Den som starter tidlig får mye ut av dagen. Så til tross for to små strekk på sofaen har jeg fått en del ut av denne dagen.

Jeg var ganske heldig og dro tidlig og handlet det vi trengte. Hadde planer om å lage fuglemat, og trengte matfett. Hadde så vidt rukket hjem og fått parkert bilen før vinterveden vi har bestilt ble levert. Et digert vedlass tippet i innkjørselen bak bilen. Så da kommer man seg ikke ut med bil før veden er i hus.

Vanligvis fikser vi ved selv. Ved hugget senhøstes i fjor ligger klar til kutting. Det har den gjort i hele sommer. Men som mange av dere vet ble Gamle Gubben Grå syk og har brukt sommeren til kreftbehandling og ikke vedkapping og -stabling.
Jeg vet det har plaget han. Han er jo mannen i huset og skal fikse vinterveden.
Jeg kunne ha kuttet vinterveden. Men jeg har ikke brukt vedkapp, og terskelen for å starte har vært litt høy. Sikkert teit av meg.
Vel i år ble det fikset med å få ferdig kuttet bjørkeved tilkjørt. I år tok vi oss råd til det. Dere vet, denne kjerringa blir ikke så lett å ha i hus hvis hun fryser. Vinteren er hard nok om jeg ikke skal fryse inne også.

Gamle Gubben Grå har stått på ute og fått inn halve vedhaugen før mørket kom. Nå driver han på i kjelleren og stabler veden i vedboden. Utrolig flink, og jeg er litt imponert over hvor mye han orker. Håper han ikke sliter seg helt ut.

Jeg har drevet på inne. Vi er et sånt par som ikke alltid samarbeider så godt om slike praktiske ting. Det er som regel lurt å drive på litt sånn hver for oss.
Tror Yngste Sønn er med å stabler ved nå etter at han kom hjem fra jobb. De er nok et bedre arbeidsteam enn om denne kjerringa skulle ta turen ned i vedboden.

Jeg har som sagt drevet på inne. I dag har jeg vært ordentlig kvinne. For som alle vet er kvinnens plass på kjøkkenet, og der har jeg virkelig regjert i dag.

Først laget jeg fuglemat, eller meiseboller på et vis. Resultatet av at jeg ryddet matskuffene i forrige uke. Det var en del nøtter, frø og kjerner som var litt gamle. Greit å få en opprensk før man om en måneds tid starter med julebaksten. Så valnøtter, hasselnøtter og andre usaltede nøtter og litt tørket frukt ble samlet sammen og i dag blandet med smeltet matfett. Så helte jeg det opp i pappbegre og satte de ut på terrassen for å bli stive.

Har testet de i kveld, og det går lekende lett å få de ut av pappbegrene. Så kan jeg fylle opp med de i fulemateren utover vinteren. Jeg antar småfuglene er like lite glad i vinteren som meg og trenger noe å kose seg med.

Soppsoyaen som jeg satte i gang forrige søndag da jeg var heldig og fant furupiggsopp var klar til siling, så den ble silt opp og kokt inn med sukker, rødvin og krydder. Ble ikke så mye i år. Men et par desiliter med nydelig soppsoya skal jeg nok vite å få kost meg med utover. Edle dråper som skal brukes med forsiktighet.

Det er forresten fremdeles relativt mildt. Mulig sopphøsten ikke er ferdig riktig ennå. Det er lov å håpe.

Når jeg var ferdig med soppsoyaen laget eg krabberøre som vi skal bruke som pålegg. Vi skulle egentlig laget den i går som lunsj, men det ble ikke gjort på e litt lat søndag. Så da gjorde jeg det i dag i stedet. Krabbekjøtt fra et sånt fylt krabbeskjell eller hva det kalles, litt tomater, litt hvitløk, litt sitronsaft, masse majones og krydret med litt tørket chili. Relativt raskt å røre sammen, men du så godt!

Etter en lite strekk på sofaen lagde jeg middag. Vegetarstroganoff.
En kveldstur med hundene rakk jeg og før jeg tok kvelden. Forkjølelesen er der fremdeles. Jeg både hoster og nyser, og snyter meg med jevne mellomrom. Men jeg merker litt mindre til det når jeg er i aktivitet. Føler meg mye verre når jeg ligger på sofaen og kjenner riktig godt etter hvor syk jeg er.

God morgen, kjære leser! Jeg håper i det minste du har en god morgen, selv er jeg usikker på om denne morgenen er så veldig god. Tror jeg må vente litt utover dagen før jeg konkluderer med graden av godheten i denne dagen Enn så lenge holder det med å konkludere at det er morgen.

I går kveld var det plutselig helt tomt. Jeg orket ingen ting. Skuldra jeg har fått senebetennelse var vond, en god del andre kroppsdeler verket og jeg var så utrolig sliten. Du vet sånn sliten at bare en hund tripper over parkettgulvet er det som uoverkommelig støy i hjernen.
Jeg gjorde det eneste fornuftige, tok et par smertestillende og krøp til køys ved 21-tida i går kveld. Fant en stilling som ikke var så verst, og sovnet en gang mellom 21.30 og 22.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Våknet brått litt før 23. Gamle Gubben Grå kom for å legge seg, og da må jo taklyset på. Mann 61 klarer ikke kle av seg og finne senga uten full belysning.
Jeg skvatt så jeg gjorde en ukontrollert bevegelse, og dermed hogg det til i skuldra. Det skar som knivblad i hele armen og jeg slet med på ny å finne en god stilling.
Jeg lukket øynene, bet i meg et par saftige kommentarer og forsøkte å få pulsen ned på normalt nivå samtidig som jeg forsøkte å få kroppen til å slappe av igjen. Den blir mindre vond da.

Ny brå, sint bevegelse kom fra meg noen minutter senere. Soverommet som få minutter tidligere hadde vært et fredelig sted for søvn og rekreasjon var nå langt fra fredelig.
En illsint Charlie Chihuahua sto og hoppet, gneldret og forsvarte revir. Gamle Gubbe Grå hadde planer om å legge seg i den delen av dobbeltsenga som tilhører han, men som Charlie Chihuahua okkuperer så raskt han får muligheten.
Jeg trev tak i nakkeskinnet på Charlie og kommanderte han på plass nede i sengebeina mine, samtidig kommanderte jeg Dekk! til Gamle Gubben Grå og ba han innta horisontalen før kjøteren rakk å ta plassen nok en gang.

Å lange ut med høyre armen etter nakkeskinnet til en illsint Chihuahua er ikke det smarteste man gjør når man har en skulder, overarm hvor man sliter med senebetennelse.
Jeg sak sammen i senga, dro dyna over hodet og prøvde forgjeves å få smertene i armen til å forsvinne. Tårene spratt, og jeg skal innrømme at jeg kom med små klynk. Og nei, en drøy times søvn hadde ikke gjort meg mer uthvilt.

Det tok lang tid før jeg fant roen igjen.  For å være ærlig så er jeg usikker på om jeg egentlig fant roen igjen i løpet av natten. Det føles ikke slik. Kroppen verket, og jeg slet ed å finne en god stilling. Gamle Gubben Grå hoster og hoster. Charlie Chihuahua breier seg i senga og stikker små poter borti meg med ujevne mellomrom.
Rundt midnatt begynte Kidd å klynke.

Kidd er vanligvis veldig rolig om natta. Når han klynker er det noe.
Lang historie kort. Mellom klokka 00.30 og 01.00 var Kidd og jeg ute og gikk nattlig luftetur rundt i boligfeltet.

Septembernatta er kjølig. Jeg brukte tid på å finne roen, prøve å få igjen varmen og finne en stilling som ikke gjør vondt når jeg var tilbake i senga.
Eller som sagt, jeg forsøkte etter beste evne å finne roen.

01.20 kom Kidd og vekte meg. Sto med to labber oppe i senga og dyttet på meg med snuten mens han klynket.
Jeg sukket og sto opp fra den varme senga nok en gang. Da jeg åpnet soveromsdøra og begynte å kle på meg løp Kidd inn på kjøkkenet og kom med et bjeff ved vannskåla. Jeg gikk inn på kjøkkenet. Tom vannskål. Jeg fylte opp den. Hunden drakk, og jeg tuslet fornøyd tilbake til senga. Glad for at jeg slapp en ny nattlig spasertur i nabolaget.
Jeg lot døra mellom soverom og gang stå åpen så Kidd kunne gå å drikke flere ganger i løpet av natta.

For meg var løpet kjørt. Jeg ble liggende å stirre i taket og på tallene på klokkeradioen mens jeg hørte på hostende Gubbe og prustende hunder. Det er utrolig hvor mange lyder det kan komme fra sovende vesener. Hver gang jeg snudde litt på meg hogg det til i skuldra. Ja, en del andre kroppsdeler viste seg heller ikke fra sin beste side.

