Rosabloggerne er virkelig borte fra blogg.no tenker jeg når jeg klikker meg gjennom toppbloggerne i dag og gjesper høyt. Kanskje burde jeg ha byttet te-kruset i en stor kopp svart kaffe? Ute er det grått og regnet øser ned. Selvsagt er det min tur til å gå lang tur med hundene. Jeg gjesper igjen og konsentrerer meg om toppbloggerne. Her er det bare å finne frem gyngestolen og slumreteppet.
Joda, det går i hundre for Monica, og snart blir det enda travlere. Tom deler matoppskrifter. Bunny er opptatt av penisstørrelser. Doc & Dask fester og Stina viser frem undertøy. De to sistnevnte har ikke klart å fornye seg – og ærlig talt er det ikke så mye nytt å lese hos de tre første heller.
Da står jeg igjen med to blogginnlegg som jeg synes er lesverdige i dag, og det er her gyngestolen og slumreteppet kommer inn. Disse innleggene hadde glidd rett inn i ukeblad som Hjemmet, Norsk Ukeblad eller Familien.
Det første er innlegget til Vibbedille. Hun har give away på garn til julesokker – i juli. Grunnen til at jeg synes det er verdt en liten omtale er selvsagt at jeg har meldt min interesse for den give-awayen. Ikke fordi jeg har tenkt å strikke sokker, som folk vet har jeg folk til slikt. Men min sokke-strikker, Barndomsvenninna, hadde elsket både garnet og julesokker med glitter. Hvis jeg vinner skal jeg donere de til henne. Hun fortjener slike gleder.
Det andre innlegget jeg vil dra frem i dag er innlegget til Vivian. Hun viser oss hagen sin hvor det stadig er nye prosjekt og nye planter. Jeg liker hage og planter, så dette innlegget leses med interesse. Ikke det at jeg har tenkt å drive så mye ute i hagen i dag. Det regner.
Nå tid for litt frokost og litt nettaviser. Håper at det verste regnet er over før jeg skal ut med hundene.
I dag tok vi turen til Hadeland Glassverk Det er jo rett på andre siden av Eggemoen, en kjapp kjøretur. Vi gikk og titta litt i de forskjellige utsallgene, tok en kaffekopp og så gikk vi for å se kunstutstillingen til Håkon Gullvåg.
Gullvåg er kanskje ikke den kunstneren jeg ville hengt på veggen hjemme -eller kanskje det rette bildet Der er noe ved enkelte av de som tiltaler meg. I tillegg er de svært detaljrike. Jeg tror du kan finne nye detaljer ganske lenge.
Det bildet over het noe med gyngehest, men det er da mer ku enn hest?
Håkon Gullvåg er født i 1959. Han startet på Kunstskolen i Trondheim som 18-åring, og som 22 åring fikk han et gjennombrudd da Nasjonalgalleriet kjøpte maleriet “Trehesten”.
Han er især kjent for sin kirkekunst og for sine portretter av markante personer i Norge. Han skapte debatt med sine portretter av kong Harald V i 2000 og dronning Sonja i 2002. Etter hvert har han i alt malt 3 portretter av dronningen og 4 av kongen.
Det var ikkemed noen portretter på utstillingen på Hadeland. Hverken av kongen eller andre. Men han lager ofte en hel serie portretter av samme person. Som da han laget 12 versjoner av daværende Dagbladet-redaktør Arve Solstad, under tittelen 12 forsøk på et redaktørportrett. Sånt synes jeg er gøy og vitner om at mannen har humor
Bildet over her heter “Den siste bokleser”. Jeg likte bildet, og det sier noe om tiden vi lever I. For en tid tilbake ga jeg en bok i fødselsdagsgave til en 8 åring. Han pakket opp gaven, så på boken og spurte hva det var. Da jeg svarte litt oppgitt at det var en bok spurte han hva han skulle med den …
Gullvåg hadde flere bilder med bøker Bildet under heter “Farfars bokskap”. Det var og et maleri av farmors bokskap, men det tok jeg ikke bilde av.
I oktober 2010 åpnet Gullvåg utstillingen Terra Sancta i det franske kulturinstituttet i Damaskus. To av bildene, Invasion Tritych og The Flag, fremstiller israelske styrker i konflikt. De ble fjernet fra utstillingen etter to dager av den franske ambassade, uten Gullvågs samtykke.
Litt mer fun-facts om Gullvåg. I 2017-20 samarbeidet Gullvåg med bandet Motorpsycho og laget album-cover til trilogien The Tower , The Crucible og The All is the One. I 2019, samme år som Gullvåg fylte 60, spesialskrev Motorpsycho musikk inspirert av Gullvågs kunst, og dette bestillingsverket ble fremført under Olavsfest 2019 og på Øyafestivalen samme år.
Disse bildene er fra en installasjon inspirert av Knut Hamsuns “Markens grøde”. Nå er det noen år siden jeg leste den, så jeg ser ikke helt hva han har blitt inspirert av i romanen til dette bildet.
Jeg vet ikke hva dette bildet heter, men jeg tror vi er påhsvrts bunn.
Det var og noen bilder av hunder. De snakket selvsagt til oss – og minnet om Charlie Chihuahua og Kidd.
Det er gøy å gå slik å titte på kunst, selv om vi ikje skal handle. Mange malerier som fikk frem tanker og refleksjoner. Om jeg tenker det samme som kunstneren har forsøkt å formidle vet jeg ikke. Det er kanskje ikke like viktig heller?
I dag fikk Bunny meg til å smile og riste på hodet. I dette innlegget forteller han at politikerne i nabokommunen Lier helt seriøst har sittet i kommunestyre og diskutert størrelsen på soft-is. Påstanden overrasker ikke. Det er utrolig hva politikere kan finne på å debattere. Men jeg måtte søke litt og lese hele saken – ikke bare Bunny sin gjengivelse. Selv om det ikke var noe galt med den.
Saken er altså at en ny is-kiosk på et friområde på Sylling. Et område som visstnok er fint både å gå tur, bade, grille, spille volleyball eller drive med båtliv og kajakk etc. En grei sak som i de fleste kommuner ville blitt banka gjennom uten debatt. Men så var det MDG da. De er ikke alltid som andre politikere. Jeg kunne ha forstått det hvis de var i mot etablering av is-kiosk på friområdet. Men det tar ikke MDG til orde for. Nei representanten fra MDG leverer forslag på at kommunestyret skal vedta størrelsen og prisen på softisen. Snakk om forsøk på litt vel mye detaljregulering. Selv jeg som er medlem i Rødt stiller meg hoderistende negativ til et slikt forslag.
Bunny klarer selvsagt ikke å undre seg over hva Rødt i Lier måtte mene om saken, siden det ikke står noe om det i artikkelen han har lest. Vel, det kjære Bunny kan jeg gi deg svaret på. Rødt er ikke representert i kommunestyret i Lier.
Av toppbloggerne var det bare Bunny som fikk i gang tankevirksomheten hos kjerringa i dag. Enige er vi og. Politikere burde ha langt viktigere ting å ta stilling til enn størrelsen på iskrem.
Fordi om det er sommer og ferietid kan jeg ikke dy meg for å drive aldri så lite valgkamp. Høyres ordførerkandidat startet liksom sommeren med å forhåndsvarsle nedleggelse av et sykehjem uten at det er noe som helst vedtak som støtter hans syn. Slik klarer jeg selvsagt ikke å la være å kommentere.
Vi har et vedtak som sier at det sykehjemmet det gjelder skal bestå til 2029. Hva som skal skje etter den tid sier vedtaket ikke noe om.
Grunnen til at den aldrende mannen fra Høyre ønsker å leggen ned sykehjemmet er at det ligger for langt unna juletreet på Tyristrand. Så dumt og teoretisk kan politikk og kommuneadministrasjon fortone seg. Jeg skal forklare. Man har en teori innen stedsutvikling at all utvikling skal skje I de definerte tettstedene, og da skal alle virksomheter som skole, barnehage, butikk, eldresenter, sykehjem, legekontor etc. ligge innen en viss avstand fra tettstedet definerte midtpunkt. Dette for at man skal kunne nå alle tjenestene uten bruk av bil. I noen av de fremstillingene jeg har sett av dette er dette midtpunktet definert som et juletre.
Siden dette sykehjemmet ikke ligger på ett av de definerte tettstedene men derimot på et tettsted uten “juletre” blir det for langt unna nærmeste “juletre” og derfor i noens øyne uegnet som sykehjem i fremtiden.
Vi i Rødt derimot synes det kan virke relativt fornuftig å bruke en stor kommunal tomt regulert til sykehjem til nettopp kommunalt sykehjem, i stedet for å gå på det åpne markedet for å kjøpe en velegnet tomt i passe avstand til nærmeste juletre.
Mange på Ringerike bor i bygdene og trives utrolig godt med det. De har ingen ønsker om å tvangs-sentraliseres når de blir gamle og hjelpetrengende. De kan tenke seg å bo slik de alltid har gjort, omgitt av grønne åkere , skogen og med fjordgløtt.
Siden vi trenger alle de sykehjemsplassene vi har i dag pluss nærmere 200 til de neste ti årene er det ikke nedleggelse men opprettelse av sykehjemsplasser vi skal drive med i årene som kommer.
Morgenturen med hundene i dag ble tatti sentrum av Hønefoss. Eller hundene… hunden er vel mer riktig å si. Charlie Chihuahua løp og gjemte seg lengst under skjenken i spisestua da jeg kom med båndet. Lei av å leke en blanding av gjemsel og sisten lot jeg han bli hjemme og tok med meg Kidd på tur
Kidd har gått av å gå på steder hvor det både er folk og liv. Han må læres til å gå pent I bånd, også når det skjer mye rundt han.Sentrum på morgenen før butikkene og byen våkner til liv kan være en god start.
Det var ingen tvil om at det er Sjokoladetyven jeg hadde med på tur. Pølsene han la fra seg inneholdt store biter av hasselnøtter.
Jeg er ikke av de som etterlater en hund i bilen en sommerdag, så i ettermiddag ble det ny bytur. Jeg hadde et erend på apoteket, og så måtte jeg ha litt fersk frukt til middag. På denne byturen ble det og rom for den kaffe-latten jeg gikk glipp av i går.
De som tror jeg kun har brukt feriedagen til å vandre rundt i byen har delvis rett. I tillegg har jeg fiksa lister til gangen. Snart skal jeg vise dere før- og etter bilder. Jeg har og rukket en liten strekk på sofaen. Det er i grunn godt med ferie. Nå skal jeg straks lage middag og kanskje, kanskje få satt på et par vaskemaskiner. Ja, hvis jeg ikke etter middagen bare detter ned I kurvstolen på tramnen og blir sittende.
For fjerde eller femte dagen på rad er en naske-sak av et par solbriller med å dominere nyhetsbildet. Nettavisen publiserte for eksempel denne artikkelen for få timer siden. Etter denne videoen fra taxfreebutikken spørs det om Moxnes overlever solbrille-historien sin. Har noen av dere tenkt dere muligheten for at den overskriften kan bli realitet? At Bjørnar Moxnes rett og slett ikke overlever det mediekjøret som er på han som person akkurat nå? At han skulle finne på å ta den samme løsningen som Tore Tønne?
Bjørnar Moxnes er sykemeldt. Han har betalt forelegget. Gjort opp for seg i følge politisaken. Skal vi ikke bare la mannen få litt fred nå? Det finnes politikere som har gjort andre og verre forbrytelser enn å stjele et par solbriller.
