Søndag morgen. Klokka har så vidt passert 7.  Det er fremdeles mørkt utenfor vinduene i Drømmehuset. Og her sitter jeg og skal nok en gang kommentere en ukemeny. Denne gangen er temaet biff. Blomkålsuppe har jeg jo skrevet om i tide og utide. Søker du får du opp hele 15 innlegg om blomkålsuppe på denne bloggen.

Mulig jeg har skrevet ett og annet innlegg om biff fra før og….
Jeg tar en liten opptelling. Jeg har nevnt biff i 52 blogginnlegg! (Vi er utrolig glade i biff her i huset.)

Er det noe jeg burde skamme meg over? At jeg fremdeles er så gammeldags og sær at jeg setter pris på en god biff? Biff-skam? Verden kommer jo til å gå under når jeg fortsetter å spis storfekjøtt. Har du fått med deg hvor mye de dyra ( i følge enkelte forskere) fiser?

Nå har jeg vokst opp på en gård som drev med kjøttproduksjon. Storfe-kjøtt-produksjon. Ikke i stor skala. Vi hadde 8 dyr gjennom vinteren, kjøpte 4 nye kalver om våren og leverte 4 voksne dyr til slakt om høsten. Jeg har tilbragt mye tid med å fore dyrene og pynte vekk møkka. To ganger i døgnet gjennom høst og vinter måtte noen i fjøset og stelle med dyra. Gjennom oppveksten var det noe som var en del av oppgavene hjemme flere ganger i uka.
Jeg kan ikke huske at jeg har hørt en okse fise.

Jeg sier ikke at de ikke gjør det. Jeg var vant med å være nær dyr og mennesker og alltid hatt et naturlig forhold til kroppens funksjoner. Så jeg ville kanskje ikke tenke så mye over det hvis en av oksene slapp en liten fis.
Samtidig. Jeg var et barn. Promping og fising var jo ofte grunnlag for latter og sånn Hvem har fisi! og Den som først er fisen var, den er fisens rette far. Med etterfølgende svar Den som sier slike ord, den er fisens rette mor! 
Jeg tror jeg ville husket det hvis utstrakt okse-fising var noe av hverdagen i fjøset.

Men dette skulle ikke handle om fis og promp. Det skulle handle om biff og storfe-kjøtt. Jeg kan berolige alle som fikk søndagskaffen i halsen når de leste at jeg fremdeles spiser oksekjøtt at jeg spiser langt mindre oksekjøtt enn jeg gjorde under oppveksten. Oksesteik, for eksempel tror jeg ikke jeg har spist siden Gamle Gubben Grå og jeg stekte en på bålpanna oppe på hytta. Det var i januar 2020. Altså lenge før pandemien og en evighet siden.

Ikke tror jeg verden går under om jeg spiser biff eller oksestek. Ikke om du gjør det heller. Kanskje enkelte faktisk kunne ha godt av å spise mer biff, mer storfekjøtt. Alle dyr som jo blir til kjøtt inneholder vitamin B6, niacin, tiamin, kalium, sink og selen, i varierende mengder. Men spesielt proteiner, jern og vitamin B12 er de viktigste du finner i rødt kjøtt. En av de ernæringsmessige fordelene med å inkludere  biffkjøtt i kostholdet er at det vil bidra til å sikre et tilstrekkelig inntak av jern, som mange kvinner får i seg for lite av. B12 mangel er det jo og mange som lider av, og som går og får påfyll av med et sprøytestikk hver tredje måned eller der omkring.
Jeg vil heller spise biff i ny og ne enn å gomle jerntabletter og sette sprøyter på meg selv. Kall meg gjerne litt sær.

Men så var det denne storfe-fisinga som ødelegger ozon-laget, skaper drivhuseffekt og vips har vi tatt rotta på snø og vinter og snart er vi grilla alle sammen. Kanskje piller og sprøyter er bedre likevel…?

I 2019 hadde Dagens Medisin en artikkel som slår fast at Farmasøytisk industri forurenser mer enn bilindustri. (Jeg satt inn lenke så fise-fryktende pille-spisere kan se at jeg ikke farer med løgn.)
I artikkelen står det at forskere ved kanadiske McMaster University har funnet ut at legemiddelindustrien har 55 prosent større karbonutslipp enn bilindustrien.

Forskningen har tatt utgangspunkt i de innmeldte utslippstallene fra legemiddelselskapene fra 2015. Den farmasøytiske sektorens utslipp ble vurdert for hver én million dollar i omsetning som industrien hadde i 2015. Gjennom denne vurderingsmodellen fant forskerne ut at legemiddelindustrien slapp ut 48,55 tonn CO2 per én million dollar i omsetning. Dette er 55 prosent høyere enn bilindustrien, som hadde et utslipp på 31,4 tonn CO2 per én million dollar i omsetning. Det er beregnet at legemiddelindustrien i 2015 hadde et totalt utslipp på 52 megatonn med CO2. Dette er betydelig mer enn bilindustriens totalutslipp på 46,4 megatonn tilsvarende år.

Til tross for at legemiddelindustrien beregnes å være 28 prosent mindre enn bilindustrien, viser statistikken at de har 13 prosent høyere CO2-utslipp enn bilindustrien.

Jeg vet at artikkelen er fem år gammel, og at tallmaterialet er 9 år gammelt. Men vet dere hva? Jeg tror ikke legemiddelindustrien har blitt så utrolig mer miljøbevisste på de 9 årene. Er det en del av næringslivet som virkelig er kyniske og kalkulerende så er det legemiddelindustrien.  Og ja, jerntabletter og sprøyter med B12 og andre kosttilskudd mange stapper i seg går under betegnelsen legemiddel, selv om det vel markedsføres mer som kosttilskudd.
Globalt brukte vi over 1889 milliarder kroner på kosttilskudd i 2023, ifølge Grand View Research, hvorav USA sto for minst en fjerdedel. Jeg tror ikke tallet blir noe mindre i år. Dette tallet er fra en artikkel i Dagens Næringsliv 3. oktober i år.

En annen artikkel som engstelige sjeler kanskje bør få med seg er artikkelen Plutselig døde alle gribbene i Pakistan. Eller kanskje ikke. Da vil vel de stakkars døde storfeene få skylda for gribbenes død, og ikke diklofenak.
Saken er kort fortalt at i Pakistan døde plutselig alle gribbene. Bestanden av gribb sank med 90 prosent, og de fant ut at det skyldtes diklofenak. Kyr ble behandlet med diklofenak. Hvis kyrne ble liggende når de døde, kom gribbene og spiste dem, og diklofenaken ga dem akutt nyresvikt.

