Høsten 2020 var jeg veldig opptatt av bygget på bildet over. Eller mest av innholdet i bygget, et lavterskeltilbud innen psykisk helse. Bygget på bildet over, Hønefoss sin gamle prestegård, var i så elendig tilstand at lavterskeltilbudet måtte ut av bygget og miljøet splittes. Det var i drt minste begrunnelsen fra rådmann for å legge ned tilbudet.

Nå har det gått 4 år. Huset har stått tomt siden 2020.  Vedlikeholdsetterslepet har ikke blitt noe mindre på bygget, ikke forfallet heller.  Nå er bygget på nytt oppe på det politiske sakskartet. Hva skal vi gjøre med eiendommen?
Det er en stor eiendom sentralt i byen. Rett ved starten på sentrum. På andre siden av gata for der “Byporten”, et stort bygg med leiligheter, forretninger og kontorer er planlagt. Tomta er lett skrånende mot elva og har god utsikt til Rådhuset på andre siden av Kvernbergsund bro.

At kommunen selv skulle ta vare på og ta i bruk eiendommen kan vi glemme. Det  har det ikke vært vist vilje til på mange tiår. Prakteiendommen har stått til forfall lenge. Lenge før kulturskolen flyttet ut, når nå det var.

I Kommunedirektørens innstilling står det at eiendommen skal selges på det åpne markedet. Man har en takst på hele eiendommen, og det er estimert at det kunne gi 10 millioner i kommunekassa. Millioner vi selvsagt har bruk for, Kommuneøkonomien i Ringerike er som i de fleste andre kommuner ikke alt for god.

Rødt fremmet det alternative forslaget i saksfremlegget da saken var oppe til behandling i formannskapet. Vi ønsker å selge bygget til Fortidsminneforeningen for en symbolsk sum. 

Det er selvsagt ikke fordi vi i Rødt ikke ser at kommunekassa kan ha behov for litt tilskudd vi mener at huset bør selges til Fotidsminneforeningen og ikke til den eiendomsutvikleren som er interessert i å bla opp mest penger. Det er fordi vi mener at Fortidsminneforeningen best er i stand til å ivareta dette bygget, som vi mener er en del av byens historie. Det er ikke så mange gamle bygg igjen. De fleste har blitt ofret på mammons og “utviklingens” alter.

I Boka Hus og Historie i Hønefoss er eiendommen beskrevet slik; I Hønefoss som andre steder er mange av de særpregede trehus forsvunnet. Godt er det derfor å se den gamle presteboligen omkranset av grønne trær nede ved Kvernbergsund bro. Der den ligger med sine nyklassiske detaljer vitner den om god smak og sans for det enkle og verdige. Denne boka er utgitt i 2001 mens kulturskolen fremdeles hadde tilhold i bygget.

Bygget er reist rundt 1905 av prost Otto Christian Christoffersen.  Han var da 3. prest i Norderhov prestegjeld. Da Hønefoss ble skilt ut som eget soknekall i 1913 tok Christophersen over som sogneprest i Hønefoss. Et embete han hadde til sin død i 1928. Ved sin død skjenket han villaen sin til Hønefoss kommune som bruk til prestebolig.

Huset ble brukt som prestebolig frem til 1989. Før det var kulturskole noen år og så Regnbuen, et lavterskeltilbud for folk med psykiske problemer.

Otto Christian Christophersen var i tillegg til å være byens første sogneprest en engasjert mann som bidro til mangt i byen. Han var religionslærer ved Hønefoss middelskole i 1896-1913 og senere religionslærer ved gymnaset i Ringerike høyere skole både i perioden 1920-1922 og i perioden 1925-1928.  Han var medlem av bystyret i Hønefoss i flere perioder. Han var også medlem av formannskapet, samt skolestyret i Hønefoss. Han var medlem i styrene i fattigpleien, Hønefoss barnehjem, Norderhov/Hønefoss barnehjem og Hønefoss gamlehjem.

Foruten Christophersen har det bodd flere prester i bygget som har gjort seg bemerket i byens historie.
Asle Enger, for eksempel som var sogneprest i Hønefoss fra 1946 -1955.
Presten som var født og oppvokst i Ådalen her på Ringerike og som var sogneprest i Hønefoss i perioden etter krigen er kanskje mer kjent for sitt arbeid under krigen. Da var han frivillig fange i tyske og polske konsentrasjonsleirer.
Enger fikk 1943 et kall fra Den norske kirke, formidlet ved prost Laurentius Koren, om frivillig å reise med de norske offiserene i tysk fangenskap. Fra august 1943 til frigjøringen i mai 1945 fikk han være prest, venn og sjelesørger for de drøyt 1100 norske offiserene som ble arrestert av tyskerne sommeren 1943 og sendt i fangenskap.

