Gutt eller jente….

Så raste jeg ned til en 49. plass igjen.  Holder meg over midten med et nødskrik. 606 sidevisninger siste døgn er jo ikke verst, men skal jeg til topps må jeg levere bedre enn et dikt. Det er tydelig.

Kokkejævel er på toppen igjen i dag.  Og det kommer han nok til å være i morgen og.  For overskriften på innlegget han la ut i dag morges rett før klokka 6 var “Gutt eller jente”.  Og når vi lesere vet at han og Kjærest venter barn blir det noksidevisninger av en slik overskrift, forståelig nok.

I dag skal Kjærest på den ordinære ultralyden som jeg mener er rundt uke 18, og da kan de få greie på om det er en liten gutt eller en liten jente som vokser der inne i magen. Jeg tror ikke jeg visste kjønnet på noen av ungene før fødselen. Men så var jo jeg gravid i forrige århundre.

Kokkejævel håper det er ei jente.  De mistet en gutt i krybbedød i fjor, og er redd for at hvis det kommer en ny gutt så blir det liksom en erstatning for han som ikke er lenger. Jeg forstår tankegangen.  Jeg vet vi tenkte litt slik da vi ventet vårt tredje barn etter at Tiril hadde dødd i krybbedød. Og det kom en liten gutt, så vi var heldige på det viset. Vi hadde også snakket om i de få ukene Tiril levde, at vi skulle ha flere barn. Ikke sånn med en gang, men sånn litt etter hvert.  Både Gamle Gubben Grå og jeg kommer fra tre-barns familier og var enige om at vi skulle ha minst tre.  Når Tiril døde, og vi ventet neste barn var det godt å tenke på at vi hadde bestemt oss i forkant for å få nummer tre. Det var ingen erstatning, det var neste mann i søskenflokken.

Da vi mistet Anders i dødfødsel var det noen som mente at vi ikke kunne la det ende slik, at vi måtte få et barn til.  Men Anders var en overraskende atpåklatt, og det fristet aldri å gå på et sjette svangerskap.  Det ville helt klart føles som en erstatning for han som aldri fikk møte livet.

Jeg forstår altså tankegangen til Kokkejævel utrolig godt, så er alle barn unike.  Så det kan jo hende at den krabaten som nå romsterer i Kjærest sin mage har en helt annen personlighet, lynne og utseende enn han som var her først.  Så Kokkejævel, og Kjærest; Det blir fint selv om det er en gutt.  Ingen kan erstatte han som var her en kort stund.

Jeg vet at det er en tøff tid dere går i gjennom.  Jeg vet noe om tankene og frykten som ligger der innerst inne, som en klo.  “Lynet slår ikke ned to ganger” er det noe som heter, men Kokkejævel vet akkurat som meg at noen ganger blir man rammet to ganger. Statistikk og sannsynlighetsberegning har ikke alltid noe med livet selv å gjøre.

Gutt eller jente, det betyr noe, men ikke alt.  Det viktigste er jo at barnet er friskt og raskt.  I dag skal dere bli litt bedre kjent med barnet deres.  Gled dere, og ha en fin dag.

7 kommentarer
    1. Åhh….dette kjente jeg virkelig i magen når jeg leste. Det å miste et barn, det er noe jeg ikke klarer å forestille meg at jeg hadde overlevd. Men jeg hadde sikkert det. Det bare høres så brutalt ut. Jeg sitter her nå med tårer i øynene og klump i halsen.
      Jeg har virkelig slitt for mine to, altså i forkant. For det var ikke gjort på et blunk å bli gravid. Det måtte planlegges nøye, med medisinsk hjelp. Og når vi ville ha nr. 3, så måtte vi ta et valg, for nr. 3 ville bli prematur fikk vi vite. Vi bestemte at vi allerede hadde to nydelige barn, så da skulle de få all oppmerksomheten vår. Så i stedet for nr. 3, ble livmoren fjernet. Og det var nok sikkert en mening med det også.
      Så jeg føler dypt med alle som mister barn, enten det dør i mors liv eller ved fødsel, eller etterpå. Likeså føler jeg veldig med dem som må ha hjelp til å få barn, gjerne med utallige forsøk før det kanskje endelig slår til. Eller kanskje det ikke går.
      Det å “takke nei” til barn nr. 3 var også en sorg, om enn ikke like direkte. Men det var uansett vårt eget valg, tross alt.

    2. Å bli gravid har aldri vært problemet for oss. Men jeg føler med alle som sliter med det. Alle berg-og-dalbanene med håp og sorg.
      Vi hadde jo alt Datter da Tiril døde, så vi måtte bare ta oss sammen og leve videre. En kollega av meg som mistet datteren sin i en bilulykke spurte meg like etter ulykken “hvordan kommer man over å miste et barn?”. Jeg tenkte over spørsmålet en kort stund før jeg svarte. Det var da et par år siden Tiril var gått bort. Jeg svarte at man kommer aldri over det, man kommer gjennom dett. For det er ikke noe man kommer over, noe man kan legge bak seg. Det er noe man bare må igjennom. Som en tett, mørk nesten ugjennomtrengelig skog. Noen ganger kommer man til en lysning. Livet føles litt lettere. Man tenker at nå, nå er det slutt på skogen, nå er man tilbake til livet, til lyset. Men så tetner skogen seg til igjen. Sorgen er der fremdeles. Og den vil du alltid bære med deg.
      Jeg hadde aldri trodd jeg var sterk nok til å gå gjennom dette to ganger, men det var jeg. Ikke fordi jeg er så himla tøff, men fordi det ikke er noe alternativ.

    3. Jeg føler veldig med både deg og kokkejævelen. Å miste barn er en stor sorg som det nok tar lang tid å lære å leve med. Go klem til dere begge

    4. Sorg går ikke over.
      Den tar bare en annen form.
      En sorg ligner på havet.
      Til å begynne med er bølgene
      veldig krappe.
      Så kommer dønningene,
      men det blir aldri mer
      havblikk.

      (Iben Sandemose)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg