Menn er menn og damer er på side 19 het det i reklamen for bladet “Vi menn” da jeg vokste opp.
Kanskje var det lettere for gutter og menn da å vite hva som var forventet av dem. Gutter sluttet å gråte i god tid før de begynte i første klasse og begynte aldri igjen. Middagen sto klar på bordet når far kom fra jobb, og hele huset måtte være stille når han sov middag.  Klesvask, husvask, oppvask, foreldremøter og bleieskift tok kvinnene seg av (kanskje ikke akkurat de på side 19). Til gjengjeld var det mannen som tjente penger, klippet plenen, måkte snøen og gjorde alt som hadde med hammer og annet verktøy å gjøre.

Gamle Gubben Grå startet samlivet vårt med en innstillig om at hans rolle var å være Pater familias, et familieoverhode med uinnskrenket makt over ektefelle og barn og bestemmelsesrett over hele familiens formue. Det var slik han var oppdratt, det var slik det var i barndomshjemmet hans på beste Oslo vest.
Han brukte faktisk begrepet Pater Familias i en samtale i begynnelsen av forholdet vårt, noe som fikk meg til å tvile på om dette var riktig mann for meg. Hadde jeg ikke vært så forelsket hadde jeg sikkert avsluttet forholdet der og da.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det er noe med de holdninger du blir lært som liten, de setter seg liksom i ryggmargen og blir en del av forventningene du har til deg selv.

Store gutter gråter ikke! het det og da vi vokste opp.
Det er et stykke fra de idealene man vokste opp med til å bli en fyr som krøller seg sammen i sofakroken med tekoppen for å snakke om de innerste følelsene sine slik drømmemann-idealet muliges var på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.
Ikke det at Gamle Gubben Grå er flink verken med følelser eller tekopp.
Kanskje føler menn i min generasjon på forventningene vi kvinner har til den dype gode samtalen om de innerste følelsene samtidig som de føler på den opplærte forventningen om at menn ikke snakker om følelser, ikke gråter.
Det kan ikke være lett.

Da Gamle Gubben Grå fylle 50 år takket jeg han i talen jeg holdt for den innsatsen han har gjort med klesvask og husarbeid gjennom årene. En innsats som gjorde det mulig for meg å arbeide så mye som jeg gjorde og leve det aktive livet jeg ønsket.
Den talen ble ikke godt mottatt. Gamle Gubben Grå syntes jeg hånte han ved å fremstille han som en tøffelhelt for foreldrene hans og resten av slekta.
Ved litt ettertanke forstår jeg hva han mener.

Svigermor har i løpet av tiden jeg har kjent henne gitt meg kritikk for mye rart.
Jeg har fått bebreidelser over alt fra at jeg ikke har strøket skjorta til Gamle Gubben Grå godt nok, til at jeg ikke har gredd håret hans før vi dro på søndagsmiddag.
Hun har for så vidt rett i begge bebreidelsene. Skjorta var krøllete, jeg hadde overhode ikke strøket den. Men det var da heller ikke mitt ansvar. Jeg kan godt stryke ei skjorte for Gubben, på samme måte som ha kan vaske klær for meg. Men blir ikke klærne mine vasket eller skjorta strøket, så er det vel den som eier klesplagget som har ansvaret for det. Og jeg forventer faktisk at en mann har lært å gre håret før ha flytter hjemmefra. Feil og mangler i barneoppdragelsen får de som hadde foreldreansvaret ta ansvaret for. Jeg er kjærest, ektefelle, partner – ikke mamma for mannen min.

Svigermor og Svigerfar er jo og preget av den tiden de vokste opp i. De er født på 1930-tallet. På den tiden var det vanlig at kvinene var hjemme og tok seg av hus og hjem, barn og matlaging.  Ja LO og Arbeiderpartiet gikk i årene 1925–1937 inn for å fjerne gifte kvinner fra arbeidslivet.
At de har en sønn som ikke klarer å forsørge familien men “bare” går hjemme og vasker tøy mens kona arbeider natt og dag, er aktiv i politikken og helt klart er med på å bestemme hvor skapet skal stå føles sikkert feil.

For selv om Svigermor har tatt høyere utdanning i voksen alder og har hatt en ansvarsfull stilling utenfor hjemmet, er det hun som har hatt ansvaret for hus og hjem. Svigerfar “hjalp til”, men ansvaret var det  kvinnen som hadde.

