Dagens refleksjoner går rundt temaet i innlegget til Monica Hun skriver at hun er skuffet over systemet rundt seg. Mulig jeg er både slem nå, men hvilket system er hun skuffet over? Hun har klart å komme seg vekk fra rusen, fått seg arbeid og skal nå leve det helt vanlige livet som alle oss andre. Er det bare jeg som ikke har et “system” rundt meg som passer på meg? Er det noe alle dere andre har?
Da jeg opererte ankelen etter bruddet i fjor, ringte verken ortopeden eller fastlegen for å høre hvordan det gikk. Jeg måtte selv ta kontakt med fastlegen og ordne sykemelding for den biten jeg jobbet. Det skulle da bare mangle. Fastlegen har mange flere pasienter enn meg, og ortopeden var for lengst i gang med neste operasjon. (Selvsagt ble jeg kallet inn til kontroller slik prosedyren er for ankelbrudd.)
Er man ikke akutt syk kan man ikke regne med å få time på dagen. Fastlegen sitter ikke og tvinner tommeltotter og venter på at pasientene skal ringe og trenge han. De har som regel fulle avtalebøker.
Som regel er det en selv som i en viss grad kan vite om en er i stand til å begynne og arbeide igjen.
Nav ringer ikke jevnlig rundt til kommunens innbyggere for å høre hvordan det står til. De siste årene har jeg hatt en del kontakt med Nav, men jeg klarte meg fint i over 50 år uten jevnlig kontakt med dem. Ja, det gikk år mellom hver gang. Det var vel bare de gangene jeg trengte en sykemelding, og de gikk det årevis mellom
Velferdsstaten, systemet rundt deg og meg, er ment som et sikkerhetsnett. Det skal ta deg i mot når du mister taket i trapesen, i livet. Det skal være der når du trår feil på den tynne lina som livsveien kan være og ta i mot deg før du lander for hardt i sagmuggen nede i manesjen.
Når du hopper ut fra platået er det du som må få tak i trapesen, det er ingen som hjelper deg med det. Og selv om lina svaier litt, og du nesten snubler et par ganger er det du, og bare du som kan få deg trygt over den slake lina og i sikkerhet på andre siden.
Man skal være frisk for å være syk i Norge i dag, fortsette Monica.
Til en viss grad kan jeg være enig med henne i det. Det er ikke alltid sikkerhetsnettet virker slik det er tenkt. Flere har opplevd å deise hardt i bakken når de mistet balansen. Selv synes jeg det er en jungel av regler og systemer en må finne ut av selv. Og ja, jeg har til tider vært både forbanna og frustrert. Det er og et tankekors at jeg som de fleste ser på som både oppegående og ressurssterk har såpass store problemer med å finne frem i denne jungelen, ja da kan jeg forstå at folk gir opp.
Ja, Monica. En må gjøre alt selv skal en få det gjort. En må stole på seg selv og ta ansvaret for sitt eget liv. For meg er det en del av det å være et voksent, ansvarsbevisst menneske.
Monica er tøff. Hun har klart det mange i hennes situasjon aldri klarer.
Jeg tror at noe av hemmeligheten bak Monicas suksess er at hun har stolt på seg selv og gjort jobben. Det er hun som har tatt ansvaret for eget liv, blitt rusfri, fått seg jobb. Det er hennes fortjeneste, hennes og ingen andres. Det er hun som har gjort den tøffe jobben.
Mange i Monicas situasjon vil aldri komme vekk fra det livet de lever rett og slett for de de har blitt “systemisert”. De er bare viljeløse individer som svever rundt og forventer at systemet skal ordne opp.
Skaffe seg bolig? Det må systemet ordne. Skaffe seg jobb? Det er det samme systemet som må ordne, og gjerne og ta ansvaret for at de kommer seg opp om morgenen og på den jobben. Eller at systemet finner en jobb som passer med deres døgnrytme. Jeg har hørt folk si Nei jeg sluttet på den praksisplassen Nav ordnet. Jeg måtte være på jobb klokka 9 og det er umulig for meg. Jeg pleier ikke stå opp før klokka 10.
Det er selvsagt og systemet, eller samfunnets feil alt som går feil i livene deres.
Jeg er glad vi lever i et velferdssamfunn. Jeg er glad vi ha et sikkerhetsnett, selv om det har forbedringspotensialer. Men vi må aldri glemme at vi har et ansvar selv for vårt eget liv. For å ta de grepene som må tas. Det er ikke systemet, eller noen som helst andre, som kan leve livet ditt for deg.
Jeg er også glad vi lever i et velferdssamfunn. Mye må vi rett og slett klare selv, slik er det bare…..
Ja, jeg vil sloss mot enhver nedgradering av velferdsstaten.
Men vi må ta tak selv og.
Jeg er så lei av de som setter seg ned i sofaen og bare venter på at alle andre skal serve dem. Man må faktisk både yte og bidra selv for at ting skal gå rundt i egen hverdag. Man har godt av å klare seg selv og be om hjelp når man trenger det. Ingen selvfølge at andre skal sørge for at du har det bra, er lykkelig og får det du trenger.
Ikke sant? Det er bra med et sikkerhetsnett. Men man må kunne ta noen grep selv.
Tror det etterhvert hører til sjeldenhetene (og skrekkeksempler) på den slags utsagn ang jobbtilbud som du har boldet ut.