Ved 03.30 tida ga jeg opp. Sto opp fra senga nok en gang og tok nok en smertestillende tablett. Kroppen ble litt bedre. Jeg slumret litt, men hver gang jeg beveget meg våknet jeg til igjen.

Rundt 05.00 sto Yngste Sønn opp og dro av gårde på jobb. Han bråker ikke mye, men jeg hører jo at det er litt liv i huset. Suser i rør på badet vegg i vegg med soverommet. Utgangsdøra som lukkes. Bilen som er parkert rett ved soveromsvinduet som starter…

jeg lå til klokka nærmet seg 7 før jeg sto opp og startet dagen.
Uthvilt er jeg ikke.
Så når jeg skulle reflektere over Monica sitt innlegg kom jeg i grunn ikke lenger enn til å reflektere over første setning. Hennes hilsen og ønske om en god dag.

Ny uke, nye muligheter – og ny ukemeny. (Sukk.)
Ikke skal jeg skrive om eplekake heller. Bildet er bare en klick-bite for å lokke lesere inn på bloggen. Ærlig er jeg i det minste.

Nei, det jeg skal sitte og reflektere over i dag er Fårikål. 
Burde vel egentlig spare dette innlegget til torsdag. Da er det Fårikålens dag. Da hadde i det minste denne bloggen fremstått som relevant og i tiden. Mulig jeg tar en litt omarbeidet reprise da. Det gir nesten like mange klick som eplekake har jeg forstått. Prøver fremdeles desperat å lære av de som klarer å nå toppen.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Men tilbake til Fårikålen. Visste du at den ble kåret til Norges nasjonalrett an Nitimens lyttere i 1972?
Jeg liker nitimen, dette radioprogrammet som har vært på radioen i snart 60 år. Har liksom vært en del av hverdagen de dagene jeg er hjemme både i barndomshjemmet og etter at jeg ble voksen.

Det var en digresjon. Dette skulle jo handle om Fårikål.  Forbruket av fårekjøtt har vært relativt stabilt i Norge på rundt 5.1 kilo kjøtt per person per år. De siste årene har forbruket gått noe ned. var på 5,7 kilo i 2009
Nedgangen i bruk av lammekjøtt kan ikke tilskrives nedgang i forbruk av rødt kjøtt. For forbruket av rødt kjøtt har ikke gått vesentlig ned i perioden. Vi forbrukte 53 kilo rødt kjøtt per person i 2007, og 53 kilo i 2021, selv om det var en liten nedgang i perioden fra 2015 til 2019 med nedgang fra 51 til 48 kilo.

Forbruket av fårekjøtt/lammekjøtt har vært relativt stabilt fra 50-tallet, men er synkende de siste tiårene. Og husk av de 53 kiloene med rødt kjøtt vi spiser i året er kun 5 av de kiloene lammekjøtt.

Tabell hentet fra SSB.

Sabima er en paraplyorganisasjon for de biologiske foreningene i Norge. Sabimas sekretariat består av biologer og naturforvaltere som sprer kunnskap om økologiske sammenhenger og foreslår politiske løsninger. De advarer om utviklingen fra mange små sauebesetninger spredd rundt i landet til større sauefjøs.
Vi trenger sau i Norge, for å ta vare på naturmangfoldet vårt, sikre selvforsyningsgraden og sikre muligheten vi har i framtida til å produsere mat på egne ressurser. Da trenger vi sterke,  dyr fra de tradisjonelle rasene og i små og mellomstore besetninger som er spredt over store deler av landet. Bare på den måten kan vi bruke naturressursene der de er.

Over 600 rødlistearter er knytta til de semi-naturlige beitemarkene skapt av sauen og de andre beitende husdyrene. Når det nå blir færre beitemarker fordi saueholdet sentraliseres i store besetninger truer det og disse 600 rødlistartene.

Sauen er det husdyret som i dag er basert på størst andel beitebruk i Norge. Sauen spiser betydelig mindre kraftfôr enn oksen per kilo produsert kjøtt. Den omdanner de plantene vi mennesker ikke kan spise til muskler vi gjerne vil spise. Samtidig bidrar spisingen dens til å ta vare på arter som er helt avhengig av husdyrenes beiting for å overleve.

Villsau er betegnelsen som brukes på sauer av den mest opprinnelige norske rasen, som går ute hele året og beiter på den trua kystlyngheia. Disse sauene ser knapt innsiden av et fjøs. Når de beiter, holder de den spesielle kystlyngheia åpen. Denne naturtypen har Norge et internasjonalt ansvar for å opprettholde. Og det gjøres gjennom beitebruk og brenning. Nå er bare 10 prosent av kystlyngheiarealet igjen.

