“Gode” råd…..

Det var en nedtur å våkne i dag å finne ut at jeg har ramle helt ned på en 22. plass.  Så her må det tas grep.  Vel, det får jeg tenke på ut over dagen.  Først er det Kokkejævels innlegg helt der oppe på bloggtoppen som skal dissekeres. Egentlig har jeg lyst til å finne frem kanonene.

Innlegget om fredagstacoen med familien  rundt bordetog noen på facetime er hyggelig.  Reflekterte litt over at fredagstaco på facetime  Hadde hørtes merkelig ut for ett år siden, men nå er det helt vanlig omgangsform.  Det er mye som har endret seg i løpet av 2020.

Men så til det som gir meg lyst til å finne frem kanonene.
Kokkejævel skriver i sitt innlegg om et tidligere innlegg hvor han deler bilde av barnesengen og skriver at den står klar til den lille sønnen kommer hjem.  Jeg har lest innlegget, Sett på bildet.  Tenkt at de har samme type sprinkelseng som vi hadde til ungene våre, at slike babynest var det ikke da vi hadde småbarn og at de ser virkelig søte ut.  (Noe å tenke på hvis jeg en gang i fremtiden skulle bli bestemor)
Jeg tenkte på den fantastiske følelsen det er å komme hjem med det nye familiemedlemmet og legge det godt og trygt til rette i sengen sin. Den følelsen av at familien er komplett.  Flytte litt på bamser, bre teppe forsiktig rundt babyen.  Føle på lykken. Jeg tenkte overhode ikke på krybbedød.

De som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg i likhet med Kokkejævel har mistet to små barn.  Anders døde i magen min, uventet fosterdød. Tiril døde i krybbedød fire uker gammel.
Det å få barn etter å ha mistet barn vet jeg noe om.  Og det siste Kokkejævel og kjærest trenger er “gode” råd for hvordan de skal unngå at tragedien skal ramme dem nok en gang.

Etter at vi hadde mistet Tiril i krybbedød, plutselig uventet spedbarnsdød,  hadde jeg verdens dårligste samvittighet.  Hva hadde jeg gjort for noe galt?  Kunne jeg ha gjort noe annerledes?
Fremdeles i dag, nesten 27 år senere kan jeg ramse opp de tingene jeg bebreider meg selv for.
Jeg skulle ha vekket den lille jenta som sov så godt og ammet henne før jeg gikk og la meg.
Jeg skulle ikke ha lagt over det ekstra teppet denne kalde januarkvelden.
Jeg skulle selvsagt hatt senga på soverommet vårt og ikke på eget rom
Jeg skulle ikke hatt med Tiril da jeg kjørte Datteren på turning (selv om det var eneste mulighet til å få Datteren på turning, da Gamle Gubben Grå var på jobb)
Jeg skulle ikke latt hun få tre snøfnugg på nesa da jeg låste opp bilen utenfor turninga.
Jeg skulle ikke tatt på henne den pysjamasen hvor det sto “Sov Godt”

Jeg vet at det er ganske vanlig å ha ting man bebreider seg selv etter at tragedien har rammet.  Jeg regner med at Kokkejævel og Kjærest også har sine lister.  De trenger ikke hjelp til å lage lista lengre.

Så ok, så er det babynest og kosedyr i senga.  Men det er ingen baby der, ennå. Alle vi som har eller har hatt en baby vet at når babyen blir lagt ned i den senga så vil man rette på noe, fjerne en bamse eller tre, passe på at barnet ligger på siden, bre over et teppe eller en lett dyne, stryke barnet forsiktig og sjekke nok en gang at alt er bra.  Kanskje bli stående der noen minutter og studere mirakelet som sover trygt og godt hjemme i sin egen seng for første gang.

Så hva er hensikten med å sende skremselspropaganda i meldinger og kommentarer.?  Hva ønsker du å oppnå med det? Gjøre angsten større?
Du vet jo at de du retter kommentarer og meldinger til har førstehånds erfaring med krybbedød, tror du ikke de har lest seg opp på risikofaktorer?  Tror du ikke de har vært inne og lest på siden til Landsforeningen for uventet spedbarnsdød, ikke bare en men kanskje hundre ganger?

Etter at vi mistet Tiril januar 1994 leste jeg alt jeg kom over om temaet.  Jeg meldte meg inn i Landsforeningen  til Krybbedød, jeg gikk i sorg gruppe i regi av foreningen “Vi som har et barn for lite”   Jeg ble ganske god på risikofaktorer og hvordan jeg skulle unngå at tragedien skjedde igjen.

Etter at vi mistet Tiril sendte Svigermor meg utklipp av en hver artikkel om temaet som hun kom over.  Hver gang vi var innom dem, eller hver gang hun var hos oss dukket nye artikler opp. Hun sa ikke så mye hver gang. Bare stappet artiklene diskret opp i poser med leker Datteren hadde hatt med til Bestemor, bønner fra hagen, i poser med bursdagsgaver… På de merkeligste steder, overalt dukket det opp artikler om krybbedød og risikoer for fosterskader. Var det lenge til vi så hverandre, eller en mengde avisartikler fylte hun opp store konvolutter med artikler og sendte meg i posten. Jeg skal ærlig innrømme at det var en belastning for meg med alle disse artiklene hele tiden, selv om jeg antar at hun mente det positivt

Det var en belastning og hele tiden bli minnet på tragedien. Hvis jeg hadde en fin dag, feiret bursdag eller planla bryllup så kunne en slik artikkel, ja bare den tabloide overskriften være nok til å bringe meg tilbake til sorgens mørke hull.

Kjærest og Kokkejævel er i den vanskelige perioden nå. De skal forsøke og  leve et så normalt liv som mulig uten å la frykten styre livet i for stor grad. De trenger hjelp og støtte for å klare det, ikke kommentarer og meldinger som bidrar til å forsterke frykten, nøre opp under redselen.

De har valgt å ha alarm på gutten. Vi valgte å ikke ha. Enhver får gjøre det en føler for. Det som føles rett for dem. Det finnes gode argumenter for begge beslutninger, og ikke en gal eller riktig løsning.  Men det at de har valgt alarm sier meg at de er utrolig redd for at tragedien skal ramme dem på nytt. Kokkejævel har og vært ganske tydelig på redselen han føler på, så var det virkelig nødvendig å sende den kommentaren?

Det har som sagt snart gått 27 år siden vi mistet Tiril.  Jeg har fått to levende fødte barn etterpå dom nå er blitt voksne I slekta og vennekretsen har det blitt født en mengde barn som vokser opp.  Fremdeles får jeg vondt når jeg ser pysjamaser med påtrykt “Sov godt”, “Drøm søtt” eller lignende. En av guttene fikk en slik pysj da han var baby. Giveren kunne jo ikke vite… Den ble aldri brukt. Jeg kunne heller ikke ha den i komodeskuffen sammen med det andre babytøyet. Så den søte, nye pysjamasen ble kastet rett i søpla så fort giveren hadde forlatt huset.  Fretex, sier du? Umulig. Jeg kunne ikke en gang tåle tanken på at et ukjent barn skulle bli lagt til å sove i den pysjen.

Så la oss glede oss med Kokkejævel over det nye barnet. La oss ikke forsterke frykten eller nøre opp under redselen. La oss holde kommentarene våre når det gjelder temaet krybbedød for oss selv. Avtale?

