Du synes kanskje spørsmålet i overskriften er litt merkelig. Selvsagt er vi vel alle stolt av og glad i barna våre.
Vi klapper og fotograferer når de tar sine første skritt, tørker en tåre når de sier “ma-ma” eller “pa-pa” for første gang. og føler en intens stolthet når de står der sammen med de andre barnehagebarna og synger Santa Lucia med høye barnestemmer.
Selvsagt er vi stolte av barna våre.

Det er i grunn ikke småbarnsforeldre og mamma-bloggere jeg henvender meg til med dette innlegget.
Barna mine har for lengst tatt sine første skritt, og det er lenge siden jeg fulgte de til første skoledag med stolthet i hjertet og klump i halsen. De er alle tre i tyveårene. Og spørsmålet mitt går mest til dere som har voksne barn eller barn som er i ferd med å bli voksne. Er dere stolte av barna deres?
Og merk deg, jeg spør om du er stolt av – ikke glad i. Det er et helt bevisst valg av hvilke ord jeg bruker. Jeg tar som en selvfølge at de aller, aller fleste foreldre  er glad i barna sine.  Men er du stolt av dine voksne barn?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mens barna våre vokser opp har vi så mange ønsker og drømmer for dem.   Vi ønsker at de skal lykkes i livet. Vi ønsker at de skal ha masse venner, en god barndom og en glad ungdomstid.  Vi ønsker at de skal lykkes på skolen og eller i sport.  Vi drømmer kanskje om at de skal gå i våre fotspor, bli arkitekt som Pappa eller lege som Mamma eller vi drømmer om at de skal nå lengre enn det vi selv klarte, nå de mål vi selv satte oss men aldri klarte å nå opp til. Ta den utdanningen vi drømte om eller vinne Norgesmesterskapet i friidrett der vi selv bare ble nummer 8.

Så vokser barna opp og det viser seg at de har sine egne ønsker og drømmer.  De setter sine egne mål. De former sine egne liv. Kanskje blir det verken idrettskarriere eller universitetsutdanning.  Hva da? Er du fremdeles stolt av barna dine?

Jeg vet om voksne mennesker som hele livet søker etter annerkjennelse fra sine foreldre.  Som hele sitt voksne liv, og store deler av barndommen har søkt etter aksept hos sine foreldre for at de er bra nok akkurat slik de og livene deres ble.  De menneskene jeg tenker på lever helt vanlige liv med jobb, hus, hjem og familie.  Men de klarte aldri å innfri de urealistiske drømmene og forventningene foreldrene hadde.
Så jeg spør deg igjen.
Er du stolt av barna dine?

Jeg er utrolig heldig. Jeg har fått tre flotte barn som har vokst opp til å bli tre unge voksne det er lett å være stolt av.
Datteren, flott ung kvinne i slutten av 20 årene. Bartender, servitør og et ordentlig arbeidsjern. Arbeider gjerne 200 arbeidstimer i måneden.  Kreativ som få, pusser opp og fikser i leiligheten hun leier. Boblende full av liv og en blendende skjønnhet hun ikke har arvet fra meg.
Eldste Sønn.  En stor vennlig kjempe som rager ett hode over meg, og jeg er 175 cm på strømpelesten.  En ung mann som er født med flere utfordringer enn mange andre. Som en gutt med Asperger så han litt annerledes på livet enn sine jevngamle. Arbeider som varepåfyller i en matbutikk, og bor i egen kommunal leilighet.  Sender snap av hjemmelagete middager og stiller alltid opp med hjemmebakt kake når noen har bursdag.
Yngste Sønn. Blikkenslagerlærling og en arbeidskar som ikke er redd for å ta i et tak.  Utrolig nøyaktig og flink i de arbeidsoppgavene han påtar seg. Og litt av en eventyrer. Skatebordferie i Paris, Hengekøye i Hyde-Park (er vist ikke lov…), leker statuen i Rio på toppen av Pipestein, bestiger Koreas høyeste fjell, og har bare så vidt fylt 22.

Som du ser. Tre ganske så vanlige norske unge voksne. Men i mine øyne er de unike og fantastiske, og jeg er utroli stolt av dem. Jeg gleder meg til å følge dem videre.
Er du stolt av barna dine?