Det knirket litt i smijernsporten da jeg åpnet den og gikk inn.  Etter litt leting fant jeg den.  Steinen hvor det kjente navnet var hugget inn. Så var det altså sant.

Jeg ble stående å lese navnet flere ganger. Hjernen ville liksom ikke akseptere det øynene leste.  Det måtte være en misforståelse ett sted,  Jeg prøvde forgjeves å blunke vekk tårene, men ga snart opp og lot de bare renne.  Det var ingen andre her på kirkegården. Ingen som så meg.  Og hvis noen så meg – hva så? Det må da være lov å stå ved en grav å gråte…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg lukket øynene og så deg foran meg. Så levende!  Husker øyne som lyste, at du snakket med hele kroppen når du engasjert fortalte meg noe fra livet ditt.
Husker rødvinsglass og muntre samtaler.  Husker latteren din.  Husker turer i skog og mark, bålbrenning og dype samtaler mens vi stirret inn i flammene.  Husker da lyset sloknet i de levende øynene, den stolte ryggen som ble krummet mer og mer, det var som om du krummet deg for å beskytte deg selv.  Langsomt ble du mer og mer borte. Og nå, nå er du borte – for alltid.

Jeg hvisker langsomt navnet ditt ut i den stille augustkvelden.  Bøyer meg og legger fra meg blomsten jeg hadde med foran steinen med navnet ditt. Så klarte de det altså til slutt.

Du var annerledes.  Man må for guds skyld ikke finne på å være annerledes. Jeg føler en usigelig tristhet. Hvorfor kunne de ikke bare latt deg være i fred?