hadde jeg sikkert avsluttet forholdet der og da.
Det er noe med de holdninger du blir lært som liten, de setter seg liksom i ryggmargen og blir en del av forventningene du har til deg selv.
Store gutter gråter ikke! het det og da vi vokste opp.
Det er et stykke fra de idealene man vokste opp med til å bli en fyr som krøller seg sammen i sofakroken med tekoppen for å snakke om de innerste følelsene sine slik drømmemann-idealet muliges var på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.
Ikke det at Gamle Gubben Grå er flink verken med følelser eller tekopp.
Kanskje føler menn i min generasjon på forventningene vi kvinner har til den dype gode samtalen om de innerste følelsene samtidig som de føler på den opplærte forventningen om at menn ikke snakker om følelser, ikke gråter.
Det kan ikke være lett.
Da Gamle Gubben Grå fylle 50 år takket jeg han i talen jeg holdt for den innsatsen han har gjort med klesvask og husarbeid gjennom årene. En innsats som gjorde det mulig for meg å arbeide så mye som jeg gjorde og leve det aktive livet jeg ønsket.
Den talen ble ikke godt mottatt. Gamle Gubben Grå syntes jeg hånte han ved å fremstille han som en tøffelhelt for foreldrene hans og resten av slekta.
Ved litt ettertanke forstår jeg hva han mener.
Svigermor har i løpet av tiden jeg har kjent henne gitt meg kritikk for mye rart.
Jeg har fått bebreidelser over alt fra at jeg ikke har strøket skjorta til Gamle Gubben Grå godt nok, til at jeg ikke har gredd håret hans før vi dro på søndagsmiddag.
Hun har for så vidt rett i begge bebreidelsene. Skjorta var krøllete, jeg hadde overhode ikke strøket den. Men det var da heller ikke mitt ansvar. Jeg kan godt stryke ei skjorte for Gubben, på samme måte som ha kan vaske klær for meg. Men blir ikke klærne mine vasket eller skjorta strøket, så er det vel den som eier klesplagget som har ansvaret for det. Og jeg forventer faktisk at en mann har lært å gre håret før ha flytter hjemmefra. Feil og mangler i barneoppdragelsen får de som hadde foreldreansvaret ta ansvaret for. Jeg er kjærest, ektefelle, partner – ikke mamma for mannen min.
Svigermor og Svigerfar er jo og preget av den tiden de vokste opp i. De er født på 1930-tallet. På den tiden var det vanlig at kvinene var hjemme og tok seg av hus og hjem, barn og matlaging. Ja LO og Arbeiderpartiet gikk i årene 1925–1937 inn for å fjerne gifte kvinner fra arbeidslivet.
At de har en sønn som ikke klarer å forsørge familien men “bare” går hjemme og vasker tøy mens kona arbeider natt og dag, er aktiv i politikken og helt klart er med på å bestemme hvor skapet skal stå føles sikkert feil.
For selv om Svigermor har tatt høyere utdanning i voksen alder og har hatt en ansvarsfull stilling utenfor hjemmet, er det hun som har hatt ansvaret for hus og hjem. Svigerfar “hjalp til”, men ansvaret var det kvinnen som hadde.
Bare det å endre den innlærte holdningen til Gamle Gubben Grå fra at han ikke “hjelper meg” meg med husarbeidet men at det er like mye hans ansvar som mitt har tatt tid. Ikke på grunn av vrang vilje, men fordi det tar tid å endre holdninger.
Nå høres det ut som om jeg vokste opp i et hjem hvor full likestilling hersket.
Absolutt ikke. Det var et like innarbeidet kjønnsdelt ansvar for arbeidsoppgavene i mitt barndomshjem som hos Gamle Gubben Grå. I tillegg var Mamma hjemmeværende husmor til jeg begynte på videregående.
Det er en grunn til at Gamle Gubben Grå tilbragte første dagen av pappapermisjonen da vi fikk Datteren i sagbruket til faren min. Han hadde jo “fri”.
