Jaget ut av blåsten skriver Kreta Halvorsen i sitt siste innlegg. Siden det er den bloggen som ligger over meg på bloggtopplista er det det innlegget som jeg skal forsøke å finne inspirasjon til for dagens morgen-innlegg.
Nå vekker ikke bilder av greske bilkøer og veier så veldig mange refleksjoner hos meg, men blåst eller vind derimot kan sette kjerringtankene i sving. Jeg har fått føle på litt sno i det siste selv.

Denne kjerringa skal ikke bevege seg langt opp på bloggtopplista før gamle skjeletter begynner å skramle i kommentarfeltene. Eller skjelett blir muligens feil.  Huskors er kanskje en mer dekkende betegnelse.
Nok om det. Jeg har ikke noe behov for å redegjøre for min helsetilstand eller min restarbeidsevne i kommentarfeltet, og jeg har over hode ingen planer om å la meg provosere inn i en bloggkrig. Hen får finne noen andre å krangle med.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Siden vind er tema kan jeg ikke la være å kommentere at et 72 meter langt og 22 tonn tungt turbinblad har falt av en vindturbin i Nord-Odal i går kveld. 72 meter langt og 22 tonn tungt!!!!  Jeg synes den nyheten er langt mer urovekkende enn et huskors. Det er som en trailer med trekkvogn skulle komme dalende ned fra himmelen.

– I påvente av videre undersøkelser har vi stengt hele vindkraftverket, sier daglig leder Lars Tallhaug til Glåmdalen. Det skulle bare mangle, tenker jeg. Men er man sikker på at disse vindturbinbladene henger trygt selv om de ikke snurrer rundt? Det henger jo fremdeles 102 turbinblader på de 34 vindturbinene i vindkraftanlegget i Nord Odal.

Når jeg så klikker meg inn på Aftenposten for å lese mer om saken er det så jeg nesten får teen i halsen og virkelig våkner.

Odal vindkraftpark meldte i mars at 13 av 34 turbiner er ute av drift på grunn av produksjonsfeil knyttet til bladene. Arbeidet med å utbedre feilene pågår, og på flere av turbinene demonteres blader.

Ok, så henger det muligens ikke over hundre 72 meter lange og 22 tonn tunge turbinblader i Odal vindpark, men det er mange nok til å gi bekymring likevel.  Odal er ikke det eneste vindkraftanlegget. De popper jo opp som paddehatter på de mest utenkelige steder.

Jeg klikker meg videre til Odal vind sin hjemmeside. Der leser jeg om status på reparasjonene. Siden er sist oppdatert 14. mars ser det ut som. (Det blir det muligens en endring på i løpet av dagen.)
Arbeidet med å reparere vingebladene starter opp igjen etter påske. For å ha kontroll på reparasjonsarbeidet og sørge for sikkerhet og kvalitet, er det etablert en bredt sammensatt prosjektorganisasjon som jobber med å følge opp reparasjonsarbeidet. Framover vil det pågå kontinuerlige reparasjoner, helt til alle berørte komponenter er utbedret, og i løpet av året regner vi med å være i normal drift. 

Det må være omfattende reparasjoner siden man regner med å bruke store deler av året på disse reparasjonene.
Godt da å tenke på at sikkerheten er ivaretatt av en bredt sammensatt prosjektorganisasjon.  Skulle likt å vite hvem, eller hvilke stillinger og kompetanse de som sitter i denne prosjektorganisasjonen har. For sikkerheten er ikke ivaretatt når et turbinblad deiser i bakken fra 217 meters høyde.

Vindkraftverket startet opp i 2022. Tidlig i 2023 ble de første skadene oppdaget.
I desember 2023 kunne Glåmdalen og melde at det er oppdaget enkelte sprekker i betongfundamentet som må utbedres.

Det er ikke første gangen et slikt rotorblad eller andre rotordeler ramler ned.
I januar falt en 150 meter bredt rotorblad ned på Øyfjellet i Nordland. Den vindturbinen hadde det oppstått problemer med i juni 2023. Det ble også laget risikoanalyser som viste at rotoren kunne løsne som følge skadene. Likevel ble ikke turbinen reparert fra juni og frem til rotoren løsnet av seg selv og deiset i bakken i slutten av januar 7 måneder senere. 

Den typiske levetiden for en vindturbin er på omkring 25 år, mens den vedlikeholdskrevende og dyre erosjonen på bladene som regel oppstår allerede etter to til fem år, avhengig av hvor mye vind og regn det er i området hvor turbinen er plassert.
Og som alle vet, i Norge både regner og snør det ofte en del, og vindturbiner blir gjerne plassert på steder med vind. Det er jo liksom litt av hensikten. Ingen vits i å plassere vindturbiner i le for vinden.

Jeg tror ikke dette blir siste gangen vi leser om vindturbinblader som deiser i bakken. Spørsmålet er bare hvor lenge det går før noen mister livet eller kommer til skade. Får du 22 tonn i hode er det snakk om alvorlige skader.
Er dette en risiko vi er villige til å betale for å kunne gjennomføre det grønne skifte?