Allan sitter og klager og sutrer over blåmandager på et generelt grunnlag i dag. Siden dagen i dag er en rød dag, og derfor ikke er en spesielt blå dag, kan han ikke klage over at det er blåmandag i dag. Så da benytter han anledningen til å klage over alle blåmandager som kommer og alle blåmandager som har vært.
Riktignok ser han en ende på disse blåmandagene. Bare et par uker igjen nå, så venter en lang sommerferie. Han er lærer, så da blir det vel en 8-9 uker uten en eneste blåmandag. Det hopper han lekende lett over og setter seg til å sutre over blåmandagene som garantert kommer utover høsten. Dere vet, alt har en ende, også læreres sommerferie. Så da kan jo Allan sitte på en fridag i juni og klage over at det kommer til å bli noen triste og ufyselige blåmandager i september, oktober og november.
De som følger bloggen min vet at jeg ikke er så veldig glad i vinter, kulde og islagte veier. (For å si det mildt.)
Jeg vet at det kommer til å komme en ny vinter i oktober, november eller forhåpentligvis først i desember. (Jeg liker hvit jul, så snø i desember er greit.) Det er ikke så mange uker siden folk sendte meg snap av at det snødde på ei hytte oppe i Valdres. Såpass at snøen la seg. Jeg vet utmerket godt at det kommer en ny vinter, og at jeg egentlig ikke trenger å reise så alt for langt for å finne snø, selv nå.
Likevel sitter jeg ikke her en annen pinsedag og klager over snø som har falt eller snø og kulde som kommer til å komme.
Jeg kjenner en del folk som i likhet med Allan i dette innlegget klager uten å ha noe å klage over. De klager mest av gammel vane. Jeg synes det er slitsomt å forholde seg til.
OK, Jeg vet at jeg nå på mange måter sier i mot meg selv. Jeg sitter her mutters alene og klager over folk jeg kommer til å møte som da antakelig kommer til å klage over noe de kommer til å oppleve eller har opplevd.
Kanskje er jeg ikke bedre enn andre.
Eller jo. Jeg tror at jeg er det. Eller jeg tror ikke at jeg er bedre enn andre. Men jeg tror at jeg ikke starter en hver samtale med et huff, eller at jeg alltid har noe negativt å bidra med i en samtale. At jeg liksom alltid klarer å få vridd samtalen inn på noe som er trist og leit.
Jeg tror jeg er flink til å finne det som lyser opp dagene i stedet for å grave meg ned i det som er grått og trist. Det er litt vanskelig når snøen laver ned i november, men jeg prøver også da å finne noe å glede meg over. Som for eksempel at det snart er advent og jul. Jeg liker advent og jul.
Ale har vi lov til å ha en dårlig dag. Alle har vi lov til å klage litt. Det er godt å få det ut. Men de jeg snakker om er de som gjør det å tenke negativt til en livsstil. De som graver seg ned i alt som er trist og leit i eget og andres liv, og som på meg ser ut til å kose seg med det. De ønsker ikke å se det positive. Når de kan syte og klage, ja da har de det bra.
Jeg snakker ikke om folk som lider av depresjon. Jeg har mennesker i min krets som har og som har hatt depresjon. De evner ikke å se det som er lyst og bra – selv om de ønsker det. De er omsluttet av mørke. De synes jeg synd på. Virkelig synd på, og jeg føler meg hjelpeløs i møte med deres mørke. For jeg vil så gjerne ta det bort og bringe dem lys og håp i stedet, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det.
De jeg snakker om er de som setter seg godt til rette ved kafe-bordet med kaffekoppen i hånda og legger ut om alt fra hemoroider via såre minner fra barndommen (som jeg har hørt om tusen ganger før) til klaging på hensynsløse kollegaer.