Bare det å endre den innlærte holdningen til Gamle Gubben Grå fra at han ikke “hjelper meg” meg med husarbeidet men at det er like mye hans ansvar som mitt har tatt tid. Ikke på grunn av vrang vilje, men fordi det tar tid å endre holdninger.

Nå høres det ut som om jeg vokste opp i et hjem hvor full likestilling hersket.
Absolutt ikke. Det var et like innarbeidet kjønnsdelt ansvar for arbeidsoppgavene i mitt barndomshjem som hos Gamle Gubben Grå. I tillegg var Mamma hjemmeværende husmor til jeg begynte på videregående.
Det er en grunn til at Gamle Gubben Grå tilbragte første dagen av pappapermisjonen da vi fikk Datteren  i sagbruket til faren min. Han hadde jo “fri”.

Våre barn skulle vokse opp, oppdras til å bli menn og kvinner av sin tid. Nå er de unge voksne. Hva forventes av unge menn i 2022? Hva slags forventninger har unge kvinner i dag – og hvordan definerer unge menn mannsrollen?
Hvor mye er igjen av de nedarvede holdningene fra oss i generasjonene før dem?

Jeg er 55 år.
Jeg skal ikke uttale meg på vegne av de som starter på voksenlivet nå.
Jeg bare merker meg at Datteren mener at det er menns oppgave å fjerne edderkopper og at Eldste Sønn i går spurte meg om Gamle Gubben Grå hadde skiftet dekk på bilen etter at vi punkterte.

Jeg tror ikke det er så mange forskjeller mellom kvinner og menn som ikke er tillært eller kulturelt betinget- Jeg tror heller ikke at det er så viktig å hviske ut alle skiller.  En mann er like mye mann om han ikke liker å sitte og snakke om følelsene sine, men han mister ikke manndommen eller det maskuline om han gjør det.
Som sagt før. Jeg er ikke så opptatt av  å putte folk i bokser.  Av å tro at bare fordi du er mann eller kvinne så tenker, føler og handler du sånn eller sånn.

Nei, nå må jeg slutte å sitte her å knotte. Jeg har tenkt å slipe ned plata på en skjenk.  Gamle Gubben Grå viste meg hvordan jeg setter i batteriet på slipemaskinen før han dro på jobb. Jeg har jo ikke peiling på slikt. Jeg er jo kvinne….

I dag da jeg var ute og gikk tur med Charlie Chihuahua gikk jeg forbi stedet der jeg hadde min første sommerjobb. Det har jo vært litt mimring rundt sommerjobber her på blogg, så nå tenkte jeg jeg skulle fortelle om min.

Stedet hvor jeg trådde mine første skritt inn i arbeidslivet var på Scania Øst, avdeling Hønefoss.  Året var 1983, og jeg fyllte 17 år i august det året.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

17 år gammel jente og sommerjobb på et lastebilverksted. Nå skulle jeg heldigvis ikke reparere store lastebiler, men vikariere for hun som satt i skranken på kundemottaket. Jeg tok i mot kundene, tok i mot og ga tilbake nøkler, regnet og sendte ut fakturaer og hadde sentralbordet i deler av dagen  Egentlig ganske mye ansvar for en 17 åring når jeg tenker på det i etterkant. Men jobben var grei den

Det var Pappa som hadde skaffet meg sommerjobben  Han var verksmester på Scania.

Travle dager og jeg trivdes, selv om jeg nok raskt fant ut at det ikke var dette jeg hadde lyst til å drive med når jeg ble “stor”.

 To ting husker jeg spesielt godt

En av de første dagene jeg jobbet der rygget en lastebil på en av de ansatte. Pappa kom inn i rommet der jeg satt og arbeidet, tok en båre og en førstehjelpskoffert ned fra veggen og ba meg bli med han. Med bankende hjerte og speiderferdigheter innen førstehjelp lystret jeg. Den ansatte hadde “bare” blitt dyttet over ende av bilen og hadde muligens fått litt av det ene hjulet over det ene beinet. Ambulanse med blålys og greier kom omtrent likt med at vi kom bort til mannen.  Jeg kunne trekke meg tilbake til kontoret mitt og la proffe folk ta seg av jobben.

