I blogginnlegget Hva er trolling? skrev jeg et sitat av Paul Claudel Bunny hadde brukt i sitt innlegg. Sannhet har ingenting å gjøre med antallet mennesker som er overbevist! I en bisetning skrev jeg at jeg kanskje ikke burde sitere akkurat Claudel. Jeg utdypet ikke hvorfor i det innlegget, det ville fort bli et veldig langt innlegg, og også godt utenfor temaet for innlegget som var trolling på nett.
Paul Claudel kan ikke beskyldes for å være et nettroll. Han var født i 1868 og døde i 1955, lenge før både internett og nettroll var oppfunnet. Grunnen til at jeg føler litt berøringsangst, eller kanskje snarere motvilje mot å sitere han er at han var en forfatter og diplomat med politiske tanker som hørte hjemme langt ute på den politiske høyresiden. Som alle vet befinner jeg meg relativt langt til venstre på den politiske arenaen.
Selv om han var en konservativ av den gamle skolen, var han åpenbart ikke fascist. Hans reaksjon på nazistenes antisemittisme var helt utvetydig. Han forfattet et åpent brev til World Jewish Conference og fordømte i 1935 de tyske Nürnberglovene som «avskyelige og stupide». Nürnberglovene (på tysk die Nürnberger Gesetze) var rasistiske lover som ble enstemmig vedtatt av den tyske riksdagen 15. september 1935. Med dette nedfelte nazistene antisemittismen i lovverket på en helhetlig måte.
Han var også behjelpelig under krigen til å med å tilrettelegge jøders flukt fra Vichy-Frankrike. Claudel gjorde kjent sitt sinne mot Vichy-regjeringens antijødiske lovgivning, noe som førte til at regjeringen gjennomsøkte huset hans og holdt ham under oppsikt.
Men det er ikke for sin motstand mot antisemittismen på sine eldre dager Paul Claudel er kjent. Det er som forfatter og diplomat.
Under en vesper i Notre-Dame de Paris den 25. desember 1886 gjennomgikk han en religiøs omvendelse og ble en brennende katolikk. Han skrev dramaer og lyrikk preget av religiøs mystikk, Før han slo inn på den diplomatiske løpebane, vurderte han alvorlig å tre inn som munk i et benediktinerkloster.
Som diplomat var han først som visekonsul postert i New York City i 1895, deretter i Shanghai, Peking, Tientsin, Frankfurt am Main fra 1911 samt Hamburg. Deretter var han fra 1916 minister i Rio de Janeiro, i København fra 1919, i Tokyo fra 1921 og i Washington fra 1926. Rimelig bereist når vi tenker på at dette var på slutten av det 1800 – og begynnelsen av 1900 tallet.
Han var broren til skulptøren Camille Claudel. Men jeg er usikker på hvor nære de to søsknene var. Han fikk henne tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus i mars 1913. Der tilbragte hun sine siste 30 leveår. I løpet av de 30 årene besøkte han henne 7 ganger.
Camille Claudell er også en interessant person. Kanskje kommer det et innlegg om henne senere.
(Gjesp) Litt trøtt denne morgenen. Himmelen er grå og det har akkurat sluttet å regne. Jeg hopper raskt over undertøy og strikkesokker. Innleggene får meg ikke mer våken akkurat. Og det undertøyet er forresten gammelt nytt. Kanskje på tide med et nytt innlegg snart?
Så er det det siste innlegget til Monica. Jeg antar det er Bunny hun omtaler som “Trollet”, men det kan være meg og. Jeg leser innlegget nøye. Hun har altså aldri sagt at hun “flyktet” fra personen hun ønsker å få forlenget besøksforbudet til. Det er noe vi som hevder det har tatt ut fra vår egen fantasi. Jeg finner det litt rart at Bunny og jeg skal fantasere om det samme. Jeg tror mer at det var teksten til Monica som fikk både Bunny og meg til å trekke den konklusjonen. Vi pleier ikke å jakte i flokk, vi pleier ikke å være samstemte. Hva med litt ydmykhet om hvordan andre opplever tekstene du skriver?
Så neste tanke som tar noen runder i hjernevindingene. Er Bunny et troll? Det er lettere å analysere om Bunny er et troll enn å analysere om jeg selv troller, så jeg starter der. Bunny kan være skikkelig irriterende. Jeg tror det er få her inne som har provosert meg mer enn han. Men er han et troll? Det er vel få her inne som har fått mer omtale, og ikke akkurat i positive ordelag av Bunny enn det jeg har fått. En god del innlegg tror jeg er skrevet med det for øye å provosere meg maksimalt. En del innlegg har vært virkelig ondsinnede, og et par har vært over streken for hva som er akseptabelt. De har blitt rapportert, og så har han roa seg for en stund før han er i gang igjen. Noen ganger opplever jeg han like irriterende som en summende bie som aldri gir deg fred, men er han et troll?
Nettroll er personer eller organisasjoner som bevisst manipulerer og forstyrrer nettbasert kommunikasjon.
Sitatet over er hentet fra Store Norske Leksikon. Videre står det i leksikonet at trolling er et paraplybegrep som kan beskrive både relativt uskyldige ablegøyer eller provokasjon, og mer alvorlige former, der hensikten er å skape forvirring og å spre desinformasjon.
Jeg kan gå med på at Bunny – og min blogg kan komme under betegnelsen “provokasjon”. Noen ganger må en tekst være litt provoserende for å få leserne til å tenke. Er det noe galt i det å få mennesker til å reflektere over det de leser?
Vi som blogger offentliggjør helt frivillig og med vitende og vilje våre tanker slik at hvem som helst kan lese de. Vi får mange positive tilbakemeldinger på det vi legger ut, og noen negative. Er det slik at alle som ikke overøser oss med hjerter og godord er troll? Er man nødvendigvis et troll hvis man har en annen oppfatning og gir uttrykk for det?
Jeg er politiker. Jeg er vant til å bli motsagt. Hvis jeg skriver et leserbrev eller holder et innlegg fra kommunestyrets talerstol kan det godt hende at noen som har en motstridende mening enn meg tar til tastaturet eller talerstolen for å si meg i mot. Burde jeg se på alle politiske motstandere og alle som gir uttrykk for å ha en annen oppfatning enn meg som troll?
Hopper så galant over innlegg om tropevarme og ukemenyer og lander så på innlegget til Bunny Innlegget Bunny har postet få minutter før jeg klikker meg inn er kort og godt et visdomsord i følge Bunny av en Paul Claudel.
Sannhet har ingenting å gjøre med antallet mennesker som er overbevist!
Nå er jeg litt usikker på om Claudel er en fyr jeg egentlig bør sitere. Han står for mye jeg er uenig i, akkurat som Bunny. Men akkurat dette sitatet er jeg enig i. Samtidig vil jeg påpeke at i demokratiske prosesser så er det flertallet som bestemmer, også når flertallet i dine øyne tar feil.
Verken salgsinnlegg for bobil eller seilaks trigger til refleksjoner. Dessuten har jeg vel lest begge innleggene før. Det ene fordi det ikke har kommet noe nytt innlegg på bloggen det siste døgnet, det andre fordi jeg tror det er en reprise på et tidligere innlegg.
Hvem skulle tro at jeg ville bruke mesteparten av et innlegg på å forsvare Bunny (og meg selv)? Men jeg tror blogg.no trenger slike som oss. Slike som tør å ha et kritisk blikk også på hva som publiseres på blogg. Man vet aldri hva slags tanker og holdninger som kan gro frem hvis en blogg eller en plattform blir et rent ekkokammer hvor alle må og skal tenke likt. Jeg vil avslutte med et visdomsord fra Oscar Wilde:
Den som ikke tenker selv, tenker ikke i det hele tatt.
Finnes det noe bedre enn å krølle seg sammen og la seg oppsluke av en god bok? Jeg leser alt for lite skjønnlitteratur for tiden. Det går mest i aviser, sakspapier og blogg. Klikke meg inn på PC og mobil og skumme hele eller deler av artikler. Så lett å bli sittende ved tastaturet. Men i dag har jeg ligget på sofaen og kost meg med bok i flere tin\mer nå, og jeg leste også i timevis på lørdag.
Jeg har alltid vært bokorm, men de siste årene har jeg ikke lest så veldig mye. Maks en håndfull bøker i året. “De siste årene” betyr vel omtrent helt siden jeg ble mamma, begynte å arbeide som radiograf.. siden livet tok meg. Det var jo alltid så mye annet som var viktigere enn å sitte med nesa i ei bok.
Men jeg er egentlig en bokorm. Jeg har alltid elsket bøker. Og etter at jeg knekte lesekoden og lærte meg å lese den høsten jeg fylte fem var jeg og bøkene uatskillelige i hele oppveksten. Da jeg ble eldre bodde jeg nesten på biblioteket. Jeg tror jeg leste samtlige bøker i ungdomsavdelingen minst en gang.
I kveld silte regnet ned her på Ringerike. Det er mørkere ute enn det har vært på lenge, nesten høststemning. Og jeg, jeg krøllet meg sammen på sofaen og fant frem boka. Med et smil om munnen lot jeg meg lokke inn i universet i boka. Lot handlingen i boka krype under huden min mens hjernen lagde sine egne bilder av det jeg leste i hodet mitt. Virkelig en kosestund. Det er nok ikke lenge til jeg vender tilbake til bøkenes verden.
Stabelen med uleste bøker er utrolig høy. Det stresser meg ikke. Jeg har et hav av tid og et hav av bøker. Jeg skal kose meg med hver eneste bokstav,
Så er jeg i gang med andre ferieuka. Jeg har fremdeles mesteparten av ferien igjen. Fremdeles god tid til dager hvor jeg glemmer klokka og ikke har noen avtaler. Deilig.
Dagens morgentur med hundene gikk langs en blåmerket, gammel kjerrevei. Vi hadde ikke gått her før, så det var spennende. Turen ble ikke så lang. 3 km viste skrittelleren da vi var tilbake ved bilen.
Så mye mer fornuftig har det ikke blitt gjort her i dag. Eller, de vanlige tingene som oppvask, middagslaging, klesvask osv har selvsagt blitt gjort. Alle de tingene som ikke ses med mindre de ikke blir gjort.
Lunsjen min ble jordbær fra egen åker. Det er ikke store jordbærfeltet vi har. Men det gir nok til at jeg kan nyte en liten skål friske jordbær nesten hver dag i sesongen. Finnes ikke mer sommer det.
Terrassedøra står åpen og lukten av lett sommerregn smyger seg inn i varm stue. Nå skal jeg snart finne frem boka mi og nyte sommerkvelden.
Du vet når du har en dårlig dag, du føler at du er den eneste i verden som ikke får til å gjøre noe som helst, å tenker at livet ditt er utrolig kjedelig?
Kommentaren gikk på at da leste hen tidligere blogginnlegg for å få opp selvfølelsen og overbevise seg selv om at hen får til mye, og at livet til vedkommende ikke alltid er like kjedelig som hen føler det på den litt dårlige dagen.
Ordene rører noe ved meg.
Den eneste i verden som ikke får til å gjøre noe som helst.
Har vi ikke alle vært der a og til? Det har i det minste jeg – opp til flere ganger.
Jeg, som liker å omtale meg selv som Kjerringa som fikser alt har I perioder følt meg som ei ubrukelig kjerring som ikke fikser noen ting. Det er ingen god følelse.
En ting var at jeg hadde brent mitt lys i begge ender, forbrukt mer energi enn jeg hadde og ikke lengre hadde energien til å fikse alt jeg mente jeg burde fikse. Lista over alt jeg måtte gjøre ble lengre og lengre samtidig som energilageret ble tappet. Til slutt var det tomt, og jeg møtte den berømte veggen hardt og brutalt.
Og du så elendig og udugelig jeg følte meg da jeg møysommelig tok fatt på jobben med å stable meg på beina igjen.
Jeg klarte det. Mest fordi jeg er sta og vrang, ohmg jeg ville tilbake. Ville tilbake til det hektiske, pulserende livet jeg levde. Mange heia. Jeg hadde virkelig mange som jeg følte støttet meg på veien. Som virkelig ønsket at jeg skulle komme tilbake for fullt. De var mange, men ikke alle. Noen hadde kost seg når de så meg svak, og de fant ut hvordan de skulke bryte meg ned i stedet for å bygge meg opp.
Jeg holdt ut en stund. Bet tenna sammen og gikk på, selv om noen motarbeidet meg etter beste evne. Jeg ville så utrolig gjerne tilbake til det livet jeg elsket, for uten det var jeg ingenting.