Hvorfor de pakistanske bønder ga diklofenak til kyrne vet jeg ikke. I følge Felleskatalogen er Diklofenak et smertestillende og betennelsesdempende legemiddel. Legemiddelet brukes ofte mot smerter i ledd og muskler. I Norge blir diklofenak solgt under handelsnavnene Voltarol og Voltaren.
Et legemiddel jeg selv har brukt en god del av, men aldri gitt til oksene på båsen.

Artikkelen om de døde gribbene som jeg lenket til over er fra Norsk Farmaceutisk Tidsskrift. Et tidsskrift som utgis av Norges Farmaceutiske Forening. Artikkelen referer fra Norsk Farmasøytisk Selskaps miljøkurs for farmasøyter i Oslo i september 2022.  Den er utrolig interessant, og slår blant annet fast at det er mange legemidler som påvirker naturen uten at man vet mye om hvilke legemidler som har virkning, hva slags virkning de har eller styrken på virkningen. Det finnes cirka 4000 substanser, og vi mangler data på miljørisikoen på 88 prosent av dem.

Dette innlegget skulle handle om biff. Mulig jeg havnet litt utenfor boksen. Men det hysteriet mange føler rundt rødt kjøtt samtidig som de lovpriser alt fra gelebjørner til jerntabletter og ukritisk setter sprøyter for alt fra å bli slank til å få mer energi har provosert meg lenge.

Hei! 
Her kommer en liten oppdatering på hvordan eggefasten har gått…..
Hvor mange narra jeg? Hvor mange trodde for alvor at denne kjerringa har begitt seg ut på noe som har noe som helst med faste å gjøre? Nei, det er selvsagt Katrine Stenhjem sitt siste innlegg som inspirerer meg til dette innlegget.

Jeg er ikke den som er oppdatert på de nyeste  fikse ideene innen kosthold. Så jeg er selvsagt ikke oppdatert på eggefaste. Har ikke hørt om konseptet før, selv om jeg ut fra navnet forstår det. Du skal faste, men spise egg. Selvmotsigende i seg selv, da faste vel strengt tatt er å ikke spise.  Jeg føler at jeg trenger en liten innføring i eggfaste, og fant ut dette:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En eggfaste er en faste som skjer over et par dager, hvor man spiser hovedsakelig egg, smør og ost.
Det er en form for keto-diett – en høy fett, moderat protein, lav karbodiett som får kroppen din inn i ketose. (Ketose har jeg hørt om. Det er det disse lavkarbofolka er opptatt av.) Når kroppen er i ketose omdanner den fettsyrer fra maten eller fettlageret ditt til ketoner som cellene dine kan bruke som energi.
En eggfaste er en veldig effektiv måte å komme seg gjennom vekttaps-«kneiker» på. Når man kvitter seg med mye vekt kan det komme punkter på denne stien hvor vekttapet stopper litt opp. Eggfaste er også en veldig effektiv måte å komme seg inn i ketose på, hvis man ønsker å begynne på en KETO-diett.
Dette er en plan med en del regler:
Hele egg (både hvitten og plommen) er hovedkilden til fett og protein
Du må spise 1 ss(15g/ml) godt fett per egg du spiser (smør, olivenolje, MCT-olje eller dyrefett)
Du må spise minst ett egg innen 30 minutter fra du har stått opp 
Du må spise et eggbasert måltid hver tredje til femte time
Du må spise et måltid selv om du ikke er sulten
Du kan spise rundt 28 g full-fet ost til hvert egg du spiser
Du må spise minst seks hele egg hver dag
Eggene burde være lokale, frittgående og økologiske 
Siste måltid bør være 3 timer før du skal legge deg
Dette er standard-reglene, men folk pleier å justere og finne sin egen vri på det.
Etter eggfasten din er ferdig er det anbefalt å ha en to dagers «utfasing» hvor du i to dager fortsetter å spise eggbasert frokost og lunsj, men avslutter dagen med en KETO-vennlig middag(maks 10g karbohydrater).
Dette er altså en veldig streng keto-diett som får hjelper kroppen å komme dypere i ketose, og brenne mer av sitt eget kroppsfett.

Min første tanke er at dette kan ikke være sunt i lengden.
Sikkert helt ufarlig å leve på egg og fett et par, tre dager, men hvis man tar denne egg-fasten med jevnlig tror jeg ikke det er sunt i lengden.
Jepp, jeg er en skeptiker til slike ekstrem-dietter.

Du kan ikke leve på olivenolje og avocado 

Dette slo ernæringsfysiolog Mari Eskerud fast allerede i 2018 da ketose var det mest trendy du kunne drive med.

Vi vet det vel innerst inne alle sammen. Veien til en sunn kropp og et sunt kosthold ligger i å spise variert og sunn mat. Ikke.
Eskerud har spesialisert seg innen helse og kosthold som omtales i medier, og feilinformasjonen som kan følge. Hun har tidligere vært tilknyttet Lovisenberg Diakonale sykehus. I dag bruker jeg henne som min ekspert. Jeg føler det å forholde meg til en ernæringsfysiolog er smart når det gjelder ernæring. Jeg stoler mer på mennesker som har studert faget enn for eksempel bloggere med sterke meninger funnet i sitt eget hode.

Fra et sykdomsperspektiv bekrefter Eskerud at keto-dietten har en positiv virkning på epilepsi, men det er ikke å anbefale når det gjelder vanlig slanking. Så har du epilepsi kan det være en ide å leve på keto-dietter, har du ikke det kan det være smart å styre unna.

Eskerud peker og på et annet forhold med slike ekstrem-dietter og ekstrem-kurer. De gjør jo at man får et ekstremt forhold til mat.

Katrine Stenhjem var ferdig med sine fem dager med eggefaste på fredag. Hun har gått ned 1,7 kg, eller 1.700 gram. Da ventet to dager utfasing i helgen hvor hun spiser vanlig lavkarbo-middag men egg til de andre måltidene. Hun er spent på hvordan vekten holder seg fremover.
Jeg tenker at hvordan vekten holder seg fremover ikke har så mye med hvor mange egg hun har stappet i munnen i forrige uke, men hva hun spiser og hvor mye hun beveger seg i ukene som kommer.

