Har dere lyst til å høre en spennende og grufull historie jeg hørte på Land museum i går?  Her  kommer historien om Morder Nils.

Nils Nilsen Narumsbakken eller Nils Nilsen Narumseie ble henrettet for åtte drap 7. september 1833.  Han var dermed den verste drapsmannen (som man vet om) i norsk historie frem til 1983, da Arnfinn Nesset ble dømt for 22 drap.

Den verste drapsmannen i Norge i 150 år. Ikke akkurat en ærefulle tittel.

Han var født 24. januar 1808 på Øistadeie i Hov i Søndre Land på husmannsplassen Narumsbakken, eller berre Bakken eller Bakvendtbakken. Den lå rundt fem kilometer på skrå oppover i lia, delvis langs den gamle kongevegen mellom Oslo og Bergen, som går langs Randsfjorden. Akkurat hvor plassen lå vet man ikke, men det er et sted mellom Hov og Fluberg.

Nils hadde ikke noe godt ord på seg i hjemygda. Han var hevngjerrig sa folk, og han stjal. Bygdefolket mente han var godt opplært både til hevn og tjuveri av mor si Berthe, som heller ikke hadde noe godt rykte.

For å forstå hvorfor Nils ble drapsmann må vi gå tilbake til høsten 1831 da soknepresten i Fluberg gikk bort. Ja, ikke det at Nils Nilsen Narumsbakken hadde noe med det dødsfallet å gjøre, soknepresten døde en helt naturlig død. Da det såkalte nådeåret til enka var gått neste høst, og hun måtte flytte frå prestegarden, var det auksjon over eiendelene deres. Som vanlig under auksjoner på den tiden var det rikelig med tilgang på både øl og brennevin.

Og som det ofte gjør når alkoholen flyter, så er det noen som får i seg for mye. Ein av de var husmannen Nils Rødneseie. Da han våknet opp dagen etter auksjonen, hadde han ikke lenger det verdfulle dobbeltkapslede lommeuret sitt av sølv på seg.

Lars Østensen Rødnes fra husmannsplassen Kanten viste svært stor interesse for å hjelpe øvrigheita med å finne klokka, og han fant klokka. Nils Narumsbakken hadde solgt eller byttet bort lommeuret til en annen mann i bygda. Det tok ikkje lang tid før husmannsdetektiven Rødnes hadde løst saken.

Lars Rødnes bodde med kone og tre barn på Kanten, men han hadde også minst to barn utenfor ekteskap. Den fattige 40-åringen hadde nok av utgifter. Kanskje var det håpet om påskjøning som gjorde at han la for dagen slik iver for å løse saken? Han fikk i allfall i oppgave å passe på lommeuret frem til rettsaken mot Nils Narumsbakken skulle opp.

Saken tynget nok Nils Nilsen Narumsbakken en del. Han hadde flere tyverisaker på seg fra tidlegere, og om han ble dømd denne gangen så ville han få et lengre opphold bak murene.

Nils likte ikke Lars noe særlig fra før, og nå begynte tankene om hevn å melde seg. Hevn  og hvordan han skal hindre at lommeuret skal bli bevismateriale i en rettssak som kan sende han i fengsel.

På husmannsplassen Kanten bor det åtte mennesker, fire voksne og fire barn. Det er Lars Østensen Rødnes (40), kona hans Ellen Marie (40) og dei tre barna deres Ole Andreas (5), Mari (2) og Karen (3 md.). Dei var pg en såkalt innerstfamilie, som leide seg inn hos den egentlige husmannsfamilien.  Det var 74 år gamle Peder Mikkelsen og kona hans Inga Maria (70). De var barnløse, men hadde ei snart ti år gammal jente fra vestsida av Randsfjorden boende hos seg, Helen, et slags fosterbarn.

Ved 22-tiden 21. januar 1833 har de fleste gått til ro for natta på Kanten. Bare småbarnsmora Ellen Marie er oppe. Plutselig hører hun at det knirker i snøen utenfor huset og en mann kommer inn døra, uten å banke på. Mannen blir ståande ved døra med lua godt trukket nedover pannen. Hun greier ikke se hvem det er.

Hun ber han å kome inn og varme seg, men mannen svarer ikke. Hun spør hvor han kommer fra. Han svarer at han kom over isen fra andre siden av Randsfjorden. Etter en liten stund går han derfra mens han brummer noe uforståelig. Ekteparet forteller om det som har skjedd til flere naboer dagen etter.  De sier de tror det var han Nils Narumsbakken.