Vel, jeg klarte det ikke. Energinivået mitt var ikke så høyt som jeg håpet og trodde. I tillegg var det noen som direkte motarbeidet meg. Det tappet meg for energi jeg ikke hadde.
Det kom til et punkt hvor jeg var så sliten, hvor kroppen verket og alt virket håpløst. Jeg hadde ikke overskudd til stort annet enn å jobbe og sove. Jeg levde ikke lenger, jeg bare eksisterte. Jeg var totalt utslitt av å kjempe. Kjempe mot de som ønsket å knekke meg.
Etter en tid kom jeg til at det var ikke verdt det. At å kjempe meg tilbake når noen så aktivt motarbeidet meg var nytteløst. Jeg hadde ikke den energien som skulle til, samme hvor mye jeg bet tenna sammen ville de vinne til slutt. De hadde bestemt seg
Jeg husker hvor jeg var, dato og klokkeslett da erkjennelsen langsomt steg frem for meg. Hvis du ikke skal la de lykkes i å knuse deg helt må du slutte å kjempe. La de tro de har vunnet, saml krefter og gå videre med livet ditt. La de ikke knuse deg helt
Nå har jeg kommet til den erkjennelsen at jeg nok aldri blir “kjerringa som fikser alt” igjen. At jeg aldri kommer tilbake til det pulserende, engasjerende, hektiske livet jeg elsket. Og det er greit. Jeg kan skape meg et godt liv likevel. Et liv med engasjement og mening. Et liv hvor jeg kan bidra. Samtidig er jeg klar over at jeg må ta meg tid til restitusjon. Jeg må ta meg tid til å hente meg inn igjen etter hektiske perioder.
Og en ting til. Jeg har bestemt meg for å ikke lenger la folk som direkte motarbeider meg og som bare ønsker å bryte meg ned få plass I livet mitt. Jeg bruker ikke lengre krefter jeg ikke har på å kjempe.
Noen ganger, relativt ofte faktisk, funderer jeg over hvorfor en del andre bloggere skriver blogg. Jeg begynte å fundere på det i går og har fortsatt funderingene nå i morgentimene. Jeg vet hvorfor jeg skriver blogg. Grunnen er sammensatt, men jeg er helt klar på at grunnen til at jeg knotter ned tankene mine på en blogg som publiseres offentlig og ikke på et word-dokument som jeg lagrer i egen sky er at jeg ønsker at noen flere enn jeg selv skal lese det jeg skriver.
Når jeg leser en tekst, enten det er en roman, en avisartikkel, sakspapirer eller et brev noen har sendt meg reflekterer jeg over det jeg leser. Jeg vet ikke, men jeg har alltid antatt at det er relativt vanlig. På samme måte ønsker jeg at de som leser tekstene jeg produserer skal reflektere over det jeg skriver. Det gjelder samme om det er et fb innlegg, et blogginnlegg eller et leserbrev i lokalavisa. Leserne behøver ikke være enige i det de leser. Jeg har ingenting i mot at tekstene mine fører til debatt. Jeg er ikke noen allvitende profet som sitter på alle svarene på en hver problemstilling. Men ja, jeg har et håp om at folk tenker over noe av det jeg skriver. Noe av det jeg ønsker med disse morgen-betraktningene over hva andre bloggere skriver er å få folk til å reflektere over tester – og over livet.
I går slet jeg lenge med å skrive dagens første innlegg. Til tross for at jeg startet på det litt over klokka 6 om morgenen ble det ikke ferdig og postet før klokka var over 12. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg skrev om, fant andre formuleringer, strøk ut deler og prøvde igjen før jeg ble sånn noenlunde fornøyd.