Jeg er som sagt ingen ekspert på verken kosthold eller slanking. Langt der ifra.
Jeg har helt klart forbedringspotensialer, men tror at det å spise sunt og variert er bra. Det å kose seg med maten i stedet for å telle kalorier, karbohydrater eller hva man nå teller er sunt.
Ekstremisme er sjelden bra, enten det er snakk om mat, kosthold eller politikk.

Host, host, host…. Host, host, host. Gamle Gubben Grå sitter i sofaen med ei bok og hoster og hoster. Jeg kaster et blikk bort på han. Lei den evinnelige hosten. Jeg trodde den skulle bli borte ved behandlingen han fikk for lungekreft. Den ble ikke det. Legen har forklart at imunbehandlingen han fremdeles går på kan gi hoste. Det er også rimelig å tro at lungene fremdeles er irriterte etter strålebehandlingen. Så, altså, hosten er ikke noen grunn til engstelse. Heldigvis.

Skuldrene har begynt å senke seg. Alle prøver, alle tester, alt ser ut til å gå riktig vei. Likevel, jeg puster ikke helt ut. Har ikke gitt meg selv Faren over. Kreft er en lumsk sykdom. Jeg er fremdeles i beredskap. Klar over at ting kan snu.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Er du en katastrofetenker? spurte ei jeg snakket med her om dagen. Jeg tenkte litt over spørsmålet. Katastrofetenker? Nei, jeg ser ikke på meg selv som det.
Da Gamle Gubben Grå ble syk var det viktig for meg å finne ut hvor alvorlig det var, hva som kunne bli utgangen. De to første legene vi pratet med var relativt tydelige på at dette var alvor. Jeg tror begge de to så for seg et alvorligere sykdomsforløp enn det som har vært til nå.
Så jeg innhentet informasjon for å være forberedt på det som kunne komme.
Jeg mener at bare ved å være forberedt på det verste, og ha tenkt gjennom hva som kunne bli resultatet av alle prøvene han tok, kunne jeg være den støtten for han og resten av familien som jeg ønsket å være.

Jeg visste at i verste tilfelle hadde vi bare ett år eller to igjen sammen.
Jeg reflekterte over det. Forberedte meg på at det kunne bli utfallet, og så holdt jeg den vissheten hos meg selv.  Jeg mener at for å være en god støtte måtte jeg ligge et hestehode foran. Være klar for hva som kunne komme, så jeg ikke ble slått ut hvis det kom dårlige nyheter.
Er det katastrofetenking?

Da legen slo fast det alle hadde vært sikker på at svulsten i lungene var kreft, men at det ikke var spredning noe sted, ble jeg så lettet at jeg måtte kjempe hardt med meg selv for at ikke tårene skulle begynne å renne.
Hadde jeg tatt til tårene på det legekontoret hadde legen brukt tid på å trøste meg. Overbevist om at det var beskjeden om kreften som var bakgrunnen for tårene.  Det var det ingen grunn til. Jeg gråt av lettelse.

Så når Gamle Gubben Grå og jeg tok samtalen etterpå over en kopp kaffe-latte var fokuset på at vi var letta over at det ikke var spredning. At det var en god nyhet. Det med kreft hadde vi liksom alt forsont oss med.  Legen hadde jo og sagt at de trodde de skulle klare å kurrere han. Få han frisk.

Alt tyder på at legen hadde rett. Det ser ut som om Gamle Gubben Grå kan bli nesten like bra som før. Barten er alt tilbake. Håret gror langsomt ut. Jeg synes han er fin med så kort hår. Han synes det er kaldt.
Fremdeles hoster han. Fremdeles tar han medisiner og får imunterapi. Fremdeles er han sliten. Han er ikke med meg på lufteturer med hundene, men går sine egne turer med de i Hundremeterskogen. Han sovner av og til sittende i sofaen med boka i hendene.

Jeg gleder meg til at han orker å bli med meg ut på tur med hundene igjen. Jeg vet at energien hans vil øke. At han kommer til å sove mindre, orke mer.
Gleder meg når jeg ser at han gjør oppgaver som krever litt energi som veden vi fikk inn for et par uker siden eller at vi la teppefliser i kjellertrappa i forrige uke.
Vi koser oss med kaffe-latte og små utflukter. Livet begynner å normaliseres. Jeg gleder meg over det.

Men skulle det snu, skulle det komme tilbakefall, så er jeg forberedt på det og. For du og jeg, Gubben min, vi er et bra team. Vi kommer gjennom dette sammen.

Det er en kjensgjerning at denne kjerringkroppen har noen feil og mangler. Noen av de er jeg født med, og en god del har jeg ervervet i løpet av livet.

Jeg er ikke blant de som har løpt ned dørene på legekontoret i løpet av livet, selv om det har blitt en del legebesøk de siste årene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noen mener at jeg ikke har vært flink nok til å ta vare på kroppen min. At jeg burde gått mer til legen, fulgt opp hver minste plage og smerte fortløpende. At jeg da hadde hatt en bedre kropp i dag, og kanskje fremdeles vært i arbeid.
Andre mener at jeg bare sutrer. At jeg er lat og snylter på velferdsstaten. At hvis jeg bare hadde bøyd nakken og tatt meg sammen så kunne jeg fremdeles vært i arbeid, levd det livet jeg elsket.
Jeg har og hørt at det “bare er psykisk”. At jeg hadde en konflikt med noen på jobb, og at jeg sluttet fordi jeg ikke orket å stå i den lenger.

Folk får tro hva de vil.
Jeg kunne sikkert tatt mer vare på kroppen min. Bestilt legetime hver gang jeg fikk vondt et eller annet sted. Det hadde blitt mange legebesøk for jeg har hatt mye vondt, mange plager.
Jeg tror ikke at det å ha økt fokus på alle vondtene ville holdt meg i arbeid lenger. Heller tvert i mot. Man glir inn i pasientrollen, får en pille her og en sykemelding der.
Mulig jeg hadde hatt mindre vondter og flere piller, men jeg tror ikke restarbeidsevnen hadde blitt større.

Jeg kunne ha bøyd nakken og gått på videre i 2018 da jeg møtte veggen første gang. Det hadde sikkert gått bra en dag til, en uke, kanskje en måned. Det samme ved neste sykemelding i 2019 og i 2020. Men jeg tror at det ikke hadde gått i lengden. Veggen hadde kommet før eller siden alle gangene. Hadde jeg bare stått på så hadde jeg ikke vært her lenger. Eller hadde fått et hjerneslag eller et hjerteinfarkt. Jeg tror jeg var rimelig nær det i 2018.

