Til tross for at jeg hadde blitt isende kald av snø, sludd og regn der oppe på fjellet lot jeg meg friste av lokalprodusert iskrem nede i Lærdal. Et skilt med “Lærdals beste kaffe” førte til at det og ble kaffe-latte og gulerotkake også. Man lar seg så raskt friste når man er sulten…. Og på veien ut av Lærdal kjøpte vi med oss en stor kurv jordbær for ¨å ha og kose oss med i bilen.
Kokkejævel der oppe på toppen av bloggtopplista burde ikke sutre og klage så veldig over disse smertene sine. Han sier det selv, og jeg er hjertens enig!. Jeg kan ikke tenke meg at jeg hadde kommet dit jeg er i dag på plass nummer 30, hvis jeg bare hadde sittet og jabbet om smertene mine. Smerter føles individuelt. Legen kan ikke føle smertene til pasienten. Så hvor mye smertestillende legen skriver ut, er ikke en indikasjon på hvor vondt pasienten har, men hvor mye pasienten er plaget av smertene. (Eller hvor mye han klager over de…) ‘
Vel Kokkejævel klarte å medisinere seg selv smertefri en times tid i går. Jeg har ikke vært smertefri siden 2013, og knapt hatt en dag uten smerter siden 2007. Jeg kunne sikkert bøtta innpå med smertestillende tabletter, men jeg gjør ikke det. Har tabletter liggende for å ta de dagene smertene er uutholdelige, men det er lenge siden jeg har tatt dem. Liker ikke å dytte i meg piller når det ikke er helt nødvendig.
Man skal ikke være redd for å ta smertestillende. Når jeg hadde prolaps bøtta også jeg innpå med en god del smertestillende. Men morfin:… Det er sterke saker…. Fikk det de første dagene etter at kneet var maltraktert… Kan fort bli vanedannende….. Så de kutta jeg raskt ut…
Ikke tar jeg beroligende tabletter heller… Burde kanskje gjort det og… Ser Gamle Gubben nikker stilt når jeg foreslår det for han…. Hadde sikkert blitt litt mindre hissig da… Men vi har da hatt noen fantastisk fine dager på kjærestetur nå, og jeg har ikke vært sint nesten i det hele tatt. Litt hissig bare, et par ganger når jeg var litt vel sulten. Blodsukkeret. Alltid kjekt å ha et blodsukker å skylde på…
Neida. Vi har faktisk hatt noen veldig fine dager på kjærest-tur.
I natt sov vi i Aurland. Fint, lite hotell. Etter frokost var det på tide å sette kursen i retning Lærdal. Det enkleste hadde vært å ta E16 gjennom Lærdalstunellen og være i Lærdal på relativt kort tid. En morsommere måte er å kjøre veien over Aurlandsfjellet. Gjett hvilken måte Gamle Gubben Grå og jeg valgte? Riktig, den morsomme måten.
Været var ganske bra da vi startet fra Aurland. Vi skimtet sola gjennom skylaget, og vi så enkelte flekker med blå himmel.
.Veien over Aurlandsfjellet er en sånn anbefalt turistveg og utsiktspunkt og annet av interesse er godt skiltet. Gamle Gubben Grå og jeg stoppet ved nesten alle stedene som var merket. Vi er jo på tur! De to bildene over er tatt på første utsiktspunkt. Flott utsikt, ikke sant?
Det neste utsiktspunktet var den såkalte “Stegasteinen” som er st utsiktspunkt som er bygd som en diger rampe ut over fjorden. Bygget går 30 meter ut fra fjellsiden, og henger 650 meter over fjorden.
Ikke noe å si på utsikten her heller. Men jeg synes nesten den var finere på det første utsiktspunktet.
Veien over fjellet er vinterstengt,og det ligger snø langs veien også om sommeren. Høyeste punktet er 1.306m.o.h. På vår tur over fjellet i dag hadde vi isende kalde snøbyger, tåke, overskyet, regn og glimt av sol. Litt spesielt med den snøen. Vi skriver tross alt 7. juli.
Bildene snakker i grunn for seg selv. Det var en helt spesiell opplevelse. Goldt høyfjellslandskap og vær, mye vær. Naturen er mektig!
En ting til vil jeg nevne spesielt; Det siste merkede severdighetspunktet før vi kjørte nedover mot Lærdal. Vedahaugane heter stedet. Det har den amerikanske kunstneren Mark Dion fått stilt ut kunstverket sitt “DEN” Oversatt til norsk betyr det hi. Og en bettongsti fører fra parkeringsplassen og rundt en fjellknatt til noe som skal forestille et bjørnehi. Når du bøyer nakken og trer inn i “hiet” varer det et par sekunder før du venner deg til mørket der inne og får øye på bjørnen i hiet. Husk at kunst skal vekke følelser. Installasjonen rørte i det minste med noe hos meg….
Dere som følger bloggen min jevnlig vet jo at jeg er litt svak for kirker. Så da vi en stund etter Gudvangen så et skilt med stavkirke og geitost svingte vi nok en gang av E16. Veien var smal og svingete med møtelommer hvis en skulle være så uheldig å møte noen. Nedover og nedover mot Nærøyfjorden gikk det, og et skilt fortalte oss raskt at det var hele 6 km til vi kom til stavkirken og geitosten.
Undredal Stavkirke er Norges minste, bevarte stavkirke og stammer fra siste halvdel av 1100-tallet. Enda så liten kirken er, er den faktisk bygd på flere ganger på 1600-tallet. I dag har kirken hele 40 sitteplasser.
I 1844 ble det nesten vedtatt å flytte kirken til Nærøyfjorden. Men den ble nok aldri flyttet, selv om Lorentz Dietrichson, norsk kunsthistoriker og forfatter, beskrev den som forsvunnet i sitt store verk “De norske stavkirker” som han ga ut i 1892. Kanskje kirken bare var så liten at han ikke fant den?
I 1913 kjøpte Gert F. Heiberg kirken for å flytte den til “De Heibergske samlinger”, museet han bygde opp på Kaupanger. En betingelse var at han skulle skaffe til veie nok midler til en ny kirke først, og det skjedde aldri. I 1982 ble beløpet som hadde stått på sperret konto utbetalt til sognerådet som brukte beløpet til å kjøpe nytt orgel.
Vi så ingen graver. Kirkegården er kuppert og liten, og ligger litt kronglete til. Historien sier at det har vært begravelser her, men gravene er nå flyttet til kirkegården på Aurlandsvangen.
Undredal er ei lita bygd. I 2001 bodde det 112 mennesker her. Bygda fikk veiforbindelse først i 1988, den svingete veien vi kom kjørende ned. Og veien ender der, så du må kjøre samme vei tilbake. Men før vi snudde måtte vi jo undersøke stedet litt nærmere.
Skolen er nedlagt, men dette et et levende bygdesamfunn som satser på utvikling og ny næringsvirksomhet. De har butikk og postkontor, og på kaia har de eldhuset hvor de selger den berømte geitosten, en hvit geitost jeg gleder meg til å smake på. Et stort stykke vellagret ost ble selvsagt kjøpt med.
Vi hadde akkurat spist overpriset turistmat på Gudvangen. Under det måltidet hadde vi snakket om prisen på kaffe. Det er dyrt å betale over 40 kroner for en kopp svart trakterkaffe uten påfyll. Da jeg var nede på kaia utenfor eldhuset og fotograferte la jeg merke til et skilt hvor man inviterte folk til å ta en kopp kaffe på eldhuset. 25 kroner for en kopp – med påfyll!! Jeg studerte menyen nærmere, og så at de også hadde stekt kje-kjøtt og kjegryte. Kanskje her i det åpne eldhuset var det rette stedet for kveldens middag?
Gamle Gubben Grå tente også på ideen. Vi bestemte oss i utgangspunktet for kjegryte. Men ved disken ombestemte vi oss å gikk for pizza. Undredal spesial med kje-kjøtt og lokale oster. Det var utrolig godt!!
Etter maten, og en kopp kaffe, kikket vi litt mer rundt. Flott litt bygd. Jeg liker bygdesamfunn som tør satse litt.
En morsom kuriositet er denne lille bygningen. Bygdas brannstasjon! Den er så liten at stigen må henge på veggen på utsiden av bygningen. Stigen er lengre enn bygget.
På veien vekk fra Undredal kom det plutselig rundt 40 geiter ut fra en sidevei og løp oppover veien foran oss. Vi kjørte bak dem et godt stykke. Og selv om vi stoppet på møteplasser når vi nådde igjen flokken, var det ikke alle bilistene som tok like mye hensyn. Til tider var det tendenser til trafikkork med smal vei, 40 geiter og biler i begge retninger. Geitene holdt seg på veien en del kilometer før de fant det for godt å klatre oppover en skråning. Jeg tuller ikke når jeg sier at de 6 km fra Undredal til hovedveien tok en time. Det gjorde ikke noe. Var bare med på å sette spiss på turen. Gamle Gubben Grå og jeg kåret turen nedom Undredal til dagens høydepunkt.
Anna Rasmussen, mammaen til Michelle, er på toppen av bloggtopplista i dag. De har feiret 9-års dagen til Michelle og hun viser oss kakebordet.
På ny føler ei gammel kjerring som har passert 50 seg totalt mislykket som mor. For slike kakebord har ingen av mine barn hatt på sin 9-års dag, eller noen annen bursdag.
Vi har hatt kaker, is, gele, jordbær … Ja kanskje har kakebordet våre vært mer vellfylte, men aldri så lekre. Kakebordet til Michelle er jo et kunstverk, en installasjon! Hadde jeg skulle lage et kakebord etter å ha vært på besøk hos Anna, ja da hadde jeg fått prestasjonsangst.
Litt usikker på om dette innlegget hører hjemme under mat eller kunst….
Fra Voss tok vi E16 retning Lærdal. Men når Gamle Gubben Grå og jeg er på tur stopper vi både titt og ofte på steder vi har lyst til å se litt nærmere på.
Det ble sen lunsj i Gudvangen. I et turistsenter jeg mest vil kalle turistfelle. Egner seg sikkert bedre for utenlandske turister fra cruiseskip. Det er ikke så mange av de i år. Men det var gøy å fotografere de gamle husene.
Før vi kom så langt som til Gudvangen hadde vi alt stoppet en gang. Tvindefossen måtte jo ha et besøk. Tvindefossen har et fossefall på 110 meter i kaskader, etapper.
Etter frokost sjekket vi ut av hotellet og satte bagasjen i Lille Bille. Så tok vi gondolbanen som går omtrent fra hotellet opp til Hangurstoppen som ligger på 820 m.o.h. Gondolbanen på Voss var ny i 2019 og er Nord Europas største og mest moderne gondolbane.
Oppe på toppen gikk vi “Panoramastien” en runde på 1 km. Den perfekte runden for en som vil fotografere og ikke slite seg ut eller bruke hele dagen. Det var isende kaldt, sterk vind (19m/s) og regn, så det fristet ikke med så veldig lang tur.
Men for en utsikt! For et eldorado for litt fotografering! Å, jeg storkoste meg.
Det var godt å komme inn på restauranten ved toppen av gondolbanen og ta en kopp kaffe da vi var ferdige med rundturen. For selv om runden ikke var så lang, tok den sin tid når jeg måtte fotografere alt jeg så. Så bra det ned til sentrum igjen.
Vi ankom bestemmelsesstedet klokka 17. Vakre Voss og ærverdige Fleischer Hotell. Og for en bygning! For en atmosfære! For et hotell! Her har det vært drevet hotell siden 1864. Dagens hotellbygg er fra 1889. En storslått bygning i sveitserstil. Grunnleggeren av hotellet, Fredrik Lyth Ørum Fleischer solgte i 1864 Voss kirke til Voss kommuner for å finansiere hotellplanene.
Det opprinnelige hotellet fra 1864 ble utvidet i 1888, men brant bare 13 dager etter åpningen. Så ble det bygd på nytt, med tårn og balkonger slik det fremstår i dag.
Rommet vi fikk var fint med en liten salong ved vinduet og med utsikt over Vangsvatnet. Det var godt å slappe av litt på hotellrommet før vi kledde oss om til middag.
Vi hadde bestilt rom med frokost og middag. Spent entret vi spisesalen. Hva ville vi få til middag?
Eldhusrøk krydderlaks, ovnsbakt kyllingbryst og husets vaniljeis ned marinerte jordbær hørtes absolutt ikke feil ut. Vi bestemte oss for å følge vinanbefalingene som sto i menyen. Det pleier ofte å være et lurt valg. Nå dukket riktignok aldri vinen til desserten opp, men siden den heller ikke sto på regningen sa vi ikke noe om det.
Maten var god. Fisken var nok høydepunktet. Røkelaks er ikke røkelaks, du smaker forskjell. Denne var utrolig god!!! Kyllingen var perfekt stekt. Ikke rå kjerne, og ikke for tørr. Rikelig med kjøtt, men jeg kunne kanskje ha ønsket meg litt mere potet enn de 4 settepotetene som lå gjemt under kyllingkjøttet. Jeg synes sausen var god. Gamle Gubben Grå var litt mer skeptisk siden det var “blomster” i den. (Lilla kronblader). Isen og jordbærene var også gode, men nå som jordbærene er på sitt beste trenger de i grunn ikke marinering.
.Etter middag tok vi en tur i baren. Gamle Gubben Grå fikk litt lokalt øl, og jeg nok et glass rødvin. Jeg elsker atmosfæren og de gamle møblene. Og så brystningspanelen da! Jeg vil ha noe lignende i gangen, jeg mener “hålen” hjemme.
Vi ble ikke sittende lenge i baren. Vi er jo på kjæreste-tur. Så vi tok med oss vært vårt glass med godt innhold fra baren og gikk på rommet.
Kokkejævel øverst på bloggtoppen skriver om første gangen han kjenner at den lille i magen til Kjærest sparker. Det er 18 år siden jeg var gravid sist. Klokka har så vidt passert 6 en tidlig mandag morgen. Jeg har ferie. Jeg orker ikke sitte her å skrive om sprakende fosterføtter. Forstår Kokkejævel og at han skriver om det. Men jeg klarer ikke komme opp med noe om temaet.
Vi kjørte oppover Hallingdal. Regnet spruta ned utenfor bilen og veibanen var full av vann. Ikke akkurat drømneværet for en ferietur, men stemningen i bilen var god.
Første stopp var på Gulsvik. Lille Bille fikk bensin og olje, og Gamle Gubben Grå og jeg fikk oss kaffe. Så fortsatte ferden oppover dalen. Vi hadde tissestopp på Ål, og en liten fotostopp litt vest for Haugastøl. Regnet silte ned og vindusviskerne fikk kjørt seg.
Fint å kjøre over Hardangervidda. Det er fremdeles mye snø i fjellet. Kunne ha stoppet for litt mer fotografering, men det fristet ikke i regn og isende vind.
Gjorde et litt lengre opphold ved Vøringsfossen. Jeg måtte jo ut og fotografere. Jeg var ved Vøringsfossen første gang i 1977. Skulle på speider Landsleier på Ulven utenfor Bergen. Vøringsfossen gjorde et uslettelig inntrykk den gangen. Vi var der også i 1993, Gamle Gubben Grå, Datteren og jeg. Fremdeles like imponerende.
Vøringsfossen har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Frem til 1821 var Vøringsfossen knapt kjent for andre enn lokalbefolkningen. Men da geofysikeren og astronomen Christian Hansteen dette året dro over Hardangervidda for å foreta astronomiske observasjoner var han så fascinert av alle fossene ned mot Eidfjord at de lokale fjellkarene som bar utstyret hans sa de kunne vise han en mye større og mer imponerende foss. De viste han Vøringsfossen.
Hansteens besøk ble Vøringsfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon.
Nå hadde de laget noen utsiktspunkt på toppen av fossen, ved Fossli Hotell. Vi tok og spiste lunsj der etter å ha fotografert fossen. Mye historie i veggene. De første planene om å bygge hotell her på toppen av Vøringsfossen ble besluttet i 1880 årene. Dengang var den eneste veien opp dit en sti med 1.500 trappetrinn opp Måbøfjell. Hotellet sto ferdig i 1891, og det samme året ble også veien fra nedre til øvre Eidfjord ferdig. Kjørevei helt opp til hotellet kom det ikke før i 1921.
De hadde tent opp i peisen i kafeen da vi kom inn på Fossli Hotell. Det fristet å sette seg foran det sprakende peisbålet etter å ha vært ute og fotografert i det våte og kalde været. Hvem skulle tro at det er 5. Juli? Men det satt allerede noen der. Vi tok en pause ved ett av vindusbordene før vi kjørte videre.
