Noen ganger er jeg litt, eller kanskje ikke så lite, nerdete. Lønnsoppgjør er et slikt felt hvor nerden i meg kommer frem for fullt.

Og mens jeg engasjert kan snakke på innpust og utpust om temaet, reagerer folk flest på nyhetsmeldingen i går kveld om at Statsoppgjøret er gått til mekling. Vel nyhetsmeldingen satte i gang mye tankevirksomhet hos denne kjerringa.  Når Gamle Gubben Grå kom opp fra kjellerstua en tur måtte jeg snakke meg tom for engasjement – og jeg er ikke statsansatt.

I innlegget her skrev jeg om noen av mine betraktninger om NHO oppgjøret. Om at det ble et oppgjør på 2,7, noe som medfører at de ansatte i privat sektor i realiteten får lønnsnedgang, siden prisveksten er beregnet til å ha vert på 2,8. Nå er det altså Statsoppgjøret som har gått til mekling. Meklingen skal foregå 25. og 26. mai.

– Jeg er skuffet over at det ikke var mulig å komme fram til en løsning i årets forhandlinger. For staten er det viktig å holde seg til frontfagsrammen, som er på 2,7 prosents årslønnsvekst, sier kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup (H).

Som vanlig er argumentet landets konkuraseevne og arbeidsplasser.

Frontfaget i frontfagsmodellen er privat sektor og fra gammelt av industriarbeiderne i norsk industri.  Hvis lønningene til industriarbeidere blir så høyt at varene industrien produserer blir så dyre at ingen kjøper varene, vil selvsagt industribedriftene gå konkurs. Arbeidsplasser vil gå tapt. Det er ingen tjent med. Heller ikke hvis andre land med lavere lønnskostnader utkonkurerer norske produkter. Da blir gjerne produksjonen flyttet til land med lavere lønnskostnader, med tap av norske arbeidsplasser som resultat. Det er bakgrunnen for at privat sektor NHO oppgjøret er viktig. Det danner rammen for oppgjørene også i offentlig sektor. Det ville jo bli feil hvis industriarbeidere og andre som må ha landets konkuraseevne i tankene skulle ha en slakere lønnsvekst enn offentlig ansatte over tid.

I fjor var et merkelig år på så mange måter. Landet stengte ned og lønnsoppgjøret ble utsatt til høsten. Landet var midt i en krise. Arbeidsledighet, permitteringer og konkurser som følge av pandemien gjorde at det var stor forståelse for at det måtte være et moderat oppgjør. I forkant av pandemien hadde man forventninger til et oppgjør på rundt 3.5. Men i fjor høst ble frontfagsrammen satt til 1.7. Det var viktigere for alle å sikre arbeidsplasser enn å stå på steile lønnskrav.

Ansatte i det offentlige var ikke i like stor grad som i det private næringsliv redd for arbeidsplassene sine. Radiografene og andre ansatte på sykehusene så ikke noen overhengende fare for å bli arbeidsledige. Utvidede fullmakter til overtid og en utfordrende arbeidsdag var hverdagen vår. Mens andre hadde hjemmekontor og sto å klappet på altanen, tok vi på oss smittevernutstyr og var på jobb. Mange har arbeidet utrolig mye også for å dekke opp for kollegaer i karantene og ventekarantene.

Men når det kom til lønnsoppgjøret i fjor forholdt offentlig sektor seg lojalt til frontfagsrammen.  Til tross for den enorme arbeidsinnsatsen mange, ikke minst i helsevesenet hadde utført under pandemien fant folk seg i et lønnsoppgjør på 1.7.  Vi hadde jo tross alt en jobb å gå til.

Så kom TBU og SSB tallene et stykke ut i 2021. Tallene fra Teknisk Beregningsutvslg og Statistisk Sentralbyrå forteller oss i etterkant av at lønnsforhandlingene er ført både sentralt og lokalt  hvordan det egentlig gikk.

Disse tallene viste at offentlig sektor, oppgjøret i stat-  kommune- og sykehusene (Spekterområde) hadde forholdt seg lojalt til frontfagsrammen. Oppgjørene i disse tariffområdene var på 1.7.

Men tallene viste og at lønnsoppgjøret i frontfaget, altså i privatsektor, ikke hadde forholdt seg like lojalt til sin egen ramme. For i frontfagene var resultatet etter at både lokale- og sentrale forhandlinger helt oppe i 2,2.

Føles det rettferdig at de som  sto i første linje for eksempel i sykehusene,  i skolene og i barnehagene skal ha en vesentlig lavere lønnsutvikling i 2020 enn de i privst sektor som kanskje tilbragte store deler av pandemien hjemme?

Offentlig sektor snakker da om at de krever at deres ramme i år også må rette opp det etterslepet de har fra i fjor. At de 0.5 som frontfaget fikk mer i fjor blir plusset på rammen i det offentlige i år. Altså at når frontfagsrammen i år ble på 2.7, så må rammen i offentlig sektor bli på 3.2. For meg virker det (kanskje ikke overraskende) som et rimelig krav.

Statsoppgjøret gikk til mekling i går. Til uka begynner Spekteroppgjøret (sykehusene) og kommuneoppgjøret. Hvis dere lurer på hva jeg tror, så tror jeg det må på plass større rammer enn i frontfaget for å få til løsninger.

Det kan ikke være slik at de ansatte som kanskje har stått i den  værste arbeidsbelastningen under pandemien som radiografene, og andre sykehusansatte, ansatte på sykehjem og i hjemmetjenesten skal gå ned i kjøpekraft og nøye seg med applaus fra altanen.  Det kan ikke være slik at man for å sikre norske arbeidsplasser skal gi offentlig ansatte en dårligere lønnsutvikling enn de som innehar de arbeidsplassene vi skal sikre.

Dette ble et litt langt innlegg.  Men dette er et tema som engasjerer meg.  Hvor stor er rammen når vi som forhandler ute lokalt møtes ved forhandlingsbordet? Er det 2,7 eller 3,2%? Det utgjør relativt mye i kroner og ører.