Plutselig ristet bilen av latter, og den som lo høyest var Eldste Sønn.  De tre ungene mine og jeg var på vei ut til Høvdingen for å feire Høvdingens fødselsdag. Det var jo hyggelig at jeg kunne spre litt latter og glede i byen, jeg kan tenke tilbake på flere turer i bil med disse tre når stemningen i bilen ikke har vært like gledelig.
Hva som var så morsomt?
Jeg hadde nettopp spurt Eldste Sønn om når han kom hjem til jul, om han kom hjem på Lille Julaften eller Julaften. Samtidig forklarte jeg at jeg skulle være ferdig med å gjøre i stand til jul lenge før Grevinna og Hovmesteren entrer TV skjermen, og at jeg skulle være rolig og avbalansert. Ikke en kommanderende, ildsprutende drage som kommanderte barn, mann og bikkje rundt med tordenrøst.  Det virker ikke helt som om ungene har troa på at jeg skal klare det, (og innerst inne er jeg vel litt spent på om det går jeg og.)

Deler av gårsdagen ble altså tilbragt ute hos Høvdingen. Han, altså min far, fylte 92 år i går.  Det er en anselig alder. Han er frisk og rørlig og klarer seg helt uten hjelp fra kommunens hjemmetjeneste.  Vasker gulvene selv, bærer ved og ordner seg middag.  En håndsrekning i ny og ne fra barn og barnebarn får han jo, men han er utrolig sprek alderen tatt i betraktning. Han er og klar i hodet og følger godt med på ting som skjer, selv om samtalene fort kommer inn på tidligere tider. Det er alltid mye historie-overføring når man er ute hos Høvdingen. Mange historier fra et langt liv som han ønsker å overføre til senere generasjoner.

Siden mye av dagen ble tilbragt i min Barndoms dal ble det ikke så mye juleforberedelser i Drømmehuset i går.
Null stress. Jeg er jo i god rute. Ja, så avslappet er jeg denne førjulstiden at når Storesøster og jeg hadde en liten prat over litt oppvask på kjøkkenet og snakket om at det hadde jo vært kos om vi hadde klart å samle storfamilien i løpet av romjula, så overrasket jeg muligens både henne og meg selv når jeg sa at alle kunne jo komme til oss fredagen i romjula.

Uten å samrå med Gamle Gubben Grå og nærmest på impuls inviterte jeg altså til familieselskap.
Det er slik jeg liker å være, og det var slik jeg hadde planer om at det skulle bli da vi flyttet inn i Drømmehuset. Det holdt et par års tid. Etter hvert ble det lengre og lengre mellom hver gang jeg fylte huset med folk og det å be hele storfamilien på min side har jeg ikke hatt overskudd til på mange år.  Det har ikke noe med folka å gjøre, eller at jeg ikke liker å tilbringe tid sammen med dem. Jeg er utrolig glad i familien min, det er en herlig gjeng. Ganske så sammensveiset er vi og.  Det er bare det at det etter hvert har blitt litt mange av oss.
Jeg telte etter i går etter at jeg kom hjem. Hvis det passer for alle, og det håper jeg jo, ja så blir vi 25 med smått og stort.

Så nå sitter jeg å tenker ut meny, teller stoler og vurderer hvordan jeg skal dekke på så vi får plass til alle. Og det rare er at jeg gjør det helt uten stress og med et smil rundt munnen.
De som kommer kan ta med stoler hvis jeg har for få.   Jeg tror jeg har funnet ut hva jeg vil servere, i det minste har jeg bestemt meg for at det skal være noe jeg har prøvd ut før og vet at blir vellykket. Jeg har jo Gamle Gubben Grå med flere tiårs erfaring som kokk med på laget, men la oss holde det enkelt denne gangen.
Jeg kjenner at jeg virkelig gleder meg til å stelle i stand til fest.