Foto Ring Blad.

Dette bildet dukket opp under vignetten For 10 år siden i lokalavisa i helgen. Det viser 25 års jubilantene og ledelsen på sykehuset, og er tatt på jubilantfesten høsten 2015. Jeg er en av jubilantene som hadde arbeidet 25 år på sykehuset det året og kan ses på bakerste rad på bildet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I innlegget CV;n min. som jeg skrev i 2015 kan dere lese om hvordan jeg følte det den kvelden. Hvor glad jeg var i jobben min, og hvor stolt jeg var av arbeidsplassen min. Det er ikke så ofte jeg bruker armbåndsur, men ved spesielle anledninger tar jeg på meg klokka jeg mottok den kvelden. Jeg føler på den samme stoltheten i dag.

2015. Jeg tenker tilbake. Drømmer meg tilbake. På den tiden var jeg på topp. Jobbet hardt og mye, både som radiograf og tillitsvalgt. Det var mange lange dager og mye overtid. Jobben var livet.

Nå 10 år senere. Uføretrygdet med en kropp som er full av vondter. Utslitt av et langt arbeidsliv i helsesektoren og andre påkjenninger livet har gitt meg. Uføretrygdet og uglesett. Ja, for med uføreteygden følger og et stempel som unnasluntrer i manges øyne.  Ikke så rart kanskje. Selv Arbeiderparti i regjering gjør alt de kan for å støtte opp om den teorien.

Det skapes en idé om at bare vi uføre blir fattige nok, så blir vi friske. Hadde det bare vært så enkelt, ja da hadde jeg vært tilbake i det livet jeg hadde i 2015 i morgen.  Ikke først og fremst for pengene (selv om de hadde kommet godt med), men fordi jeg virkelig elsket jobben min.

Dette bilde eller hva det kalles sendte en kollega meg da jeg møtte veggen i 2018. Og ja, jeg tenkte på meg selv og hva jeg trengte. For meg var det jeg trengte å komme tilbake på jobb. Komme meg tilbake til livet jeg elsket.  Og nei, det var ikke frykten for økonomien som var drivkraften. Det var jobben som lokket, ikke lønna. Så, selv om kroppen var sliten og vondtene var mange kjempet jeg meg tilbake både en og to ganger. Til jeg i 2021 måtte innse at dette går ikke lenger. Jeg har ikke helse til å fortsette livet jeg elsker.

Det var en sorg å forlate jobben jeg elsket. Det var et nederlag å gi opp. Det tok tid å akseptere det leder og kollegaer hadde sett en stund. Dette går ikke lenger. Jeg vet i ettertid at jeg ikke ga opp for fort, men at jeg holdt ut for lenge. Det sier blant annet rapporten fra “treningsleieren” (arbeidsretta rehabilitering).

Det skal lønne seg å jobbe. Jeg blir like provosert og oppgitt hver gang jeg hører det utsagnet. For det var jo det jeg gjorde! Jeg jobbet hardt og mye. Alt for mye. Jeg var, i det minste de første 25 åra, sjelden vond å be når det var ledige vakter som måtte dekkes opp. Jeg strakk meg langt for arbeidsplassen min, følte på lagfølelsen.  Brukte mye fritid på tillitsvalgtsarbeid som jeg avspaserte når det var rolige tider, hvis det var rolige tider. Nå i ettertid, når jeg sitter her utslitt og ufør, er jeg usikker på om all denne jobbingen virkelig lønte seg, slik på lang sikt. Kanskje hadde ikke kroppen min vært så utslitt i dag hvis jeg hadde jobbet litt mindte.

Nei, jeg er ikke bitter. Hadde jeg fått leve livet mitt på nytt hadde jeg sikkert gjort det samme igjen. Jeg elsket jobben min, og vi trengte overtidspengene. Det er mer den holdningen mange i samfunnet har til oss uføretrygdete som provoserer meg. At vi er en gjeng late unnasluntrere som lever godt på fellesskapets midler.  Jeg har fått føle på det stempelet ved flere anledninger. Kanskje ikke fra folk som virkelig kjenner meg….. eller jo, noen ganger fra de og.

Fra nå av skal du i første omgang tenke på deg selv og hva du behøver, står det på bildet over. Det jeg føler at jeg behøver er aksept fra samfunnet på at jeg ikke er en lat snylter eller en stakkar det skal synes synd på. Jeg ønsker respekt for den innsatsen jeg har nedlagt, og forståelse for at jeg nå må bruke ressursene mine på egen og ikke andres helse.