Jeg tror jeg kunne ha spart meg anstrengelsene, eller kanskje anstrengt meg enda mer. Jeg ønsket å sette fokus på at noen mennesker lever i konstant frykt for at en ekskjæreste, ektefelle, eller noen fra deres fortid skal komme og skade de alvorlig eller drepe dem. At de har fått pålagt den de er redd for besøksforbud – at det føles som en trygghet, dog kanskje falsk, for hvem vet om hen vil respektere forbudet. De lever i konstant frykt. Skvetter til hvis det ringer på døra, eller hvis en bil kjører langsomt utenfor huset. De ser seg alltid over skuldrene når de er ute – og forter seg hjem så fort de kan. Ofte handler de mat og gjør andre nødvendige ærend enten tidlig på morgenen – før det blir for mye folk ute. Det er lettere å ha oversikten over hvem som er ute da. Ikke så lett for de som vil dem vondt å skjule seg i mengden. Fordi jeg kjenner hverdagen til noen som lever slik reagerer jeg på at noen som skriver at de føler seg så utrygge at de har fått ilagt noen besøksforbud går ut og kringkaster hvor de har rømt for å komme unna den de er redd. Hei, Nå er jeg i Bergen!! Jeg har tenkt meg på Fløyen og på akvariet i dag. Blir her til mandag, da drar jeg videre til den og den adressen. For meg virket det mer som en invitasjon til å bli funnet. Jeg gjorde meg noen tanker rundt den problemstillingen som jeg forsøkte etter beste evne å dele på blogg. Antakelig evnet jeg det ikke. Eller så tar jeg feil. Det er ikke noe rart i å være redd for at noen skal kontakte deg, så redd at du ønsker besøksforbud og samtidig kringkaste hvor du er. De som kommenterte ikke det temaet jeg tok opp. De leste bare at jeg var slem – og at det ikke var noe problem for bloggeren å dele hvor hun var fordi “plageånden” nok aldri ville forlate bygda.
Jeg har reflektert over den siste kommentaren og. At det var snakk om en “plageånd” som ikke ville finne på å forflytte seg. Er det at man oppfatter noen som en “plageånd” nok til å få ilagt noen besøksforbud? Da tror jeg at jeg kunne komme opp med ei lang liste over folk jeg opplever som “plageånder”. Mulig et par lokale kverulanter kunne få besøksforbud på Rødt sin stand når vi om noen uker begynner innspurten på valgkampen.
Vel i går var i går, og i dag er i dag. I dag går mine første refleksjoner til temaet blogg – og fremdeles til hvorfor folk blogger. Jeg antar at grunnen til at Mat fra bunnen poster innlegget Ukesmeny 28 er at noen skal la seg inspirere av matforslagene hen kommer med og trykke på lenkene og benytte seg av oppskriftene som deles. Ja, og kanskje benytte seg av vipps eller kontonummeret som oppgis til å betale for maten, eller oppskriftene da. Maten må en jo lage selv.
Jeg forstår at de som designer for eksempel strikkeoppskrifter og hekleoppskrifter føler for å ta betalt for oppskriftene sine. Jeg kan se at kokker kan ha det på samme måte. Men oppskriften på lapskaus og vafler!!! Er du sikker på at det er denne bloggeren som har opphavsretten til disse to oppskriftene? Det bør man vel ha hvis man skal ta seg betalt for å dele oppskriftene? Skulle jeg lage en ukemeny med håp om å inspirere folk tror jeg at jeg hadde gått for noe mer originalt enn lapskaus og vafler. (Nei, nå var jeg slem igjen.)
Tropesommer i Bergen leser jeg på flere blogger. Bra for bergenserne, ja hvis de liker varmen da. Jeg er som flere det fortelles om på disse bloggene ikke så glad i varme. Det var bra temperaturer på fjellet. Fikk til og med bruk for golfjakka. Men da vi kom hjem i går kveld var det virkelig varmt. Så varmt at Gamle Gubben Grå ble sittende på trammen i bare underbuksa etter at han hadde tatt en dusj. For de som kjenner Gamle Gubben Grå er det vel verdt å nevne på blogg. Jeg har kjent Gubben i godt over 30 år, og kan telle på to hender de gangene jeg har sett han bevege seg utendørs med bar overkropp eller i shorts.
Mens Gamle Gubben Grå knapt viser seg utenfor soveromsdøra i bare underbuksa er andre ikke like bluferdige.
For tro meg, jeg liker også oppmerksomhet. Gjør vi ikke alle? Men altså, da tar jeg på meg en rosa stringtruse og løper gjennom Tollbugata. En kan ikke få mer oppmerksomhet enn en får da, tro meg, bare prøv selv!