Vil anbefale deg å lese litt historier inne på AAP-aksjonen på facebook – der er det ufattelig mange eksempler på sikkerhetsnett som er fraværende, hullete eller det som verre er. De sykeste av oss blir mistenkeliggjort og jaget, folk får angstanfall av å se en nav-melding dumpe inn i inboksen eller postkassa.
Jeg er selvsagt enig i at man har ansvar selv – men for noen blir den ekstra hindringen som nav legger opp til for mye. Det er hjerteskjærende historier.
Og navs rådgivende overleger – som uten å ha møtt pasienten – bare kan overkjøre pasientens fastlege eller spesialistuttalelser.
Og om man er så heldig å få noe trygd – etter kanskje avslag på avslag – da er summen så liten at den er langt under fattigdomsgrensen. Jeg snakker ikke om sånne som deg, som har hatt et langt yrkesliv med god lønn tidligere. Men de som har vært enda mer uheldig og blitt syke før de engang fikk sjansen.
Jeg stemte faktisk Rødt i fjor, nettopp pga mimir og bjørnars vilje til å gjøre noe med dette 🙂
Håper de fortsetter å sette fokus på de aller minst heldige.
Jeg leser både titt og ofte på AAP aksjonen på fb. Jeg vet at sikkerhetsnettet langt fra alltid fungerer som det skal. Jeg får selv klump i magen når jeg får melding fra NAV om at det har kommet en ny melding til meg, jeg har vært så frustrert at jeg har skreket høyt over hvor fitka ta de svarer. Og ja jeg har anket avslag, ventet på svar, rast og vært frustrert fordi sikkerhetsnettet jeg trodde var der ikke fungerer.
Men jeg kan ikke sette meg passiv og vente at noen, systemet selv eller andre, ordner opp uten at jeg løfter en finger
Ja jeg har vært heldig og hatt et langt yrkesliv. Jeg ses på som ressurssterk. Det hjelper meg faktisk lite i kampen mot NAV. Heller tvert I mot.
Og du det eksempelet jeg tok var ett av mange. Jeg har bekjente som av forskjellige grunner ikke har vært like heldige som meg og stått i jobb. I miljøet rundt enkelte av de er slike tanker relativt vanlig, desverre.
Vi i dette landet blir tatt godt vare på. Men det er nok lurt å hjelpe til litt selv også ja. Jeg har hatt min kamp med NAV, og når jeg forteller leger og andre proffe, at jeg har vært i NAV systemet på avklaringspenger i langt over 10 år, sier de at nei, det går ikke, det er umulig, man kan bare ha avklaringspenger i 3 år. Ja, de reglene endrer seg jo litt av og til. Men jeg har hatt avklaringspenger i rundt 12 år. Så jeg har blitt tatt vare på. Men noe har jeg jo måttet gjøre selv også. Det har jo ikke kommet av seg selv.
Nå har jeg fått status ufør, og da går enkelte ting mer automatisk, og ingen henger over meg og lurer på om jeg oppfyller kravene. Men likevel, jeg er så uendelig glad vi har dette systemet, selv om jeg mer enn en gang har forbannet det i frustrasjon. For hvor hadde jeg vært hvis vi ikke hadde hatt dette? Mest sannsynlig i graven.
Hun er flink hun Monica, hun har klart å stå opp for seg selv, og jobbet mot et mål med ryggen rak. Det er nok ikke enkelt nei. Man må være sterk for å klare sånt, og man må vite hvor og hvordan man får hjelp.
Selv fikk jeg hjelp av en venninne i dialogen med NAV. Min venninne var friskere og mer strukturert enn meg, og hun fikk frem alle fakta, og klarte å ta mot beskjeder mye bedre enn meg. Så henne kan jeg takke for alt. Så har man noen man kjenner som kan være med å bistå i et system som er vanskelig å forstå, ja, så anbefaler jeg å ta imot den hjelpen fra den vennen.
Monica er flink. Det står respekt av det hun har greid.
Mine opplevelser med NAV er frustrerende og det fungerer overhode ikke slik jeg hadde trodd. Like vel er det et sikkerhetsnett jeg er utrolig glad for at vi har.
Så enig, Norge har et flott velferdssystem, selv om det kan svikte i enkelte tilfeller. De som klager og syter burde prøve noen år i jobb i et land sørover, der er det ingen egenmeldinger som man kan benytte seg av i hytt og gevær, lave lønninger og lange dager. Å bo og leve i Norge er som å vinne i lotto! At et voksent menneske klager over at hun må stå på egne ben og klare seg selv sier vel noe om for høye forventninger. Hun har gjort en fantastisk jobb med å komme seg ut av rusen og inn i et normalt liv, en del av det er stå på egne ben…..
Jeg tipper det er et utslag av frustrasjon. Hun er fremdeles ikke helt i gjenge etter en stor rygg operasjon. Og innlegget er ikke først og fremst rettet mot Monica som jo har stått på og klart å komme seg ut av rusen. Det et beintøff jobb, og hadde ikke gått hvis hun ikke var motivert og tok grep selv
Ja, er enig i det det skriver. Leste det i stad.
Kjekt å være to sjuke i et ekteskap, Kai sjuk og Jan dårlig så kan man i hvertfall hjelpe hverandre!
Ja,