Om kvelden to dager senere kommer Nils Narumsbakken tilbake til Kanten. Under ytterjakka har han ei øks han har lånt av broren sin. Før han går til Kanten er han som snarest innom husmannsplassen Løvlien, som ligger på veien.

Ved 22-tida har alle gått til ro på Kanten. Narumsbakken kiker inn kjøkkenvinduet og konstaterer at alle er i seng. Han kjenner på døra. Hu er ulåst. Det mystiske besøket to kvelder før har ikke fått de til å låse døra.

Han listwr seg over gulvet der han vet at Lars Rødnes og kona lliger. Han løftar øksa og slår erkefienden kraftig i hodet med øksehammeren.  Hva som videre skjer er det flere ulike versjoner av, men ifølgje rettsprotokollen ble Rødnes bare svimeslått av slaget.

Narumsbakken ser at Lars Rødnes, barbeint, nesten naken og med blod rennende nedover ansiktet, flykter ut gjennom døra og ned i snøen. Han legger desperat på sprang i den dype snøen nedover mot Randsfjorden.

Den yngre og sprekere Nils Narumsbakken tar han igjen. Det blir et basketak på liv og død i snøen.  Til slutt får Nils gitt Lars et kraftig slag med øksehammeren mot hodet. Han dør momentant, og snøen blir farget rød av blodet.

Drapsmannen lar Rødnes bli liggende i snøen og går opp igjen til huset. Vel inne kikker han bort i senga til det eldre ekteparet. Peder er borte. Har han greid å komme seg ut? Narumsbakken finn han ikke i kjøkkenet eller stua. Han tenner ei tyristikke til å lyse med og går vidare inn koven, eit kammers innenfor kjøkkenet.  Det tar ikke lang tid før han ser Peder. Han sitter sammenkrøpet i et hjørne, livredd. Så får også han et drepende slag i hodet med øksehammeren.

De to kvinnene ligger fremdeles i sengene sine, fullstendig i sjokk. Narumsbakken slår først i hjel Ellen Marie, den yngste av de. Deretter går han over til andre ssiden av rommet, der 70 år gamle Inger Maria gråter og ber for seg.  Narumsbakken gir også den gamle kvinnen et velrettet slag med øksehammeren mot hodet.

Nå er de fire voksne døde, og turen er komen til barna. De to yngste barna til Lars og Ellen Marie, Mari på to og et halvt år og Karen på tre måneder, ligger i same senga som foreldene. Snart har drapsmannen også deres liv på samvittigheten.

Han tar seg videre til en sengebenk i kjøkkenet. Der ligger fem og et halvt år gamle Ole Andreas. Han deler seng med Helene på snart ti år, men hun er ikke i senga. Den vesle gutten er et enkelt offer for husmannen.

Så er det bare tiåringen igjen, Helene, fosterbarnet. Han ffiner henne raskt, det er ikke så mange plasser å gjemme seg i kjøkkenet.  Så løfter han øksa også mot henne, det åttende offeret på husmannsplassen Kanten. Planen hans er å få massakeren til å virke som ei ulykke.

Drapsmannen forsikrer seg om at alle inne i huset er døde. Så går han ut i snøen og hentar liket av Lars Rødnes. Han lemper den døde mannen opp i senga, der kona og de to minste barna ligger døde.

Han må viske ut sporene etter basketaket med Lars Rødnes nede på jordet utenfor huset. Han finner seg ein bjørkekvist og feier snø over blodspora. Han dekker til det han ser i den mørke januarnatta. Så håper han det snart kommer mere snø.

Så gjennomsøker han huset og uthuset etter lommeuret, men finner det ikke. Han rasker med seg det han finner av verdisaker og kontanter før han setter fyr på den gamle tømmerbygningen.

Så går han hjem. Vekker kona og får henne til å lage mat til seg. Moren Berthe våkner og, og han gitt både kona og moren streng beskjed om å si at han har vært hjemme hele natta hvis de skulle få spørsmål om det.

Ved halvfemtiden på morgenen våkner folk på gården Rødnes av et kraftig lysskjer. Det blir stor oppstandelse når de ser flammer og røyk velte opp over grantoppene som ligger mellom gården og husmannsplassen. Det er ingen tvil om at det er brann på Kanten.

De voksne i huset skynder seg ned til husmannsplassen. Flammene står høyt til vers. Ilden har fått godt tak når gardsfolket kommer fram, særleg logar det ut frå vindauget Inngangsdøra lar seg ikke åpne. De knuser et vindu og roper på både Lars og Peder, men ingen svarer. De gjer et desperat forsøk på å slåkke brannen, men må gi opp. Huset er overtent.