Det andre jeg husker var at Terje Koiedal var der noen dager som revisor eller noe slikt. Han spiste lunsj sammen med meg og resten av kontorfolka. Det var kult for ei ung jente!

Sier ikke navnet Terje Koiedal deg noe? Han var på den tiden på fotballlandslaget. Hadde totalt 66 landskamper for Norge, og deltok på OL-laget i 84. Her i Norge spillte han for Ham. Kam. og ble senere proffspiller i Frankrike. Stort å kunne skryte av å “ha spist lunsj med han.”

Det var min inntreden i arbeidslivet. Min neste jobb var som stoffselger, men det går bli et annet innlegg.

I går skjedde det igjen.  En mann gikk rundt på et kjøpesenter i København og skjøt og drepte mennesker.
Et kvarter tok det fra politiet fikk den første meldingen om skyting ved kjøpesenteret til mannen var pågrepet.
På den tiden hadde han drept tre. Tre andre er kritisk skadet.

Dette skjedde mindre enn en uke etter at to bargjester ble skutt og drept i Oslo.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Fem uskyldige mennesker drept i løpet av ni dager.
Drept på kjøpesenter og på bar.
Det kunne vært meg.
Det kunne vært deg.

I to år har vi unngått folkemengder.  Sett på hverandre som en mulig smittekilde. Holdt avstand, holdt oss hjemme.
Denne sommeren skulle vi ta hverdagen tilbake. Festivaler, konserter, Pride, fulle utesteder og kjøpesenter.
Skal vi på ny bli redd hverandre?
Unngå hverandre?
Holde oss hjemme?

Ah, jeg strekker meg på sofaen og holder meg på magen. God og mett og relativt trett. Gamle Gubben Grå  har nettopp servert middag. Grillspyd med marinert storfekjøtt, sjampinjong, tomat og løk. Utrolig godt. Trenger helt klart en liten strekk nå.

Kanskje en medvirkende årsak til denne mettheten er at Datteren og jeg dro til Garntangen for å kjøpe is i ettermiddag. Der gikk vi på en liten smell. Det ble riktignok is, men først bevilget vi oss hver vår burger til lunsj. Burger med søtpotetfries for min del.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Burger til lunsj og grillspyd til middag. Nå er jeg mett.

Det har lenge vært en ledende tankegang i samfunnet at jo større noe er, jo bedre. Alt fra bygninger til kommuner og fylker. Ja, det meste annet og. Kraftselskap slår seg sammen, fusjonerer, til store konsern. Sykehus blir slått samme i Helseforetak, Sosialkontor blir slått sammen med arbeidsformidlingen og noen flere kontor til NAV.  Målet eller tanken er at alt blir så mye mer robust jo større det blir.

Jeg liker i grunn ikke ordet robust. Det brukes alt for mye. I tillegg er det blitt en opplest sannhet at robusthet er avhengig av størrelse og at det alltid er positivt.

Med mine 115 kilo og 175 cm må jeg sies å være ei robust kjerring.
Jeg er usikker på om det blir sett på som udelt positivt.
Jeg er relativt sikker på at en kvinne som er liten og nett, og halvparten av meg både i vekt og alder ville i relativt mange sammenhenger fremstå som mer attraktiv enn meg.
Selv om jeg er mer robust.

Når jeg slår opp robust i Den Norske akademis ordbok står det at når vi snakker om organisasjoner og bedrifter så betyr robust driftssikker og effektiv og dermed stabil.
Jeg forstår at når man skal drifte alt fra sykehus, via politi til kraftverk og kommuner så er det greit at driften er driftssikker, effektiv og stabil, men er man sikker på at man alltid opplever det med å fusjonere, slå sammen, alt til størst mulige organisasjoner?

Effektivitet forbinder jeg med rask reaksjon.
Hvis du sitter rundt et fint dekket frokostbord denne søndagen og noen velter melkeglasset er det greit at noen spretter opp, henter tørkerullen mens andre løfter pålegg og stearinlys vekk fra melkedammen brer seg ut over bordet.
Jeg tipper at i løpet av fem minutter ville man i de fleste hjem ha fått tørket opp melken, skjenket nytt melkeglass til den uheldige og fått duken som ble dynket i melk i vaskemaskinen. Den hyggelige søndagsfrokosten kan fortsette. Uavhengig av om man er to eller åtte i den husstanden.
Det kaller jeg effektivitet.

