I dag har alt som kan krype og gå av lag, foreninger, politiske partier, interesseorganisasjoner og noen bedrifter vært med på Ringeriksdagen. Torget og gågatene var fulle av stands, det er hornmusikk og underholdning fra scenen og et herlig folkeliv. Ja til og med været var på vår side. Nydelig høstvær, selv om en del av oss måttet skrape is av bilvinduene i morges.

Jeg har kost meg på stand i mange timer. Fått litt kritikk for utspillet vårt om Ringeriksbanen, blitt skjelt ut som Putin-sympatisør og blitt gratulert med fine tall på den lokale meningsmålingen som ble publisert i går kveld. Jeg har snakket med folk som har gitt meg gode innspill når det gjelder eldreomsorgen i kommunen, snakket politikk på innpust og utpust, delt ut flyveblader og samlet underskrifter mot EØS-avtalen.
En dag på stand inneholder så mangt, og jeg har virkelig kost meg og hatt det gøy.
Noen ganger kanskje litt utrolig teit og barnslig moro. Som å pynte den fine, blåe jakka til ordføreren med litt rødt.
En får ikke mer moro enn en lager selv.

Det var utrolig mange stand på torget. Jeg var litt rundt og tittet, men har ikke fått med meg mer enn en brøkdel. Bilder av folkelivet har jeg heller ikke tatt stort av. Det var liksom ikke derfor jeg var på torget i dag. Med en bunke flyveblader i hånda blir det dårlig med fotografering.

Men denne blide dama måtte jeg ta et bilde av. Hun har piggtråd rundt hodet, en sag i skuldra, en dolk i låret, en del småskader til rundt omkring på kroppen – og et viktig budskap:

Jeg synes hun fikk frem budskapet sitt på en god måte.

Som dere skjønner er det et stort spenn på standsene på Ringeriksdagen. Jeg tror alle vil finne noe av interesse. Vaffel-lukta sprer seg sikkert flere kvartaler, ja hvis du da ikke heller vil spise pølser fra Leiv Vidar som hadde stand og bød på smaksprøver, eller besøke voksenopplæringa for flyktninger som serverte ukrainske retter.

Ja, jeg bør kanskje og nevne at dette ikke er en dag med salgsboder, men mer for at organisasjoner og andre skal få vise frem hva de driver med – og at de eksisterer.
Tror mange barn og ungdom tar en runde på diverse stand og supplerer lørdagsgodtet med alt fra gratis karameller hos SV, kjærligheter hos LO og epler fra Montessori-skolen, som var noen av godsakene jeg fikk med meg at ble delt ut. Vi hadde lite med godteri, men hadde gratis tannbørster til utdeling. Det var for å få fokus på at vi mener tennene er en del av kroppen og at tannbehandling burde være gratis, akkurat som behandling av resten av kroppen. At man kun betaler en egenandel opp til man eventuelt får frikort.

Klokka 15 er Ringeriksdagen slutt. Stands rives og vi stappet våre saker i en halvgammel Kia en av medlemmene eier.
INP (Industri og næringspartiet) stappet sine saker inn i en kabriolet i partiets farger og med logo på førerdøra. Forskjells-Norge.
Jeg skriver ikke dette fordi jeg er misunnelig, men fordi jeg bare tenker det er greit å påpeke at det er forskjell på hva forskjellige partier velger å bruke partikassa på.

Det har vært en fin dag, men 5 timer på stand på torget tar på en sliten kropp. I kveld har jeg ikke gjort stort annet enn restitusjon. Jeg kjenner at den siste uka har vært litt vel aktiv – men du hvor gøy jeg har hatt det.

Mat, mat, mat, mat. Tenker ikke folk på annet enn mat? For andre dag på rad sitter jeg her med tekopp og tastatur og skal la meg inspirere av en ukemeny, lavkarbo-versjonen denne gangen.
Jeg forsøkte forresten de fylte løvbiffene jeg skrev om i gårsdagens innlegg i går. Smakte aldeles fortreffelig.
I dag skal en ny slik ukemeny under lupen. Det kan jo tenkes at jeg lar meg inspirere nok en gang, selv om jeg må innrømme at jeg er mer kritisk når det er dårlig med karbohydrater.

Det første som slår meg er Hva galt har poteten gjort disse lavkarbo-folka? For når menyen består av retter som viltgryte, kålruletter, og fårikål ja da virker det som litt sært at ikke poteten er naturlig tilbehør. Er det for å gjøre tradisjonskosten mer hipp, og moderne?
Kom ikke å snakk om bærekraft. Det er lenge siden poteten var en eksotisk plante fra Sør-Amerika. Vi har spist poteter her på berget siden 1700-tallet. De fleste finner en potetbonde i nærområde, ja selv i de store byene dyrkes det poteter både i kjøkkenhager og på terrasser.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

OK. Poteten inneholder de grusomme, livsfarlige karbohydratene. Hele 15,2 g pr. 100 g.
Til viltgryta foreslår Katrine Stenhjem gresskar og blomkålmos. Gresskar har 7 og blomkål 5 g pr 100g.
Til kålrulettene foreslår Katrine brokkoli, blomkål eller sellerirot. Brokkoli har 7g, sellerirot 2,8 g pr 100g (Blomkål har som før nevnt 5g.)
Til fårikålen foreslår Katrine sellerirot (2,8 g) og persillerot som har 7.4 g karbohydrater pr. 100 g.

Man får altså litt over halvert innholdet av karbohydrater med disse alternativene. Hvis man spiser 300g potet eller 300 g av alternativene til Katrine får man redusert inntaket med karbohydrater fra rundt 45g og ned til i underkant av 20 g.
Hvilken skade ville de rundt 25 g med karbohydrater gjøre på kroppen vår?

Karbohydrater er en viktig energikilde for kroppen vår. Noen organer, deriblant hjernen, benytter kun karbohydrat som kilde til energi.
Av det totale energiinntaket vårt, bør karbohydrater stå for mellom 45–60 %. Den største andelen av disse bør komme fra fiberrike matvarer – altså mat som har mye av de langsomme karbohydratene. Potet er en av disse fiberrike matvarene.

Jeg forstår at folk vil redusere inntaket av raske karbohydrater som produkter som inneholder mye raffinert sukker og/eller hvitt mel, men jeg har problemer med at folk ønsker å redusere hjerneføden så mye som mulig. Man må skille på hva slags karbohydrater man inntar og ikke sette likhetstrekk mellom karameller og kokte poteter.  Karbohydrater er den eneste energikilden hjernen benytter.

Spiser vi for mye karbohydrater blir overskuddet lagret som glykogen og fett i leveren, musklene og fettcellene våre. Så under mottoet heller teit enn feit reduserer folk inntaket av karbohydrater og hjerneføde.

På den tiden poteten kom til Norge, var kostholdet C-vitaminfattig, og det var mye skjørbuk på bygdene. Med potetens inntog forsvant skjørbuken uten at man først skjønte hvorfor. Artens enkle dyrkingskrav gav større, rimeligere og mer forutsigbare avlinger enn hva som var tilfellet for korn. Med sitt høye energi- og næringsinnhold ble poteten snart en viktig næringskilde for fattigfolk. Den markant stigende veksten i Norges befolkningsmengde fra og med slutten av 1700-tallet kan i stor grad tilskrives den økende potetbruken i norsk kosthold.
Så hvis poteten er så livsfarlig, hvorfor førte den til markant stigende befolkningsvekst?

Ok, det finnes flere lett tilgjengelige C-vitaminkilder i dag enn på 1700-tallet. Men er vi sikker på at det først og fremst er poteten vi bør kutte ut fra kostholdet vårt?

