Det er Kokkejævel der oppe på bloggtoppen som stiller dette spørsmålet.  Han husker ikke hva vi snakket om.
Jeg har fortsatt vandringen oppover og er nå på en 41. plass.  Jeg har bedre hukommelse.  Jeg husker utrolig godt hva vi snakket om for fjorten dager siden.

For fjorten dager siden i dag var jeg i Oslo.   Styremøte i Rødt Viken. Vi planla årsmøte til Rødt Viken.  Det årsmøtet skulle vært i dag.  Det er selvsagt utsatt på ubestemt tid.
Etterpå dro jeg til Søsteren. Hun fylte 50 og hadde åpent hus for storfamilien. Vi var samlet totalt 20menneske i løpet av kvelden.  Risiko-sport i disse dager, men det var tillatt da.  Det var 7.mars og hele 5 dager før den 12., dagen da alt ble forandret.  Det var en hyggelig kveld.  Vi snakket om barnedåpen til slektas nyeste medlem.  Planla gaver o snakket om praktiske ting som skal ordnes. Barnedåpen var planlagt til i morgen. Den er utsatt.
Vi snakket om slektas årlige påskeskirenn på familiehytta. Om hvem som vant vandrehøna i fjor,.
Vi snakket  om 50 års festen som skal være i juni med mange, mange gjester.
Vi snakket om Niese som da var på reise rundt i verden med folkehøgskolen.  Nå er hun i karantene.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dette var noe av det vi snakket om for fjorten dager siden.  Det virker lenge siden, nesten uvirkelig.

Kokkejævel er opptatt av de mange som har mistet jobben eller har blitt permittert de siste 9 dagene.  Ja for det er ikke mer enn 9 dager siden livet og samfunnet ble snudd på hodet.
Jeg håper de som har tatt beslutningen om å lukke ned store deler av samfunnet har vurdert nøye hvilke konsekvenser dette vil ha for samfunnsøkonomien og for økonomien for bedrifter og enkeltpersoner på kort og lang sikt. At de har hatt med denne faktoren i sine ROS analyser, og at de har en plan for hvilke stimuleringstiltak de skal iverksette når alt dette en gang er over.  Jeg håper at de som har bestemt dette vet hvor lenge samfunnet tåler en slik stenging før alt bryter sammen.  Jeg håper det, men jeg føler mag langt fra sikker.  Det er slike ting jeg ligger og tenker på når jeg våkner klokka 04.00 og ikke får sove mer den natten.

Syv mennesker i Norge er døde.  Det kommer til å bli flere. Mange, mange flere.  Jeg er overbevist om at antall døde vil bli både 10 og 100 ganger så høyt.  Hvis jeg skal komme med et anslag på hvor mange jeg tror kommer til å dø av dette viruset her i landetvil jeg tippe på et sted mellom 1.000 og 2.000. Antakelig nærmere 2.000.
Det kan høres ut som et uvirkelig stort antall mennesker.  Det er noe høyere enn den vanlige sesonginfluensaen, men også den krever hvert over rundt 1.000 liv.
Vi i helsesektoren har brukt disse 9 dagene godt.  Vi har forberedt oss på det vi vet skal komme.  Ikke alt er på plass, Men planene er klare. Vi kommer til å arbeide hardt og mye.   Vi har planer for hvordan vi skal ta oss best mulig av flest mulig.  Vi har planer for hvordan vi skal forsøke å forhindre at for mange av oss blir smittet.  Jeg er sikker på at vi skal klare utfordringene som ligger foran oss.   Jeg vet det kommer til å bli en helt spesiell periode, men Kokkejævel og alle dere andre.  Jeg er ikke engstelig for at vi i helsesektoren ikke skal klare oppgavene – selv om det blir tøffe tak.  Det er ikke det som holder meg våken om nettene.

Folk er flinke. De holder avstand.  Holder opp plakater for å gi klem til Bestemor på andre siden av glassruten, spiter hendene og holder seg mest mulig innen for sine egne fire vegger.  Men hvor lenge kan vi leve slik i  pålagt isolasjon? Hvilken innvirkning vil det ha på de mest psykisk sårbare av oss?  Hva vil det gjøre med oss alle på sikt?  Slike tanker kverner rundt i hodet mitt når jeg våkner klokka 04.00 og ikke får sove.
Det er mange ensomme mennesker der ute som blir enda mer ensomme i disse dager.
Et samfunn hvor alle frykter alt og alle er ikke sunt.
Har de besluttende myndigheter tatt dette med i sine ROS-analyser, sine beregninger?  Forstår de at dette kan føre til et kaldere og mer egoistisk samfunn?

Kokkejævel håper at samfunnet åpner igjen på torsdag. At 2 uker var nok.  Jeg skulle ønske han hadde rett, men jeg tror det ikke.  Mitt tipp er at denne unntakstilstanden varer til 20. april. At det også etter det vil være visse restriksjoner, ikke samle folk til store konserter eller forsamlinger på over 500,, karantenetid eller utenlandsreiser, osv.
Jeg tror at vi i helsesektoren fremdeles har forbud mot å reise ut av landet.  At vi i helsesektoren antakelig får inndratt sommerferien  At for oss kommer denne annerledes-perioden til å vare ut året og et stykke inn i 2021. Men at resten av samfunnet kan få lov til å leve livene sine nesten som vanlig.
Jeg tror en stenging av samfunnet utover 20.april vil få store konsekvenser på samfunnet så vel som på enkeltmennesker.  Slike ting tenker jeg på når jeg ikke får sove på nettene.

Covi-viruset rammer oss alle. Enten vi er smittet eller ikke så har det påvirkning på livene våre.
De syke skal vi i helsevesenet ta oss av, men hvem skal ta seg av alle de som ikke blir smittet ikke blir syke men som likevel får livene sine endret, påvirket på en negativ måte på grunn av dette viruset? De som får mer anstrengt økonomi, de som får mer angst, de som isolerer seg enda mer, de som trenger en klem…
Hva gjør det med samfunnet vårt at demokratiske prosesser stopper opp at lover endres, at vi lager grenser og skillelinjer?

Jeg skal prøve å komme tilbake med et innlegg om en stund om alt det positive som kommer ut av denne dugnaden.  Men for tiden er det bekymringene og utfordringene som opptar tankene mine.
Til dere som nå full av omsorg skal til å kommentere at jeg bør ringe noen, en psykolog eller noe sånt om bekymringene mine kan jeg raskt berolige dere.  Jeg er ikke bekymret på den måten.  Hvis jeg skal ta en telefon vil den nok heller gå til Erna.  For jeg ønsker jo å bidra til at de riktige beslutningene blir tatt!  Jeg vil være med å løse utfordringene!  Jeg er engasjert og reflekterende. Jeg snakker på innpust og utpust her hjemme og til andre som ikke har vett på å holde minst en meters avstand.