Vi som blogger gir i større og mindre grad leserne en flik av hverdagen vår, en flik av personligheten av tanker og følelser. Ut fra de opplysningene vi får om hverandre danner vi oss bilder av hvordan den enkelte blogger er. Hvor mye som stemmer med virkeligheten er jo avhengig av hvor mye bloggeren gir av seg selv og hvor mye “rollefiguren” man fremstår som på blogg har rot i ens virkelige liv og væremåte. Man behøver jo ikke bake alle kakene, lage all maten, gå alle turene eller ha et så kjedelig liv som man skriver på blogg.

Gry kommer i sitt siste innlegg med 10 påstander om hendelser i hennes liv og ber leserne tippe hva som er riktig. Hva som virkelig har funnet sted, og hva som er direkte feil. Morsomt konsept, og jeg måtte selvsagt prøve å resonere meg frem til hva som var riktig. Prøv du og! Fasit har Gry lovet å publisere senere i dag. Jeg er spent på hvor mange riktige jeg får.
Dette innlegget til Gry ga og inspirasjon til et eget innlegg over samme lest. Får se om jeg får laget et slikt en eller annen gang.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noen blogger strutter av positivitet. Det ene innlegget etter det andre om hvor positivt livet er. Smil og dansende kjoler. Frodith har et innlegg om det. Det kommer an på hvilket fokus man har. Det er som Frodith skriver ikke nødverndigvis fordi livet til disse bloggerne er så mye mer positive enn livene til oss som klager og syter litt. Det er ikke sikkert at disse bloggernes liv er bare solskinn og glede, men det handler om hva en ønsker å gi fokus.
Jeg tror vi alle når vi sitter og skal oppsummere hvordan en dag har vært kan finne både positive og negative ting som har skjedd i løpet av dagen. Så er det opp til oss selv å velge hva vi ønsker å gi fokus.
Gir vi det positive mest fokus, i tankene og i blogginnlegg, så fremstår livet mer positivt både for leserne og for oss selv.  Jeg likte Frodith sitt innlegg. Jeg nikket enig og tenkte at dette er kloke ord. Det gjelder å gi det positive fokus.

Men når jeg klikker meg videre nedover lista og leser det ene innlegget etter det andre om positivitet kjenner jeg at det begynner å stritte langs ryggraden.  Selvsagt skal man gi det positive fokus. jeg mener ikke noe annet, og jeg er fremdeles helt enig med hvert ord i Frodith sitt innlegg, men likevel kan det i noen innlegg bli litt for mye positivitet.

Hvilke innlegg som ga meg disse følelsene holder jeg for meg selv. Kommer man med noe som kan minne om kritisk tenkning blir man enten kvalt av kommentarer om framsnakkingens viktighet eller får kommentarer som beviser at det er et stykke fra teori til praksis for disse godhetstyrannene. Det er heller ikke et spesielt innlegg eller en blogger jeg reagerer på. Det er mer summen.

Kjenner du til begrepet “altruisme”? Altruisme er definert som en uselvisk og offervillig holdning og handling overfor andre, og er som sådan en høyt verdsatt egenskap i sosiale sammenhenger. Men for mye av det gode kan og bli feil. Da går det over i noe som kalles “patologisk alturisme”.

Barbara Oakly, Ariel Knafo, Guruprasad Madhavan og David Sloan Wilson ga ut en bok i 2012 om patologisk alturisme.
Patologisk altruisme rammer enten dem man prøver å hjelpe, eller hjelperen som i sin iver går for langt. Det første handler om å bli kvalt av godhet, og det andre om at godheten går ut over utøveren.

Når jeg leser for mange innlegg om kun framsnakking, tenke positivt om alle du møter på din vei, fylle kommentarfelt med hjerter og heiarop og nesten dyrke hverandre som guder får jeg kvelningsfornemmelser selv om godheten ikke nødvendigvis rammer meg. Ikke bare kvelningsfornemmelser, jeg blir også kvalm. Det er noe med at blir det for mye sukker blir det for søtt og klissete – og kvalmende.

Fokuser gjerne på det positive i ditt eget liv slik Frodith skriver. Det tror jeg er sunt og bra for de fleste.  Men det å ukritisk drukne mennesker i kjærlighet og framsnakking tror jeg ingen er tjent med. Hverken den som overøser eller den som overøses.

Gi ros når det er fortjent. En fremmed kom i går bort til Frodith og sa at hun hadde fin kjole. Frodith ble oppriktig glad for kommentaren. Vi burde bli flinkere til å gi slike tilbakemeldinger til hverandre. Men det ville bli slitsomt hvis du gikk nedover en travel bygate og alle du møtte skulle kommentere at du hadde fin kjole og at du på samme vis måtte komme med positive kommentarer om klærne til samtlige du møtte. Da ville kommentarene ikke føles ekte, og de rosende, hyggelige kommentarene ville mer oppleves irriterende enn å skape glede.