I Vivian sitt siste innlegg skryter hun av Nav.  Jeg har jo vært i Nav-systemet de siste årene og ble sittende å reflektere over mine erfaringer med denne arbeids- og velferdsetaten.

Det er klart det er rom for forbedringer. Det tror jeg det vil være i en enhver etat av en slik størrelse.
Mange av de forbedringene mener jeg er på systemnivå. Det er et skjema-velde uten like, og på meg virker det som om det forventes at brukerne skal kjenne systemet ned til minste detalj og selv klare å orientere seg.
Min vei gjennom NAV hadde blitt langt mindre frustrerende hvis jeg hadde fått den veiledningen jeg ba om, selv om jeg muligens ikke var tydelig nok i min måte å formulere spørsmålet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De bør og få et bedre system på hvordan man mottar dokumenter.
Jeg har levert de samme dokumentene tre ganger til NAV, en gang fysisk i en skranke for at de skulle skanne dem, og to ganger har fastlegen min sendt de elektronisk via det systemet fastleger skal bruke til slikt.
Likevel sitter Nav-veiledere i møte med meg og sier at de ikke har fått dokumentene.
Akkurat da ble denne kjerringa litt vel tydelig, og jeg tror ingen i rommet hadde noe å utsette på formuleringsevnen min.

Det er 22.000 ansatte i Nav,  Jeg synes det høres ut som et veldig høyt antall. Litt slemt, men jeg er usikker på om man kanskje med hell kunne redusere det antallet litt. Kvitte seg med dau-kjøttet, for jeg tror en del Nav-ansatte har gode dager. I et så stort system er det fort gjort å gå under radaren, og ikke gjøre den innsatsen arbeidsgiver så vel som brukere forventer av deg. Jeg har møtt på et par slike. Ingen nevnt, ingen glemt.

Så er det en kjensgjerning at stillinger hvor man har makt over andre mennesker, slik ansatte i Nav har, tiltrekker seg mennesker som liker å ha makt. Mennesker som liker den følelsen det gir de å kunne bestemme om den personen foran deg får mat på bordet i helga eller må gå sulten, om man er villig til å gi den hjelpen brukeren har rett på eller om man må trykke hen litt lenger ned i søla først.
Det er vondt å møte på slike mennesker når man er på sitt svakeste. Man føler seg liten nok som man gjør. Det minste man kan forvente er å bli møtt med respekt av en offentlig etat.
Jeg sier ikke at man alltid skal få det man ber om, for jeg tror mange ber om langt mer enn man har krav på og har alt for store forventninger for hva det offentlige skal og kan stille opp med. Likevel kan man bli møtt med respekt.

Når det er sagt, så har jeg og mye bra å si om Nav.  Jeg har møtt flinke ansatte som gjør jobben sin på en respektfull måte. Jeg har møtt ansatte som både har medfølelse og er løsningsorienterte. Jeg har møtt ansatte som føler seg motarbeidet av sitt eget system. De sier det selvsagt ikke, men man merker at de og kan bli frustrerte.

Min største frustrasjon har vært å klare å orientere meg i systemet. Vite hva man skal gjøre, forstå hvordan systemet fungerer.  At man må utredes, at det stilles krav, at ting må dokumenteres har jeg ingen problemer med. Det føles i mine øyne rett og rimelig. Nav forvalter fellesskapets midler, dine og mine skattepenger. Jeg er glad de ikke øses ut uten kontroll og undersøkelser.

Min vei gjennom Nav-systemet frem til uføretrygd har gått noenlunde greit. Noe frustrasjon har det vært på veien.
Jeg hører om folk som går på AAP i årevis, selv var jeg på AAP i litt under ett år før man åpnet for å søke ufør. Behandling av uføresøknad var estimert til å ta ett halvt år, og jeg fikk svar et par uker før den fristen utløp. Så jeg har ingenting å utsette på den prosessen.
Prosessen fra å være i arbeid til å få innvilget AAP derimot er et kapittel for seg. Med bedre veiledning og mindre skjemavelde tror jeg ikke den prosessen hadde tatt to år. Det er vel denne prosessen jeg har opplevd mest frustrerende.

Hvis jeg skal gi noen råd til andre i møte med Nav, så er det at husk at Nav er der for å hjelpe deg. De er ikke en fiende. Vær ærlig.  Spill på lag, ikke se på de som en motstander.