Jeg forsvarer ikke forbrytelsen og jeg forsvarer ikke forbryteren. Jeg har som alle andre sett videoen. Jeg forstår hvorfor politiet mener han stjal de solbrillene med vitende og vilje. Det inntrykket sitter også jeg igjen med etter å ha sett videoen. Men jeg ber bare folk om å slutte å sparke en person som allerede ligger nede.
Nei, jeg mener ikke at Moxnes er et offer. Han fortjener at saken kommer ut i all sin bredde. Er man en offentlig person må man forvente at mediene sirkler som gribber når man har gjort noe galt. Men kanskje det begynner å bli nok nå?
Jeg er glad landsstyret i Rødt sa at de fremdeles har tillit til Bjørnar som partileder. Jeg er glad han ikke måtte gå som partileder nå. Han har i grunnen rast langt nok ned de siste dagene. Jeg er glad partiet sier at han er dust, bebreider han og måten han har handlet på – men likevel sier at de har tillit til han som partileder. Bjørnar har opptrådt som en dust, men vi slår ikke hånden av han for det. Så får tiden frem mot neste landsmøte brukes til å vurdere om vi har rett ledelse.
Folk er rare. Vet dere at det sitter folk borte i Stavangerkanten og tygger i seg halvvisne gulerøtter dynket i eddik og olje bare fordi de har sett det på Tik tok? Ok, jeg forstår at det kan være litt skralt i lommeboka innimellom. Det er svært så kreativ jeg kan være når det gjelder måltid siste uka før lønning, men jeg skryter ikke av spagetti uten saus eller kjøleskaprens på blogg…. eller det har muligens skjedd. Men visne gulerøtter dynket i eddik og olje…. Vel det stagger sikkert sulten.
Mulig det er flere bloggere som må leve på gamle gulerøtter de neste ukene. For når du tar en runde på finn.no og spontant kjøper ny bobil fordi den du er på ferietur med har en slimmering som slurer litt (aner ikke hva det betyr, så ikke spør) ja da kan det hende du må grave litt dypt i feriebudsjettet. Når jeg sjekker finn må du fort opp i både 30- og 40.000 før du finner en bobil du bare kan reise av sted med uten mye reparasjoner eller oppussing.
Vibbedille og Doc & Dask er de som får frem tankevirksomheten hos kjerringa i dag. Jeg skulle gjerne ha kjøpt bobil og bare dratt av sted, men det er ikke rom for det i mitt feriebudsjett. Samme hvor mye jeg lever på bare gulerøtter. Det gjør ikke så mye. Jeg skal nok få meg noen fine ferieuker på det budsjettet jeg har til rådighet. For meg er ferie å stå opp og ha en helt blank og klar dag til rådighet uten en eneste avtale. Bare bestemme der og da hva jeg har lyst til. Akkurat nå har jeg lyst på tekopp og frokost.
En dag i forrige uke kom Yngste Sønn hjem med en eske Toffifee til meg. Han hadde funnet de til redusert pris på grunn av at best før datoen snart var utløpt. Alle har i huset vet at dette er en form for konfekt jeg er virkelig svak for.
Jeg har som kjent diabetes, og skal ikke ha så mye sjokolade, men har unnet meg en eller to biter i døgnet nå de siste dagene etter at jeg begynte ferie. Jeg tror jeg har spist 4 eller 5 biter totalt og det enda jeg har hatt esken i snart en uke. Men sånn er det med meg og Toffifee. Jeg, som kunne sluke en kilo smågodt i løpet av en time eller tre har aldri klart å spise for mye av disse sjokolade-herlighetene. En eller to biter i døgnet holder i massevis. Ja det tok faktisk flere dager før jeg åpnet esken. Den lå bare her ved siden av PCn.
Eller det var ikke jeg som åpnet esken. Det gjorde Kidd en dag i forrige uke mens jeg var på jobb. Heldigvis kom Gamle Gubben Grå inn i stua akkurat da hunden var i ferd med å flere pappen av esken. Celofanen var fremdeles like hel. Kun en liten bit av pappen var blitt løsnet.
Sjokoladeesken ble fjernet fra spisebordet og fikk ny plass på skjenken i spisestuen. Der lå den trygt i hele helgen, og jeg har kost meg med 4 – 5 biter i løpet av helga. De er like gode, selv om best før datoen nå er passert.
I dag lot vi hundene være alene hjemme mens vi var en tur på Bærums Verk. Da vi kom hjem var hundene som vanlig hoppende glade. Kidd gikk så og fant et eller annet han hadde gravd ned i senga si i gangen. Når Gamle Gubben Grå fikk se hva det var tok han noen raske skritt inn i spisestua. Der lå esken med Toffifee revet i fillebiter. Cellofan og de der sjokoladeformene sjokoladen hviler i pluss noen hasselnøtter og smuler med karamell lå strødd ut over spisestuegulvet.
Jeg skjønte ingenting. Jeg hadde tatt en sjokoladebit rett før jeg gikk ut døra, men jeg var 100% sikker på at jeg hadde lagt esken tilbake på skjenken, og ikke på spisebordet. Ja, jeg memorerte hendelsen i hodet og var helt sikker på det.
Inne i spisestuen så jeg raskt hva som hadde skjedd. Spisebordet ble skjøvet litt på i helga. Det var noen som skulle frem ved Tantesofaen. Det er ikke det lengste svevet for en spretten hund å hoppe fra spisebord til skjenk.
Om Kidd har spist all sjokoladen selv eller har delt broderlig med Charlie vites ikke. Men nå er det andre “alene hjemme festen” disse to hundene har i løpet av en drøy måned. Sist var det innholdet i søppelbøtta som ble broderlig delt.
I dag følte jeg for å dra på tur. Oppleve litt mer enn det vi gjør til vanlig. Så vi satte oss i bilen og suste over Sollihøgda og til Bærums verk.
Navnet kommer av jernverket Bærums verk som var anlagt av Paul Smelter i 1610 og ble flyttet til sitt nåværende sted ved elven Lomma i 1641. I dag er Bærums verk et handelssentrum som ligger idyllisk til.
Verkseiernes tidligere bolig, oppført i 1762-64 står fremdeles i Verksgata, hovedgaten gjennom jernverket som altså er blitt handelssenter. I de eldre industribygningene finnes det et museum som forteller om verkets historie og viser jernovner produsert på jernverket fra 1700-tallet til jernstøperiet ble nedlagt i 1964. Det er og et moderne kjøpesenter i det store industribygget. I de tidligere arbeiderboligene i Verksgata er det små verksteder og butikker med salg av bl.a. kunsthåndverk.
Bærums Verk har også Norges eldste vertshus i fortsatt drift, Værtshuset Bærums Verk, som er fredet. Det ligger og flere andre koselige spisesteder i de gamle bygningene. Et flott sted å vandre rundt og titte litt og være turist. Samtidig er det handelssenter for nærområdet med både Meny og Rema, frisør, legesenter, apotek og Vinmonopol.
De gule husene på høyre side i bildet er typiske eksempler på arbeiderboliger under jernverksperioden. De har en grunnflate på 110 kvm fordelt på tre leiligheter. Her bodde 3 familier med gjennomsnittlig 6 personer i hver familie. Husene ble restaurert på 1980-tallet og brukes i dag til salg og produksjon av kunsthåndverk.
Vi vandret rundt og koste oss og tittet. De har noen metaller jeg er litt svak for, men klarte å la være å handle. Vel bor jeg på Hønefoss, men jeg trenger ikke ei blekk-høne til godt over 1 000 kroner, samme hvor fargerik og morsom jeg måtte synes at den er. Ikke trenger jeg en drage i keramikk som er så sur at den ble søt heller. Men det er gøy å titte litt for det.
I delikatessebutikken eller hva jeg skal kalle det klarte vi ikke å styre oss. Jeg kjøpte en pakke overprisa te fra “Tetøsene”, og Gamle Gubben Grå kjøpte en lokal øl. Litt slal en unne seg når det er ferie.
Etter det tok vi en kopp kaffe. Jeg bestillte en latte, og den unge baristaen forsøkte nok etter beste evne å gi meg det jeg ba om. Hun innrømmet for Gamle Gubben Grå som ventet inne på kaffen at det hadde hun aldri laget før. Trykket på knappene på kaffemaskiner sin og trodde nok hun serverte kaffe-latte. Vanligvis pleier jeg å få melk i en latte, men her var det besvart kaffe. Av kvitteringen så jeg at jeg hadde betalt for to kaffe. Den unge ferievikaren taklet kaffemaskin som freste damp, klokke som kimte fordi maskinen var tom for kaffebønner og gjorde så godt hun kunne der hun sto mutters alene. Ingen grunn til å klage, men et tips til eieren av stedet; å gi sommervikarer opplæring kan være relativt smart.
Så ruslet vi i bedagelig tempo videre. Krysset elva og fant flere spennende butikker.
Det ble ikke så mye handling. Vi kjøpte en fødselsdagsgave til noen. Hvor og hva skriver jeg ikke noe om her. Vi gikk mest og nøt stedet og kikket.
Lunsj tok vi hos Baker Hansen. Der kunne vi sitte tett ved den brusende fossen. Bakeriet holder til i det gamle fyrhuset som er fra 1924. Fyrhuset ble i jernverkstiden brukt til å damptørke trematerialer.
På veien tilbake til bilen gikk vi og innom kjøpesenteret som ligger i den gamle masovn/støperibygningen.
Det var masovn her fra 1620 til 1872. Jernmalm fra Arendal og Kragerø ble smeltet og omarbeidet til spiker, kanonkuler, ovner og lignende. Fra 1872 fortsatte Bærums verk som jernstøperi og mekanisk verksted frem til 1964. Nå er det altså kjøpesenter I det gamle industribygget.
Vi tok og turen innom alle håndverksbutikkrne i de gamle arbeiderboligene jeg snakket om i sted. Mye flott å se.
Det er og en skulptur park på Bærums verk. Blant bygg, stier, broer og elveløp er det mange flotte og mindre flotte skulpturer. Jeg er litt glad i slik kunst, men i dag var det bare denne kongla jeg tok bilde av. Kunne tatt bilder av veldig mange flere, men det ble ikke slik i dag. Kanskje neste gang. Det er ikke første gangen vi er på Bærums Verk, og det blir sikkert ikke siste.
På fredag kjøpte jeg 6 av disse asjettene mine på bruktbutikken. Jeg antok at de var fra tidlig 70-tallet. Det var jo da brun farge virkelig hadde sin storhetstid i interiør. Brunt og turkis, jo dette ga meg 70-talls vibber. Men så søkte jeg litt på nett da. Liker å finne ut litt om ting jeg kjøper.
Stempelet under på asjettene forteller meg at de er fra Egersund, og det står Rex Fayance, Egersund. Ved å google stempelet og lese meg litt opp finner jeg ut at Rex Fayance er fra perioden 1926–1940 og forteller at asjettene er dekorert med en spesiell teknikk med glasurpåføring gjennom et kuhorn. Asjettene mine er altså langt eldre enn jeg trodde. Litt gøy.
Denne “kuhorn-teknikken” tirrer selvsagt min nysgjerrighet. Jeg finner ikke helt ut hvordan det fungerte, hvordan teknikken ble utført. Men jeg finner at også Kähler i Sverige brukte denne teknikken på sine varer på den tiden og muligens og tidligere.
Jeg ble ikke mindre glad i disse asjettene etter denne oppdagelsen.