Våre barn skulle vokse opp, oppdras til å bli menn og kvinner av sin tid. Nå er de unge voksne. Hva forventes av unge menn i 2022? Hva slags forventninger har unge kvinner i dag – og hvordan definerer unge menn mannsrollen?
Hvor mye er igjen av de nedarvede holdningene fra oss i generasjonene før dem?
Jeg er 55 år.
Jeg skal ikke uttale meg på vegne av de som starter på voksenlivet nå.
Jeg bare merker meg at Datteren mener at det er menns oppgave å fjerne edderkopper og at Eldste Sønn i går spurte meg om Gamle Gubben Grå hadde skiftet dekk på bilen etter at vi punkterte.
Jeg tror ikke det er så mange forskjeller mellom kvinner og menn som ikke er tillært eller kulturelt betinget- Jeg tror heller ikke at det er så viktig å hviske ut alle skiller. En mann er like mye mann om han ikke liker å sitte og snakke om følelsene sine, men han mister ikke manndommen eller det maskuline om han gjør det.
Som sagt før. Jeg er ikke så opptatt av å putte folk i bokser. Av å tro at bare fordi du er mann eller kvinne så tenker, føler og handler du sånn eller sånn.
Nei, nå må jeg slutte å sitte her å knotte. Jeg har tenkt å slipe ned plata på en skjenk. Gamle Gubben Grå viste meg hvordan jeg setter i batteriet på slipemaskinen før han dro på jobb. Jeg har jo ikke peiling på slikt. Jeg er jo kvinne….
I dag da jeg var ute og gikk tur med Charlie Chihuahua gikk jeg forbi stedet der jeg hadde min første sommerjobb. Det har jo vært litt mimring rundt sommerjobber her på blogg, så nå tenkte jeg jeg skulle fortelle om min.
Stedet hvor jeg trådde mine første skritt inn i arbeidslivet var på Scania Øst, avdeling Hønefoss. Året var 1983, og jeg fyllte 17 år i august det året.
17 år gammel jente og sommerjobb på et lastebilverksted. Nå skulle jeg heldigvis ikke reparere store lastebiler, men vikariere for hun som satt i skranken på kundemottaket. Jeg tok i mot kundene, tok i mot og ga tilbake nøkler, regnet og sendte ut fakturaer og hadde sentralbordet i deler av dagen Egentlig ganske mye ansvar for en 17 åring når jeg tenker på det i etterkant. Men jobben var grei den
Det var Pappa som hadde skaffet meg sommerjobben Han var verksmester på Scania.
Travle dager og jeg trivdes, selv om jeg nok raskt fant ut at det ikke var dette jeg hadde lyst til å drive med når jeg ble “stor”.
To ting husker jeg spesielt godt
En av de første dagene jeg jobbet der rygget en lastebil på en av de ansatte. Pappa kom inn i rommet der jeg satt og arbeidet, tok en båre og en førstehjelpskoffert ned fra veggen og ba meg bli med han. Med bankende hjerte og speiderferdigheter innen førstehjelp lystret jeg. Den ansatte hadde “bare” blitt dyttet over ende av bilen og hadde muligens fått litt av det ene hjulet over det ene beinet. Ambulanse med blålys og greier kom omtrent likt med at vi kom bort til mannen. Jeg kunne trekke meg tilbake til kontoret mitt og la proffe folk ta seg av jobben.
Det andre jeg husker var at Terje Koiedal var der noen dager som revisor eller noe slikt. Han spiste lunsj sammen med meg og resten av kontorfolka. Det var kult for ei ung jente!
Sier ikke navnet Terje Koiedal deg noe? Han var på den tiden på fotballlandslaget. Hadde totalt 66 landskamper for Norge, og deltok på OL-laget i 84. Her i Norge spillte han for Ham. Kam. og ble senere proffspiller i Frankrike. Stort å kunne skryte av å “ha spist lunsj med han.”
Det var min inntreden i arbeidslivet. Min neste jobb var som stoffselger, men det går bli et annet innlegg.
I går skjedde det igjen. En mann gikk rundt på et kjøpesenter i København og skjøt og drepte mennesker.
Et kvarter tok det fra politiet fikk den første meldingen om skyting ved kjøpesenteret til mannen var pågrepet.
På den tiden hadde han drept tre. Tre andre er kritisk skadet.
Dette skjedde mindre enn en uke etter at to bargjester ble skutt og drept i Oslo.
Fem uskyldige mennesker drept i løpet av ni dager.
Drept på kjøpesenter og på bar.
Det kunne vært meg.
Det kunne vært deg.
I to år har vi unngått folkemengder. Sett på hverandre som en mulig smittekilde. Holdt avstand, holdt oss hjemme.
Denne sommeren skulle vi ta hverdagen tilbake. Festivaler, konserter, Pride, fulle utesteder og kjøpesenter.
Skal vi på ny bli redd hverandre?
Unngå hverandre?
Holde oss hjemme?
Ah, jeg strekker meg på sofaen og holder meg på magen. God og mett og relativt trett. Gamle Gubben Grå har nettopp servert middag. Grillspyd med marinert storfekjøtt, sjampinjong, tomat og løk. Utrolig godt. Trenger helt klart en liten strekk nå.
Kanskje en medvirkende årsak til denne mettheten er at Datteren og jeg dro til Garntangen for å kjøpe is i ettermiddag. Der gikk vi på en liten smell. Det ble riktignok is, men først bevilget vi oss hver vår burger til lunsj. Burger med søtpotetfries for min del.
Burger til lunsj og grillspyd til middag. Nå er jeg mett.
Det har lenge vært en ledende tankegang i samfunnet at jo større noe er, jo bedre. Alt fra bygninger til kommuner og fylker. Ja, det meste annet og. Kraftselskap slår seg sammen, fusjonerer, til store konsern. Sykehus blir slått samme i Helseforetak, Sosialkontor blir slått sammen med arbeidsformidlingen og noen flere kontor til NAV. Målet eller tanken er at alt blir så mye mer robust jo større det blir.
Jeg liker i grunn ikke ordet robust. Det brukes alt for mye. I tillegg er det blitt en opplest sannhet at robusthet er avhengig av størrelse og at det alltid er positivt.
Med mine 115 kilo og 175 cm må jeg sies å være ei robust kjerring.
Jeg er usikker på om det blir sett på som udelt positivt.
Jeg er relativt sikker på at en kvinne som er liten og nett, og halvparten av meg både i vekt og alder ville i relativt mange sammenhenger fremstå som mer attraktiv enn meg.
Selv om jeg er mer robust.
Når jeg slår opp robust i Den Norske akademis ordbok står det at når vi snakker om organisasjoner og bedrifter så betyr robust driftssikker og effektiv og dermed stabil.
Jeg forstår at når man skal drifte alt fra sykehus, via politi til kraftverk og kommuner så er det greit at driften er driftssikker, effektiv og stabil, men er man sikker på at man alltid opplever det med å fusjonere, slå sammen, alt til størst mulige organisasjoner?
Effektivitet forbinder jeg med rask reaksjon.
Hvis du sitter rundt et fint dekket frokostbord denne søndagen og noen velter melkeglasset er det greit at noen spretter opp, henter tørkerullen mens andre løfter pålegg og stearinlys vekk fra melkedammen brer seg ut over bordet.
Jeg tipper at i løpet av fem minutter ville man i de fleste hjem ha fått tørket opp melken, skjenket nytt melkeglass til den uheldige og fått duken som ble dynket i melk i vaskemaskinen. Den hyggelige søndagsfrokosten kan fortsette. Uavhengig av om man er to eller åtte i den husstanden.
Det kaller jeg effektivitet.