Når de små sauebesetningene blir borte, beiter sauene færre steder enn før. Da gror mer av kulturlandskapet igjen. Det er mindre lønnsomt å fordele store saueflokker til gunstige beitemarker der de får nok mat. Det er billigere å samle dem i fjøset tidligere på høsten, og gi dem kraftfôr. Og når dyrene ikke beiter lenger, blir gamle naturbeitemarker til krattskog. Gjengroing av det artsrike kulturlandskapet utrydder planter, dyr og sopp, og utrydder beiteressursene vi kan bli avhengige av i framtida.

Så til alle dere som vil verne miljøet og er opptatt av biologisk mangfold, hva med litt lammekjøtt til middag?

Lammekjøtt regnes som magert kjøtt, så du kan spise det med god samvittighet. Du spiser sunt og redder miljøet samtidig.

Så tilbake til fårikålen. Selv om det å koke kjøtt sammen med grønnsaker kan sees som en gammel norsk skikk var det først mot slutten av 1800-tallet «faar i kaal» ble innskrevet i kokebøkene.
Fuldstændig Norsk Kogebog av Karen Dorothea Bang fra 1835 har oppskrift på «nedlagt gås i hvitkål» som tilberedes på samme måte som fårikål, og oppskriften antyder at får (sauekjøtt) kan være et alternativ til gås.

I dag var dagen for den store legesjekken, både for Kjerringa og for Gamle Gubben Grå.

Jeg startet dagen med den vanlige kontrollen hos fastlegen. Litt engstelig for at blodsukkeret skulle ha begynt å stige igjen. Riktignok har jeg vært utrolig flink til å gå tur med hundene i sommer.  Det er jo jeg som har gått så og si alle turene med hundene i flere måneder. Tre turer om dagen hver eneste dag i seks uker, og de aller fleste turene resten av sommeren og. Men jeg har skeiet ut litt i matveien. Kost meg litt mer. Litt mer iskrem og annet søtt jeg ikke burde. som kaffe-latte.  I tillegg kan psykisk stress føre til økt blodsukker, og det er klart at det har vært en psykisk påkjenning for meg at Gamle Gubben Grå har fått kreft og vært til langvarig kreftbehandling.

Så jeg ble utrolig lettet over at blodsukkernivået var like lavt som ved forrige kontroll. Det samme var blodtrykket. Fortsett den gode jobben du gjør var konklusjonen fra legen. Og jeg kjente at skuldrene senket seg.

Eller i det minste den venstre skuldra. Den høyre er vond. Har vært det en stund. Vansker med å ta på bh, og å strekke armen over hodet for å få tak i ting på øverste hylle. Verker når jeg har lagt meg, og er vond og stiv.
Så jeg nevnte skuldra for legen. Spurte om han hadde noen formening om hva det kunne være, og helst fikse det. Jeg har tenkt på Frozeen Shoulder. Han undersøkte meg, trodde mer på en senebetennelse, ba meg ta kontakt med fysioterapeut, og ga meg resept på litt smertestillende.

Fornøyd med svar både på skulder, blodsukker og blodtrykk forlot jeg legekontoret.

Så var det Gamle Gubben Grå sin tur til å bli sjekket. Det var tid for legetime på sykehuset her. Få svar på forrige ukes CT og få greie på om han var klarert for neste steg. Ett år med immunterapi.

Jeg gjør oppmerksom på at bildet er et flere år gammelt arkivbilde. Da var det både hår på hodet og røyk i hånda. Litt annerledes nå.

Kontrollen hans gikk og bra. Alle prøver var som forventet. Vekta er økende, og han er klar for å starte immunterapi til uka.

Vi tok litt sen lunsj i byen. Det er street-food festival i Hønefoss denne helga, og været innbød til en kjapp matbit i sola på torget. Tror både Gamle Gubben Grå og Kjerringa var letta over at vi begge hadde bestått legesjekken.

Hjemme igjen tok jeg en smertestillende for skuldra, og sluknet på sofaen. Det skal ikke mer til enn en litt sterk Paracet for å slå ut denne kjerringa.

Jeg våknet igjen etter en drøy time, og prøvde å samle motivasjon til å reise meg og begynne å lage middag. På menyen sto Rødbetsuppe. Det er godt, men litt kjedelig og sølete jobb å stå og raspe opp en halvkilo rødbeter på rivjernet.

