Før vi skal begynne å snakke om ødeleggelser tenkte jeg at jeg skulle forklare en ting litt grundig. Noen av mine lesere må tydeligvis ha ting inn med teskje. Det jeg skal forklare er forskjellen på det å bli inspirert av et innlegg og det å kommentere et innlegg.
I innlegget Det Herrens år 2009. skrev jeg, og jeg siterer; (altså selvsitat) i det siste har jeg forsiktig latt meg inspirere av den bloggeren som til en hver tid ligger foran meg på lista. Å la seg inspirere av betyr ikke det samme som å kommentere. Jeg trodde den forskjellen var klar for de fleste, i det minste de som jevnlig siterer Norsk akademisk ordbok.
Så når jeg i dag lar meg inspirere av et blogginnlegg om en ødelagt støvsuger så skriver jeg ikke om den støvsugeren eller Monica som var så uheldig å ødelegge den. (Slikt kan skje den beste.) Jeg tenkte mer å dvele ved ting jeg kan ha kommet i skade å ødelegge opp gjennom livet.

De fleste av oss har vel knust en asjett, kaffekopp eller et glass. Det har jeg og, opp til flere. Det er slikt som skjer, og jeg skal ikke ramse opp alt dekketøy som har gått i knas. En ting vil jeg dog nevne. Et lite porselsensesel til å ha tannpirkere i.  Og ja, jeg må noe tilbake i tid. Til barndommen på 1970-tallet.
I barndomshjemet hadde vi en døråpning mellom to stuer. Perfekt som fotballmål mente vi barna. Mamma var ikke like begeistret for innendørs fotballkamper.
En dag hvor vi søstrene og en nabogutt hadde drevet med litt innendørs straffespark konkurranse og fått tilsnakk av Mamma. Slutt med det der!!! Ikke minst fordi det sto en skjenk med masse glass-ting rett ved det “fotballmålet”. De glass-ting man setter til pynt oppe på en lav spisestueskjenk er gjerne litt fine ting. Som krystallboller og fine fat. I dette tilfelle også et esel med tannpirkere som muligens var der like mye av praktiske årsaker.
Som de lydige barn vi (nesten) alltid var sluttet vi med fotballsparkinga inne. I det minste helt til Mamma dro en snartur på butikken.
Da Mamma kom hjem sto tre barn og forsøkte å lime sammen det før omtalte eselet….

Neste eksempel var i ungdomsårene. Jeg husker ikke bakgrunnen, men jeg husker at jeg var sint på enten foreldre eller søsken. På vei inn i huset vårt smelte jeg døra mellom entreen og gangen hardt igjen etter meg. Du vet, sånn du tar døra og slenger hardt igjen bak deg. Og bråstoppet da jeg hørte lyden av singlede glass. Hele glasset i døra lå i biter på entre og gang-gulv. Jeg var alene inne, men dette var ikke noe en bare kunne “feie under teppet”.
Så da måtte en med bøyd nakke forklare foreldre hvordan den ruta ble knust og ta den kjeften som kom.
Jeg burde sikkert ha lært noe av den hendelsen, men jeg har ikke sluttet å slamre med dører av den grunn. (Kanskje med unntak av de med glass.)

Så har vi biler. Enkelte hevder at jeg ser på biler som forbruksvare. Det er ikke sant! Har man hatt førerkort i snart 40 år og hatt rimelig mange kilometer bak rattet så er det vel ikke å forvente at man kjører rundt med den samme bilen som man hadde i 1985?
Bobla endte sine dager etter å ha landet på taket i ei grøft i Hurdal. Esccorten i ei grøft på Soknedalsskauen. Den landet ikke på taket, men med hjula ned. I det minste tre av dem. Det fjerde lå liksom halvveis under bilen.
Seaten tålte ikke helt møtet med et rådyr og så var det vel et motorhavari på den gamle Mitsubishien. Den første av de. Den andre traff og på et hjortedyr, men da var det ikke jeg som satt bak rattet.

Elektriske ting har jeg og muligens ødelagt noen av. Jeg vet noen blendere det har begynt å ryke av. De billigste modellene er dårlig egnet til å male hasselnøtter.
Jeg kommer ikke på noen flere eksempler, men er redd for at hvis jeg spør Gamle Gubben Grå kommer han med eksempler mange ting som bare har sluttet å virke og hvor han mener jeg har skylda. Jeg gidder ikke det. Hvorfor minne han på noe han muligens kan ha glemt.
Nå er jeg mer nysgjerrig på å høre hva du har ødelagt.