Jeg er trøtt nå. Det ble ikke mange timene med søvn i natt. Jeg sovnet ved 22.30 tida, men våknet igjen rett før 02.30. Siden da har jeg vært våken. Ligget i senga med øynene lukket og prøvde mer og mer desperat å få sove mens tankene romsterte i hodet mitt. Innerst inne visste jeg at det var nytteløst. Det er som regel det når tankene kverner som i natt.

Hva jeg tenkte på? Det samme som har surret i hodet mitt de siste ukene. Og ja, jeg begynner å bli sliten nå. Sliten av å ha problemer det ikke står i min makt å løse. Være prisgitt andres forgodtbefinnende. Tankene spinner rundt hvordan jeg kan påvirke noe som ikke er opp til meg å påvirke. Fordi det ikke finnes noe jeg kan gjøre annet enn å vente tålmodig mens følgeutfordringene hoper seg opp fortsetter tankene å kverne hvileløst ,mer og mer oppsatt på å finne en løsning.  Er det ikke noe jeg kan gjøre for å løse problemene? Det må da finnes en måte…..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De siste dagene, ukene har det kommet et tilleggsproblem, eller mulig dette er en utfordring. Noe jeg har mulighet til å påvirke. Foreløpig fremstår det som en kamp mot vindmøller. Du vet, så fort du får dyttet vekk det ene møllebladet kommer det et nytt mølleblad og treffer deg i bakhodet, og slik fortsetter det uten stopp. Jo flere mølleblad du bruker alle dine krefter på å dytte vekk, jo flere slag får du i bakhodet.
Utfordringen som tankene mine desperat bruker nattetimene på å løse er å finne ut hva som skal til for å stanse møllebladene – og for å finne ut det vil jeg gjerne finne ut hva som startet denne vindmølla.. Slike tanker dreier seg ofte om hvem og hvorfor.

Selvsagt gir slike netter og god tid til selvransakelse. Er det min feil? Er det noe jeg har gjort som har satt i gang møllevingene?  Svaret på det blir som flere ganger før. Hvis det er min “skyld” at vindmølla startet denne gangen så er det fordi noen finner det provoserende at jeg er meg.  At jeg er annerledes, gjør ting på min måte og at på til er dyktig. Vel, sorry! Jeg er 55 år, jeg har tenkt å fortsette å være meg.  Hvis det provoserer deg er det din utfordring å finne en måte å takle det på.

Jeg ble mobbet gjennom hele barne- ungdoms- og videregående skolen.
Jeg ble mobbet fordi jeg var meg, fordi jeg var annerledes, gjorde ting på min måte og var flink på skolen.  Spesielt på ungdomsskolen gjorde jeg noen desperate forsøk på å bli som de andre, på å passe inn. Vel, de forsøkene var som sagt desperate og totalt fånyttes. Jeg tror nesten de gjorde vondt verre.

Jeg ser at mange andre som ble mobbet i skoledagene definerer seg som et mobbeoffer, selv i voksen alder.
Jeg fant ut da jeg var ferdig på videregående og ferdig med mobberne at jeg ikke ville være noe offer. Mobberne hadde ødelagt så mye av livet mitt, de fikk ikke ødelegge fortsettelsen.  De var jo mennesker jeg overhode ikke hadde lyst til å ha i livet mitt, som jeg overhode ikke brød meg om. Så hvorfor skulle jeg bry meg om hva de måtte mene om meg?
Neiet offer ønsket jeg ikke å være.
Så jeg fortsatte livet mitt, fortsatte å være meg, og håpet at jeg aldri behøvde å ha noe mer med dem å gjøre.

Når jeg bestemte meg for å være meg, samme hva andre måtte mene opplevde jeg at jeg gjennom studietida fikk aksept for den jeg var. Jeg ble trygg på hvem jeg var, og at jeg er bra nok. Og jeg synes selv at jeg er en ganske kul person. Annerledes ja, men ja jeg er ganske fornøyd med meg selv.

Jeg tror ikke at jeg er bedre enn andre, eller at min måte å være på er den eneste riktige. Jeg tror ikke jeg hadde likt om alle andre prøvde å være som meg. Jeg liker å være annerledes. Liker å være original.

Opp gjennom årene har jeg opplevd at folk som er veldig opptatt av systemer, som liker å plassere mennesker i bokser har litt problemer når de møter på meg. Jeg tror de blir litt urolige. Jeg passer ikke inn i en boks. Jeg lar meg heller ikke dytte inn i den boksen de mener jeg burde passe inn i.

Jeg tror det er en av disse systemrytterne som har startet vindmølla denne gangen.  En system-rytter som jeg kom til å tråkke litt hardt på tærne ved et par anledninger for noen år siden. I 2019 var det vel jeg kom til i nattens mulm og mørke?

Jeg knuste ikke de tærne. Ømme tær og såret stolthet burde ha blitt leget på tre år. Vi snakker her om et voksent menneske. Et menneske med både makt og posisjon.
Hvis det irriterer så mye at det lever et menneske du overhode ikke behøver å forholde deg til at du fortsatt er oppsatt på hevn etter tre år….  Ja da er det andre som har større problemer enn meg.

Hadde jeg trodd det hjalp å be om unnskyldning for den gang da, ja så hadde jeg gjort det. Det hadde ikke kostet meg en kalori. Men jeg tror ikke det er en unnskyldning som skal til.

En annen måte å slippe kampen mot vindmøllebladene er enkel.
Det er å snu møllebladene ryggen og gå vekk fra mølla. La den stå der å veive med armene og slå rundt seg.
Himmelen er blå, sola skinner og livet har fremdeles mye spennende å by på.