I går var det lørdag, og fridag.  9 dager igjen til jul og tusen ting igjen som MÅ gjøre før julen ringes inn Glem julemagi, ta jula tilbake og alle gode forsetter. Julestresset har tatt meg, og jeg har stress-skuldrene langt over ørene.  Det er 9 dager igjen til jul, HJELP, jeg kommer ALDRI til å bli ferdig!!!!

Alle ungene skulle ut til Høvdingen.  Ingen av ungene har førerkort, så da må a mor kjøre. Gamle Gubben Grå hadde tilbragt fredagskvelden og deler av natta på julebord, og kunne ikke komandres ut på kjøreoppdrag på morgenkvisten.
Bilen ble fylt opp med klorin, salmiakk, grønnsåpe og vaskesaker uviss på hva Høvdingen hadde i hus.  Så var det å kjøre Hønebyen rundt og plukke opp ungene som ikke bor hjemme lengre, innom å handle noe for Høvdingen før turen fortsatte utover bygda.  Vi lå 10 minutter bak skjemaet.  Jeg liker ikke å komme for sent til Høvdingen. Stressnakken strammer seg. Føret er ikke det beste på smale bygdeveier, ytterligere stramming av stressmuskler. Fra baksetet spilles det julemusikk, juletragedien, fra en mobiltelefon men s de to bak synger med av høy hals.  Eldste Sønn i passasjersetet vil og synge julesanger, men selvsagt ikke den samme sangen som de to andre. Så han setter på sin egen telefon med sin egen sang, og synger med av  full røst for å overdøve de to bak.   Vi er kommet til den bratte bakken ned ved “Slemme Minnis” hus.  Der det er lurt å ha litt lavere fart på glatt føre så man klarer svingen i bunn av bakken og ikke havner langt ute på åkeren hans Åsmund, eller hvem etterkommer som nå måtte drive gården.   Jeg kjenner stresset rammer meg for fullt, og Tordensky kommanderer ro i bilen!
Vi kom ned – og vi kom opp den bratte bakken i innkjørselen til Høvdingen.

Høvdingen har god tid.
Vi må inn i stua, sette oss i sofaen og planlegge dagen.   Det går en halv time før jeg kan haste til bilen og kjøre hjemover. Klokka er over 11, og jeg har så utrolig mye jeg skulle ha gjort i dag.

På veien hjem blåser jeg i at jeg har på meg ei stygg joggebukse, ikke har sminket meg og så vidt dratt en kamm i gjennom håret.  Jeg stopper på Polet.  Føler for litt rødvin til kvelds i dag.
Det tar en evighet å installere appen og få betalt parkering.  Men jeg ser vakta lurer i bilen sin og holder øye med meg. Husker diskusjonen vi hadde forrige gang jeg forsøkte meg på en kjapp tur på polet uten å betale parkering…

Neste stopp Kiwi.  Ikke så mye folk så tidlig(?) på dagen.  Men innen jeg kom hjem var klokka nesten 12.30.   Gamle Gubben Grå lå fremdeles å sov.  Ingen hadde fyrt opp i ovnen. Ingen hadde luftet hundene – og jeg måtte ha frokost. Gubben ble vekket på en langt fra kjærlig måte.

Frokost og husarbeid.
Vaske , rydde ordne. Gubben kom seg ut av pysjamasen etter to kaffekopper, fikk trasket en tur med hundene og spist frokost.  Klokka14.30 sendte ungene melding om at de ville hentes.  Jeg kommanderte Gubben til å hente dem.  Jeg hadde så utrolig mye å gjøre, og hvis jeg stakk av ville han bare krype under pelspleddet på sofaen så fort jeg var ute av døra.  Jeg sa han kunne be de ungene som ikke bor her med på middag. hvis de hadde lyst.

Skulle vise hvor flink jeg er mens Gubben var borte, og spurta opp og ned kjellertrappa i et evig renn.  Røde håndkler til badet, juleløper til skjenken, julenisser til trapp, nisseskilt til do, ved….  vaske badegulv, kjøkkengulv, fyre…..  Rett før de andre kom hjem begynte jeg å bake Sara Bernard.

Datteren var med hjem. Eldste Sønn skulle på julebord, og ville prioritere fest og bowling sammen med kollegaer i stedet for middag i barndomshjemmet, forståelig nok.  De satte seg i stua.  Gamle Gubben Grå fant sofaen og pelspleddet og sloknet.  Begge ungene var en tur innom kjøkkenet og spurte om jeg trengte hjelp, men jeg er jo kjerringa som klarer alt selv, så hjelp, Nei takk.
Begynte så smått å ta ut og inn av oppvaskmaskinen og gjøre i stand til asiatisk ribbe, søndagsmiddagen, samtidig som jeg lagde Sara Bernard.  Det måtte gå galt.  Timeren  ringte og sa fra at de 7 minuttene nøttebunnene til Sara skulle stå i steikeovnen var gått.  OK, jeg skulle bare gjøre meg ferdig med å blande soyasaus og hoisinsaus. …  og så var det oppvaskmaskinen… og hvor ble det av den friske ingefæren… Hjelp, kakebunnene! De hadde jeg glemt.  De ble bare litt svidd ytterst i kantene, det går sikkert bra….
“Smelt sjokolade i vannbad eller mikrobølgeovn” står det i oppskriften.  Jeg går for mikrobølgeovn.  Erindrer at det ikke gikk så bra sist….  Kjøkkenmaskinen pisker smøret lett og luftig,  eggedosisen skal helles forsiktig i …  hvor er steikeforma til ribba ? … Hvorfor kommer det svart røyk ut av mikrobølgeovnen?
Neste plate sjokolade blir smeltet i vannbad under stadig omrøring mens verandadøra og inngangsdøra står vidåpne for å lufte ut røyken.
Når fyllet til Sara Bernardene er ferdig, og skal stå kjølig minst en time, bestemmer jeg meg for å fortsette i morgen.  Ribba som skal stå i ovnen over natta, kan gjøres ferdig etter middag, jeg setter på oppvaskmaskinen og forlater kjøkkenet.  Middagen, pepperbiff med gratinerte poteter er det Gamle Gubben Grå som skal lage.  Ingen lager biff sånn som Gubben.

Jeg blir kommandert på badet. Får beskjed om å ta meg en god dusj og putte bena i disse “baby.feet” posene Datteren har kjøpt til meg   Det kan du lese mer om  her    Det var godt med en lang dusj,  og bena blir møysommelig stappet ned i to plast.tøfler fulle av gele før de deiligste rosa puse-sokker blir trukket utenpå.  Så labberj eg forsiktig ut til sofa, pelspledd, Charlie Chihuahua og litt omsorg fra Datteren.

Gubben er i sving på kjøkkenet, og snart er biffen klar.  Like deilig som bestandig.  Pepperbiff med peppersaus og fløtegratinerte poteter var det første måltidet Gamle Gubben Grå laget til meg den gang han verken var gammel, gubbe eller grå.  Det er vår rett, og ingen kan lage det som han.  Rødvin blir skjenket i  krystallglass og verden er god. Etter at plastikksokkene er fjernet, føttene vasket, og ribba klargjort og satt i komfyren kryper jeg og Charlie Chihuahua sammen under pelspleddet på sofaen, Gubben kjører Datteren hjem og da sovner a mor.  Med delig varme føtter, god og mett og fornøyd med dagens innsats lar jeg julestress være julestress og sover godt under det deilige, varme pelspleddet foran et knitrende peisbål.