Vi kjørte oppover Hallingdal.  Regnet spruta ned utenfor bilen og  veibanen var full av vann. Ikke akkurat drømneværet for en ferietur, men stemningen i bilen var god.

Første stopp var på Gulsvik. Lille Bille fikk bensin og olje, og Gamle Gubben Grå og jeg fikk oss kaffe. Så fortsatte ferden oppover dalen. Vi hadde tissestopp på Ål,  og en liten fotostopp litt vest for Haugastøl. Regnet silte ned og vindusviskerne fikk kjørt seg.

Fint å kjøre over Hardangervidda. Det er fremdeles mye snø i fjellet. Kunne ha stoppet for litt mer fotografering, men det fristet ikke i regn og isende vind.

Gjorde et litt lengre opphold ved Vøringsfossen. Jeg måtte jo ut og fotografere. Jeg var ved Vøringsfossen første gang i 1977. Skulle på speider Landsleier på Ulven utenfor Bergen. Vøringsfossen gjorde et uslettelig inntrykk den gangen. Vi var der også i 1993, Gamle Gubben Grå, Datteren og jeg. Fremdeles like imponerende.

Vøringsfossen har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter.  Frem til 1821 var Vøringsfossen knapt kjent for andre enn lokalbefolkningen. Men da geofysikeren og astronomen Christian Hansteen dette året dro over Hardangervidda for å foreta astronomiske observasjoner var han så fascinert av alle fossene ned mot Eidfjord at de lokale fjellkarene som bar utstyret hans sa de kunne vise han en mye større og mer imponerende foss. De viste han Vøringsfossen.

Hansteens besøk ble Vøringsfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon.

Nå hadde de laget noen utsiktspunkt på toppen av fossen, ved Fossli Hotell. Vi tok og spiste lunsj der etter å ha fotografert fossen.  Mye historie i veggene.  De første planene om å bygge hotell her på toppen av Vøringsfossen ble besluttet i 1880 årene. Dengang var den eneste veien opp dit en sti med 1.500 trappetrinn opp Måbøfjell.  Hotellet sto ferdig i 1891, og det samme året ble også veien fra nedre til øvre Eidfjord ferdig.  Kjørevei helt opp til hotellet kom det ikke før i 1921.

De hadde tent opp i peisen i kafeen da vi kom inn på Fossli Hotell. Det fristet å sette seg foran det sprakende peisbålet etter å ha vært ute og fotografert i det våte og kalde været. Hvem skulle tro at det er 5. Juli? Men det satt allerede noen der. Vi tok en pause ved ett av vindusbordene før vi kjørte videre.