Vibedille skiver i dette innlegget  om at det er kjedelig å være syk når nyhetens interesse har avtatt.  Og at for mange er det vanskelig å forstå at kronisk betyr for bestandig. At man ikke blir frisk bare man tar seg sammen.

Jeg har i manges øyne alltid vært syk, hatt helseutfordringer hele livet. Lista er lang. Hjertefeil, plattfot, sjeløyd, en genetisk øyelidelse fikk jeg utdelt allerede ved fødselen.  Med årene har jeg kunnet plusse på med to litt skadete albuer, ødelagt kne, ankel, vond rygg, benskjørhet, og diabetes. Jeg tror jeg har fått med det meste nå…..

Hvis jeg skulle sitte og vente på at jeg ble “frisk” før jeg kunne starte livet, ja da hadde jeg gått glipp av hele livet. For jeg kommer aldri til å bli “frisk”.

I egne øyne er jeg ikke syk. Det er ikke skadene eller sykdommene som er meg. Jeg er ikke diabetes, jeg har diabetes. Jeg er ikke et maltraktert skjelett selv om jeg ha en god del plage og vondter i skjelettet.  Ok, så er jeg beinskjør, men det sier i grunn lite om meg som person.  Det er ikke skjelettet man tenker på nå man sier at det  det indre som teller.

Like lite fruktbart som det er å tenke “når jeg blir frisk…”, er det å ha holdningen “Hvis jeg hadde vært frisk da skulle jeg…” Man må spille med de kortene man fikk utdelt her i livet.  Man må gjøre det beste ut av det livet man har fått.  Labbe av gårde på livsveien og se hva som skjer.

Jeg er ikke syk.  Ok, så har jeg noen skader og skavanker, men det er bare å bite tennene sammen og gå på.  Det har jeg blitt innprenta fra jeg var liten. Så det gjorde jeg. Mens plagene og vondtene ble flere og flere bet jeg tennene sammen og sto på så godt jeg kunne.  Det gikk sånn rimelig bra en femti års tid.

Treningsleiren, yrkesrettet rehabilitering på Hernes institutt var en vekker.  Syv ukers  treningshelvete langt inne i granskogen, langt unna livet mitt og langt utenfor komfortsonen.  Syv uker egotripp hvor jeg bare skulle fokusere på meg selv.
Rapporten derfra var en vekker, selv om jeg synes den oppsummerer bra.
Den forteller om en person som møter til alle øktene, deltar på alt etter beste evne og gjør så godt hun kan.
Den forteller om en person som er positiv, selv om hun er langt utenfor komfortsonen gang på gang.
Den forteller om en person som er så sliten at hun må bruke all den ledige tiden på restitusjon.

Særlig det med restitusjon. Jeg som egentlig er et relativt sosialt vesen satt ikke i stua i leiligheten og så på TV og småsnakket med de andre. Jeg var ikke på snekkerverkstedet og jobbet på fuglehuset som mange andre.  Jeg var på rommet mitt og slappet av, hvilte, sov og leste. Hentet meg inn igjen for å klare treningsøktene neste dag.

Jeg er ikke syk. Jeg kan klare mye. Men jeg må sette av tid til restitusjon, til å hente krefter.  Det er vanskelig.
For det er jo bare late folk som ligger på sofaen på formiddagen hvis de ikke er syke, altså har influensa, beinbrudd eller spy-syke. Eller kreft da. Sånne ordentlige sykdommer.
Late mennesker ligger og drar seg på sofaen, mens de andre er på jobb og holder samfunnsmaskineriet i gang. Det er jo slik vi tenker ikke sant?
Nå  er jeg plutselig blant de late. Nå er det jeg som ligger på sofaen uten “gyldig grunn”, og skal klare det uten å føle på dårlig samvittighet. Det er ikke lett.

Like vanskelig er det og å dele bilder eller skrive på blogg at jeg er i aktivitet.
Hvor lurt var det at jeg skrev om programmet mitt på 1. mai? Fult program fra morgen til kveld uten de helt store mulighetene til å hente meg inn igjen?  Vil ikke det bare bygge opp om inntrykket av at jeg er lat? Jeg orker jo det jeg vil.

Ja, jeg klarer det jeg vil. Jeg klarer en dag med fult program. Jeg klarer to og tre og. Men jeg klarer ikke uke etter uke med fullt program, selv om jeg skulle ønske det.
Jeg trenger de små pausene for å hente meg inn igjen.
Så når 1. mai var aktiv, så var 2. mai relativt avslappende. Det ble litt sofa og pelspledd da.

Denne uka ha vært litt vel aktiv. 1.mai, tretopphytte og kommunnstyremøte.  Lystbetonte aktiviteter og jeg har virkelig kost meg.
I går var jeg så sliten at hver miste lyd, som at Gamle Gubben Grå satte kaffekoppen sin ned på bordet, skar som kniver i den utslitte kroppen min der den lå i helspenn under pelspleddet og desperat forsøkte å slappe av.

Jeg er ikke syk, og det er ikke smittsomt. Det er ikke farlig å ta kontakt.
Jeg er den samme Brit som jeg alltid har vært. Den samme rappkjefta kjerringa med samme ufiltrerte kommentarer som jeg alltid har hatt. Jeg er ikke et sart persilleblad som må behandles med forsiktighet Jeg er ikke en selvsentrert kjerring kun opptatt av egen sykdom som kun snakker om hvor grusomt jeg har det. Jeg har fremdeles de samme interessene som jeg hadde før. Ja, det er lønnsforhandlinger nå. A2 for Unio -Spekterområdet er i slutten av mai. NSF oppjusterte kravene sine etter at bøndene fikk et historisk godt tilbud…  Jeg følger med fordi det interesserer meg.
Og så bruker jeg energien min på saker jeg kan påvirke, tilbudet i Villaen skal ikke settes ut på anbud. Boverieraen kan godt etablere seg på Ringerike, men vi skal ikke selge de tomta vi kanskje trenger til det nye sykehjemmet før vi har utredet det ordentlig.

I noen svake øyeblikk, i de vanskeligste stundene savner jeg et aktive livet jeg levde og elsket. Jeg kan når jeg  ligger utslitt under pelspleddet og synes synd på meg selv tenke at min storhetstid er over og at herfra går det bare nedover.
Men neste dag kan jeg føle det krible i hele kroppen  Jeg skal skrive bok, jeg skal skape meg et liv som er like spennende og meningsfylt selv om jeg må hvile litt innimellom.
Jeg skal…
Ja, nettopp. JEG skal.  Skal livet mitt få mening og de gode opplevelsene, de spennende utfordringene ja da er det jeg som må fikse det. Jeg kan ikke sitte og vente på at noen andre skal komme å gi livet mitt innhold.

Jeg er ikke syk. Jeg skaper meg et liv med de begrensningene kroppen min gir meg. Det livet er det opp til meg å gi innhold og retning. Og vet dere hva? Det ser jeg på som en spennende utfordring.  Akkurat nå er jeg min egen sjef, det liker jeg.