Før jeg fikk kreket meg ut av sofaen kom Gamle Gubben Grå med et forslag. Han syntes vi burde gå ut og spise, og feire at han var et steg videre på behandlingen og at prøvene var bra.
Ikke noe fancye greier, men en tur ned på Mix for en løvbiff med pommes-frittes. Gubben hadde nok ikke så veldig lyst på rødbetsuppe.

Jeg var ikke vond å be, og kom meg opp av sofaen og ut i bilen.
Mente det kanskje ikke var riktig måte å feire fine blodsukkernivå med å spise “gatekjøkken-mat”, men Gamle Gubben Grå forsikret meg om at det var helt greit for han om jeg valgte å spise salat.
(Særlig at jeg går på Mix og spiser salat.)

Nå er vi hjemme igjen, gode og mette og ganske fornøyde med egen helse.

I dag har alt som kan krype og gå av lag, foreninger, politiske partier, interesseorganisasjoner og noen bedrifter vært med på Ringeriksdagen. Torget og gågatene var fulle av stands, det er hornmusikk og underholdning fra scenen og et herlig folkeliv. Ja til og med været var på vår side. Nydelig høstvær, selv om en del av oss måttet skrape is av bilvinduene i morges.

Jeg har kost meg på stand i mange timer. Fått litt kritikk for utspillet vårt om Ringeriksbanen, blitt skjelt ut som Putin-sympatisør og blitt gratulert med fine tall på den lokale meningsmålingen som ble publisert i går kveld. Jeg har snakket med folk som har gitt meg gode innspill når det gjelder eldreomsorgen i kommunen, snakket politikk på innpust og utpust, delt ut flyveblader og samlet underskrifter mot EØS-avtalen.
En dag på stand inneholder så mangt, og jeg har virkelig kost meg og hatt det gøy.
Noen ganger kanskje litt utrolig teit og barnslig moro. Som å pynte den fine, blåe jakka til ordføreren med litt rødt.
En får ikke mer moro enn en lager selv.

Det var utrolig mange stand på torget. Jeg var litt rundt og tittet, men har ikke fått med meg mer enn en brøkdel. Bilder av folkelivet har jeg heller ikke tatt stort av. Det var liksom ikke derfor jeg var på torget i dag. Med en bunke flyveblader i hånda blir det dårlig med fotografering.

Men denne blide dama måtte jeg ta et bilde av. Hun har piggtråd rundt hodet, en sag i skuldra, en dolk i låret, en del småskader til rundt omkring på kroppen – og et viktig budskap:

Jeg synes hun fikk frem budskapet sitt på en god måte.

Som dere skjønner er det et stort spenn på standsene på Ringeriksdagen. Jeg tror alle vil finne noe av interesse. Vaffel-lukta sprer seg sikkert flere kvartaler, ja hvis du da ikke heller vil spise pølser fra Leiv Vidar som hadde stand og bød på smaksprøver, eller besøke voksenopplæringa for flyktninger som serverte ukrainske retter.

Ja, jeg bør kanskje og nevne at dette ikke er en dag med salgsboder, men mer for at organisasjoner og andre skal få vise frem hva de driver med – og at de eksisterer.
Tror mange barn og ungdom tar en runde på diverse stand og supplerer lørdagsgodtet med alt fra gratis karameller hos SV, kjærligheter hos LO og epler fra Montessori-skolen, som var noen av godsakene jeg fikk med meg at ble delt ut. Vi hadde lite med godteri, men hadde gratis tannbørster til utdeling. Det var for å få fokus på at vi mener tennene er en del av kroppen og at tannbehandling burde være gratis, akkurat som behandling av resten av kroppen. At man kun betaler en egenandel opp til man eventuelt får frikort.

Klokka 15 er Ringeriksdagen slutt. Stands rives og vi stappet våre saker i en halvgammel Kia en av medlemmene eier.
INP (Industri og næringspartiet) stappet sine saker inn i en kabriolet i partiets farger og med logo på førerdøra. Forskjells-Norge.
Jeg skriver ikke dette fordi jeg er misunnelig, men fordi jeg bare tenker det er greit å påpeke at det er forskjell på hva forskjellige partier velger å bruke partikassa på.

Det har vært en fin dag, men 5 timer på stand på torget tar på en sliten kropp. I kveld har jeg ikke gjort stort annet enn restitusjon. Jeg kjenner at den siste uka har vært litt vel aktiv – men du hvor gøy jeg har hatt det.