Sitatet er hentet fra blogginnlegget til Bunny og får meg til å trekke på smilebåndet. Jeg synes jeg ser for meg Bunny i rask spurt gjennom Tollbugata i Drammen iført rosa stringtruse, kaninører og en liten haledusk. Ja, jeg er sikker på at han ville få oppmerksomhet, men er usikker på om den hadde vært udelt positiv.
Jeg klikker meg videre og sukker høyt. Den som hadde hatt 70.000 for mye! Jeg har lenge ønsket meg bobil. Jeg tror den ferieformen hadde passet Gamle Gubben Grå og meg utmerket. Nå selger Doc & Dask den gamle bobilen sin. Jeg tror det hadde vært en fin bobil for oss. Liksom stått litt i stil til Gubben og Kjerringa. Trofast traver av ikke helt ny årgang med noen riper i lakken og noen skavanker men helt brukbar. Jeg sukker en gang til og klikker meg videre.
I likhet med oss har Tom og bloggerfruen tilbragt helgen på hytta. Bildene på bloggen til Tom gjør meg glad og får meg til å senke skuldrene. For Tom og de har i likhet med oss en ordentlig hytte – hytte og ikke noe hytte palass. Alt er ikke fancy, design og shinet. Du ser helt klart at det er mennesker som bruker hytta, og at de har laget ting som har den funksjonende ønsker selv om det kanskje ikke har det vakreste designet.
Noen ganger kan jeg forlese meg på hyttemagasiner og vakkert design. Da ser jeg alle feilene og manglene ved vår gamle, gode hytte. Alt jeg ønsker å forandre. Og det er langt mer enn å bytte utedoen med en smekker Cindrella forbrenningstoaeltt. Å se andre kose seg på ei hytte hvor ikke alt var perfekt gjorde godt. Takk Tom.
Hele seks av toppbloggerne førte til refleksjoner i dag. Refleksjoner om alt fra lappskaus til å løpe halvnaken gjennom Tolbugata i Drammen. Mest reflekterer jeg over hvorfor folk skriver blogg. Jeg tror det er for at vi på en eller annen måte søker oppmerksomhet.
Lite interessant å finne hos toppbloggerne i dag. Det er bare 3 av de 6 som er over meg på lista som har evnet å komme med noe nytt. Eller nytt og nytt. Det er i det minste nye innlegg, om de kanskje ikke akkurat gløder av nyskaping. Av de 3 er det bare ett som fører til litt tankevirksomhet hos ei morgentrøtt kjerring.
Monica har reist til Bergen for å være trygg fra hen som ennå ikke har fått forlenget besøksforbudet. Jeg mener ikke å skremme noen eller noe slikt, men hvordan vet hun at hen ikke er i Bergen? Hvis hun kan dra fra hjemstedet til Bergen relativt lett, ja så er det vel mulig for andre å foreta den samme reisen? Og hvis du er så redd for at noen skal komme å skade deg at du nærmest rømmer for å få fred og føle deg trygg, er det da så smart å legge ut på en offentlig blogg hvor du er? Og ikke bare hvor du er, men også oppgi ganske nøyaktig adresser på hvor du har tenkt å oppholde deg de neste dagene.
Kanskje er jeg urettferdig og slem som skriver slikt. Men jeg undrer meg likevel. Hvis jeg hadde stukket av fra noen jeg ikke ønsket kontakt med tror jeg ikke jeg ville ha opplyst til “hele verden” hvor jeg var og hvor jeg kom til å være de neste dagene.
Jeg er enig i at det ikke er offeret som skal få begrenset sin frihet. At den som er utsatt for fare for vold skal få ferdes hvor enn en vil og leve livet sitt slik en vil uten å ha i bakhodet hvordan den man frykter skal reagere og handle. At det er politiet sin oppgave å sørge for trygghet og at man kan leve livet sitt i fred. Sånn i teorien.
I 2018 ble det ilagt 9310 kontakt- og besøksforbud. I fjor var tallet 10.981, en økning på 18 prosent. I samme periode har derimot antall brudd på besøksforbud økt med over 50 prosent, til 3260 brudd, ifølge tall fra politiet. Ja jeg leser sågar om en som brøt kontakt- og besøksforbudet han hadde mot ekskona 2.100 ganger i løpet av fire månede. Dvs 17,5 ganger i døgnet i snitt. Så og si hver våkne time. Det at man blir pålagt et kontakt- og besøksforbud er altså ikke en garanti for at vedkommende ikke kommer til å ta kontakt, så hvorfor ta sjansen og opplys til hele verden hvor man er hvis man er redd? Når man veier egen trygghet opp mot det å stå på krava og rettighetene sine ville selv jeg valgt egen trygghet.