Jo mer jeg tenker på det, jo mer effektivt tro jeg nesten det ville vært jo færre det var rundt det frokostbordet.
Det ideelle antall hadde vert to eller maks tre. Da hadde det vært mer selvfølgelig hvem som gjorde hva. Det hadde gått på refleks.

Nav er en stor organisasjon.  Jeg er usikker på om jeg synes de arbeider så effektivt.
Min erfaring er at jo større en organisasjon er jo mer administrasjon. Ofte er det snakk om ansvarspulverisering for ikke å si ansvarsfraskrivelse.  Problemer vandrer rundt i systemet uten at noen tar tak i ting. Ingen føler ansvaret for å løse utfordringen. Dette gjelder ikke bare Nav, men også kommuner og Helseforetak. Sikkert andre organisasjoner som jeg ikke har like mye kjennskap til og. Jeg tror det har noe med størrelse å gjøre.

I 1681 begynte man å planlegge utbyggingen av Vingen skanse til det som skulle bli Kongsvinger festning. Planen som var utarbeidet Anthony Coucheron ble godkjent av Kong Christian V 8. oktober samme år. Da hadde man alt forkastet en plan utarbeidet av Johan Caspar de Cicignon.  Som du sikkert forstår av navnene var ikke dette lokale menn fra Kongsvinger, men det man kan se på som de fremste arkitekter eller konsulenter om du vil på fagfeltet i Danmark Norge. De to sto sammen og for reguleringen av Trondheim etter bybrannen – også den i 1681.
Festningen ble i hovedsak ansett som ferdig tre år senere, i 1684, selv om byggearbeidene fortsatte noen år til.
Det kaller jeg effektivitet.

Jeg skulle likt å se den kommunen eller annen robust, stor organisasjon i dag som ville klare å gjennomføre planlegging, bygging og ferdigstilling av et så stort prosjekt i løpet av tre år.
Nytt sykehus i Drammen har det tatt femti år å realisere.
Ringeriksbanen har man planlagt i over hundre år. Man har brukt millioner av kroner og arbeidstimer på planleggingen.  Så langt har det ikke blitt bygd en eneste meter med skinnegang.

Tilbake til frokostbordet og melkeglasset.
La oss tenke oss at det sitter en skikkelig robust gjeng rundt det frokostbordet. Hele storfamilien samlet på familiens sommersted. Foreldre med barn og barnebarn, tanter og onkler småbarn og tenåringer, en gammel oldemor ved bordenden for å få plass til rullatoren.
Jo flere det er jo mer drama vil et veltet melkeglass avstedkomme.
Si at han som veltet glasset er litt over 2 år.  En eller annen forståsegpåer av ei tante eller bestemor ville fort kunne påpeke at dette hadde væt unngått hvis barnet hadde drukket av tutekopp, mens en niese med barn på samme alder holder frem det nyeste i tutekopp som hennes lille gull drikker av. En onkel ville si at det er en høydeforskjell mellom bordplata og ileggsplata, og at det samme skjedde for et år siden med et saftglass. Kanskje på tide at noen (ikke han) skaffet et større bord. “Sånn som ungdommen formerer seg blir vi ikke akkurat færre rundt bordet”  Ta med ei tenåringsjente som får sølt melk på den nye shortsen sin og som hylende forlater bordet med etterfølgende smelling i døra in til et alt for lite soverom hun deler med to åtte år gamle kusiner og ei singel tante på 30.
Er stabil det første ordet du tenker på?
Slik jeg ser det kan en slik lite bagatell som et veltet melkeglass vise hvor ustabil en familie – eller organisasjon – er.

Stabil drift er ikke avhengig av størrelsen på en organisasjon. Det er avhengig av at man har definert hvem som har ansvaret for at oppgaver blir utført og mange nok til å utføre oppgaven selv om en skulle bli syk, ha ferie eller slutte.