Mat, mat, mat, mat. Tenker ikke folk på annet enn mat? For andre dag på rad sitter jeg her med tekopp og tastatur og skal la meg inspirere av en ukemeny, lavkarbo-versjonen denne gangen.
Jeg forsøkte forresten de fylte løvbiffene jeg skrev om i gårsdagens innlegg i går. Smakte aldeles fortreffelig.
I dag skal en ny slik ukemeny under lupen. Det kan jo tenkes at jeg lar meg inspirere nok en gang, selv om jeg må innrømme at jeg er mer kritisk når det er dårlig med karbohydrater.

Det første som slår meg er Hva galt har poteten gjort disse lavkarbo-folka? For når menyen består av retter som viltgryte, kålruletter, og fårikål ja da virker det som litt sært at ikke poteten er naturlig tilbehør. Er det for å gjøre tradisjonskosten mer hipp, og moderne?
Kom ikke å snakk om bærekraft. Det er lenge siden poteten var en eksotisk plante fra Sør-Amerika. Vi har spist poteter her på berget siden 1700-tallet. De fleste finner en potetbonde i nærområde, ja selv i de store byene dyrkes det poteter både i kjøkkenhager og på terrasser.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

OK. Poteten inneholder de grusomme, livsfarlige karbohydratene. Hele 15,2 g pr. 100 g.
Til viltgryta foreslår Katrine Stenhjem gresskar og blomkålmos. Gresskar har 7 og blomkål 5 g pr 100g.
Til kålrulettene foreslår Katrine brokkoli, blomkål eller sellerirot. Brokkoli har 7g, sellerirot 2,8 g pr 100g (Blomkål har som før nevnt 5g.)
Til fårikålen foreslår Katrine sellerirot (2,8 g) og persillerot som har 7.4 g karbohydrater pr. 100 g.

Man får altså litt over halvert innholdet av karbohydrater med disse alternativene. Hvis man spiser 300g potet eller 300 g av alternativene til Katrine får man redusert inntaket med karbohydrater fra rundt 45g og ned til i underkant av 20 g.
Hvilken skade ville de rundt 25 g med karbohydrater gjøre på kroppen vår?

Karbohydrater er en viktig energikilde for kroppen vår. Noen organer, deriblant hjernen, benytter kun karbohydrat som kilde til energi.
Av det totale energiinntaket vårt, bør karbohydrater stå for mellom 45–60 %. Den største andelen av disse bør komme fra fiberrike matvarer – altså mat som har mye av de langsomme karbohydratene. Potet er en av disse fiberrike matvarene.

Jeg forstår at folk vil redusere inntaket av raske karbohydrater som produkter som inneholder mye raffinert sukker og/eller hvitt mel, men jeg har problemer med at folk ønsker å redusere hjerneføden så mye som mulig. Man må skille på hva slags karbohydrater man inntar og ikke sette likhetstrekk mellom karameller og kokte poteter.  Karbohydrater er den eneste energikilden hjernen benytter.

Spiser vi for mye karbohydrater blir overskuddet lagret som glykogen og fett i leveren, musklene og fettcellene våre. Så under mottoet heller teit enn feit reduserer folk inntaket av karbohydrater og hjerneføde.

På den tiden poteten kom til Norge, var kostholdet C-vitaminfattig, og det var mye skjørbuk på bygdene. Med potetens inntog forsvant skjørbuken uten at man først skjønte hvorfor. Artens enkle dyrkingskrav gav større, rimeligere og mer forutsigbare avlinger enn hva som var tilfellet for korn. Med sitt høye energi- og næringsinnhold ble poteten snart en viktig næringskilde for fattigfolk. Den markant stigende veksten i Norges befolkningsmengde fra og med slutten av 1700-tallet kan i stor grad tilskrives den økende potetbruken i norsk kosthold.
Så hvis poteten er så livsfarlig, hvorfor førte den til markant stigende befolkningsvekst?

Ok, det finnes flere lett tilgjengelige C-vitaminkilder i dag enn på 1700-tallet. Men er vi sikker på at det først og fremst er poteten vi bør kutte ut fra kostholdet vårt?