Så går denne kvelden mot natt, og det er snart tid for å gå til ro. Jeg tipper jeg kommer til å sove greit. I nærmere 11 timer i dag har jeg oppholdt meg ute I den friske fjellufta. Gikk ut på tur med hundene sån litt før 10 i dag morges, og bortsett fra den tiden jeg brukte på å lage middag har jeg oppholdt meg ute. Jeg trakk ikke inn går knotten og myggen begynte å bli ubehagelig nærgående. Da hadde sola gått ned bak vesten, og klokka passert 21.
Jeg skal ikke påstå at jeg har vært så veldig aktiv. Etter turen med hundene har jeg brukt mye tid på boka Skoddehav av Kristina Ohlsson. Nå er boken lest ferdig. Det var sikkert og en grunn til at jeg trakk inn.
Skoddehav er en av de beste krimbøker jeghar lest på lenge. Ikke det at den er så spennende, kanskje. Mer fordi historien er så kompleks. Persongalleriet rimelig stort, og du blir godt kjent med mange av personene ute at du helt forstår til å begynne med hva de har med hverandre og historien å gjøre. Selv om det er en grufull historie om et parteringsmord er det samtidig en feel-good historie. Vet ikke om det utsagnet gir mening, men slik føler jeg det.
Boken er den tredje boka om samme politietterforsker og jeg forstår at flere i persongalleriet går igjen i en eller begge av de to foregående bøkene. De må jeg lese, og Gamle Gubben Grå sier at de ligger i den store stabelen med uleste bøker som jeg har i kroken mellom sofaen i stua hjemme. Vel, de skal graves frem når vi kommer hjem. Denne boka likte jeg godt Regner med at de to andre er like bra..
Nå tok Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn og gikk en kveldstur med hundene. Jeg skal vel rusle en siste kveldstur ned til utedoen nede i lia om litt. Så blir det vel å finne køya. Det har vært en fin dag, jeg trengte virkelig denne dagen på hytta.
Noen ganger er en tur på hytta akkurat det jeg trengte. Sånn er det denne helga. Jeg har kost meg ute i hele formiddag. Har kostet terrassen og ruslet litt rundt på hyttetomta, men stort sett har jeg sittet i hytteveggen og lest bok.
Gamle Gubben Grå og Eldste kom tilbake til hytta for en stund siden og driver nå og feller trær som har blitt skjeve i løpet av vinteren. Det er mange av dem. To av de truet med å ramle over utedoen langt nede I lia, men nå er de blitt vinterved i stedet. Jeg er ikke så veldig begeistret for den utedoen, men det hadde vært sørgelig om den ble pinneved før jeg fikk min Cindrella forbrenningstoaøett.
Snart er det vel på tide å lage litt middag til de to flinke arbeidskara. Det er det bare rett og rimelig at det er det jeg som gjør. Kan ikke bare hå på stas.
Rett etter frokost tok jeg og gikk meg en tur med disse to her. Det er så deilig å gå her oppe. Man hører nesten bare elvesuset og en og annen fugl.
Det er folk på mange av hyttene, men de er stort sett inne. Driver sikkert fremdeles med frokosten. Ser noen som pusler i hytteveggen, noen som er ut og jogger veksler er par ord om vær og mygg med en hyttene og så rusler vi videre. Hvor langt eller hvor lenge er uvesentlig. Jeg bare nyter å rusle rundt og nyte å være på fjellet.
Da jeg kommer tilbake til hytta er jeg alene. Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn har reist. Det var noe fe skulle ordne på morgenen. Alltid noen prosjekter på gang når vi er her oppe.
Jeg slår meg ned ved det store bordet ute. Sjekker skrittelleren på mobilen. Vi har gått godt over 4 km på morgenen. Godt fornøyd med starten på dagen går jeg inn på hytta for å finne boka mi – og var det ikke noen som sa de hadde kjøpt cola?
