Da jeg leste Kokkejævel sitt innlegg i går ettermiddag ble jeg satt helt ut.  Jeg var bare en snartur innom fb, skulle dele en liten morsomhet. Snakket på innpust og utpust med Gamle Gubben Grå om noe som irriterte meg på jobb. Engasjert og levende slik jeg ofte er når jeg er sliten. Så så jeg at ei venninne av meg hadde delt et innlegg fra Kokkejævel – og selvsagt måtte jeg inn og lese.  Da ble kjerringa stille.

Jeg postet ikke noen morsomhet på fb i går.
Plutselig gikk alle mine tanker til et ukjent par i fra Alta. Livet kan noen ganger være nådeløst og brutalt. Det er ikke rettferdig at skjebnen skal spenne bein på noen som så vidt har kommet seg opp i stående etter siste gang de ble slått i bakken. Kokkejævel og Kjærest, dere skal vite at jeg føler virkelig med dere.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For innlegget til Kokkejævel er hjerterått. Det forteller om to venninner som drar glade avsted på kombinert jentetur til storbyen og tidlig ultralyd.  Forteller om en mann som må forlate arbeidsplassen i all hast, kaste seg i bilen og kjøre over fjellet under elendige kjøreforhold for å være hos hun han elsker. Forteller om et ørlite hjerte som har sluttet å slå. Om en fremtidsdrøm som falt i grus.

Det første jeg vil si er at ørsmå barn som dør før de møter livet, er også barn. Barn det er lov å sørge over, fordi de bar i seg drømmen om alt som skulle bli. Gi dere lov og tid til å sørge.

Jeg vet ikke hvordan dere har det, men jeg vet noe om å miste barn både før og etter fødsel. Vi mistet Anders i svangerskapet. Det var plutselig et lite hjerte som hadde sluttet å slå…. Vi var kommet lenger, nærmere fødsel enn dere. Men drømmene og sorgen er den samme…

Jeg har en grå glassfugl fra Randsfjord glass stående i vinduet i spisestuen. Jeg fikk den av en kollega like etter at vi hadde mistet Anders. Like etter at vår verden hadde falt i grus for andre gang.  Med fuglen var det et kort. I kortet sto det at verden i blant var urettferdig, at noen mennesker møter mer motgang, opplever flere sorger enn andre. Men kortskriveren hevdet og at ingen får mer motgang enn de klarer å bære.  Så skrev kortskriveren noe om at jeg skulle ta meg tid til å sørge, men at jeg etterhvert måtte tørke tårene og komme meg på beina igjen. Livet hadde mer i vente.

Hadde det vært noen andre enn akkurat denne kollegaen som hadde sendt glassfuglen og skrevet kortet hadde jeg revet kortet i fillebiter og knust glassfuglen. “Ikke mer motgang enn en klarer å bære” lett å si for alle som lever sine sorgløse liv. Jeg hadde mistet et barn for andre gang…   To ganger fulgt mine døde barn til graven..  “Ikke mer motgang enn en klarer å bære!”

Men akkurat denne kollegaen hadde møtt motgang, fått bena revet under seg i endeløs sorg ikke bare en gang, men gang på gang. Hun hadde mistet to ektemenn i tragiske ulykker. Mistet et barn i selvmord. Og hatt mange mange i sin nærmeste familie med alvorlig sykdom noen ganger med døden til følge. Når hun sier at man ikke får mer motgang enn en klarer å bære, ja da må det være noe i det. Så jeg tok glassfuglen og kortet som en motivasjon og stablet meg sakte på bena igjen. Klarte kollegaen min å gå videre, ja da skulle jeg klare det og.

I går tok jeg kontakt med kollegaen min, som nå er en gammel kvinne. Jeg spurte om hun var enig med meg i at glassfuglen skulle få fly videre. Hun var enig.  Så nå skal glassfuglen pakkes varsomt inn og så skal den få fly nordover. Fly til et par i Alta.  Dere har hverandre. Dere har kjærligheten. Det vil ætter komme solskinnsdager.

Ingen gå8r mer motgang enn en klarer å bære….