I går som i dag lå Kokkejævel øverst på bloggtopplista. I går kommenterte jeg på vanlig vis et innlegg hvor han publiserte ultralydbilde av sønnen han venter en gang i oktober.  Det innlegget kan du lese her .  Jeg fikk raskt svar på tiltale. Kokkejævel skrev et innlegg hvor han spurte Gikk jeg over streken da jeg publiserte det ultralydbilde? og siden han fremdeles er på bloggtoppen, og dette er hans siste innlegg sånn litt over klokka 6 er det det jeg kommenterer i dag.
Jeg har kommentert det i kommentarfeltet hos Kokkejævel og.  Han mener at innlegget mitt i går var litt lite gjennomtenkt, og at det finnes verre eksempler på eksponering av barn i bloggverden enn hans blogg, skriver han i sitt svar til meg.
Hvor gjennomtenkt mitt innlegg er, er ikke jeg den rette til å bedømme. Men jeg kom meg da oppover på bloggtopplista til en 40. plass og de som har kommentert på min blogg er enige med meg.  Det betyr ikke at det ikke finnes folk som er uenige, bare at de ikke har kommentert det i mitt kommentarfelt.
Jeg er og enig med Kokkejævel i at det finnes langt verre eksempler på bruk av bilder av barn i bloggverden. Og det er den debatten jeg ønsker å skape.
Nå ferdig med innledning, la oss ta for oss Kokkejævel sitt siste innlegg.

Kokkejævel begynner innlegget med et rungende JA.  Han gikk over streken da han publiserte det ultralydbildet. (Men ikke så langt over streken.  For han avslutter innlegget med å publisere ultralydbildet en gang til.)  Han har alltid vært motstander av å publisere ultralydbilder uten at han helt vet hvorfor. Mulig det har noe med at mors liv skal være det tryggeste sted på jord.  Vel, så langt er kokken og jeg enig. Ja, bortsett fra at jeg vet hvorfor jeg ikke publiserer ultralydbilder eller andre bilder av barn.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Grunnen til at han valgte å publisere bildet er at det bildet, bilde av hans sønn, symboliserer det bloggen hans handler om. Nemlig livet selv.
Jeg sa i mitt innlegg at innlegget til Kokkejævel var et flott innlegg. Det oste av stolthet og glede over sønnen som snart kommer. Likevel reagerte jeg. Min blogg handler og om livet.  Det kan man godt skrive om uten å publisere bilder av ufødte barn.

I mitt innlegg tok jeg opp samtykkekompetanse.  Jeg mener vi voksne skal være forsiktige med å publisere bilder av barn som ikke er store nok, og har kompetanse nok til å avgjøre om det er ok at de bildene blir delt på nett.
Kokkejævel sier at man selvsagt kan diskutere samtykkekompetanse og også samtykkemulighet opp og i mente men sannheten er at foreldrene tar valg, gode eller dårlige, for barna helt fram til de blir myndige og kanskje vel så det.
Selvsagt er jeg enig i at vi alle tar valg for våre barn, og at de noen ganger ikke er så gode.  Det å velge å legge ut bilder av barna kan være en av de dårlige valgene.  Det er mitt standpunkt. Og det er det dette innlegget handler om.  Tenk to ganger før du publiserer. Så hjelper du deg selv til å ta de gode valgene.
Og, Kokkejævel; når ungene er over  myndighetsalderen er de voksne.  Da slutter man å ta valg på vegne av barna.

Kokkejævel fortsetter med å si at noen indoktrinerer barna sine i en religiøs tro helt fra de blir født, og lar dem døpes lenge før de har samtykkekompetanse eller samtykkemulighet.
Greit nok.  Vi foreldre tar mange valg for våre barn. Noen valg vi tar kan være mer inngripende enn å publisere et ultralydbilde, eller et bilde av et gråtende barn, eller et barn som gjør noe utrolig morsomt.
Vi kan godt ta en debatt om religion og “La de små barn komme til meg”.  Men det er en annen debatt.  Nå var det eksponering av barn på nett vi debatterte.

Vi prøver etter beste evne å oppdra barna til ærlige og anstendige mennesker, skriver Kokkejævel videre.  Jeg filosoferer litt over bruken av ordet anstendig.  Har vi, Gamle Gubben Grå og jeg, oppdratt våre barn til anstendige mennesker?  Anstendig er i følge Det Norske Akademias ordbok å oppføre seg sømmelig, i tråd med sin verdighet. Hva som er sømmelig og i tråd med noens verdighet er jo sikkert åpent for diskusjon. Jeg håper jo ikke ungene mine oppfører seg direkte usømmelig, men om de til en hver tid oppfører seg  anstendig og med verdighet…   Vi har oppdratt ungene til å være selvstendige. For oss har nok det vært viktigere enn anstendige. Vi har lært de til å si fra om urettferdighet. Vi har lært de at arbeid er viktig, og at alt slags ærlig arbeid er like fint og bra. Vi har lært de å kjempe for sine rettigheter, tørre å si ifra hvis noe ikke er ok, og til å våge å være seg selv. For oss har det vært viktigere enn at de til enhver enhvert tid har oppført seg i tråd med sin verdighet.

Forskjellige foreldre har forskjellige måter å oppdra barn på. Noen har kadsverdisiplin og noen har helt flat struktur. Jeg skal ikke komme med noe fasitsvar på hvordan man oppdrar barn, for det finnes ikke noen måte som er den eneste rette. Jeg vet og at det er uklokt å kritisere eller ha for sterke meninger om andres barneoppdragelse. Ei venninne som påpekte min måte å oppdra barn på en gang (Det gjalt bordskikk til et barn på 18 måneder) opplevde at bagen hennes ble kastet ut av terrassen i tredje etasje. Selv valgte hun klokelig trappa før jeg fikk tak i henne.

Hva er til barnas beste filosoferer Kokkejævel videre. Og selvsagt er det en definisjonssak. Ofte kan man ikke vite hva som er best for det enkelte barn før mange år senere. Jeg er enig med Kokkejævel at et ultralydbilde som egentlig bare dokumenterer at en baby en gang har ligget i en mors mage ikke bør være så veldig belastende. Men at det kanskje ikke blir en belastning er vel ikke grunn god nok for publisering? Barn og ungdom kan være nådeløse. Noe som ikke er belastende for de fleste kan bli en belastning for enkelte. Det spørs jo hvordan det blir brukt. Ikke av den som publiserer, men i etterkant.

Jeg er og enig med Kokkejævel at en opplysning om at et 18 uker gammelt foster veier 200 gram, i utgangspunktet ikke kan være belastende. Men hvor går grensa for når det blir en belastning å opplyse om andres vekt? For den går et sted lenge før man påpeker at ei tykk gammel kjerring veier 120 kilo.

Kan noen av oss egentlig vite hvordan våre barn eller andre mennesker tenker og føler? Eller hvordan de kommer til å tenke og føle i fremtiden? Jeg mener jeg kjenner mine barn ganske godt, men jeg har heldigvis ikke den innsikten at jeg har full kontroll på hva de føler og tenker.  Selv kommer jeg fra en familie hvor foreldrene mine kanskje ikke alltid var så følelsesstyrt som meg. Eller så følsom som jeg var som ung. Mang en gang fikk jeg beskjed om å “ta meg sammen” ikke grine for alting.  Ikke reagere slik. Hvordan man tenker og føler har mer med personlighet enn med oppdragelse å gjøre. Hvem kan forutse hvordan andre mennesker kommer til å tenke å føle?

Mine innlegg om eksponering av barn på blogg tar utgangspunkt i Kokkejævel sine innlegg, men handler egentlig ikke om Kokkejævel, hans barn eller hans blogg. Det jeg problematiserer er eksponering av barn på blogg og på nett generelt. Jeg har ikke fasitsvaret på hvor grensa går for hva og hvor mye man skal dele. Antakelig finnes det ingen fasit. Jeg ønsker bare at flest mulig skal tenke seg både en og tre ganger om før man publiserer bilder av barna sine.

Til alle dere som vil påpeke at Kokken både har skrevet om fisketur og analsex(?) siden han skrev det innlegget jeg kommenterer så er svaret at da jeg begynte på dette innlegget i dag morges, var dette det siste innlegget han hadde skrevet. Jeg rakk ikke skrive ferdig innlegget mitt før jeg måtte dra på jobb.

(Og så ber jeg en stille bønn om at det snart kommer et nytt innlegg fra Kokkejævel eller at han blir dyttet ned fra bloggtoppen. Jeg har nemlig ikke lyst til å skrive om analsex i morgen. Jeg har da en anstendig blogg!)