Selv om jeg i går skrev det mang har kalt “mitt beste innlegg”, så hjalp ikke det til å få meg opp fra denne 22. plassen på bloggtopplista. Kokkejævel er fremdeles på topp, og hans siste innlegg er hjerterått og ikke lett å kommentere.

I mitt siste innlegg “Gode” råd….. skrev jeg om alle besserwisserne som kommer med gode råd for hvordan Kokkejævel og Kjærest skal unngå at den lille babyen skal lide samme skjebne som storebrødrene.  Jeg ba folk la være å komme med slike kommentarer, fordi de sårer og skader mer enn de er til hjelp.
I innlegget jeg skal kommentere i dag forteller Kokkejævel at Kjærest og Lillebror blir “kastet” ut av Hammerfest Sykehus, og blir overført til Alta. At det føles utrygt. At planen har vært at mor og barn skulle være på sykehuset til de hadde passert den magiske datoen fjorten dager. Som er den levetiden det forrige barnet hadde.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg skal ikke komme med noen råd om hva Kokkejævel og Kjærest skal gjøre.  Fordi ingen andre enn dem vet hva som føles rett i akkurat deres sted.  Det finnes ikke et fasitsvar på hva som er riktig, og hva som er riktig er forskjellig fra familie til familie.
Så dette innlegget blir mine tanker, mine betraktninger.  Det er ikke ment som noe råd til den aktuelle familien, eller noe fasitsvar på hvordan “alle” skal tenke.  Kun mine betraktninger.

Da Tiril døde og vår verden falt i grus  hadde vi allerede Datteren, en sprell levende snart tre år gammel jente.
Vi har alltid vært foreldre som har latt barna få utfolde seg, teste litt sine grenser og heie på dem.
Datteren var ei slik jente som var høyt og lavt, og siden vi har en stor familie vinket vi ofte “Hade” og overlot henne i trygg forvaring hos besteforeldre og andre slektninger når vi begge hadde arbeidshelg eller av andre grunner trengte barnevakt.
Plutselig ble vi mer opptatte av å ha henne hos oss, ha henne nær.  Plutselig var det ikke ok at hun var høyt oppe i klatrestativet, eller sto på toppen av den store sklia og vinket med  armene og ropte “Se på meg!” med glad barnestemme. Plutselig var det ikke trygt å overlate henne til besteforeldre  For tenk om noe nytt og forferdelig kunne skje. Vi måtte passe på, ta vare på.  Holde nær. Ha kontroll.

Noen uker etter tragedien, muligens måneder, ble det  etter en fin dag sammen med familien min mas fra Datteren og Niese om at Datteren skulle overnatte hos Niese.  Tante sa ja, og det var ingen logisk grunn til at jeg skulle si nei.  Søsteren min og hennes familie var et sted Datteren hadde overnattet flere ganger før.  Men jeg svarte Nei. Som barn flest spurte Datteren og Niese da “Hvorfor ikke?”  Og jeg har alltid forsøkt å gi barn forståelige forklaringer, men jeg hadde ikke noe svar. Ikke en gang for meg selv.

Selvsagt fikk Datteren overnatte.  Det var ingen fornuftig grunn til å si Nei. Hun var i trygge hender.  Søsteren ga meg en klem, og sa jeg fikk ringe hvis jeg ville at de skulle kjøre Datteren hjem til oss senere på kvelden, og at jeg kunne komme hvor tidlig jeg ville å hente henne morgenen etter. Snille kloke Søster.
Det var tomt i bilen hjem.  Det var tomt da vi kom hjem.  Men Gamle Gubben Grå og jeg snakket sammen den kvelden, og ble enige om at vi kanskje var blitt litt unødig overbeskyttende.  Vi ble og enige om at vår angst for at katastrofen skulle skje igjen ikke skulle påvirke Datteren eller hennes eventuelt fremtidige søsken.  Det tror jeg vi har klart.

Det betyr ikke at jeg ikke har følt på rasjonell og ikke minst totalt irrasjonell frykt.
Jeg har lært meg, også gjennom andre opplevelser opp gjennom livet, at katastrofer kan oppstå når jeg aller minst venter det.  Jeg har hatt et par opplevelser med nærmest panikkangst fordi jeg er så overbevist om at katastrofen har slått til igjen.  Totalt ubegrunnede, men man kan ikke alltid styre følelsene sine.  Noen ganger er det nok at noen er litt forsinket hjem.

Når vi fikk Eldste Sønn halvannet år etter at Tiril døde hadde vi god og trygg oppfølging.
Vi valgte å ikke ha alarm, men visste at vi bare kunne dra og hente den hvis vi ombestemte oss.  Vi var veldig i tvil om hva som ville føles riktig, og det var en vanskelig beslutning og ta.  Det som telte tyngst for meg, var at jeg ikke ønsket forsterke fokuset på at noe kunne skje. Bare det å feste på apne alarmen ville for meg være et tegn på at det var en viss mulighet for pustestopp.  Jeg var og redd for at falske alarmer ville føre til en økt belastning, økt stress i hele familien. Ikke minst hos Datteren på 4.
Vi tok vårt valg.  Andre velger annerledes ut fra sine overveininger.

Spedbarn skulle ha mat ca hver 3. time da Eldste Sønn ble født.  Mulig dette er endret nå.  Det var også viktig og riktig sånn sett fra Helsesøster og andre med sterke meninger med selvregulering, altså at babyen ble ammet når den var sulten.   Dette systemet hadde fungert bra både for Datteren og for Tiril.  Noen ganger ammet vi nesten hver halvtime, andre ganger kunne det gå fire timer mellom to måltider.  For eksempel hvis babyen hadde “hengt i puppen”  hele formiddagen, var det jo ikke så rart om det gikk tre timer og femti minutter mellom måltidene på ettermiddagen.
Eldste Sønn fikk aldri sove mer enn tre timer om gangen.  Da vekket jeg han.  Jeg skal og innrømme at jeg har vekket både han og Yngste Sønn totalt unødig flere ganger de første månedene de levde, bare fordi jeg ikke var helt sikker på at de pustet.

Tiril hadde pusteproblemer da hun ble født.  Hun hadde en lungebetennelse etter å ha aspirert infisert fostervann.  (Fått fostervann i lungene)  Hun og jeg blesendt til nyfødt intensiv i Drammen dagen etter at hun ble født.  Kuvøsebehandling med surstofftilførsel måtte til.  Vi var på nyfødt intensiv i over en uke.  Det ble skissert at Tiril skulle ferdigbehandles på det store sentralsykehuset, og at vi måtte belage oss på å være der en ukes tid til.
To dager senere var nye leger på jobb, og det var plutselig bestemt at vi skulle overføres til hjemsykehuset.  Ambulanse til den lille var alt bestilt.

Det føltes godt å komme “hjem”.  Jeg arbeider jo ved sykehuset, og vet jeg er i trygge hender der.  Det var og lettere å ha mye kontakt med Datteren, og for Gamle Gubben Grå og være mye sammen med oss alle.
Samtidig føltes det litt utrygt at legene i Drammen skiftet mening.
Vi var på lokalsykehuset i halvannet døgn men når helgen var over og Barnelegen kom på jobb, ble vi utskrevet.  Jeg fikk en lang prat med Barnelegen, som jeg hadde full tillitt til.  Og det føltes trygt og ikke minst utrolig godt og endelig kunne reise hjem etter 13 dager på sykehus.

Kokkejævel og Kjærest må finne sin vei. Sine løsninger på hva som føles trygt og riktig for dem.
I innlegget sitt i går skriver Kokkejævel at han har tenkt å kjøre den lille familien sin fra Hammerfest til Alta selv.  Det tror jeg er lurt og fint.  Kjenn litt på følelsene på den turen. Føles det trygt og greit og være i den bilen uten medisinsk personell rett utenfor døra? Eller føles kjøreturen utrygg, sitter begge eller en av dere med hjerte i halsen engstelig for at noe skal skje?  Og når dere kommer frem til Alta. Når dere går inn på Helsesenteret i Alta (eller hva det heter) føler dere da “Endelig i sikkerhet.”  eller føler dere at “Du verden hvor godt det hadde vært å bare dra hjem.”

Jeg har sagt at jeg ikke skal komme med noen gode eller mindre gode råd.  Kokkejævel og Kjærest må gjøre det som føles trygt og riktig for dem.  La ingen, heller ikke velmenende helsearbeidere  “presse”  dere til noe som føles utrygt.  Dra hjem og begynn det nye livet når dere er klare for det.
Mange gode tanker fra meg.