Er det alt ni år siden denne dagen som for alltid har brent seg fast i hukommelsen?

9 år siden jeg sto på lab 3 på røntgen på Ringerike og sammen med kollegaene mine tok i mot den ene ungdommen etter den andre. Ungdommer som hadde flyktet for livet der ute på øya. Som hadde løpt, vrikket ankler, snublet i røtter eller slått seg når de hoppet ut i vannet. Ungdommer med skuddskader og ungdommer med streifsår. Ungdommer som hadde sett venner og bekjente bli skutt og drept rett foran øynene deres

I dag har jeg på ny tatt på meg den hvite pysjen og jobbet på lab 3.
Det var greit med den hvite pysjen og de kjente omgivelsene den regntunge kvelden for 9 år siden. Selv om situasjonen virket uvirkelig var arbeidsoppgavene vante. Den profesjonelle helsearbeideren følger rutiner og prosedyrer. Gjør jobben sin, fokuserer på arbeidsoppgavene der og da. Det er når den hvite pysjen blir kastet i skittentøystralla og arbeidsdagen er over tankene kommer.

I 2011 var mine egne barn ungdommer i alderen 14 til 20 år.  Jevngamle med mange av de jeg hadde røntgenundersøkt den kvelden.  Jevngamle med de som hadde kommet seg i sikkerhet uten fysiske skader.  Jevngamle med de som endte livet der ute på øya.
Jeg som alltid har oppfordret ungene mine til å engasjere seg ta standpunkt, gjerne være politisk aktive var plutselig så usigelig glad for at ingen av de var på Utøya denne regntunge fredagen.

Det har gått 9 år.  Fremdeles kan jeg lukke øynene og se for meg noen av inntrykkene fra røntgenlaben den kvelden.  Jeg var heldig.  Jeg sto i trygge og kjente omgivelser og skullegjøre arbeidsoppgaver jeg kan, har erfaring med og er opplært i.  Hva slags bilder er det på innsiden av øyelokkene til båtfolket som reddet de det fremdeles var mulig å redde, og måtte la andre bli fordi det allerede var for sent?  Hva slags bilder har de unge voksne som opplevde marerittet, terrorangrepet, på kroppen?   Og hva slags bilder hjemsøker alle de som ikke fikk sine kjære hjem fra øya i live?

Vi kommer aldri til å glemme hva som skjedde på Utøya og i Regjeringskvartalet den julidagen i 2011.  Men la oss heller aldri glemme hvorfor det skjedde.

Det var ikke en gal manns verk. Det var ikke en “tulling det hadde klikka for.”
Det var et nøye planlagt terrorangrep, som gikk litt feil Egentlig hadde gjerningsmannen planlagt å drepe langt flere.
Det var ikke tilfeldige ofre.  Det var et bevisst angrep mot AUF, mot regjeringen og mot Arbeiderpartiet.
Det var et bevisst angrep mot verdier jeg og ser på som mine.

Gjerningsmannen soner sin straff.  Han er innelåst, fjernet fra samfunnet.
Men mye av tankegodset hans, mange av ideene hans og mange av holdningene hans er fremdeles til stede i samfunnet. Har vi virkelig ikke lært?