Selvsagt var det en del konflikter i arbeidslivet mitt. Noen jeg prøvde å løse etter beste evne for andre, men som tappet meg for energi selv om jeg ikke var en del av de.
Andre var jeg muligens en del av. Selv om jeg selv ikke opplevde at jeg var i konflikt med noen.

Noen mislikte den makt og innflytelse jeg som tillitsvalgt hadde. Jeg var en tydelig stemme som snakket høyt og uten filter. Ikke alle tåler det.  Og ja, det var nok mennesker som ønsket å bli kvitt meg. I det minste rive meg ned, fra ta meg makt. Få meg til å føle meg liten, dum og ubrukelig.
Det var noen prosesser der som ikke var pene, og som jeg ville ha tatt tak i på en helt annen måte hvis jeg ikke hadde vært så sliten.
Likevel er jeg ikke enig i konklusjonen om at jeg rømte ut i sykemelding, At jeg ga opp og lot mobben vinne. Det ligger i min ryggmargsrefleks å ikke la mobben vinne, samme hvem eller hva slags mobb det er.

Det begynner å bli noen år siden 2018, og også 2021 da jeg motvillig og med tungt hjerte innså at jeg måtte forlate siste rest av det livet jeg elsket. Jeg hadde ikke helse til det lenger, og selv om jeg hvilte både lenge og vel ville jeg aldri klare å bli den “samme gamle”.
Det var en tung erkjennelse, og jeg følte virkelig på nederlagsfølelse. Følte at jeg ga opp. Det er noe jeg ikke liker. Å gi opp. Den som gir opp har tapt.

Årene har gått. Jeg har prøvd ut restarbeidsevne. Vært til yrkesrettet rehabilitering. Lært meg til å lytte til kroppen min på en annen måte.  Eller kanskje mest tatt meg tid til å lytte til kroppens signaler.
Jeg er ikke så totalt utslitt som jeg var. Veggen tårner seg ikke opp foran meg.
Jeg smiler mer, ler oftere.

Samtidig merker jeg at det skal ikke mye ekstra aktivitet til før slitenheten kommer sigende. I forrige uke var det litt mye aktivitet. Jeg var sliten da helga kom. Skikkelig sliten.
Jeg var på møte i eldrerådet på mandag. Fra klokka 9 til 14. Dvs, 5 timer, møte i Rødt på tirsdag 2 timer, avslutning for Rådmann og Kommunestyremøte på torsdag. Jeg skriver 11 timer på den, selv om vi hadde to timers pause mellom de to aktivitetene. Totalt 18 timer. Litt under halv stilling med aktivitet som overhode ikke er fysisk krevende. Møtevirksomhet er ikke det. Selv jeg blir ikke utslitt av å gå opp og ned til talerstolen et par, tre ganger.
Likevel var jeg sliten, litt vel sliten, og trengte en rolig helg for å komme meg igjen.

Jeg står opp hver morgen. Gjerne før 6, som regel før 7. Kroppen er vond og stiv når den har vært i ro for lenge.
Jeg forsøker å være i en slags aktivitet hele dagen, selv om tempoet er litt lavere.
Jeg tar en strekk på sofaen når  jeg trenger det. Jeg krummer ikke nakken og går på så ofte lenger.
Jeg spiser mine piller slik legen har foreskrevet. Plusser på med litt smertestillende når noen av vondtene tar for mye overhånd, sånn som den betente skuldra har gjort en del i det siste.

Jeg savner ofte livet som var. Likevel, kan jeg ikke bruke for mye tid på å dvele ved det som var eller hva jeg kunne ha gjort annerledes.
Innerst inne tror jeg ikke at jeg hadde gjort så mye annerledes hvis jeg hadde fått velge om igjen. Kanskje vært litt flinkere til å si nei til ekstravakter jeg egentlig ikke hadde overskudd til. Kanskje vært hjemme en dag til når jeg var syk enkelt-dager.
Man kan ikke dvele for mye ved slikt

Jeg har som mål å bli 100 år, til tross for alle mine feil og mangler.
100 år og frisk i toppen så vel som replikken til det siste.
Skal jeg klare det så må jeg i større grad enn jeg har gjort sette meg og mine behov foran mange andres.  Men jeg har ingen planer om å ligge til lading de neste 40 årene. Jeg vil være med å bidra der jeg kan, i den grad jeg har energi og helse til det.

I går skrev jeg om ertesuppe.. i dag er det en helt annen slags “suppe” jeg skal røre rundt i.  Jeg har laget meg en stor kopp med te før jeg setter meg ned ved tastaturet. Her må jeg være skjerpet.

Det blogginnlegget jeg skal reflektere over i dag er det siste innlegget til Ole har tatt ordet.
Ole har tatt ordet er en blogger jeg ser på som litt av en konspirasjonsteoretiker. Det er ikke lite vrøvl den fyren har lirt av seg. I dette innlegget kommer han med en anbefaling av en bok som nylig har kommet ut. Selve teksten har han lånt fra andre. Jeg finner ordrett den samme teksten flere steder når jeg prøver å søke opp mer informasjon om boka. På siden Nytt Norge står det at teksten er hentet fra bokomtalen i Audible. Så da regner jeg det gjelder for Ole sin tekst og, selv om han muligens har funnet de inne hos Nytt Norge han og.
Hvem som står bak Nytt Norge klarer jeg ikke å finne ut. De har ingen opplysninger om det verken på hjemmesiden sin eller på fb-siden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tilbake til boka. The Pfizer Papers er skrevet av Naomi Wolf. Einar Eldøy som har skrevet bokomtalen inne på Nytt Norge skriver at

Den amerikanske forfatteren og journalisten Naomi Klein har skrevet bok “The Pfizer Papers” som med bakgrunn i vaksinefirmaets egne dokumenter forteller den virkelige historien om Pfizers mRNA Covid vaksine. 

Jeg tror de som kjenner meg skjønner hvorfor jeg er litt betenkt. Skal jeg anmelde en bok om Covid vaksine anbefalt av en person jeg ser på som hysterisk vaksinemotstander og konspirasjonsteoretiker,
eller skal jeg bare latterliggjøre både innlegget og boka?

Det første jeg undrer meg litt over er hvorfor Einar Eldøy inne på Nytt Norge kaller forfatteren for Naomi Klein når det på omslaget av boka og i omtalen står at forfatteren heter Naomi Wolf?
Både Naomi Klein og Naomi Wolf er forfattere av sakprosa og på mange måter aktivister. Men de er ikke en og samme person. Jeg tipper det bare har gått litt krøll i hodet til Eldøy, og at an ikke klarer å skille helt mellom to kvinner som skriver bøker og artikler han liker. Begge skriver på engelsk, ikke sant?
Så vi glemmer Naomi Klein denne gangen. Hun er mest opptatt av antiglobalisering og kritikk av multinasjonale konsern.

Så var det Naomi Wolf da. Hun som står som forfatter av boka The Pfizer Papers. Naomi Wolf er født i 1962 i San Francisco og er en amerikansk sakprosaforfatter. På 1990-tallet ga hun ut flere bøker som ble svært sentrale i deler av den nyere feministiske bevegelsen; særlig boken The Beauty Myth ble både kritikerrost og omfavnet av en stor leserskare. Hun har senere blitt kjent som en konspirasjonsteoretiker med svært mange følgere.
Sommeren 2021 ble hun utestengt fra Twitter på grunn av flere innlegg der hun hevdet at vaksiner mot Covid-19 var skadelige, og sammenlignet immunologen Anthony Fauci – som da var president Joe Bidens fremste rådgiver i saker som gjaldt koronapandemien – med djevelen selv.

Frisk dame med friske uttalelser. Anthony Fauci er en anerkjent immunolog, lege og forsker som har vært rådgiver for alle amerikanske presidenter og deres administrasjoner siden Ronald Reagan for områdene biohazards,  Da pandemien startet i 2020 var han 80 år. Mulig presidenten med hell kunne ha funnet en rådgiver som ikke hadde passert pensjonsalderen med over et tiår.

Det er lett å avskrive kjerringer med friske uttalelser som litt useriøse. Når dama i tillegg har fått stempelet konspirasjonsteoretiker…..  ja da er det lett å avskrive hele dama og derved boka hennes.
Så enkelt synes jeg ikke det er denne gangen.

Naomi Wolfs første bok The Beauty Myth (1991) ble en internasjonal bestselger. I denne boken kritiserer hun mote- og skjønnhetsindustrien for å utnytte kvinner. Wolf hevdet at kvinner må ha «rett til å velge selv hva vi vil gjøre med våre fjes og kropper uten å bli straffet av en ideologi som gjør kvinners utseende til gjenstand for holdninger og økonomisk press.
Boken ble rost av både kjente feminister og media.
I The End of America tar Wolf som kom i 2007 tar hun et historisk blikk på fascismen, og beskriver hvordan fascistiske grupper eller styresmakter gjennom ti steg kan av-demokratisere en nasjonalstat.
Også en interessant tema og en interessant bok.
Så jeg mener det er verdt å se litt mer på boka The Pfizer Papers, og ikke kun avfeie den som vrøvl kokt sammen av konspirasjonsteoretikere og vaksinemotstandere.

Jeg har ikke lest boken. Den kom ut for en ukes tid siden. Den er på engelsk. Det er sjelden jeg kaster meg over slike tunge temaer på engelsk. De pleier å være vanskelig nok å forstå fult ut når de er skrevet på norsk. Så min anmeldelse av boka baserer seg på de omtalene jeg finner på nett. De fleste av de er nesten identiske kopier av den som står i innlegget til Ole har tatt ordet og siden Nytt Norge.

Boken skal inneholde “uavhengige” forskeres gjennomgang av Pfizers egne kliniske forskningsdokument utgitt etter en rettskjennelse i en rettssak.
Man hevder at boka viser med all tydelighet at Pfizers kliniske utprøving av mRNA COVID-19-vaksinen var svært mangelfull, og at legemiddelfirmaet allerede i november 2020 visste at vaksinen verken var trygg eller effektiv. Videre skal boka vise at den amerikanske Food and Drug Administration visste om manglene ved Pfizers kliniske studie samt skadene forårsaket av selskapets mRNA COVID-vaksineprodukt.
Videre hevdes det at Pfizer Papers gir et grundig innblikk i hvordan Big Pharma, amerikanske myndigheter og helseinstitusjoner gjør det som er best for deres aksjonærer snarere enn for helse og velvære.

Etter et besøk hos fastlegen i 2019 fikk jeg resept på tabletter og bokanbefaling-  Jeg begynte å forstå hvor kald og kynisk legemiddelbransjen er. Bokanmeldelsen på boka jeg fikk anbefalt, og som jeg leste med stigende engasjement, kan dere lese her Tidsskrift for Den Norske Legeforening.

Denne gangen latterliggjør jeg ikke Ole har tatt ordet og innlegget hans. Jeg tror mange både vaksinemotstandere og oss som ikke er det har godt av å lese denne boken. Kanskje gjør jeg det selv, hvis den kommer på norsk. For tiden er jeg opptatt av å lese Kari Breirem sin bok om varsling……

I dag kom jeg over et innlegg i Aftenposten  som jeg håper mange tar seg tid til å lese. (Bare trykk på lenken). Artikkelen er skrevet av Elin Killie Martinsen.

Elin Killie Martinsen har arbeidet som journalist, skribent og lydtekniker i NRK, RadiOrakel og ulike nyhetsmedier i mange år. Martinsen har hatt lymfekreft i elleve år. I artikkelen skriver hun om møblene på en kreftavdeling på Radiumhospitalet som har flyttet inn i et nybygg. Eller egentlig skriver hun vel så mye om mangel på møbel. Hun savner en stol å sitte på ved skranken, fordi en kreftpasient ikke alltid har krefter til å stå så lenge av gangen. Hun skriver om det å beholde verdigheten ved å slippe å trygle de ansatte i skranken etter noe så selvfølgelig som en stol, en krakk eller et sittemøbel til å hvile kroppen på.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hun spør om unge, friske designeres estetikk går foran hensynet til syke og utslitte kreftpasienter.
Det er ikke bare mangelen på stol ved resepsjonen hun reagerer på men og at de sittemøblene som er i det området pasienter venter mellom forskjellige prøver og konsultasjoner eller på drosja hjem er så ukomfortable. At de krever at du sitter som et tent lys, rett i ryggen, og ikke møbler hvor du kan synke sammen og finne hvile, eller enda bedre kanskje strekke deg litt ut, eller krølle deg sammen i delvis liggende stilling.

Hun spør
Hvem er de menneskene som har sittet i møter og besluttet at det ikke trengs plass til en stol ved luken, slik enkelte apotek får til?
Hvilke faggrupper på sykehuset har bestemt at sittemøblene ikke skal gi pasienten nødvendig hvile?

Jeg har gjennom år vært såpass med i styre og stell av norske sykehus at jeg kan gi henne svaret på de to spørsmålene. Jeg er usikker på om hun vil like svaret. En kortversjon av svaret kan sammenfalles slik, jo nærmere du er det passientnære arbeidet i et sykehus, jo mindre har du å si om slike ting.
Det folk som har arbeidet i en slik resepsjon over flere år når sjelden inn hvis noen lenger opp i systemet har bestemt noe annet.

Den som starter tidlig får mye ut av dagen. Så til tross for to små strekk på sofaen har jeg fått en del ut av denne dagen.

Jeg var ganske heldig og dro tidlig og handlet det vi trengte. Hadde planer om å lage fuglemat, og trengte matfett. Hadde så vidt rukket hjem og fått parkert bilen før vinterveden vi har bestilt ble levert. Et digert vedlass tippet i innkjørselen bak bilen. Så da kommer man seg ikke ut med bil før veden er i hus.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vanligvis fikser vi ved selv. Ved hugget senhøstes i fjor ligger klar til kutting. Det har den gjort i hele sommer. Men som mange av dere vet ble Gamle Gubben Grå syk og har brukt sommeren til kreftbehandling og ikke vedkapping og -stabling.
Jeg vet det har plaget han. Han er jo mannen i huset og skal fikse vinterveden.
Jeg kunne ha kuttet vinterveden. Men jeg har ikke brukt vedkapp, og terskelen for å starte har vært litt høy. Sikkert teit av meg.
Vel i år ble det fikset med å få ferdig kuttet bjørkeved tilkjørt. I år tok vi oss råd til det. Dere vet, denne kjerringa blir ikke så lett å ha i hus hvis hun fryser. Vinteren er hard nok om jeg ikke skal fryse inne også.

Gamle Gubben Grå har stått på ute og fått inn halve vedhaugen før mørket kom. Nå driver han på i kjelleren og stabler veden i vedboden. Utrolig flink, og jeg er litt imponert over hvor mye han orker. Håper han ikke sliter seg helt ut.

Jeg har drevet på inne. Vi er et sånt par som ikke alltid samarbeider så godt om slike praktiske ting. Det er som regel lurt å drive på litt sånn hver for oss.
Tror Yngste Sønn er med å stabler ved nå etter at han kom hjem fra jobb. De er nok et bedre arbeidsteam enn om denne kjerringa skulle ta turen ned i vedboden.

Jeg har som sagt drevet på inne. I dag har jeg vært ordentlig kvinne. For som alle vet er kvinnens plass på kjøkkenet, og der har jeg virkelig regjert i dag.

Først laget jeg fuglemat, eller meiseboller på et vis. Resultatet av at jeg ryddet matskuffene i forrige uke. Det var en del nøtter, frø og kjerner som var litt gamle. Greit å få en opprensk før man om en måneds tid starter med julebaksten. Så valnøtter, hasselnøtter og andre usaltede nøtter og litt tørket frukt ble samlet sammen og i dag blandet med smeltet matfett. Så helte jeg det opp i pappbegre og satte de ut på terrassen for å bli stive.

Har testet de i kveld, og det går lekende lett å få de ut av pappbegrene. Så kan jeg fylle opp med de i fulemateren utover vinteren. Jeg antar småfuglene er like lite glad i vinteren som meg og trenger noe å kose seg med.

Soppsoyaen som jeg satte i gang forrige søndag da jeg var heldig og fant furupiggsopp var klar til siling, så den ble silt opp og kokt inn med sukker, rødvin og krydder. Ble ikke så mye i år. Men et par desiliter med nydelig soppsoya skal jeg nok vite å få kost meg med utover. Edle dråper som skal brukes med forsiktighet.

Det er forresten fremdeles relativt mildt. Mulig sopphøsten ikke er ferdig riktig ennå. Det er lov å håpe.

Når jeg var ferdig med soppsoyaen laget eg krabberøre som vi skal bruke som pålegg. Vi skulle egentlig laget den i går som lunsj, men det ble ikke gjort på e litt lat søndag. Så da gjorde jeg det i dag i stedet. Krabbekjøtt fra et sånt fylt krabbeskjell eller hva det kalles, litt tomater, litt hvitløk, litt sitronsaft, masse majones og krydret med litt tørket chili. Relativt raskt å røre sammen, men du så godt!

Etter en lite strekk på sofaen lagde jeg middag. Vegetarstroganoff.
En kveldstur med hundene rakk jeg og før jeg tok kvelden. Forkjølelesen er der fremdeles. Jeg både hoster og nyser, og snyter meg med jevne mellomrom. Men jeg merker litt mindre til det når jeg er i aktivitet. Føler meg mye verre når jeg ligger på sofaen og kjenner riktig godt etter hvor syk jeg er.

God morgen, kjære leser! Jeg håper i det minste du har en god morgen, selv er jeg usikker på om denne morgenen er så veldig god. Tror jeg må vente litt utover dagen før jeg konkluderer med graden av godheten i denne dagen Enn så lenge holder det med å konkludere at det er morgen.

I går kveld var det plutselig helt tomt. Jeg orket ingen ting. Skuldra jeg har fått senebetennelse var vond, en god del andre kroppsdeler verket og jeg var så utrolig sliten. Du vet sånn sliten at bare en hund tripper over parkettgulvet er det som uoverkommelig støy i hjernen.
Jeg gjorde det eneste fornuftige, tok et par smertestillende og krøp til køys ved 21-tida i går kveld. Fant en stilling som ikke var så verst, og sovnet en gang mellom 21.30 og 22.

Våknet brått litt før 23. Gamle Gubben Grå kom for å legge seg, og da må jo taklyset på. Mann 61 klarer ikke kle av seg og finne senga uten full belysning.
Jeg skvatt så jeg gjorde en ukontrollert bevegelse, og dermed hogg det til i skuldra. Det skar som knivblad i hele armen og jeg slet med på ny å finne en god stilling.
Jeg lukket øynene, bet i meg et par saftige kommentarer og forsøkte å få pulsen ned på normalt nivå samtidig som jeg forsøkte å få kroppen til å slappe av igjen. Den blir mindre vond da.