Jo mer jeg tenker på det, jo mer effektivt tro jeg nesten det ville vært jo færre det var rundt det frokostbordet.
Det ideelle antall hadde vert to eller maks tre. Da hadde det vært mer selvfølgelig hvem som gjorde hva. Det hadde gått på refleks.
Nav er en stor organisasjon. Jeg er usikker på om jeg synes de arbeider så effektivt.
Min erfaring er at jo større en organisasjon er jo mer administrasjon. Ofte er det snakk om ansvarspulverisering for ikke å si ansvarsfraskrivelse. Problemer vandrer rundt i systemet uten at noen tar tak i ting. Ingen føler ansvaret for å løse utfordringen. Dette gjelder ikke bare Nav, men også kommuner og Helseforetak. Sikkert andre organisasjoner som jeg ikke har like mye kjennskap til og. Jeg tror det har noe med størrelse å gjøre.
I 1681 begynte man å planlegge utbyggingen av Vingen skanse til det som skulle bli Kongsvinger festning. Planen som var utarbeidet Anthony Coucheron ble godkjent av Kong Christian V 8. oktober samme år. Da hadde man alt forkastet en plan utarbeidet av Johan Caspar de Cicignon. Som du sikkert forstår av navnene var ikke dette lokale menn fra Kongsvinger, men det man kan se på som de fremste arkitekter eller konsulenter om du vil på fagfeltet i Danmark Norge. De to sto sammen og for reguleringen av Trondheim etter bybrannen – også den i 1681.
Festningen ble i hovedsak ansett som ferdig tre år senere, i 1684, selv om byggearbeidene fortsatte noen år til.
Det kaller jeg effektivitet.
Jeg skulle likt å se den kommunen eller annen robust, stor organisasjon i dag som ville klare å gjennomføre planlegging, bygging og ferdigstilling av et så stort prosjekt i løpet av tre år.
Nytt sykehus i Drammen har det tatt femti år å realisere.
Ringeriksbanen har man planlagt i over hundre år. Man har brukt millioner av kroner og arbeidstimer på planleggingen. Så langt har det ikke blitt bygd en eneste meter med skinnegang.
Tilbake til frokostbordet og melkeglasset.
La oss tenke oss at det sitter en skikkelig robust gjeng rundt det frokostbordet. Hele storfamilien samlet på familiens sommersted. Foreldre med barn og barnebarn, tanter og onkler småbarn og tenåringer, en gammel oldemor ved bordenden for å få plass til rullatoren.
Jo flere det er jo mer drama vil et veltet melkeglass avstedkomme.
Si at han som veltet glasset er litt over 2 år. En eller annen forståsegpåer av ei tante eller bestemor ville fort kunne påpeke at dette hadde væt unngått hvis barnet hadde drukket av tutekopp, mens en niese med barn på samme alder holder frem det nyeste i tutekopp som hennes lille gull drikker av. En onkel ville si at det er en høydeforskjell mellom bordplata og ileggsplata, og at det samme skjedde for et år siden med et saftglass. Kanskje på tide at noen (ikke han) skaffet et større bord. “Sånn som ungdommen formerer seg blir vi ikke akkurat færre rundt bordet” Ta med ei tenåringsjente som får sølt melk på den nye shortsen sin og som hylende forlater bordet med etterfølgende smelling i døra in til et alt for lite soverom hun deler med to åtte år gamle kusiner og ei singel tante på 30.
Er stabil det første ordet du tenker på?
Slik jeg ser det kan en slik lite bagatell som et veltet melkeglass vise hvor ustabil en familie – eller organisasjon – er.
Stabil drift er ikke avhengig av størrelsen på en organisasjon. Det er avhengig av at man har definert hvem som har ansvaret for at oppgaver blir utført og mange nok til å utføre oppgaven selv om en skulle bli syk, ha ferie eller slutte.
