Her om dagen tok jeg en kaffekopp med en tidligere kollega.  Kollegaen min ble enke i vinter. Litt brått og uventet etter relativt kort sykdomsforløp.

Det slo meg mens vi satt der og pratet at det oftere og oftere er mennesker jeg ser på som min egen generasjon som går bort. At når jeg er i bisettelser og begravelser er det ikke lenger stort sett til gamle slektninger eller foreldre til venner, men mennesker som jeg liksom har sett på som i min generasjon, selv om enkelte som denne kollegaen er en del eldre enn meg. Både hun og mannen som har gått bort er over 70.
Å gå bort i starten av 70-års alderen er tidlig i våre dager.

Samtidig. Jeg var i flere bisettelser i fjor.
Den yngste var i 30 årene, den eldste i 80-årene. Men flere av de var rundt 70 år.
Det er ikke så forbaska lenge til jeg selv er i den alderen. Jeg fyller 59 om et par måneder.
Sånne fakta får frem noen refleksjoner.
Ikke minst om å nyte dagen vi har her og nå. Fremtiden vet vi jo ikke hva som vil bringe.

Vi snakket om det og. Hvor lite vi vet om fremtiden.
Vi to var en del av et trespann som jobbet tett sammen. Tredje kvinne, som garantert var den sprekeste av oss, gikk bort for snart tre år siden. Hun var i starten av 60-årene og virket på mange måter uovervinnelig. Et drøyt halvår med en kreftdiagnose var alt som skulle til. Så var hun ikke mer.
Fremdeles synes jeg det er rart. Hun var så….livskraftig.  Det gikk så fort.

Hun jeg drakk kaffe med her om dagen hadde blitt sammen med mannen sin da hun var 16 år. Det hadde vært de to i over 50 år. Det er klart det blir tomt når den andre går bort. Det må jo være  som å miste en del av seg selv. Jeg synes så utrolig synd på henne.

Gamle Gubben Grå fikk kreftdiagnosen i fjor. Alt ser ut som det går bra, behandlingen han har fått har virket. Han er fremdeles under behandling og får god oppfølging. Jeg går ikke rundt i det daglige og er redd for å miste han. Men noen ganger, som etter denne kaffekoppen, så kommer det jo noen tanker. Vil jeg bli den som sitter igjen alene? Kreft er en lumsk sykdom. Det har gått ett år, det er lenge til man kan puste ut og si at han er kreft-fri, Selv da vil frykten for tilbakefall alltid ligge der.

Man vet ikke hva fremtiden vil bringe. Det er i grunn godt.
Jeg er ikke typen til å sitte og frykte fremtiden eller lage skrekkscenaroier i mitt eget hode over alt som kan skje. Livet har lært meg at livet skjer.
Livet har og lært meg at man ikke skal utsette alt til en gang langt der fremme, fordi fremtiden har vi ingen garantier for. Ta den telefonen, besøk den vennen eller gamle slektningen, reis mens du har muligheten og ikke minst ta deg tid til å nyte dagen her og nå litt hver dag.