Ny brå, sint bevegelse kom fra meg noen minutter senere. Soverommet som få minutter tidligere hadde vært et fredelig sted for søvn og rekreasjon var nå langt fra fredelig.
En illsint Charlie Chihuahua sto og hoppet, gneldret og forsvarte revir. Gamle Gubbe Grå hadde planer om å legge seg i den delen av dobbeltsenga som tilhører han, men som Charlie Chihuahua okkuperer så raskt han får muligheten.
Jeg trev tak i nakkeskinnet på Charlie og kommanderte han på plass nede i sengebeina mine, samtidig kommanderte jeg Dekk! til Gamle Gubben Grå og ba han innta horisontalen før kjøteren rakk å ta plassen nok en gang.

Å lange ut med høyre armen etter nakkeskinnet til en illsint Chihuahua er ikke det smarteste man gjør når man har en skulder, overarm hvor man sliter med senebetennelse.
Jeg sak sammen i senga, dro dyna over hodet og prøvde forgjeves å få smertene i armen til å forsvinne. Tårene spratt, og jeg skal innrømme at jeg kom med små klynk. Og nei, en drøy times søvn hadde ikke gjort meg mer uthvilt.

Det tok lang tid før jeg fant roen igjen.  For å være ærlig så er jeg usikker på om jeg egentlig fant roen igjen i løpet av natten. Det føles ikke slik. Kroppen verket, og jeg slet ed å finne en god stilling. Gamle Gubben Grå hoster og hoster. Charlie Chihuahua breier seg i senga og stikker små poter borti meg med ujevne mellomrom.
Rundt midnatt begynte Kidd å klynke.

Kidd er vanligvis veldig rolig om natta. Når han klynker er det noe.
Lang historie kort. Mellom klokka 00.30 og 01.00 var Kidd og jeg ute og gikk nattlig luftetur rundt i boligfeltet.

Septembernatta er kjølig. Jeg brukte tid på å finne roen, prøve å få igjen varmen og finne en stilling som ikke gjør vondt når jeg var tilbake i senga.
Eller som sagt, jeg forsøkte etter beste evne å finne roen.

01.20 kom Kidd og vekte meg. Sto med to labber oppe i senga og dyttet på meg med snuten mens han klynket.
Jeg sukket og sto opp fra den varme senga nok en gang. Da jeg åpnet soveromsdøra og begynte å kle på meg løp Kidd inn på kjøkkenet og kom med et bjeff ved vannskåla. Jeg gikk inn på kjøkkenet. Tom vannskål. Jeg fylte opp den. Hunden drakk, og jeg tuslet fornøyd tilbake til senga. Glad for at jeg slapp en ny nattlig spasertur i nabolaget.
Jeg lot døra mellom soverom og gang stå åpen så Kidd kunne gå å drikke flere ganger i løpet av natta.

For meg var løpet kjørt. Jeg ble liggende å stirre i taket og på tallene på klokkeradioen mens jeg hørte på hostende Gubbe og prustende hunder. Det er utrolig hvor mange lyder det kan komme fra sovende vesener. Hver gang jeg snudde litt på meg hogg det til i skuldra. Ja, en del andre kroppsdeler viste seg heller ikke fra sin beste side.

Ved 03.30 tida ga jeg opp. Sto opp fra senga nok en gang og tok nok en smertestillende tablett. Kroppen ble litt bedre. Jeg slumret litt, men hver gang jeg beveget meg våknet jeg til igjen.

Rundt 05.00 sto Yngste Sønn opp og dro av gårde på jobb. Han bråker ikke mye, men jeg hører jo at det er litt liv i huset. Suser i rør på badet vegg i vegg med soverommet. Utgangsdøra som lukkes. Bilen som er parkert rett ved soveromsvinduet som starter…

jeg lå til klokka nærmet seg 7 før jeg sto opp og startet dagen.
Uthvilt er jeg ikke.
Så når jeg skulle reflektere over Monica sitt innlegg kom jeg i grunn ikke lenger enn til å reflektere over første setning. Hennes hilsen og ønske om en god dag.

Ny uke, nye muligheter – og ny ukemeny. (Sukk.)
Ikke skal jeg skrive om eplekake heller. Bildet er bare en klick-bite for å lokke lesere inn på bloggen. Ærlig er jeg i det minste.

Nei, det jeg skal sitte og reflektere over i dag er Fårikål. 
Burde vel egentlig spare dette innlegget til torsdag. Da er det Fårikålens dag. Da hadde i det minste denne bloggen fremstått som relevant og i tiden. Mulig jeg tar en litt omarbeidet reprise da. Det gir nesten like mange klick som eplekake har jeg forstått. Prøver fremdeles desperat å lære av de som klarer å nå toppen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men tilbake til Fårikålen. Visste du at den ble kåret til Norges nasjonalrett an Nitimens lyttere i 1972?
Jeg liker nitimen, dette radioprogrammet som har vært på radioen i snart 60 år. Har liksom vært en del av hverdagen de dagene jeg er hjemme både i barndomshjemmet og etter at jeg ble voksen.

Det var en digresjon. Dette skulle jo handle om Fårikål.  Forbruket av fårekjøtt har vært relativt stabilt i Norge på rundt 5.1 kilo kjøtt per person per år. De siste årene har forbruket gått noe ned. var på 5,7 kilo i 2009
Nedgangen i bruk av lammekjøtt kan ikke tilskrives nedgang i forbruk av rødt kjøtt. For forbruket av rødt kjøtt har ikke gått vesentlig ned i perioden. Vi forbrukte 53 kilo rødt kjøtt per person i 2007, og 53 kilo i 2021, selv om det var en liten nedgang i perioden fra 2015 til 2019 med nedgang fra 51 til 48 kilo.

Forbruket av fårekjøtt/lammekjøtt har vært relativt stabilt fra 50-tallet, men er synkende de siste tiårene. Og husk av de 53 kiloene med rødt kjøtt vi spiser i året er kun 5 av de kiloene lammekjøtt.

Tabell hentet fra SSB.

Sabima er en paraplyorganisasjon for de biologiske foreningene i Norge. Sabimas sekretariat består av biologer og naturforvaltere som sprer kunnskap om økologiske sammenhenger og foreslår politiske løsninger. De advarer om utviklingen fra mange små sauebesetninger spredd rundt i landet til større sauefjøs.
Vi trenger sau i Norge, for å ta vare på naturmangfoldet vårt, sikre selvforsyningsgraden og sikre muligheten vi har i framtida til å produsere mat på egne ressurser. Da trenger vi sterke,  dyr fra de tradisjonelle rasene og i små og mellomstore besetninger som er spredt over store deler av landet. Bare på den måten kan vi bruke naturressursene der de er.