15.400 amerikanere har fylt ut svarskjemaer på hva de spiser og drikker, i tillegg til å oppgi størrelsen på porsjonene. Dette er fra et studie som ble publisert i 2018.
Ut ifra informasjonen deltakerne ga, kunne forskerne kalkulere andelen av kalorier de fikk fra fett, karbohydrater og proteiner.
Etter å ha fulgt gruppen gjennom 25 år, fant forskerne ut at de som fikk 50 til 55 prosent av energien sin fra karbohydrater, hadde lavere dødelighet, sammenlignet med dem som gikk på enten lav- eller høykarbodietter.
Deltakerne fra «den moderate karbohydrat-gruppen» som var rundt 50 år, kunne ifølge studien basere seg på å leve 33 år til (kun sett på kostholdsfaktorer).
Dette var fire år lenger enn personene som fikk 30 prosent eller mindre av energien sin fra karbohydrater (ekstrem-lavkarbo-gruppen), 2,3 år lenger enn dem som hadde et 30 til 40 prosent inntak av karbohydrater (lavkarbo-gruppen) og 1,1 lenger enn dem som fikk 65 prosent eller mer av energien sin fra karbohydrater (høykarbo-gruppen).

I en samfunnsutvikling som går mot at det å være dum og deilig er et mål blir det kanskje og et mål å dø ung og bli et pent lik. (Det vil jo løse noe av den forventede krisen i eldreomsorgen)
Jeg derimot kommer til å fortsette å spise potet og andre langsomme karbohydrater.
Jeg har jo som mål å bli 100 år og sprek som en gyngehest. Og ikke minst, ha vett og forstand sånn noenlunde intakt.

God middag!

Slapp av. Jeg tenkte ikke å begynne denne dagen med litt lett klaging på morgenen… i dag. I det minste ikke på egne vegne. Vel har denne kjerringa en kropp som ikke fungerer helt som den skal og lista med helseutfordringer er rimelig lang, men direkte syk ser jeg ikke på meg selv som.

Når jeg leser Vivian sitt innlegg Er det rart jeg har lyst til å gi opp blir jeg skikkelig sint. Er det en måte å behandle folk på?  Her har et møte blitt planlagt over lengre tid. Det skal holdes i Vivian sitt hjem. Så avlyser noen møtet samme dag som det skal være, men unnlater å fortelle det til vertskapet. Unnlater å fortelle det til Vivian som er den møtet skal dreie seg om. Hun får liksom bare greie på det i en bisetning i det hjemmesykepleien er på vei til å fyke ut døra igjen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg forstår at Vivian får lyst til å gi opp. En ting er at møtet ble avlyst. Hvorfor vet jeg ikke. Det kan jo skyldes sykdom hos en av partene som skulle være med. Slikt kan skje. Alle kan bli syke eller ha syke barn.
Jeg håper det skyldes det. Ikke at det bare var så mange andre og “viktigere” ting som måtte utføres, slik at dette møtet måtte avlyses.

Jeg tror at det som gjør at Vivian får lyst til å gi opp ikke bare handler om at et møte hun har forberedt seg til og sett frem til blir avlyst, men at de ikke en gang tok seg tid til å fortelle henne det.
At hun ikke var viktig nok til å få den beskjeden.
Det er den holdningen som gjør meg sint.

Det å avlyse møter på kort varsel gjør meg sint i utgangspunktet. Man skal ha en svært god grunn for å avlyse et planlagt møte mindre enn et døgn i forveien.  Det er noe med respekten for andres tid. Man planlegger jo dagen sin ut fra hvilke avtaler man har på programmet. Jeg husker et par ganger jeg dro til Drammen for så å oppdage at møtet jeg skulle på var blitt avlyst kort tid i forveien. Jeg tror de som hadde avlyst møtene også husker det…..

I Vivian sitt tilfelle, hvor de ikke en gang gadd å bruke tid på å si fra at møtet var avlyst synes jeg det må føles ekstra provoserende.  Det er som man signaliserer at det er ikke så viktig med Vivian. Hun sitter jo bare der i stolen sin. Om hun får beskjed fra morgenen av eller i en bisetning omtrent ved møtestart er uvesentlig.
Snakk om å føle seg nedgradert som menneske!

Jeg tror opplevelsen til Vivian ikke er enestående. Jeg tror Vivian har opplevd det før, og jeg tror mange, mange andre brukere og pasienter kan fortelle om lignende historier.
Det ser jeg ikke på som en formildende unnskyldning. Heller tvert i mot.

Pasienten i sentrum het det en gang i tiden. Jeg vet det begynner å bli noen år siden.
Men fremdeles er vel “Hva er viktig for deg?” ett av slagordene som går igjen på de glansede papirene, i stortingsmeldingene og i festtalene? Da vil jeg tro mange pasienter og brukere vil svare; Å bli behandlet med respekt. Det ble ikke Vivian i går.
Det er det som provoserer. Det er det som gir Vivian lyst til å gi opp og som gjør meg sint.

I dag hadde jeg ikke lyst til å stå opp. I det minste ikke da blæra og klokka fortalte at det var morgen sånn litt over klokka 6.. Men jeg kom meg opp, selvsagt gjorde jeg det. Kroppen blir ikke noe bedre av å bli liggende.
Det skriker i alle ledd når jeg beveger meg rundt. Kroppen er stiv når jeg kler på meg. Det blir noen huff før jeg sitter her med tekopp og tastatur, klar til å begynne dagen. Bildet av kaffekoppen er et arkivbilde. Her er det te som gjelder om morgenen.

Jeg vet, jeg ikke burde klage. Det er mange som har det verre enn meg. En stiv kropp om ledd som knirker og gjør vondt når jeg beveger de er blåbær mot hva andre har å stri med. I tillegg burde jeg begynne å bli vant med det. Det har jo vart noen år.  Men akkurat i dag er jeg lei. Lei av en stiv kropp, lei av vonde ledd som verker.

Det har regnet i natt, men nå ser det ut som det skal klarne opp snart. Yr lover en ok dag. Kroppen blir bedre når været ikke er så fuktig. Det er lov å håpe på at kroppen blir litt bedre bare jeg liksom kommer i gang.

Jeg sitter her og gnir meg i øynene, kan nesten ikke tro mine egne øyne. Men folk sitter faktisk i kommentarfeltet til denne bloggen og debatterer knebøy!????? Jepp, du leste helt riktig. Jeg forstår det godt hvis du og tror du har problemer med synet. Men det debatteres faktisk knebøy i kommentarfeltet til min blogg. Nå tror jeg verden knapt står til påske.

Tenk at denne kjerringa klarer å inspirere, influere, påvirke folk til å ta – av alle ting knebøy!! Ja for når man diskuterer teknikk på slike gymnastiske øvelser så er det vel fordi de har tenkt å prøve de?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi trente noe med strikk da jeg var på treningsleiren i 2021 (yrkesretta rehabilitering).  Det var, muligens ikke overraskende for noen absolutt ikke noe for meg.  Jeg mener det seriøst. Jeg forstår effekten av å feste gummistrikker rundt beina og få motstand når du går, bøyer deg eller hva du nå skal drive med. Men niks, de strikkene likte jeg aldri. Gi meg heller en stor ball, eller en trapp jeg skal trene i enn de der gummistrikka.

Men hvis jeg kan inspirere andre til trening er jo det bra. Så stå på dere.
Kjerringa nå som trenings-motivator for styrketrening. Den så jeg faktisk ikke komme.

Det har vært noe tankekjør de siste ukene. Noen jeg bryr meg om har fått kreft. Det setter en del tanker i sving. Spesielt når jeg ligger våken i nattemørket.  Mange tanker, og noen stille bønner.

Det er ikke de mest konstruktive tankene som kommer sånn i nattemørket. Noen ganger tar man tankene med inn i drømmene. Det gjør ikke nattesøvnen bedre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Utredning av kreft, hvor ille er det har tatt to uker. Det har vært en mengde undersøkelser og legebesøk. 7 oppmøter på tre forskjellige sykehus i løpet av 14 dager. Jeg har vært med som sjåfør og støttespiller.
Oppgaven min er å være klagemur for alle vonde tanker, være den som trøster og er forsiktig optimist på en realistisk måte. Ikke gi falskt håp, men heller ikke nære opp under dommedagstankene som fort kan dukke opp i en sånn situasjon.
Ja og prøve å skape noen gode øyeblikk.  Roe ned og snakke mens det drikkes kaffe-latte eller spises iskrem.  Få tankene over på noe annet i noen korte øyeblikk innimellom.

På torsdag fikk vi (Ja, jeg sier vi. Heiagjengen blir liksom en del av laget.) svaret på alle prøvene. Legene sier at målet er å gjøre vedkommende frisk.  At de har håp om det.  Jeg var så letta at tårene nesten begynte å renne.
I tankene som har svirret i sene nattetimer var det nok ikke muligheten for helbredelse som har vært de mest dominerende.

Jeg har takket høyere vakter. Noen må ha hørt bønnene mine. Eller bønnene som har blitt bedt. Det er sikkert flere enn meg som har sendt sine bønner. De to siste nettene har jeg sovet langt bedre.

Det blir muligens litt feil å hevde at denne kjerringa ville bli direkte lykkelig over å bli servert avocado-chips, jeg er mer burger-type.  Men sannheten er at hjertet gjorde et lite hopp av glede da jeg så at det nettopp var en ukemeny jeg skulle reflektere over i dag.

Nei, det har ikke rabla for kjerringa. Ikke ennå.  For tiden er dagene fylt med litt mye alvor, da er det godt å starte dagen med å la tankene kretse om smørdampet sommerkål, avocadochips og gresskartaco.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og la oss starte med avocadochipsen. Det er jo ikke avocadoen som gir smak. Det er baconchipsen du ruller de i (sammen med krydderet) som gir smaken. Men selvsagt, det høres mer sunt ut med avocadochips enn baconchips.
For å fremstå som sunn tror jeg jammen jeg skal begrave en bit avocado eller to nede i ostepop-bollen til helga og hevde at jeg spiser avocado-pop.

Squash-lasagne er greit nok. Det er bare skiftet ut lasagenplater med squash. Gir nesten litt moussaka følelse, bruk lammekjøtt-deig så har d vel nesten den?
I oppskrifta til Katrine Stenhjem står det at hun bruker lavkarbo-soyasaus. Jeg sitter her og lurer på om min soyasaus er lavkarbo. Det er hjemmelaget soyasaus fra i fjor høst. Ved nærmere ettertanke kommer jeg til at den nok ikke er det. Mener det er litt brent sukker oppe i den… (Eller det heter vel karamellisert sukker…)

Gresskar-taco inneholder selvsagt gresskar. Det brukes i stedet for taco-skjell eller lefser, og så dynger du på med det du måtte ønske av aioli, kjøttdeig, ost og grønnsaker slik som du har jafsa i deg fredags-tacoen i alle år.

Konklusjon og et godt råd fra kjerringa blir altså; Spis den maten du ønsker, men begrav litt grønnsaker i retten, som noen tynne gresskarskiver under tacofyllet, squash i lasagnen og et par biter avocado i ostepopbollen,  Da fremstår du som både sunn og trendy.

Nå er vi inne i siste skoleuke for sommerferien.  Nedtellingen mot ferie har startet for de fleste. Enten man starter ferien rett rundt hjørnet eller først i august så har man begynt å telle ned.

Jeg har ikke ferie jeg, eller så har jeg ferie hele året. Det er ikke så stor forskjell på dagene mine nå i juni, i juli eller i november. Om jeg er heldig som aldri mer har en blåmandag. kommer kanskje an på øyet som ser. Jeg føler meg ikke privilegert.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har ikke tenkt å sitte her og surkle over at mandagen eller alle mandager for den saks skyld er blåe – eller gråe, for det synes jeg nødvendigvis ikke at de er. Men jeg hoppet ikke ut av senga i dag, klar for å komme i gang. Kroppen var like stiv som den pleier. Ikke noen hopp og sprett på denne kjerringa før kroppen har myknet litt opp. Eller det er vel best at jeg dropper hopping og spretting da og.

Etter ar jeg hadde kreket meg ut av senga og hatt en tur innom badet er neste punkt på morgenritualene er dagens første ladning med tabletter. Jeg som knapt tok en Paracet før knasker nå innpå med 6 tabletter i løpet av hver eneste dag.
Ingen ferie verken fra medisiner, stiv kropp eller andre helseutfordringer. Hverdagen er den samme dag etter dag, uke etter uke.

Dette ble litt nitrist. Livet er ikke så ille som det kanskje kan virke av dette innlegget. Kanskje føles det litt ekstra tungt akkurat nå. Utenfor Drømmehuset er det grått og vått. Tredje uka med regnvær begynner å slite litt.

Det kunne selvsagt vært verre. De tre ukene med regnvær kunne vært de tre ferieukene jeg hadde denne sommeren. Det hender man har opplevd det og. Jeg har jo fremdeles fri når sola måtte finne det for godt å vende tilbake.
Stiv kropp med mange skavanker og et arsenal av piller som må tas, men dog fri til å fylle dagene mine med det jeg selv ønsker og orker. Om jeg ikke føler meg privilegert, så er det godt at jeg kan ta hensyn til kroppen min.

Å leve på AAP er ikke en evig ferie. Det er mer en evig hverdag. Ikke minst gjør økonomien at de store ferieplanene legges på hylla. Ferie i Cannes, Vance, Italia eller Egypt slik vi har hatt tidligere år kan vi bare drømme om nå.
En reduksjon i inntekt på 33% merkes. Da er det slutt på slike utskeielser.

Nå er ikke det å bytte ut ferie på den franske riviera med en dagstur til Strømstad det største offeret. Jeg kan lage meg gode stunder i kurvstolen på trammen jeg eller på hytta med utedoen nede i lia. (Bare det evinnelige regnet tar en pause.)

Poenget mitt er at jeg er litt lei av kommentarer som “evig ferie”, og at jeg er “heldig som kan styre dagen som jeg vil.” Jeg ville gledelig byttet bort den “friheten” mot en kropp som fungerte så bra at jeg kunne gå på jobb, kunne delta i det hektiske engasjerende livet. Ikke sitte her med pillebrett, vondter og en kropp som ikke orker.

Leser at Monica er på bedringens vei etter å ha vært syk siden hun dro hjem fra jobb 17. mai. Nå er hun atter klar for jobb etter noen dager med egenpleie, halstabletter og en muntlig eksamen.
Det er selvsagt hyggelig å lese at Monica er frisk og rask og sannsynligvis på vei til jobb nå. Jeg unner henne alt godt. Samtidig tenker jeg; tenk om jeg og bare var forkjøla. Tenk om jeg visste at om et døgn eller to kan jeg fly ut av døra og gjenoppta det hektiske travle livet jeg elsket.

Jeg liker ikke å klage og sutre. Jeg forsøker å ha fokus på mulighetene i stedet for begrensningene. Men noen ganger tar mismotet meg og jeg føler meg sliten og lei.  Nå er det en slik morgen. Kanskje fordi jeg har hatt en natt med lite søvn.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Der var det igjen. Jeg prøver å unnskylde meg for å ikke være helt i form. Det skyldes sikkert en natt med litt lite søvn.. Hvem er det jeg prøver å lure? Meg selv?
Det at jeg sitter her og er sliten, ikke føler meg sliten, er ikke bare fordi jeg har sovet litt lite i natt.

Det er slitsomt å ha en kropp som aldri er helt smertefri. Det er alltid ett eller annet som verker, eller som stikker til ved en eller annen bevegelse. Slik har det vært i mange år. Minst siden 2007 da jeg hadde prolaps.
Nei, jeg sier ikke at det prolapset har plaget meg i 17 år. Det har for lengst trukket seg  tilbake. Det jeg sier er at ryggen til tider er vond. Det skyldes mest sannsynlig at jeg har brukt den ryggen relativt mye i mine 57 år. 30 år i helsesektoren er ganske belastende for en rygg som jeg fikk høre at var skjev allerede da jeg var hos skolelegen på sånn obligatorisk legeundersøkelse på ungdomsskolen.

Da jeg arbeidet på røntgen sa kollegaene mine at de kunne se på ganglaget mitt når jeg hadde vondt i ryggen. Det ganglaget har sikkert ikke blitt bedre av at det nesten er mer titan enn beinvev i det høyre beinet.
Knokler skrudd sammen med plater, skruer, pinner og nagler blir bra. Eller de fungerer jo. Men det påvirker gjerne ganglaget litt og kanskje belastningen på ryggen og resten av kroppen.
Det ser kanskje ikke like ille ut som på tegningen, men du skal ikke observere meg lenge før du ser at det er noe med ganglaget mitt.

Da skolelegen slo fast at jeg hadde skjev rygg den gangen i 9. klasse føyde det seg bare til ei lang liste med feil og mangler man hadde oppdaget ved den unge kroppen. Jeg ble født med hjertefeil, klumpfot og var skjeløyd som Ivar Medaas.
Den klumpfoten var en feildiagnose, og gipsen som ble satt på rett etter fødselen ble fjernet da jeg kom til spesialistene på Sophies Minde noen uker senere. Jeg var bare skikkelig plattfot.
Det ble kanskje ikke reflektert så mye over brevet fra skolelegen om den skjeve ryggen der i barndomshjemmet. Ikke tror jeg en heftig utredning hadde gjort så mye fra eller til. Er en rygg skjev så er den skjev. Det er vel noen man bare må leve med. Den var jo ikke så skjev at det var et problem eller noe spesialistene jeg gikk til kontroll hos på Sophies Minde eller Rikshospitalet hadde påpekt. Kun en overivrig skolelege.

I tillegg til alle medfødte skavanker, en utslitt rygg og et sammenskrudd høyre ben har jeg opp gjennom livet pådratt meg brudd i begge albuene. I den høyre sågar to ganger. 1997 og 2010. Jeg har fått påvist diabetes og høyt blodtrykk.. Da tror jeg at jeg har fått med meg det meste. Nei, jeg er benskjør – eller akkurat nå er vel det relativt greit, men det kontrolleres jevnlig akkurat som synet.
Det er klart at en slik liste sliter litt på kroppen og gjør at jeg ikke er så frisk og rask som jeg gjerne skulle ønske.

Ikke så flink til å ta vare på egen helse har jeg hørt. Jeg kan skjønne uttalelsen, men samtidig er jeg litt uenig.
For hva mener dere jeg skulle gjort da? Før jeg ble helt utslitt og fikk alle vondtene?
Jeg har skrudd sammen de knoklene ortopedene har ment trenger det. Ja bortsett fra den høyre albuen da. Der ville ortopedene egentlig operere, men siden jeg var gravid var det ikke smart med narkose. Så da skulle vi se det an og heller ta operasjonen etter fødsel. Vel, albuen fungerte greit så da lot vi det være, og ja også den beslutningen ble tatt av ortoped og ikke av meg.
Jeg spiser pliktskyldig de medisinene legene foreskriver. Enten det er mot diabetes eller høyt blodtrykk. Og ja, jeg tar hensyn til diabetesen i hverdagen. Både når det gjelder hva jeg spiser og at det er effektivt å få ned blodsukkeret ved å bevege seg.

Det jeg i etterpåklokskapens lys kanskje ser at jeg har gjort feil er at jeg har arbeidet så mye og så hardt i alle år. Jeg tror jeg hadde hatt bedre helse i dag hvis jeg hadde tatt mer hensyn til min egen helse og de utfordringene jeg er født med og har ervervet opp gjennom livet. Det hadde kanskje holdt med full stilling og så droppet mye av overtiden og ange av de ekstravaktene jeg påtok meg mer som følge av plikt enn av lyst.

Mulig det er derfor jeg blir så sint når jeg hører Tonje Brenna og andre besserwissere snakke om arbeidslinja. At det skal lønne seg å arbeide.
Vel jeg har helt fra jeg var relativt ung arbeidet mye og hardt. Hadde min første sommerjobb sommeren jeg fylte 16 og har vært i arbeid siden da. Enten ved siden av skolegang og studier eller i full stilling frem til det ikke gikk lenger for noen få år siden.
Jeg er usikker på om det virkelig har lønt seg når jeg sammenligner meg med folk som har hatt mer rolige dager opp gjennom livet.
Jeg sitter her i dag med en kropp som gir meg mange plager og en økonomi som har blitt langt mer anstrengt etter at jeg sluttet å arbeide og gikk over på AAP.

Dette ble et ganske så sutrete innlegg. Jeg beklager det. Noen ganger er det bare godt å få lettet på trykket.

Jeg ser ikke så svart og mørkt på livet mitt som det kanskje kan virke som når du leser dette innlegget.
Jeg har stort sett mer fokus på mulighetene enn begrensningene.
Jeg ser ikke mørkt på fremtiden. Jeg skal lage meg et godt liv med den kroppen jeg har.
Det hender hodet blir litt fult av mørke tanker når kroppen er vond og man ikke får sove. Tanker om så mangt, og ikke bare om egen helse. Alt behøver ikke deles på blogg.

Nå skinner sola fra klar himmel og det er en nydelig dag. Den skal jeg bruke på best mulig måte. Skyve de mørke tankene vekk og lage meg en god dag.

Siden denne kjerringas storhetstid (på flere måter) har jeg gått ned 21 kilo. Det er jeg både glad og stolt over. Men ikke så stolt at jeg hviler på mine laurbær. Jeg vet hvor raskt de kiloene spretter på igjen hvis jeg hviler for mye, enten det er på laurbær eller sofaen.  Forresten gjør det ikke noe om det forsvinner noen flere kilo. Det er fremdeles nok å ta av.

Jeg drømmer ikke om å bli slank og lekker igjen. I ungdommen var jeg rene Twiggy. 175 cm høy og 54 kilo var den versjonen av meg som gikk på gymnaset. Usikker og engstelig. Ikke mye til felles med den matrona som boret øynene i direktører så vel som ordførere og fortalte dem hvor skapet skulle stå.
Nå tror jeg ikke det var selvtilliten som var lagret rundt hofter, midje og lår men jeg trenger ikke ha en slank kropp for å være fornøyd med meg selv som menneske.
Nei, den eneste grunnen til at jeg hilser vektnedgangen velkommen er helsegevinsten og ikke minst at det er godt å slippe å drasse på de 21 ekstra kiloene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg beveger meg lettere uten de ekstra kiloene. Det er nok av andre skavanker på denne kjerringa som begrenser bevegeligheten så alt som letter er bra. Om jeg skulle finne tilbake til Twiggy-formen så ville fremdeles de helseutfordringene og skavankene være der.

Jeg skal ikke starte å ramse opp helseutfordringer. De som kjenner meg og ser meg i hverdagen vet at de er der, det har jeg akseptert og lært meg å leve med.

Jeg gleder meg over vektnedgangen. Gleder meg over at det er mindre tungt å bevege seg, mindre i veie når jeg skal bøye meg at klærne er videre og at jeg kan gå ned en størrelse eller to når jeg kjøper nye klær. Her om dagen fabla jeg om å prøve bunaden. Den har jeg ikke brukt siden barnedåpen til Eldste Sønn i 1995. Kom raskt til at jeg nok må enda mer ned før jeg behøver å hente den ned fra loftet.

Dette bildet er tatt i 21. Jeg var nok ikke på mitt største da, men større enn i dag. På bildet driver jeg med noen gymnastiske øvelser i forbindelse med noe på blogg. Eller jeg har mest latterkrampe fordi jeg ikke får til øvelser som ser lekende lett ut.
I dag prøvde jeg å gjøre den samme øvelsen, og det gikk lekende lett. Jeg er blitt smidigere og mer bevegelig. Det er positivt.

Det er og veldig positivt at vektnedgangen har hatt en positiv effekt på blodsukkeret.
Om det er vektnedgangen, mer bevegelse eller mindre stress som har gitt det gode resultatet vites ikke. Antakelig har alt bidratt, alt henger sammen.

Og det er vel budskapet mitt i dag. Alt henger sammen. Vektnedgang alene er ikke veien til lykke eller evig liv. Det er heller ikke alene veien til god helse. Kroppene våre er mer kompliserte enn som så.

Jeg har slitt ut kroppen min, eller den er ikke helt utslitt. Litt orker jeg jo. Vektnedgang gir meg ikke ungdommen tilbake. Det vil heller ikke gi meg en frisk kropp. Men vektnedgang kan hjelpe til å gjøre hverdagen lettere, belastningen på den slitne kroppen mindre og målet om å bli 100 litt mer oppnåelig.