I går var en slik dag hvor blogg i stor grad fikk være blogg. Kjerringa, og Gamle Gubben Grå og for den saks skyld, hadde andre ting å drive med.  Men du så effektive vi var! Så selv om det er Lille Julaften i dag, og den dagen i året denne kjerringa pleier å være mest stresset, mest ildsprutende drage sitter jeg her med tekopp og tastatur med relativt senkede skuldre.

Etter å ha brukt formiddagen i går til å få gjort unna en god del av det som gjensto før jul i Drømmehuset dro vi til byen for de siste innkjøpene, eller i det minste de fleste av de. Butikkene er jo åpne i dag og. Det er jo alltid noe man har glemt, og noe vi må fikse i dag.

I byen skilte vi lag for maks utnyttelse av tid. Gamle Gubben Grå tok seg av å handle mat, mens Kjerringa tok seg av de siste julegavene. Effektiviteten sto i høysete og vi fikk virkelig unna mye.  Litt er som sagt igjen til i dag, men ikke mer enn at jeg fremdeles puster med magen og kjenner skuldrene bare er litte gran heist. Mer for ikke å finne ting enn at vi ikke skal ha tid.

Etter byturen plukket vi opp Eldste Sønn og så dro vi ut til Søsteren for familietreff og pinnekjøtt.
Skikkelig koselig kveld. 21 stykker samlet  og timene gikk fort. var ikke hjemme før godt over klokka 22.

Charlie Chihuahua var som vanlig elleville av glede da vi kom hjem. Noe av det første jeg gjorde var å finne frem våtfor til de. De pleier å få det når vi spiser middag.
Jeg hører en lyd av noe som treffer gulvet, men fra lav høyde. En liten kakebit ligger plutselig på gulvet mellom hoppende glade hunder. Jeg gir de matskålene sine og plukker opp kakebiten, ser litt undrende på den. Hva er dette?

Jeg tror det tok 3 sekunder før jeg virkelig forsto hva jeg sto og holdt i hånden. En bit av et tak til et pepperkakehus…
Med langsomme skritt gikk jeg ut i stua og bort mot det runde bordet. Duken hang på halvt hold, og skjærefjøla hvor det tidligere hadde stått 8 mini-pepperkakehus lå på gulvet. Rundt om i stua lå det utallige biter med glasur-pynta pepperkakebiter og en del smuler.
Jeg innrømmer gjerne at der og da, klokka 22.30 sent en bittelille-julaften var det så vidt kjerringa ikke tok til tårene.

8 stykker små pepperkakehus som jeg hadde sittet i godt over en time og dekorert, Fått det til  sånn at jeg var rimelig fornøyd. Stått et par dager senere og møysommelig satt delene sammen til 8 små hus. Brent fingrene på knekken, jeg har fremdeles brannsår på en lillefinger. Fått montert de sammen. Ikke feilfrie, men fremdeles slik at jeg var fornøyd med eget arbeid.
Skrapt knekk av koketopp så vel som kjøkkenbenk og godt ned over komfyren.
Alt dette for at et par hoppende gale kjøtere skal lage hjemme-alene-fest og strø kakebiter rundt i stua for å høyne julestresset.

Jeg tok ikke til tårene. Jeg måtte jo le. Du vet en slik litt oppgitt latter. Man kan ikke lage den helt perfekte jula. Det er alltid noe som ikke går helt etter planen. I år var det de utrolig søte små pepperkakehusene jeg var så stolt av som gikk til hel…..
I grunn lite å gjøre med når skaden alt er skjedd.

Litt senere på kvelden fant Gamle Gubben Grå et pepperkakehus som var så og si helt halvveis under skjenken i spisestua. Det ble tatt opp, tørket litt av og satt til pynt på brettet på salongbordet. Om det ikke ble hus på kakefatet, ble det i det minste en god historie ut av det.