15.400 amerikanere har fylt ut svarskjemaer på hva de spiser og drikker, i tillegg til å oppgi størrelsen på porsjonene. Dette er fra et studie som ble publisert i 2018.
Ut ifra informasjonen deltakerne ga, kunne forskerne kalkulere andelen av kalorier de fikk fra fett, karbohydrater og proteiner.
Etter å ha fulgt gruppen gjennom 25 år, fant forskerne ut at de som fikk 50 til 55 prosent av energien sin fra karbohydrater, hadde lavere dødelighet, sammenlignet med dem som gikk på enten lav- eller høykarbodietter.
Deltakerne fra «den moderate karbohydrat-gruppen» som var rundt 50 år, kunne ifølge studien basere seg på å leve 33 år til (kun sett på kostholdsfaktorer).
Dette var fire år lenger enn personene som fikk 30 prosent eller mindre av energien sin fra karbohydrater (ekstrem-lavkarbo-gruppen), 2,3 år lenger enn dem som hadde et 30 til 40 prosent inntak av karbohydrater (lavkarbo-gruppen) og 1,1 lenger enn dem som fikk 65 prosent eller mer av energien sin fra karbohydrater (høykarbo-gruppen).

I en samfunnsutvikling som går mot at det å være dum og deilig er et mål blir det kanskje og et mål å dø ung og bli et pent lik. (Det vil jo løse noe av den forventede krisen i eldreomsorgen)
Jeg derimot kommer til å fortsette å spise potet og andre langsomme karbohydrater.
Jeg har jo som mål å bli 100 år og sprek som en gyngehest. Og ikke minst, ha vett og forstand sånn noenlunde intakt.

God middag!

Slapp av. Jeg tenkte ikke å begynne denne dagen med litt lett klaging på morgenen… i dag. I det minste ikke på egne vegne. Vel har denne kjerringa en kropp som ikke fungerer helt som den skal og lista med helseutfordringer er rimelig lang, men direkte syk ser jeg ikke på meg selv som.

Når jeg leser Vivian sitt innlegg Er det rart jeg har lyst til å gi opp blir jeg skikkelig sint. Er det en måte å behandle folk på?  Her har et møte blitt planlagt over lengre tid. Det skal holdes i Vivian sitt hjem. Så avlyser noen møtet samme dag som det skal være, men unnlater å fortelle det til vertskapet. Unnlater å fortelle det til Vivian som er den møtet skal dreie seg om. Hun får liksom bare greie på det i en bisetning i det hjemmesykepleien er på vei til å fyke ut døra igjen.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Jeg forstår at Vivian får lyst til å gi opp. En ting er at møtet ble avlyst. Hvorfor vet jeg ikke. Det kan jo skyldes sykdom hos en av partene som skulle være med. Slikt kan skje. Alle kan bli syke eller ha syke barn.
Jeg håper det skyldes det. Ikke at det bare var så mange andre og “viktigere” ting som måtte utføres, slik at dette møtet måtte avlyses.

Jeg tror at det som gjør at Vivian får lyst til å gi opp ikke bare handler om at et møte hun har forberedt seg til og sett frem til blir avlyst, men at de ikke en gang tok seg tid til å fortelle henne det.
At hun ikke var viktig nok til å få den beskjeden.
Det er den holdningen som gjør meg sint.

Det å avlyse møter på kort varsel gjør meg sint i utgangspunktet. Man skal ha en svært god grunn for å avlyse et planlagt møte mindre enn et døgn i forveien.  Det er noe med respekten for andres tid. Man planlegger jo dagen sin ut fra hvilke avtaler man har på programmet. Jeg husker et par ganger jeg dro til Drammen for så å oppdage at møtet jeg skulle på var blitt avlyst kort tid i forveien. Jeg tror de som hadde avlyst møtene også husker det…..

I Vivian sitt tilfelle, hvor de ikke en gang gadd å bruke tid på å si fra at møtet var avlyst synes jeg det må føles ekstra provoserende.  Det er som man signaliserer at det er ikke så viktig med Vivian. Hun sitter jo bare der i stolen sin. Om hun får beskjed fra morgenen av eller i en bisetning omtrent ved møtestart er uvesentlig.
Snakk om å føle seg nedgradert som menneske!

Jeg tror opplevelsen til Vivian ikke er enestående. Jeg tror Vivian har opplevd det før, og jeg tror mange, mange andre brukere og pasienter kan fortelle om lignende historier.
Det ser jeg ikke på som en formildende unnskyldning. Heller tvert i mot.

Pasienten i sentrum het det en gang i tiden. Jeg vet det begynner å bli noen år siden.
Men fremdeles er vel “Hva er viktig for deg?” ett av slagordene som går igjen på de glansede papirene, i stortingsmeldingene og i festtalene? Da vil jeg tro mange pasienter og brukere vil svare; Å bli behandlet med respekt. Det ble ikke Vivian i går.
Det er det som provoserer. Det er det som gir Vivian lyst til å gi opp og som gjør meg sint.