Jeg var innom DNB en gang. Det hadde skjedd en feil. Huslånet var blitt trukket fra konto to ganger på en måned. Dette var før nettbankens tid, og både jeg og hun i skranken var enige om at det var banken som hadde gjort feilen. Men dessverre kunne de ikke rette opp i feilen. Kundekonsulenten som var min konsulent hadde ferie. Kom igjen om tre uker!
Er ikke DNB en stor nok organisasjon til å ha stabil drift? Et de ikke robuste nok?
Eller kan det hende at de er så store at hun i skranken ikke visste hvem hu skulle henvende meg videre til. Hun gikk opp i andre etasje og snakket med noen før hun kom tilbake og ba meg vente fjorten dager. Antakelig var det ingen i den store robuste organisasjonen som følte at det var deres ansvar å rydde opp.
Jeg skiftet bank den dagen.
Jeg tror organisasjonskultur, bedriftskultur har mye mer å si enn størrelse for å skape driftssikkerhet, stabilitet og effektivitet. Dette har ingenting med størrelse å gjøre.
Et annet ord jeg ikke liker er fremoverlent, men det får bli et annet innlegg.
I dag kom vi liksom aldri skikkelig i gang her i Drømmehuset. Vi sov litt lenge, lang frokost, en ekstra kaffekopp, en liten strekk på sofaen ja det var mer enn nok å drive med dom gjorde at det vi egentlig skulle ha satt i gang med ble utsatt. Ja, jeg kom jo ikke engang ut med noe blogginnlegg før klokka var over 15.
Om lørdagene skal vi gjøre husarbeid. Få Drømmehuset litt i vater før vi tar helg. Blir vi ferdige med alt på listene i rimelig tid “feirer” vi det med kaffe-latte på kafé. Ble ikke mye av det i dag.
Vel, omsider kom Gamle Gubben Grå I gang med å støvsuge stua og jeg med å skrive dagens første blogginnlegg. Mulig han støvsuge med litt effektive bevegelser fordi han var litt irritert over at kjerringa prioriterte blogg foran husarbeid. Mulig han bare er klønete. Plutselig lød lyden av porselen mot gulv.
På peishylla og muren ved peisen har vi en samling av hvitt nips. Ved enden av prisen mot gangen er det en stikkontakt sånn midt opp på veggen Ledningen til støvsugeren var satt i den stikkontakten ( eller heter det støpsel? Er stikkontakt den du stikker i støpselet?.) Vel, du skjønner sikkert hva jeg mener.
Ledninge til støvsugeren hadde dratt med seg “Haren med gullegget” og Buddha. Buddha klarte seg bra, men haren hadde mistet gullegget han holdt på. Heldigvis var det bare limt på og like helt, så det kan fikses.
Jeg satte meg ved Pcn igjen. Ble ikke sint og høyrøstet en gang.
Det gikk 2 minutter før jeg på ny hørte lyden av porselen mot gulv, og denne gangen hørte jeg helt klart at noe ble knust. En engel hadde prøvd vingene uten hell, og lå nå med knust vinge på gulvet. Den kunne ikke limes.
Litt usikker på hva Gamle Gubben Grå sin klumsethet skyldes. Tanker om å bli fritatt for støvsuging, berede grunnlaget for anskaffelse av robotstøvsuger eller minimere samlingen av hvitt nips…. ? Hans forklaring var at jeg måtte ha ommøblert på porselenet, fordi det der hadde alltid gått greit før.
Mitt svar på det var at det hvite porselenet hadde stått slik siden jeg rydda vekk nissene som står der i jula. Jeg et klar over st det som regel et jeg som støvsuger her, men har ikke du støvsuge stua siden før jul? Jeg fikk ikke noe svar på det spørsmålet.
Jeg overlever med en figur mindre på peishylla. Det er ikke de dyreste anskaffelsen. Det meste er anskaffet på bruktbutikket og loppemarked, men jeg lurer fremdeles på hvilke planer han roter med.