Jeg var innom DNB en gang.  Det hadde skjedd en feil. Huslånet var blitt trukket fra konto to ganger på en måned. Dette var før nettbankens tid, og både jeg og hun i skranken var enige om at det var banken som hadde gjort feilen. Men dessverre kunne de ikke rette opp i feilen. Kundekonsulenten som var min konsulent hadde ferie. Kom igjen om tre uker!
Er ikke DNB en stor nok organisasjon til å ha stabil drift? Et de ikke robuste nok?
Eller kan det hende at de er så store at hun i skranken ikke visste hvem hu skulle henvende meg videre til. Hun gikk opp i andre etasje og snakket med noen før hun kom tilbake og ba meg vente fjorten dager. Antakelig var det ingen i den store robuste organisasjonen som følte at det var deres ansvar å rydde opp.
Jeg skiftet bank den dagen.

Jeg tror organisasjonskultur, bedriftskultur har mye mer å si enn størrelse for å skape driftssikkerhet, stabilitet og effektivitet. Dette har ingenting med størrelse å gjøre.

Et annet ord jeg ikke liker er fremoverlent, men det får bli et annet innlegg.

I dag kom vi liksom aldri skikkelig i gang her i Drømmehuset. Vi sov litt lenge, lang frokost, en ekstra kaffekopp, en liten strekk på sofaen ja det var mer enn nok å drive med dom gjorde at det vi egentlig skulle ha satt i gang med ble utsatt. Ja, jeg kom jo ikke engang ut med noe blogginnlegg før klokka var over 15.

Om lørdagene skal vi gjøre husarbeid. Få Drømmehuset litt i vater før vi tar helg. Blir vi ferdige med alt på listene i rimelig tid “feirer” vi det med kaffe-latte på kafé. Ble ikke mye av det i dag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vel, omsider kom Gamle Gubben Grå I gang med å støvsuge stua og jeg med å skrive dagens første blogginnlegg.  Mulig han støvsuge med litt effektive bevegelser fordi han var litt irritert over at kjerringa prioriterte blogg foran husarbeid. Mulig han bare er klønete. Plutselig lød lyden av porselen mot gulv.

På peishylla og muren ved peisen har vi en samling av hvitt nips. Ved enden av prisen mot gangen er det en stikkontakt sånn midt opp på veggen  Ledningen til støvsugeren var satt i den stikkontakten ( eller heter det støpsel? Er stikkontakt den du stikker i støpselet?.) Vel, du skjønner sikkert hva jeg mener.

Ledninge  til støvsugeren hadde dratt med seg “Haren med gullegget” og Buddha. Buddha klarte seg bra, men haren hadde mistet gullegget han holdt på. Heldigvis var det bare limt på og like helt, så det kan fikses.

Jeg satte meg ved Pcn igjen. Ble ikke sint og høyrøstet en gang.

Det gikk 2 minutter før jeg på ny hørte lyden av porselen mot gulv, og denne gangen hørte jeg helt klart at noe ble knust. En engel hadde prøvd vingene uten hell, og lå nå med knust vinge på gulvet. Den kunne ikke limes.

Litt usikker på hva Gamle Gubben Grå sin klumsethet skyldes. Tanker om å bli fritatt for støvsuging, berede grunnlaget for anskaffelse av robotstøvsuger eller minimere samlingen av hvitt nips…. ? Hans forklaring var at jeg måtte ha ommøblert på porselenet, fordi det der hadde alltid gått greit før.

Mitt svar på det var at det hvite porselenet hadde stått slik siden jeg rydda vekk nissene som står der i jula. Jeg et klar over st det som regel et jeg som støvsuger her, men har ikke du støvsuge stua siden før jul? Jeg fikk ikke noe svar på det spørsmålet.

Jeg overlever med en figur mindre på peishylla. Det er ikke de dyreste anskaffelsen. Det meste er anskaffet på bruktbutikket og loppemarked, men jeg lurer fremdeles på hvilke planer han roter med.

I det siste halve året har jeg brukt tid på å finne ut hvem jeg er. Eller muligens ikke hvem jeg er, det vet jeg utmerket godt. Kanskje mer hvilken boks jeg hører hemme i. Mye av min identitet har vært knyttet til stillingen som radiograf og vervet som tillitsvalgt når de forsvant hvem var jeg da? Hvilken boks skulle jeg nå krabbe inn i? Hvordan skal jeg definere meg selv.? Trygdet? Naver? Politiker? Kjerring? Kommunist?
Samme hvilken boks jeg krabbet inn i så føltes det både litt klamt og trangt. For jeg er så mye mer enn bare en ting.