I dag hadde jeg ikke lyst til å stå opp. I det minste ikke da blæra og klokka fortalte at det var morgen sånn litt over klokka 6.. Men jeg kom meg opp, selvsagt gjorde jeg det. Kroppen blir ikke noe bedre av å bli liggende.
Det skriker i alle ledd når jeg beveger meg rundt. Kroppen er stiv når jeg kler på meg. Det blir noen huff før jeg sitter her med tekopp og tastatur, klar til å begynne dagen. Bildet av kaffekoppen er et arkivbilde. Her er det te som gjelder om morgenen.

Jeg vet, jeg ikke burde klage. Det er mange som har det verre enn meg. En stiv kropp om ledd som knirker og gjør vondt når jeg beveger de er blåbær mot hva andre har å stri med. I tillegg burde jeg begynne å bli vant med det. Det har jo vart noen år.  Men akkurat i dag er jeg lei. Lei av en stiv kropp, lei av vonde ledd som verker.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Det har regnet i natt, men nå ser det ut som det skal klarne opp snart. Yr lover en ok dag. Kroppen blir bedre når været ikke er så fuktig. Det er lov å håpe på at kroppen blir litt bedre bare jeg liksom kommer i gang.

Jeg sitter her og gnir meg i øynene, kan nesten ikke tro mine egne øyne. Men folk sitter faktisk i kommentarfeltet til denne bloggen og debatterer knebøy!????? Jepp, du leste helt riktig. Jeg forstår det godt hvis du og tror du har problemer med synet. Men det debatteres faktisk knebøy i kommentarfeltet til min blogg. Nå tror jeg verden knapt står til påske.

Tenk at denne kjerringa klarer å inspirere, influere, påvirke folk til å ta – av alle ting knebøy!! Ja for når man diskuterer teknikk på slike gymnastiske øvelser så er det vel fordi de har tenkt å prøve de?

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Vi trente noe med strikk da jeg var på treningsleiren i 2021 (yrkesretta rehabilitering).  Det var, muligens ikke overraskende for noen absolutt ikke noe for meg.  Jeg mener det seriøst. Jeg forstår effekten av å feste gummistrikker rundt beina og få motstand når du går, bøyer deg eller hva du nå skal drive med. Men niks, de strikkene likte jeg aldri. Gi meg heller en stor ball, eller en trapp jeg skal trene i enn de der gummistrikka.

Men hvis jeg kan inspirere andre til trening er jo det bra. Så stå på dere.
Kjerringa nå som trenings-motivator for styrketrening. Den så jeg faktisk ikke komme.

Det har vært noe tankekjør de siste ukene. Noen jeg bryr meg om har fått kreft. Det setter en del tanker i sving. Spesielt når jeg ligger våken i nattemørket.  Mange tanker, og noen stille bønner.

Det er ikke de mest konstruktive tankene som kommer sånn i nattemørket. Noen ganger tar man tankene med inn i drømmene. Det gjør ikke nattesøvnen bedre.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Utredning av kreft, hvor ille er det har tatt to uker. Det har vært en mengde undersøkelser og legebesøk. 7 oppmøter på tre forskjellige sykehus i løpet av 14 dager. Jeg har vært med som sjåfør og støttespiller.
Oppgaven min er å være klagemur for alle vonde tanker, være den som trøster og er forsiktig optimist på en realistisk måte. Ikke gi falskt håp, men heller ikke nære opp under dommedagstankene som fort kan dukke opp i en sånn situasjon.
Ja og prøve å skape noen gode øyeblikk.  Roe ned og snakke mens det drikkes kaffe-latte eller spises iskrem.  Få tankene over på noe annet i noen korte øyeblikk innimellom.

På torsdag fikk vi (Ja, jeg sier vi. Heiagjengen blir liksom en del av laget.) svaret på alle prøvene. Legene sier at målet er å gjøre vedkommende frisk.  At de har håp om det.  Jeg var så letta at tårene nesten begynte å renne.
I tankene som har svirret i sene nattetimer var det nok ikke muligheten for helbredelse som har vært de mest dominerende.

Jeg har takket høyere vakter. Noen må ha hørt bønnene mine. Eller bønnene som har blitt bedt. Det er sikkert flere enn meg som har sendt sine bønner. De to siste nettene har jeg sovet langt bedre.