Det er samme hvilket tema vi snakker om, det blir fokusert på det negative. Og de er gode til å få samtalen til å dreie seg om dem og deres bedrøvelige liv. Ofte på en slik måte at om jeg kanskje ikke føler meg ansvarlig for at livet deres er og har vært så trist og leit, så føler jeg at det liksom ligger en forventning der om at jeg skal fikse det. At jeg på mirakuløst skal gjøre livet deres lyst og lett.
Eller ønsker de virkelig det? At livet deres skal bli lyst og lett mener jeg? For hvis de ønsker det, hvorfor gjør de ikke noe med det? Om ikke annet oppsøker det profesjonelle hjelpeapparatet? Kommer jeg med slike forslag virker de ikke som om de er interessert i det heller. Derfor har jeg i mitt stille konkludert med at de har det bra når de kan kose seg med å klage og syte over alt og alle. At de har gjort det til en livsstil som de trives med.
Samme hvem vi er så gir livet oss noen begrensninger. Økonomien kan gjør at vi ikke kan gjøre alt vi har lyst til. Helseutfordringer kan innskrenke mulighetene våre, det at vi har jobb og forpliktelser innskrenker friheten til å styre dagene våre selv.
Likevel har vi vel et selvstendig ansvar for å gjøre det beste ut av de forutsetningene vi har. Det er ikke alltid de som har det tøffeste livet med de største begrensningene som klager mest eller høyest.
Det er lett nok for deg å si har folk sagt til meg når jeg prøver å nå inn til de som klager mest med mitt budskap. Du som alltid har levd det livet du ønsker og elsker.
Jeg har tenkt mye gjennom den påstanden. Har jeg alltid levd det livet jeg ønsker? Kanskje. Jeg har hatt et godt liv.
Men jeg har samtidig hatt de samme begrensningene som mange av klagerne klager over. Jeg har i lange perioder hatt en økonomi som bare så vidt gikk rundt, og spedd på med ekstravakter hver gang det dukket opp store utgifter som en bil som måtte på verksted, en vaskemaskin som måtte skiftes ut eller jeg ønsket å ta familien med på biltur til Mummidalen. Helseutfordringer har jeg hatt hele livet. Og i perioder har jeg vært mer på jobb enn hjemme.
Likevel har jeg hatt et godt liv, og det har jeg fortsatt. Selv om jeg måtte forlate det engasjerende, hektiske livet jeg elsket. Jeg har klart å skape meg et liv jeg synes er godt.
Jeg har skapt meg det livet.
Jeg har ikke sittet med hendene i fanget og klaget og forventet at noen andre skal komme og fikse livet mitt.
Økonomiske utfordringer har jeg løst med å jobbe overtid, eller senke kravene. Senke ønskene og forventningene. Ikke drømme om en tur med hele familien til Syden når jeg visste at det vi hadde råd til var å tilbringe ferien hjemme eller på hytta med utedoen nede i lia. Da får vi gjøre det beste ut fra den ferien med årlig vannkrig, jordbær på trammen og en tur på Tusenfryd som sommerens høydepunkt.
Ungene våre har ikke barndomsminner om eksotiske ferieturer, men vi minnes med mye latter Fillipstad. En liten by i Sverige som vi besøkte to ganger på en natt da vi var på biltur en gang. Gamle Gubben Grås evner til å lese kart førte til at vi hadde kjørt i ring, og etter to timers kjøring kom til den samme bensinstasjonen som vi hadde tanket på to timer tidligere.
Vi minnes Den store nedturen som var en vandring langs rallarvegen fra Myrdal til Flom.
Det gjelder å skape minner og opplevelser med den økonomien man har.
Slik blir det med helseutfordringer og. Jeg kommer ikke til å gå Besseggen eller løpe Ringeriksmaraton. Noen dager har jeg nok med å knyte skolissene. Men det er greit. Jeg rusler mine turer, oppsøker naturopplevelser som er oppnåelige og koser meg med det. Leter etter gleder der de er å finne. Og ja det er nok av ting å glede seg over i livet når man bare stiller radaren inn på å finne de.