Det kommer folk fra andre nabogarder til, men det er lite de kan gjøre. Det ser en stund ut til at også uthuset skal gå med, så naboene går i gang med å tømme det.

Når naboene forlater Kanten ut på morgenen, er de sikre på at det er snakk om en branntragedie som følge av et uhell.

Ut på dagen har asken på brannstedet blitt såpass kald at det er mulig å gå inn der. Naboane finnef etter hvert de forbrente levningene av de åtte som hadde bodd der.

Tre dager etter brannen går to kkaer og letar etter noe i branntomta, antagelig ommeuret som skulle vere hovedbeviset i ssaken mot tyven Nils Narumsbakken. Det har ikke komet nysnø etter brannen.  Dei to oppdager fot- og blodspor ffa trappa inn til huset og på et jorde som går ned mot Randsfjorden. Det er tydelige fotspor ffato menneske, ein med store sko og ein som har vært barbeint.. Sporene ender nede i ei stor grop i snøen, et tydeleg avtrykk etter en menneskekropp. Rundt gropa er snøen full av blodflekker. De finner også blodflekker på et tre, og det er spor etter at noen har prøvd å feie snø over de verste blodflekkene. På trestammen er det også blod og spor etter blodige hender som har holdt om et par av greinene.

Nils Nilsen Narumsbakken blir arrestert på ettermiddagen samme dag, lørdag 26. januar 1833.

Futen Meinich gav ordre om ransaking av husmannsplassen. De fant ikke tyvegodset, men derimot et par sko som passet helt til avtrykkene rundt branntomta. Det var Nils Narumsbakken sine sko.

Moren Berthe Narumsbakken sverget på at sønnen var hjemme brannkvelden og den etterfølgende natta. Kona svarte derimot uten å blunke at han ikke hadde vært hjemme, og hun la til at hun hadde sett at han hadde en skinnpung på seg med seks dalar i. Folk som kjente de som bodde på Kanten var sikre på at det var skinnpungen til Lars Rødnes. Pengene hadde han fått et par dagar før drapskvelden.

Først nektet Nils Narumsbakken alt, men 3. februar tilsto han at det var han, og han alene som sto bak ugjerningene på Knatten.

Det ble rettsak mot han og moren. Nils Nilsen Narumsbakken blir dømd til å «miste sin Hals og derefter at brændes, samt til de skadelidte at udrede ein Bod af 40 Lod Sølv eller 20 Speciedaler, og lige saa meget til Statskassen».  Han måtte også betale halvparten av ssakskostingene mens moren skulle betale den andre halvparten. Berte Narumsbakken ble dømd til ett års tukthus for å ha gitt falsk forklaring.

Høyesterett sstadfestet dommen og slo fast at det ikke kunne bli snakk om benåding. 15. august stadfestet kongen at dommen «skulle fullbyrdes utden Formildelse».

Den første tiden satt drapsmannen fengslet ulike steder i nærområdet, men etter rettssaken ble han overført til Akershus festning i Kristiania.

Nils Narumsbakken sitter på Akershus festning frem til 1. september. Denne dagen blir han med militær eskorte transportert til hjembygda si. Henrettelsen skal skje like ved stedet der de bestialske drapene skjedde.

Et skafott blir reist på en liten høyde rundt 100 meter fra der huset hadde stått. Her skal Narumsbakken «miste sin hals» klokka 10  7. september 1833.

Flere tusen mennesker var kommet for å se halshuggingen som kom til å bli en blodig henretting. Skarpretteren var Anton Lædel fra Kristiania. Han var en erfaren skarpretter som hadde halshugget 19 stykker før han skulle la Nils Nilsen Narumsbakken få din straff. Men han var en gammel mann. Han var 76 år gammel, og hadde i tillegg Parkinsons sykdom.  Han måtte hugge 4 hugg før han klarte å skille hodet fra kroppen.

Etter henrettingen av Narumsbakken ba han om at sønnen skulle overta stillingen. Dette var en stilling som gikk i arv. Han hadde arvet den fra sin far som igjen hadde overtatt den etter sin far.  Hans ønske ble ikke innfridd. Hsn måtte ta en siste jobb i Odalen først. Da trengte han fem hugg…

Nils Narumsbakken etterlot seg kone og et lite barn.

Mye av den historien jeg har fortalt her har jeg funnet på denne siden.

Jeg fant historien interessant selv om den er grufull. På Land museum kan du se rommet Nils Nilsen Narumsbakken tilbrakte den siste natten før henrettelsen. Det ligger i etasjen over bildet øverst i innlegget.