Da jeg var russ en gang for lenge, lenge siden hadde jeg som motto på russekortet: “Bare jeg er meg, se opp for etterligninger.”  
Selv om jeg på mange måter er en helt annen i dag enn jeg var i 1985, så synes jeg det passer godt fremdeles.
Jeg er et unikt menneske med mange fasetter. Jeg hører ikke hjemme i en boks, i en gruppe.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når jeg føler at det ikke går an å finne en boks som ikke blir for trang, regner jeg med at de fleste andre mennesker har det på samme måte. Monica er ikke bare tidligere rusmisbruker, Vivian er ikke bare funksjonshemmet, Bunny er ikke bare homofil.

Når man plaserer mennesker i bokser forventer man at alle menneskene i en og samme boks tenker å oppfører seg likt. Man møter de med en forutinntatthet som kanskje, eller svært ofte, ikke stemmer. Den forutinntattheten har ingenting med fordommer å gjøre. Mer med antakelser og slutninger ut fra hvordan vi tenker på de som hører hjemme i den boksen.

En politiker fra Krf ble veldig overrasket da han traff på meg i en påskenattsgudstjeneste.  I hans øyne var det ikke et sted ha forventet å finne en “kommunist”.  Andre som var på den samme gudstjenesten kjenner meg fra andre sammenhenger og lurte på om jeg ville være med i menighetsarbeidet.

Kommunister, eller Rødt politikere da, hører altså i noens øyne ikke hjemme i kirken.
Er det flere steder vi ikke passer inn?

Hva med tidligere rusmisbrukere, funksjonshemmede eller homofile? Hvordan skal de oppføre seg? Kan de gå på Påskenattsmesse?
Går det an å være kristen og medlem av Rødt?
Eller hva med en kristen, funksjonshemmet, tidligere rusmisbruker som er homofil kan hen være kommunist? Hvilken boks hører hen i så fal hjemme i?

For en del år siden fylte jeg femti år. Jeg leide Hen grendehus og ba inn til fest. Invitasjoner ble sendt til venner og bekjente jeg ønsket å dele dagen med. Det var både kristne, ateister, muslimer og noen jeg tror bekjenner seg til Åsa-tro. Det var mennesker med synlige og usynlige handicap. Det var folk som ikke har jogget siden ungdomsskolen, og folk som mener en dag uten trening er meningsløs. Det var folk som er avholdsmennesker og folk som kanskje drikker litt mye. Det var folk som har vært aktiv i Rødt, SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Frp. Det var rocke-musikere med kroppen full av tatoveringer og det var fine fruer fra Oslo beste vest. Og så var det en hel haug med mennesker som ikke passer hjemme i noen av disse boksene.

For meg er et menneske først og fremst et menneske.  Jeg kjenner og omgås mennesker i en mengde miljøer. Jo bedre jeg blir kjent med et menneske, jo vanskeligere blir det å finne en boks eller merkelapp som jeg synes beskriver det godt. Alle har jo ulike interesser, ulike meninger og ulike erfaringer.
Alle Rødt politikere er ikke like, ikke alle funksjonshemmede eller skeive heller.

Kanskje bør vi slutte å dytte mennesker inn i bokser eller feste merkelapper på dem, bare møte de med åpent sinn og nysgjerrighet. Et genuint ønske om å fine ut hvem vedkommende er.

Jeg er utrolig dårlig på bilderedigering og ikke minst retusjering. Men selv jeg klarer i løpet av noen få minutter å omskspe ei rynkete kjerring til et ansikt like fritt for rynker som ei baby-rumpe.  Fra i dag skal alle reklamebilder hvor jeg og langt proffene mennesker enn meg har lekt oss med virkeligheten og rettet ut rynker forstørret rumper og bryst eller gjort andre korrigeringer merkes med at de er retusjert.

I utgangspunktet er jeg for alt som kan få barn og unge til å føle et mindre kroppspleie og bli mer fornøyd med seg selv. Jeg er bare usikker på om lover og påbud alltid er veien å gå.  Vil det bli etterlevd? Vil man ha mulighet til å kontrollere? Eller er det mest ment som symbolpolitikk?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vel, vi får vente og se. Så langt har jeg ikke sett noen bilder med merking. Betyr det at ingen av bildene som har poppet opp på forskjellige plattformer er retusjert og fiksa på?

