God morgen.
Strikkekjerring skriver i sitt siste innlegg om ungdomshus. Hun skriver blant annet “Et av de få virkelig gamle og fine ungdomshus som fins.”  Det får meg til å tenke at det er da ikke så få, eller er det bare her på Ringerike disse forsamlingslokalene lever i beste velgående?

Vi har Vågård grendehus borte i veien her. Hen grendehus på andre siden av skogen. Haugvang i Haug, Viul og Knestang har sitt grendehus, Det er minst ett i Ådalen, Breidablikk i Brekkebygda, Solhall på Ask – og ikke minst Solvang i Åsa, min barndoms dal. Mulig jeg har glemt noen.
Eller Vågård grendehus borte i veien her er vel egentlig en gammel skole. Jeg tror den ble nedlagt på 60- eller 70 tallet.
Men de andre tror jeg ble bygget som ungdomshus eller forsamlingslokaler.
Jeg kjenner best historien til Solvang. Det ble gitt til ungdomslaget Haab av min tippoldefar jeg tipper rundt 1900. Her var det juletrefester og basarer når jeg var ung. Bygdekinoen brukte lokalet når den var på besøk. Det har vært utrolig mye festligheter der. både i regi av ungdomslaget Haab og i mer privat regi av folk som leier huset. I min slekt har vi arrangert både konfirmasjoner, barnedåp og trettiårs lag der. Ja, og så holder barnehagen til der.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Stina har outfit innlegg også i dag. Ja nytt innlegg med ny outfit da. Ikke boblevesten og ullgenseren fra i går.
Jeg leker litt med å lage et nytt outfitinnlegg i dag. Innlegget Spring outfit.som jeg publiserte i går har fått 140 sidevisninger på 12 timer. Ja i tillegg til de som har klikket seg inn på bloggen.
Men fuskepels og fuskeskinn, eller faux skinn og faux pels som Stina kaller det, hvor mye av det har jeg egentlig i garderoben? Jeg har ei bukse som kan minne om skinn, men faux pels er det dårlig med. Det må være den morgenkåpa i turkis fuskepels som henger på soverommet.
Er litt usikker på om det er noen god ide’ å danse rundt på terrassen i turkis badekåpe en søndag formiddag. Vi har naboer.

Ser på nett at flere og flere har fått beskjed om skatteoppgjøret sitt. Jeg veter fremdeles i spenning. Tror nok jeg har litt til gode. Fikk redusert inntektene med over 30 prosent, men fordi jeg var usikker på hvor mye eller lite jeg kom til å tjene reduserte jeg ikke skattetrekket. Bør derfor være litt kroner i vente. Vel, den venter ikke forgjeves som venter på noe godt.

Dagens meny i Drømmehuset skal bli Onepot med kremet kylling og spinat.  Oppskrift fra VG-helg 11.mars.  Det er jeg som skal kokkelere. Vi får se om det blir bilder og innlegg av det.

Monica har funnet ut noe jeg har funnet ut for lengst. Det er mye bedre å ha fokus på det positive i livet enn å grave seg for mye ned i en trist fortid. Det er ikke sikkert man bør dypdykke i egen fortid, egne traumer for å finne ut hvorfor ting ble slik det ble. I det minste ikke uten profesjonell hjelp.
Fortiden får man ikke gjort så mye med. Den ble som den ble.
Mange har mye trist i bagasjen, men å grave seg ned i det triste og leie gjør en bare motløs. Det er bedre å dvele ved det positive. Se hva man har fått til, i stedet for hva som har gått galt.
Jo tristere historie, jo flere utfordringer du har hatt på livsveien, jo stoltere bør du være for at du har kommet gjennom de. Det er ingen kunst å leve et liv uten motgang. Det er de som møter motgang gang på gang men som halter videre samme hvor mange slag livet gir dem som er verdt å beundre.
Jeg tror mange graver seg for mye ned i det som er trist.

Let etter det som er positivt i livet. Begynn med de små gledene. Som at sola skinner eller den klukkende lyden av vår. La fortiden ligge og bestem deg for at fremtiden skal bli bedre. Ikke fantastisk. Men bedre. Saml på de små gleder livet gir.

Det første skrittet for å finne gode opplevelser er å komme seg ut. Komme seg over dørstokken.
Man behøver ikke gå så langt. Ut på trammen eller verandaen er et flott første skritt. Det er ikke antall kilometer som teller.  Nå kommer våren etter hvert til oss alle, sakte men sikkert. Let etter vårtegn.
Her om dagen gikk Gamle Gubben Grå tur og skrek lykkelig “brunt gras” hver gang vi fikk øye på en grå grastust som stakk opp av snøen. Vi fikk litt latterkrampe når en beboer i ett av husene med brunt gras utenfor overhørte kommentaren vår og kastet oss et surt blikk. Jeg prøvde å si at det ikke var fargen på graset men det at det var bar mark som var poenget, men jeg tror det druknet i latterhikst.

Når jeg leser innlegget til Tom helt der oppe på toppen føler jeg gleden bobler i meg. Gleden over at jeg verken har hunder med løpetid eller unger med spysyke i huset.
Det skal ikke så mye til for å gjøre denne kjerringa glad.