Over 600 rødlistearter er knytta til de semi-naturlige beitemarkene skapt av sauen og de andre beitende husdyrene. Når det nå blir færre beitemarker fordi saueholdet sentraliseres i store besetninger truer det og disse 600 rødlistartene.

Sauen er det husdyret som i dag er basert på størst andel beitebruk i Norge. Sauen spiser betydelig mindre kraftfôr enn oksen per kilo produsert kjøtt. Den omdanner de plantene vi mennesker ikke kan spise til muskler vi gjerne vil spise. Samtidig bidrar spisingen dens til å ta vare på arter som er helt avhengig av husdyrenes beiting for å overleve.

Villsau er betegnelsen som brukes på sauer av den mest opprinnelige norske rasen, som går ute hele året og beiter på den trua kystlyngheia. Disse sauene ser knapt innsiden av et fjøs. Når de beiter, holder de den spesielle kystlyngheia åpen. Denne naturtypen har Norge et internasjonalt ansvar for å opprettholde. Og det gjøres gjennom beitebruk og brenning. Nå er bare 10 prosent av kystlyngheiarealet igjen.

Når de små sauebesetningene blir borte, beiter sauene færre steder enn før. Da gror mer av kulturlandskapet igjen. Det er mindre lønnsomt å fordele store saueflokker til gunstige beitemarker der de får nok mat. Det er billigere å samle dem i fjøset tidligere på høsten, og gi dem kraftfôr. Og når dyrene ikke beiter lenger, blir gamle naturbeitemarker til krattskog. Gjengroing av det artsrike kulturlandskapet utrydder planter, dyr og sopp, og utrydder beiteressursene vi kan bli avhengige av i framtida.

Så til alle dere som vil verne miljøet og er opptatt av biologisk mangfold, hva med litt lammekjøtt til middag?

Lammekjøtt regnes som magert kjøtt, så du kan spise det med god samvittighet. Du spiser sunt og redder miljøet samtidig.

Så tilbake til fårikålen. Selv om det å koke kjøtt sammen med grønnsaker kan sees som en gammel norsk skikk var det først mot slutten av 1800-tallet «faar i kaal» ble innskrevet i kokebøkene.
Fuldstændig Norsk Kogebog av Karen Dorothea Bang fra 1835 har oppskrift på «nedlagt gås i hvitkål» som tilberedes på samme måte som fårikål, og oppskriften antyder at får (sauekjøtt) kan være et alternativ til gås.

I dag var dagen for den store legesjekken, både for Kjerringa og for Gamle Gubben Grå.

Jeg startet dagen med den vanlige kontrollen hos fastlegen. Litt engstelig for at blodsukkeret skulle ha begynt å stige igjen. Riktignok har jeg vært utrolig flink til å gå tur med hundene i sommer.  Det er jo jeg som har gått så og si alle turene med hundene i flere måneder. Tre turer om dagen hver eneste dag i seks uker, og de aller fleste turene resten av sommeren og. Men jeg har skeiet ut litt i matveien. Kost meg litt mer. Litt mer iskrem og annet søtt jeg ikke burde. som kaffe-latte.  I tillegg kan psykisk stress føre til økt blodsukker, og det er klart at det har vært en psykisk påkjenning for meg at Gamle Gubben Grå har fått kreft og vært til langvarig kreftbehandling.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så jeg ble utrolig lettet over at blodsukkernivået var like lavt som ved forrige kontroll. Det samme var blodtrykket. Fortsett den gode jobben du gjør var konklusjonen fra legen. Og jeg kjente at skuldrene senket seg.

Eller i det minste den venstre skuldra. Den høyre er vond. Har vært det en stund. Vansker med å ta på bh, og å strekke armen over hodet for å få tak i ting på øverste hylle. Verker når jeg har lagt meg, og er vond og stiv.
Så jeg nevnte skuldra for legen. Spurte om han hadde noen formening om hva det kunne være, og helst fikse det. Jeg har tenkt på Frozeen Shoulder. Han undersøkte meg, trodde mer på en senebetennelse, ba meg ta kontakt med fysioterapeut, og ga meg resept på litt smertestillende.

Fornøyd med svar både på skulder, blodsukker og blodtrykk forlot jeg legekontoret.

Så var det Gamle Gubben Grå sin tur til å bli sjekket. Det var tid for legetime på sykehuset her. Få svar på forrige ukes CT og få greie på om han var klarert for neste steg. Ett år med immunterapi.

Jeg gjør oppmerksom på at bildet er et flere år gammelt arkivbilde. Da var det både hår på hodet og røyk i hånda. Litt annerledes nå.

Kontrollen hans gikk og bra. Alle prøver var som forventet. Vekta er økende, og han er klar for å starte immunterapi til uka.

Vi tok litt sen lunsj i byen. Det er street-food festival i Hønefoss denne helga, og været innbød til en kjapp matbit i sola på torget. Tror både Gamle Gubben Grå og Kjerringa var letta over at vi begge hadde bestått legesjekken.

Hjemme igjen tok jeg en smertestillende for skuldra, og sluknet på sofaen. Det skal ikke mer til enn en litt sterk Paracet for å slå ut denne kjerringa.

Jeg våknet igjen etter en drøy time, og prøvde å samle motivasjon til å reise meg og begynne å lage middag. På menyen sto Rødbetsuppe. Det er godt, men litt kjedelig og sølete jobb å stå og raspe opp en halvkilo rødbeter på rivjernet.

Før jeg fikk kreket meg ut av sofaen kom Gamle Gubben Grå med et forslag. Han syntes vi burde gå ut og spise, og feire at han var et steg videre på behandlingen og at prøvene var bra.
Ikke noe fancye greier, men en tur ned på Mix for en løvbiff med pommes-frittes. Gubben hadde nok ikke så veldig lyst på rødbetsuppe.

Jeg var ikke vond å be, og kom meg opp av sofaen og ut i bilen.
Mente det kanskje ikke var riktig måte å feire fine blodsukkernivå med å spise “gatekjøkken-mat”, men Gamle Gubben Grå forsikret meg om at det var helt greit for han om jeg valgte å spise salat.
(Særlig at jeg går på Mix og spiser salat.)

Nå er vi hjemme igjen, gode og mette og ganske fornøyde med egen helse.