God morgen kjære lesere!❤️

Må jo pynte innlegget mitt med litt hjerter i dag, det er jo Alle hjerters dag. I tillegg skal dette innlegget handle om vennskap, så da passer det vel og med litt hjerter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Monica forteller i sitt siste innlegg at hun har vært veldig nervøs i forkant av et foredrag hun skulle holde, men at det uventet dukket opp en person som gjorde henne trygg bare ved sitt blotte nærvær. Det er godt med slike venner.

Tankene mine går tilbake til 1. mai 2014.
Jeg var bedt om å holde appell ved bautaen i Nordre park. Bautaen over de falne i løpet av 2. verdenskrig. Det var en ære, men jeg var rimelig nervøs. Lille meg holde en slik appell. Dette var før jeg var kommunestyrerepresentant, var bare andre vara på en liste som kun hadde tre representanter inne. Var ikke ofte jeg sto på en talerstol. Stort sett var det bare på  landsmøte til Radiografforbundet hvert tredje år at jeg besøkte en talerstol. Nå skulle jeg holde en offisiell tale. En tale ved et minnesmerke mange av de som mistet noen under krigen gjerne oppsøkte på en slik dag for å høre talen var jeg blitt fortalt.

Selvsagt hadde jeg heiagjeng på plass. Både fra partiet og i LO: Det var to av mine støttespillere både politisk og som tillitsvalgt som hadde foreslått meg til oppgaven. De hadde tro på at jeg ville klare det på en god måte. Men det er jo og en stressfaktor. Jeg ville jo ikke skuffe dem.

Gamle Gubben Grå dukket ikke opp. Appellen holdes tidlig på morgenen. Jeg var bedt på frokost på LO huset før talen. Han kommer fra en familie som absolutt ikke feirer 1. mai. Nå har han fått mer sans for dagen, men i 2014 var det ikke et arrangement han følte seg vel ved, selv ikke når kjerringa skulle tale.

Bildet er fra fjorårets markering.

Når jeg sto der ved bautaen og ventet på at markeringen skulle begynne fikk jeg øye på noen ansikt jeg kjente veldig godt. Begge søstrene mine, en svoger og to tante-unger hadde tatt turen.  Det var utrolig hyggelig. Godt å ha dem der.
Når jeg så sto der og alles øyne var rettet mot meg kom det ei dame på sykkel. Stoppet på gangstien oppe i parken, rett foran bautaen. Hun var kollega, både som radiograf og tillitsvalgt, og samtidig en av mine beste venner. Sammen med henne kan jeg mestre alt. Hun har alltid vært en viktig del av heiagjengen min, og er det fremdeles.
Med henne og slekta på plass hadde jeg noen trygge ansikter å feste blikket på. Noen som bare ved sitt nærvær ga meg den støtten som er så god å ha ved slike anledninger.