Planen min om å lokke litt flere og nye lesere til blogg.no i går lyktes. I det minste når det gjaldt min egen blogg. Jeg fikk 641 flere sidevisninger, en økning på hele 70%. For meg er en slik økning eventyrlig. Nå blir jo oppgaven å holde på de leserne, og klare å holde interessen oppe.

Mange brukte mitt kommentarfelt i går til å uffe seg over at jeg ga andre bloggere hederligere omtale, og spesielt var et gjentagende tema at jeg snakket positivt om Monica   sin blogg. Slikt skal man ha seg frabedt mener enkelte.
Jeg skrev det i en kommentar i går, og jeg gjentar det i dag.  Bloggkrig drar ikke lesere!!!
Den som leder an i kritikken av Monica hadde en liten nedgang i antall sidevisninger mens Monica hadde en økning på over 100%.
En økning med over 5.000 sidevisninger kan ikke en liten blogg med 1.500 sidevisninger ta æren eller skylden for.
Jeg konstaterer at det er lenge siden vi har sett at antall sidevisninger har bikka 10.000 slik det gjorde for Monica i går. Det gleder meg som ønsker at flere folk skal lese mer blogg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vel, nå har jeg skrevet nok til å tilfredsstille den lesergruppen som elsker å lese om bloggkrig, la oss da gå videre til det dette innlegget egentlig skal handle om.

Hver eneste dag ble det brukt drøyt 52 milliarder kroner på militærutgifter, hver eneste time nærmere 2,2 milliarder kroner, går det fram av årsrapporten fra Stockholm International Peace Research Institute (Sipri).

Verdens desidert største militærmakt, USA, brukte 3,5 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) på våpen og forsvar. Beløpet på 7243 milliarder kroner tilsvarer rundt 20 milliarder kroner daglig.
På de neste plassene kommer Kina 1651 milliarder kroner, India 693 milliarder kroner, Russland  641 milliarder kroner og Tyskland 505 milliarder kroner.

For meg fremstår de vanvittige militærbudsjettene som galskap. Det er naivt å tro at krig kan bringe fred og at trusler gir trygghet.

I en interessant kommentar i Dagsavisen skriver Linn Stalsberg

I boken «Humane. How the United States abandoned peace and reinvented war» fra 2021, spør historieprofessor ved Yale universitet, Samuel Moyn, om det kan være slik at arbeidet for humane kriger, enten det handler om flere regler for krig eller mer bruk av såkalte smarte våpen som droner, har ødelagt for det som en gang var en overordnet mål: Å bli kvitt krig som metode for konfliktløsning i seg selv.

Han skriver: I økende grad lever vi uten antikrigslover. Vi bekjemper krigsforbrytelser, men har glemt at krig i seg selv er en forbrytelse som forårsaker mye mer lidelse i seg selv, enn bruddene på krigens regler gjør alene. Det er en fatal feil å gi opp mulighetene til å stanse kriger før de starter.

For, mener han, dette er et valg vi har: Skal vi kjempe for at kriger blir humane og regelstyrte, eller skal vi kjempe for at kriger forsvinner som alternativ? Hvor legger vi inn innsatsen?

Hvis vi skal oppnå fred, altså at kriger opphører og at krig som middel til å løse konflikt forsvinner må vi ta inn over oss hvor mye våpenindustrien betyr for samfunnet. Hvor mye makt det ligger bak ønsket om opprustning i stedet for nedrustning. For hvis krig og faren for krig opphørte, ja da ville behovet for våpen bli langt mindre – og det ville ha store konsekvenser.

Nettstedet Defence News publiserte i juli i fjor listen over verdens 100 største våpenprodusenter i 2021. De 5 største var alle amerikanske – Lockheed Martin, Raytheon, Boeing, Northrop Grumman og General Dynamics, i tilligg kommer amerikanske L3Harris Technologies inn på 9. plass. 3 kinesiske og 1 britisk selskap var også inne på topp 10 listen.

Det er ellers verdt å merke seg at halvparten – 50 av 100 selskaper på Topp 100-listen – er amerikanske. Det sier noe om hvor stor betydning våpenindustrien har for amerikansk økonomi og hvor stor påvirkningskraft den har overfor det politiske systemet. Den er til stede i hver eneste delstat i USA med et betydelig antall arbeidsplasser, og politikere som vil arbeide for nedrustning vil derfor møte betydelig lokal motstand.