 

 

26 kommentarer
    1. Vi hadde apnoe-alarm på nr 2 etter nr 1 døde….og opplæring fra sykehus i gjenopplivning dersom..
      (Som du ser, her har vi også noe “felles”…disse døde barna våre)
      🙄
      Jeg har ikke lest hva folk skriver på bloggen hans..jeg sier bare her til dem som sprer redsel og gru: Hold kjeft og la foreldrene styre med sitt, for de får den hjelp de vil ha fra fagfolk! ❤️

    2. For et flott innlegg. Her er vi helt enige.

      Vi må alle velge vår egen vei for å komme videre etter tapet av en liten, det er like mange stier ut fra hovedveien som det englebarn. En liten som bare brått blir borte, så uventet og så uforståelig.
      Dessverre er alltid noen som må legge stein til byrden, som kan bedre, vet bedre.
      Det er ikke nok med at man bebreider seg selv, hva om jeg ikke hadde….. hva om jeg i stedet hadde…., tanker som virrer i alle retninger, selv om man, innerst inne, etter god hjelp, vet (med den alltid tilstedeværende tvilen), at man ikke kunne gjort noe som helst.
      Oraklene må belære; …denne gangen må du huske…denne gangen må du ikke… som om de virkelig tror at man ikke vet, men aller mest, tror de virkelig at det var min skyld? At jeg tok livet av min egen baby? Så er tankekjøret igjen der. Var det min skyld?
      Klapp for helv…igjen kjeften din. Du vet ingen ting som ikke jeg også vet. Dette gjør kun vondt verre. Mest sannsynlig så vet jeg mer enn deg.

      Å miste et barn endrer livet ditt for alltid. Du bærer det alltid med deg, sorgen går aldri over, den blekner litt, ikke er så sterk lenge. Men jeg er endret, bærer for alltid med meg en frykt.

      Så kommer barnebarna og alt kommer tilbake. Heldigvis har mine vært fantastiske, jeg har vært med på kontroller, jeg har vært med på ultralyd. Men jeg har prøvd, så langt det har vært mulig, å ikke vise min frykt og redsel, selv om de vet om den. Jeg har fått være til stede, stelle, trille og kose. Men ikke ta over og formane, de må få gå opp sin vei.

      Derfor likte jeg dette blogginnlegget ditt veldig godt.

      1. Det er nettopp det jeg vil stoppe. At folk legger stein til byrden. Alle vi rom har vært der vet at den byrden er tung nok.
        Oraklene har oftest ikke vært der selv. De bare vet alt. Og ja, noen ganger følte jeg det som om de trodde jeg hadde tatt livet av babyen min. Og som du sier, da kunne de tankene spinne rundt i hodet mitt i dagevis.
        Jeg har ennå ikke fått barnebarn. Men har tenkt på at tankene og redselen vil vende tilbake. Jeg tror jeg har et bevisst forhold til ikke å spre min redsel. Det vil aldri bli linka til artikler fra meg. Jeg vil heller aldri kjøpe pysjamaser med Sov Godt.
        Fint å lese at du likte innlegget

        1. Hei igjen
          Hvis jeg kan få gi et råd om, og når, det kommer barnebarn, spør om du får være med på kontroll. Regner med at barna dine vet om sine søsken. Det er bare vakkert. Og litt sårt. Ta med to pakker Kleenex.

          1. Jeg har idet minste tenkt å snike meg med på en slik 3D ultralyd. En jeg gikk på skole med driver et slikt firma, og det er jo en fin gave å gi de vordende foreldre. Da får jeg sikkert være med. I det minste med Datteren.(Med sønner er det vel litt opp tilden fremtidige svigerdatteren og…)

    3. Noe av det råeste du har skrevet.. ikke rått som i kult og stilig, men rått som i sterkt, brutalt, trist og ærlig.. Jeg har ikke barn selv, og vet ikke om jeg vil ha.. men fy søren dom hjertet mitt brister når jeg hører slike historier. Takk for at du deler.

      Noe helt annet.. har du gått tilbake til dit opprinnelige konsept, kommentere den på toppen, selv om det er kokken? Sluttet du ikke med å kommentere han en periode? Jeg heier jo veldig på deg og ditt originale konsept =)

    4. Bra skrevet ja, som vanlig👍Meeen kokken legger jo litt opp til det selv da..Og så kaster seg på første negative kommentar for neste innlegg..🙈(blir vel høgd hue av nå🙈) Nå er jo dette triste saker denne gangen. Alle ønsker de såklart bare godt i tiden som kommer❤️Og bedrevitere vil det alltid være, og de som kommer med slike kommentarer🙄Er jo bare så teit at jeg har ikke ord🙄ingen vits å vie opperksomhet, «dont deal with stupid» tenker jeg.

      1. Jeg er enig i at det “fornuftige” er å overse slike kommentarer. Men noen ganger gjør dumme kommentarer så vondt at følelsene ikke klarer å overse de, selv om hjernen vil.
        Skal ta et eksempel. Anders, sønnen min som døde før han ble født ble begravet i oktober. I bisettelsen hadde vi bestilt ekstra musikk, dvs at organisten spiller mens folk kommer inn i kapellet. Jeg synes det å sitte i et kapell og høre folk komme å sette seg bak meg uten andre lyder enn små kremt, og lavt snakk ikke er så kjekt på en slik dag. Bedre å lytte til orgelmusikk. Men dette måtte vi betale ekstra for rett til organisten, ikke via den store regninga fra begravelsesbyrået som samlet de andre utgiftene. (Vet ikke hvorfor)
        Denne organisten sendte den fakturaen slik at den kom til oss i posten Lille Julaften.
        Jeg åpnet fakturaen, og var plutselig tilbake midt i sorgen – og det la sin demper på starten av julefeiringa vår, når jeg plutselig ble tankefull og tårene kom utover dagen.
        Dumt, ja. Men følelser er noen ganger dumme. De lar seg ikke stoppe av fornuft,

    5. Min dypeste medfølelse over tapet av umistelige…
      Temaet er fryktelig sårbart og utfordrende. Det er lett å trå feil. Piggene er ute, og noen leter etter noe å angripe, noe å slå tilbake med. Eller det å tolke i verste mening. Man må ta i betraktning at folk kan ha ulik tilnærming og erfaring som slår i alle retninger, og at der ikke er kun en fasit. De aller, aller fleste elsker sine barn, og vil dem vel.
      Kokken du ofte omtaler roper virkelig høyt, om nesten alt. Han skriver uten sørlig filter, og må følgelig påregne reaksjoner. Jeg tipper at mange biter mye i seg fremfor å våge å gi respons den veien, dette fordi det gjerne glefses i retur derfra om ikke hår strykes med. Men, antar at provokasjon er mye av bloggens drivkraft. Jeg forstår sorg, jeg vet mye om sorg. Jeg håper av hele mitt hjerte at det går bra med den lille og familien. Men, trengs det å «skrikes så utrolig høyt» hele tiden! Det bikker liksom over.

      1. Jeg er helt enig med deg i at Kokken skriker høyt og mye.
        Jeg er enig med deg i at det fort glefses tilbake, og at han ikke er god på å ta kritikk.
        Jeg har bare sagt at akkurat dette med krybbedød etc. kan være et tema vi ikke kommer med kommentarer om. Da tenker jeg også på andre som blir berørt av våre skriverier, som Kjærest osv

    6. Et veldig fint innlegg! Selv om du og han på toppen ikke akkurat er så glad i hverandre…, så har dere disse vonde hendelsene i livene deres felles, og bare den som opplever slikt greier forstå alle vanskelige valg om hva som er riktig å gjøre…
      Jeg hadde lyst å si til han at han bare skulle dra hjem, alt kommer å bli bra…, men jeg kan ikke sette meg inn i den situasjonen de er i, så det blir feil.
      Ja, la oss glede oss med kokken og kjæresten over det nye barnet.

      1. Jeg synes i grunn Kokken er en fin fyr. Litt høy på seg selv, og jeg ville ikke likt å ha han “på maten” som vi sier her, men et friskt pust som måtåle at noen tar litt igjen med han når det trengs

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg