Jeg har krabbet meg opp fra en 30.plass i går til en 28. plass i dag.  Lite nytt øverst, fremdeles Isabell Raad, og der er det lite nytt.  Hun har sluppet ut av karantene og har ikke tid til blogging.
Det har vel ikke alltid jeg heller, men jeg liker nå å filosofere litt mens fingrene flyr over tastaturet.

Siden toppbloggerne ikke leverer, så tar jeg turen ned på plass nummer 100. Der finner jeg Lene E, Tarnes. En blogg jeg er innom fra tid til annen.  Kan ikke kalle meg en fast leser, men jeg er innom når overskriften fenger.

I dag er det og overskriften hennes som fenger meg.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var litt tøff.

Jeg kjenner klumpen i magen.  Jeg og.  Jeg skulle også noen ganger ønske at jeg var litt tøff.

Du synes kanskje det fremstår som en merkelig uttalelse fra meg. Jeg er jo “kjerringa som fikser alt”. Og ja, på nange måter er jeg tøff. Beintøff! Og det er jo også slik jeg ønsker å fremstå.  Beintøff tillitsvalgt, og kompromissløs radikal politiker. Eller stryk det med kompromissløs.  Jeg liker å få til gode løsninger.  Men jeg ønsker å fremstå som tøff, robust om du vil.

Og ja, jeg er tøff. Jeg tør å stå for det jeg mener, selv når det går en kule varmt. Jeg har ikke autoritetsangst, og irettesetter direktører så vel som ordførere om det skulle trengs.

Jeg har en utpreget rettferdighetssans. Jeg tar gjerne kampen for alt fra nedleggingstruede skoler til  enkeltmennesker som blir overkjørt av systemet eller en leder.

Men jeg er utrolig lite flink til å sloss for meg selv. Og i de tilfellene hvor jeg hadde rådet folk i liknende situasjoner til å søke hjelp og støtte, ja så gir jeg ikke meg selv det rådet. Jeg er kjerringa som alltid skal fikse alt selv.

Men i likhet med de aller fleste andre har også jeg stunder hvor jeg kunne trengt hjelp og støtte.  Stunder hvor jeg skulle ønske at jeg var tøff nok til å vise meg svak. Tøff nok til å be om hjelp.

Eller hva hjelper det å vise seg svak? Når jeg blir fortvilet og tar til tårene, får jeg bare høre at det er “krokodilletårer”. At jeg sipper for å få medfølelse, overtaket. At jeg bruker tårer som hersketeknikk.

Jeg ønsker å fremstå som kjerringa som fikser alt. Jeg ønsker ikke å vise meg svak. Kommer tårer er det ekte tårer. Og kommer tårer har jeg lenge holdt de inne i meg, krampaktig bitt tennene sammen og blunket hardt. Når demningen da brister, ja da flommer tårene. Og jo mere tårene renner, jo mer forakter jeg meg selv. Jeg burde da tålt såpass!

I dag har tårene flommet.  I dag skulle jeg ønske at jeg var litt mer tøff. At jeg hadde klart meg uten de forbanna tårene. Og nå, nå etter at tårene har flommet er jeg helt tom. Helt utslitt.  Helgen som skulle brukes til å samle krefter, skaffe overskudd til en ny uke må, i stedet brukes til å hente meg opp fra håpløshetens dype dal.

Jeg skulle ønske at jeg var litt tøff. Så jeg kunne stå opp for meg selv. Så jeg kunne gjøre det jeg ville rådet alle andre til. Stå ikke i kampen alene . Jeg skulle virkelig ønske jeg vsr litt tøffere.

Lene ønsker også at hun var litt tøffere. Litt tøffere i valg av farger når hun skal male trappeoppgangen.  Sånn har ikke jeg noe problem med, se bare på mitt rosa gjestetoalett!