For oss i Norge er utviklingen i KONGSBERG og divisjonen Kongsberg Defence & Aerospace verdt å merke seg. Konsernet rykker 5 plasser opp på fjorårets liste, fra 77. til 72. plass.
På oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) har Samfunnsøkonomisk analyse (SØA) levert en rapport om 15 verdikjeder som har særlige styrker eller konkurransefortrinn i Norge. I rapporten «Verdikjeder i Norge» er «Våpen» et eget kapittel.
Det overrasker kanskje noen at våpenproduksjon defineres som en verdikjede, på linje med mat.  Men våpenproduksjon og –salg er noe Norge driver med i relativ stor stil.
Rapporten speiler situasjonen i 2018. Norge hadde da i alt 33 virksomheter som produserer våpen, ammunisjon og annet militært utstyr.
Totalt var 4.630 årsverk knyttet til denne verdikjeden, som skapte verdier for 4.770.000.000 kr. i 2018. De klart største aktørene er Kongsberg og NAMMO som til sammen sysselsatte 3.400 årsverk, mer enn 80 % av den totale sysselsettingen i verdikjeden.

De 15 største virksomhetene er hovedsakelig å finne på to steder på Østlandet. På Kongsberg og på Raufoss. Ca. 2.800 personer var sysselsatt i Kongsberg kommune, og 870 personer i Vestre Toten. I disse kommunene utgjør våpenprodusentene henholdsvis 18 % og 13 % av den samlede sysselsettingen.

Kriger gjør noen mennesker veldig rike, og har innvirkning på skatteinntekter og sysselsetting i kommunene. Det er mange som direkte og indirekte har interesser av at krig og våpenkappløp fortsetter.
Skal vi få fred må vi “følg pengene” og starte der for å endre tankegangen. Kanskje er det noe mer samfunnsnyttig disse industriarbeidsplassene, denne verdikjeden kan brukes til enn å spre frykt, ødeleggelse og død.
Mens noen sitter og regner på fortjenesten av siste krig, er det andre som begraver sine døde og sørger over hjem og byer som er lagt i ruiner.

Så gjenstår det å se hvor mange av mine lesere som leser helt hit, eller om kommentarfeltet også i dag fylles opp med kommentarer om Monica mens jeg egentlig ønsker å ha fokus på “krig og fred og slikt”.

Da jeg skrev innlegget Den nakne sannhet  tidligere i dag var intensjonen min å lokke nye lesere til blogg.no. Jeg skrev en introduksjon om en del andre blogger med link for at mine lesere skulle la seg friste til å klikke seg inn på de forskjellige. Så delte jeg nor jeg sjelden gjør. Jeg delte blogginnlegget på min private fb side.  Jeg ser av statistikken på Google analytic at det har gitt utslag for min del. Håper det og har det for noen av blogg-kollegaene mine.

Noen er ikke like fornøyd med omtalen av seg og din blogg, det beklager jeg. Men jeg tror faktisk en slik beskrivelse kan lokke folk til hans blogg.  Jeg har fb venner fra mange leire og med mange meninger. Jeg omgir meg ikke kun med folk som tenker og mener det samme som meg.  Da ville livet bli kjedelig, i tillegg tror jeg det er dumt å lukke seg inne i ekkokammer eller sin egen lille boble. Så fra min side var alt gjort i beste mening. Tro det eller la vær.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Andre igjen mener jeg var for snill mot Monica Vederhus. At jeg kunne komme med noen kritiske bemerkninger og ikke bare hederlig omtale. Jeg kan være enig i at det er ting også ved den bloggen som kan påpekes, men tror dere det ville dra lesere til blogg.no?

Jeg tror ikke at interne bloggkriger eller at folk snakker dritt om hverandre og hverandres blogger det som skal til for å dra veldig mange nye lesere inn på blogg.no.

Jeg ønsker å vise mangfoldet, at blogg hadde forandret seg i positiv retning.  Jeg ønsker å få flere lesere til flest mulig her inne.  Vi kan snu trenden, men da må vi trekke i samme retning ikke sloss oss i mellom.