120 kilo. En liten brikke i universet, men så stor likevel.
Kanskje litt merkelig start på et blogginnlegg. Jeg mener, fullt navn, og vekt. Litt utleverende. Men jeg utleverer bare meg selv… Likevel føles det utleverende selv for meg.
Hvordan hadde du reagert hvis jeg satte et bilde av Gamle Gubben Grå presenterte han med fullt navn og antall kilo? (De er betraktelig færre enn mine antall kilo.) For ikke å snakke om hvordan Gamle Gubben Grå hadde reagert når han klikket seg inn på bloggen for å finne ut hva kjerringa hadde kokt i hop i dag.
Hvordan hadde du reagert hvis det var Datter, Eldste Sønn eller Yngste Sønn jeg hadde presentert, vist frem på denne måten? Jeg er helt sikker på at ingen av dem ville likt å bli presentert slik. Jeg ville, med rette, fått bråk. Virkelig bråk.
Kokkejævel på bloggtoppen presenterer i sitt siste blogginnlegg barnet han venter i oktober. Fullt navn, ultralydbilde og antall gram. Det er jo så søtt, så fint at han vil dele med leserne sine… Eller er det det? Vil Aksel Johannes, like at førtisjutusen sju hundre og sytti personer har gransket bilde av han der han ligger trygt og beskyttet i mors liv? Vil Aksel Johannes like at når en fremtidig arbeidsgiver googler navnet hans får han opp det aller første bide av han, et bilde tatt et halvt år før han selv blir født? Det samme vil hun jenta som forelsker seg i han første dagen på ungdomsskolen få opp når hun søker etter bilder på av han kjekkasen i 10. klasse. Vil han synes det er kult?
Mulig det er jeg som er gammeldags og teit. Jeg er jo bare på en 42. plass på bloggtopplista med 47.000 færre sidevisninger enn Kokkejævel. Mulig jeg også hadde nådd bloggtoppen hvis jeg hadde publisert bilder, fult navn og vekt på samtlige familiemedlemmer. Men det er og mulig at det hadde blitt mitt siste blogginnlegg – noensinne.
Jeg forstår Kokkejævels glede over et nytt barn som snart kommer. Jeg forstår hans stolthet. Jeg forstår at han har lyst til å vise frem det lille miraklet for alle, for hele verden. Det er et flott innlegg. Det oser av stolthet og glede over det lille barnet som snart skal komme.
Jeg elsker ham allerede og kommer til å gjøre alt som står i min makt for resten av mitt liv for at han skal kunne vokse opp og få et godt liv.
Kokkejævel er ikke alene om å legge ut ultralydbilder og andre bilder av sine barn før de er gamle nok til å ha samtykke-kompetanse. Gamle nok til å kunne ta stilling til om det er ok. Det finnes mange verre eksempler enn Kokkejævel der ute.. Kanskje er ikke et ultralydbilde i uke 18 det verste som kan deles. Men det er Kokkejævel som ligger på bloggtoppen i dag, derfor er det han og hans innlegg jeg kommenterer. Og kanskje kan fokuset mitt på dette i og for seg uskyldige ultralydbilde være med på å skape en debatt om hva det er ok å dele om andre, ikke minst barn, på blogg og ellers på nett.
I avsnitt nummer to forteller Kokkejævel at han egentlig hadde ønsket seg en jente. Følelsen gikk over etter et par sekunder, og han har brukt et helt innlegg på å begrunne hvorfor han ønsket seg en jente Det kommenterte jeg i mitt innlegg Gutt eller jente…. Jeg forstår så utrolig godt at Kokkejæve i utgangspunktet ønsket seg ei jente. Og jeg forstår utrolig godt at den følelsen gikk over få sekunder etter at han fikk greie på at han ventet en sønn.
Men vil en fjorten år gammel gutt som leser en gang i fremtiden at faren egentlig ønsket seg ei jente føle det på samme måten, og forstå hvorfor faren følte det slik han gjorde den gangen for lenge siden?