Hvis noen vil se hvordan presteboligen så ut inne i sin storhetstid, sjekk denne lenken.  Familien til sogneprest Christophersen sitter på tre stappfulle album med bilder tatt av prestefamilien.
Tenk å kunne ha en fototutstilling i det gamle huset med bilder fra husets storhetstid! Det kunne vært en utrolig spennende tanke sikkert mange ville ha interesse av å se.

Det har opp gjennom årene vært mye engasjement for å bevare bygget. For det er jo ikke første gangen planer om salg, regulering av tomt og eventuell rivning er oppe til debatt.
Da rivning var et tema på 1980 tallet skrev gullsmed Johan Jørgensen, (bestefar til nåværende Johan Jørgensen), en svært sentral skikkelse i byen på den tiden, et innlegg i lokalavisa

– Bare å nevne at prestegården vurderes revet i forbindelse med en påtenkt regulering av kvartalet, er en fornærmelse mot befolkningen i Hønefoss, både den gamle generasjonen og den nåværende,

Jeg har ikke lyst til å sitte i det kommunestyret som vedtar å fornærme både de gamle og nåværende generasjoner i byen. Og det å åpne for salg på det åpne markedet vil si det samme som å åpne for rivning.

Det er nok mange som tenker som meg, for på lokalavisas avstemning om folk vil at eiendommen skal selges til Fortidsminneforeningen eller på det åpne markedet er det et flertall for Fortidsminneforeningen.
At de folkevalgte ikke er i takt med folket som har valgt dem er i grunn ikke noe nytt på Ringerike, men det slutter ikke å forundre meg.

Sogneprest Otto Christian Christophersen var en forutseende mann. Han hadde jo erfaring fra bystyre og formannskap.
Testamentet inneholder en bestemmelse om at hvis kommunen selger eiendommen skal fortjenesten av salget fordeles mellom Hønefoss Barnehjem og Hønefoss Gamlehjem.

Hønefoss Barnehjem eksisterer ikke lenger. Det opphørte for omtrent ti år siden.
Hønefoss Gamlehjem er i det minste et bygg, selv om det ikke lenger et et hjem for gamle eller hjem for andre men bare står og forfaller til det skal rives. (Ikke putt på meg ei krone å la meg begynne å messe om det bygget. Det er noe med meg og forkjærligheten for gamle hus.)
Så derfor foreslår kommunedirektøren at deler av salgssummen skal brukes til kunst på det nye sykehjemmet som planlegges bygget på tomta der det gamle står og forfaller.

Jeg har ikke lest testamentet. Kopi av det er ikke med i sakspapirene. I saksfremlegget står det:

Eiendommen ble i sin tid gitt i gave til Hønefoss by, og testamentet fra 1920 gir føringer på
hva et overskudd av salg kan brukes til. Salgsinntektene skal fordeles på to legater, et til
Hønefoss barnehjem og et til Hønefoss sykehjem.

Salgsinntektene skal, slik jeg tolker det, i sin helhet (eller overskuddet da) gå til Hønefoss gamlehjem, siden barnehjemmet ikke lenger eksisterer.

I Kommunedirektørens innstilling i saken leser jeg:

Siden det ikke lenger finnes legater etter Hønefoss barnehjem eller sykehjem, så vil kommunedirektøren foreslå at en salgssum settes av på et bundet investeringsfond til fordel for Hønefoss sykehjem, og det som blir fremtidige Vesterntangen omsorgssenter, og
deler av beløpet kan f.eks. øremerkes til utsmykning.

Man vil altså bruke de 4 millionene til å dekke 4% av det det nye sykehjemmet er planlagt å koste. Deler av salgssummen kan øremerkes utsmykning. Hvor stor del står det ingenting om.

Ved bygging av statlige bygg skal der benyttes er sted mellom 0,5 og 1% av byggekostnadene på kunst. Prosentsatsen varierer etter type bygg. Mange kommuner har lignende retningslinjer. Om vi har det i Ringerike er jeg usikker på. Men hvis vi har det så ville 1% av en investering på 1 milliard, som er prisestimatet på det nye sykehjemmet, bety at det skal ha kunst for 1 million. Så hvis kommunedirektøren skal få meg til å føle at salg av denne eiendommen skal tilføre det planlagte sykehjemmet mer utsmykning enn det ellers ville fått så må nok hele beløpet øremerkes kunst.

Jeg liker kunst jeg, og synes den kunstneriske utsmykningen av Heradsbygda omsorgssenter med noen lamper fra Hadeland Glassverk er løst på en vakker og forbilledlig måte. Men hvis jeg må velge mellom bevaring av gamle erværdige hus som er en del av vår kulturarv og kunstnerisk utsmykning, ja da velger jeg gamle bygninger. Det å ta vare på røttene våre, føre historien videre og videreutvikle den er med på å gi en by sjel og karakter. Det å bygge videre på, og være stolt av det vi har er for meg viktig og riktig når det gjelder byutvikling.

La Hønefoss bevare noe av det gamle særpreget en liten småby har, og ikke kun bli en moderne drabantby i Stor-Oslo.