Det er ikke mini-sjefen sin skyld.  Mini-sjefen vil ha trygg og god nok bemanning. Mini-sjefen ønsker gode arbeidsvilkår og trygg pasientbehandling. Hun krysser fingrene og håper at noen litt høyere opp i systemet bevilger pengene. De ekstra pengene som må til.

Det er ikke sjefen sin skyld. Sjefen har laget sine budsjett. Hun kunne ikke vite at det skulle dukke opp et virus. Hun kunne ikke vite at hun ville trenge mere penger til lønn på kveld, natt og helg. Hvor skal hun ta de fra? Tar hun folk ut av produksjon, setter ned programmet og flytter folk til å arbeide til andre tider av døgnet blir det mindre inntekter. Da ryker budsjettet. Da blir det røde tall. Man kan ikke ha røde tall. Det er om tallene er røde eller svarte som avgjør om hun gjør jobben sin. Hun blir ikke målt på arbeidsmiljø, trygghet og pasientsikkerhet. Det er ikke sjefen sin skyld.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er ikke sjefen over alle sjefer sin skyld. Sjefen over alle sjefer hadde i utgangspunktet et urealistisk budsjett. Det er ikke hans feil at det ikke er penger nok. Han kan ikke trylle! Han er like bekymret som sjefen og mini-sjefen. Så  tar han fatt på andre utfordringer. De roer seg nok der ute, etterhvert når de bare blir slitne nok. Et belastende arbeidsmiljø er også et arbeidsmiljø. Vi kan ikke være best på alt. Det er ikke sjefen over alle sjefer sin skyld at det ikke er nok penger.

Det er ikke Direktøren sin skyld. Direktøren har fordelt sine penger. Han har ikke noe mer å fordele. Klarer ikke sjefen over alle sjefer og de andre sjefene over de andre sjefene i de andre sjefspyramidene (og det er mange av dem) å holde sine budsjetter, unngå røde tall, er det deres problem. Han gir de stor grad av frihet bare de leverer. Leverer de ikke er de muligens på feil plass, eller det er noe feil med organiseringen. Kanskje en omorgsnisering, flytte rundt på alle lederne, lage nye organisasjonskart. Det vil løse utfordringene. Utfordringer, alltid utfordringer – ikke problemer. Direktører har ikke problemer med for lite penger. Bare utfordringer innad i organisasjonen.  Bare vi får et nytt organisasonskart på plass vil alt bli bra. Pasientsikkerhet. Arbeidsbelastninge . De røde tallene. Alt blir bra med et nytt organisasonskart. Det er organiseringen det er noe galt med. Det er ikke Direktørens skyld.

Det er ikke Administrerende Direktør sin skyld. Administrerende direktør skal ha det store overblikket, se på helheten. Ikke dykke ned i detaljer som at det står en ensom radiograf på vakt en sommernatt og umulig kan være to steder på en gang. Men trombolysealarmene fortsetter å ringe. Radiografen må fly, men man kan ikke storme ut av en smittestue på en , to, tre. Administrerende Direktør  har jo innført ARP (aktivitetsstyrt ressursplanlegging) Det var bare det at et virus var ikke med i den planlegginga. Ikke at fru Olsen skulle få hjerneslag likt med at den bilen full av ungdommer kjørte ut av veien heller. Det er ikke Administrerende Direktør sin skyld.

(Flere, mange flere ledernivåer kommer under bilde. Så følg med!)

Det er ikke Administrerende Direktøren i det regionale helseforetaket sin skyld. Jeg vet ikke helt hva som er hennes ansvar. Bare at hun jo selvsagt skal ha et helhetlig blikk på hele regionen, alle foretakene hun er satt til å administrere. Det betyr sikkert en hel masse penger å fordele, men likevel ikke mange nok. For det er så mange som krever. Det er ikke lett å prioritere. Man gir til de som skriker høyest, til de som er størst og i egne og andres øyne viktigst.  Og så måtte hun kjøpe smitteværnutstyr til 10 ganger normal pris for hun hadde glemt at slikt var kjekt å ha på lager. Hun håper på ekstrabevilgninger, på mirakler, på at ting skal ordne seg. Det er ikke Administrerende Direktør for det regionale helseforetaket sin skyld.

Det er ikke Helseministerens skyld. (Det er garantert noen ledernivåer mellom Helseministeren og Administrerende direktør for de regionale helseforetakene men jeg aner ikke hvem de er, hvilken tittel de har eller hva de gjør – utenom å lede. Hvilken nytteverdi de har. Jeg orker ikke tenke på hvor mange de kan være. Jeg tror det er best at jeg ikke vet. Så jeg utelater de. Hvis dere leser dette, beklager jeg dypt at jeg hopper over dere.) Det er ikke Helseministerens skyld at det ikke er mere penger til fordeling. Han setter pris på den innsatsen hver enkelt gjennom nivåene med helseledelse og helt ut på gulvet gjør. Han har sagt det mange ganger, og med mange fine formuleringer. Han har stått i bresjen for en gigantisk kampanje som har gitt de som arbeider helt der ute med pasientene flere tusen klapp! En stor applaus! Fått de til å føle seg som stjerner eller kjendiser. Penger er ikke alt. Det er ikke Helseministerens skyld.

Det er ikke Ernas skyld. Erna har fordelt alle pengene hun har og mere til. Nesten hele oljefondet har hun brukt. Hun har gitt til alle bedriftseierne, slik at de kan sikre arbeidsplasser og utbytte.  Hun har gitt til alle de permitterte og arbeidsledige. Hun har gitt til flyselskap og til busselskap. Hun har gitt til børsene og til aksjespekulantene. Hun har gitt til finansnæringen og til rederne. Hun glemte sykehusene og kommunene. Det er så mange å tenke på. Nå er kassa tom. Det er ikke Erna sin skyld.

Jeg er ikke leder. Men jeg er lei av at ledere på alle nivåer fraskriver seg sitt ansvar og skyver det oppover og nedover gjennom glavalag med ledelse helt til problemet, unnskyld jeg mener utfordringen, synes å ha  blitt borte i ulla.

Det er ikke en lett jobb å være leder, uavhengig av hvilken plass du har i hierarkiet. Jeg har forståelse for det.  Men hvis du ønsker deg en lett jobb, hvorfor søkte du deg til en lederstilling? Var det bare lønna som frista?