Jeg hater det. Jeg virkelig hater det! Å være hjelpetrengende, vise meg svak, være den som trenger hjelp og bistand. Har startet dagen med et møte med NAV-veileder og fastlegen. Sitte der og være den folk skal hjelpe. Den som ikke klarer seg selv. Innrømme, ikke bare for meg selv, men og for andre at man ikke klarer de utfordringer livet gir. Jeg har egentlig  hatt problemer nok med å godta at det livet jeg elsket var forbi. At jeg skal vise meg svak foran andre, selv lege og NAV, ligger langt inne.
Jeg vil være den som hjelper ikke den som hjelpes.

Jeg merker at jeg har problemer med å sette ord på alle vondtene og hvordan jeg blir sliten når jeg er for mye i aktivitet. Livredd som jeg er for å fremstå som ei som sutrer.  Jeg har ikke mye til overs for sutrere.
Jeg er også redd for ikke å bli trodd. At lege og NAV skal se på meg som ei som er lat.  At jeg gjør meg sykere enn det jeg er for å slippe å arbeide, for å kunne NAVE meg gjennom livet. Leve herrens glade dager på skattebetalernes regning. Er det ikke slik Brenna og co. ser på oss som har havnet utenfor arbeidslivet?

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Møtet er over. Det gikk selvsagt greit. De er proffe aktører, både NAV og legen.
Jeg har følelsen av at vi er på lag. At vi har samme virkelighetsoppfatning av denne kjerringas begrensninger og muligheter. Det er bra at de og ser at det og finnes muligheter. At jeg fremdeles har litt å bidra med, at jeg ikke helt er gått ut på dato og i grunn bare kan ringe kistesnekkeren.

Virker og som om jeg ikke trenger måneder og år med utprøvinger og utredninger legen egentlig ikke mener har noe for seg. At veien mot delvis ufør kan gå raskere enn jeg har trodd. At jeg kan bli ferdig avklart relativt raskt. Det føles godt. Godt å slippe et endeløst løp i uvisshet.

Jeg har gjort unna dagens handel. Nå kan jeg senke skuldrene og slappe av. Spise brunsj og kose meg med en god kopp te.  Kanskje blir det en strekk på sofaen. Sov litt dårlig i natt.