Leser man min blogg kan man sikkert finne eksempler på at jeg utleverer folk på en måte jeg ikke burde. Tilbakemeldingen jeg fikk og som jeg skrev om i innlegget Dette trodde jeg aldri jeg skulle gjøre…. gikk på at noen følte det belastende å risikere å bli “uthengt” i blogg. Det var ingen i familien min som følte frykt for hva jeg kunne finne på å skrive, men mennesker jeg omgås i hverdagen. Jeg mener at jeg aldri har skrevet om noen på en slik måte at de har grunn til å føle seg uthengt. At noen kanskje kan kjenne igjen situasjonen, forstå bakgrunnen for innlegget når jeg skriver samfnnskritiske innlegg som Det er ikke mini-sjefen sin skyld…. og at mange kan føle at de er “rollemodeller” for personer og situasjoner som blir beskrevet og dermed føle seg uthengt har jeg forståelse for. Og etter tilbakemeldingen jeg fikk, har jeg et enda mer bevisst forhold til det. Jeg håper ingen i min hverdag føler mine skriverier for belastende. Kritikk av toppbloggerinnlegg derimot, ser jeg på som debatt rundt aktuelle temaer de selv har offentliggjort.
Ha en fin Kristihimmelsprett!
Jeg skriver også mest om meg selv, og selv der har jeg begrensninger. Jeg kan være åpen til en viss grad, men kjenner at det er en del temaer jeg holder meg unna, og del ting jeg holder for meg selv. Fordi jeg ikke ønsker de store debattene, fordi jeg har bloggen som et sted jeg kan kose meg, og drive med for det meste fjas og lettlivede skriblerier. Jeg HAR fortalt om noen såre ting også, jeg er ikke 1-dimensjonal, en tegneserie-figur, og det er jo viktig å vise, men jeg har så absolutt mine grenser. Ha en fin himmelsprett 🙂
Jeg er åpen og deler mye. Slik er jeg og i det virkelige liv. Men også jeg har ting jeg ikke deler,
Hei. Enig med deg her. Jeg er imot deling av alle slags bilder av barn på nettet. Jeg har aldri, og kommer heller aldri til å dele bilde av mine barnebarn. Ikke vil jeg det ,og ikke får jeg lov av foreldrene heller. Dette har vi alle vært enige om i vår fra første bilde ble tilgjengelig.
Personlig synes jeg dette er en sunn innstilling. Man vet aldri hvarsom foregår på det store nettet.
Ha en god Kristi Himmelfartsdag
Klem fra Lise
Barna mine er store. Deler jeg bilder av de er det bilder de er fornøyd med, og som har en sammenheng. Gamle Gubben Grå godkjenner om ikke entusiastisk bilder jeg deler av han.
Jeg er grandtante til noen søte små som jeg elsker å ta bilde av.. Men de bildene havner aldri på blogg eller andre steder på nettet.
Man må aldri gi opp kampen for barns rettigheter. De misbrukes daglig på sosiale medier, i stor stil. Det foregår mye barnearbeid hos mange bloggere. Det er en uting.
Fint at du setter fingeren på dette, og fortsett med det!
Ja. Det er mange grelle eksempler der ute
Det som slo meg når jeg leste innlegget var egentlig hvor stort tapet blir om dette barnet ikke vokser opp, kanskje ikke blir født levende engang. Nei man skal ikke spotte skjebnen…
Det er ikke mange ukene siden Kokkejævel gjorde et poeng ut av å skrive at han ikke ville legge ut ultralydbilder av den gryende spiren på nett fordi han syntes det ble for privat, så ikke godt å vite hva som har gjort at han har ombestemt seg. Kanskje han fikk for mye motstand av leserne? Selv har jeg aldri lagt ut hverken ultralydbilder av barna jeg har ventet eller halvnakne magebilder av meg selv fordi jeg syns det tilhører intimsfæren, men vet jeg blir sett på som sær fordi “alle” gjør det nå til dags, og det er noe som mer eller mindre blir forventet. Folk “forlanger” det ofte i kommentarfelt på sosiale medier.
Jeg har også vært forsiktig med å omtale andre på bloggen, og når jeg har gjort det, har jeg gjort det i svært generelle ordelag, slik at det vil være vanskelig for andre å identifisere dem. Det samme gjelder nøyaktige tids- og stedsangivelser. Man vet aldri hvem som kan komme til å legge sammen to og to. Om noen som kjenner til historien min leser bloggen, vil de nok fort skjønne at det er meg selv om jeg skriver anonymt.
Jeg tror han bare var så glad og så stolt…. Han har prøvd å forklare hvorfor i et senere innlegg.
Det var ikke sosiale medier på denne måten da jeg var gravid, heldigvis. Men jeg tror ikke, (håper ikke) at jeg hadde lagt ut ultralydbilder Jeg hadde heller ikke lagt ut bilder av min store mage. Men reagerer ikke på at andre gjør det. De tar jo gipsavstøpninger av magene og henger på veggen. Det er blitt som du sier en slags “forventning”: