kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Jeg blar meg gjennom innlegget til Kretahalvorsen. Det er drinker, restaurantbesøk og ølglass. Ikke noe galt med det. Jeg liker å kose meg jeg og, og tar gjerne en kaffe-latte med Barndomsvenninna eller en Tapas-middag med hun som har flyttet men er her av og til. Vi bar ute på en flott tapas-middag senest på15. mai. Det er to uker siden i dag. Etter det har jeg feiret 17. mai og lunsjet med Datteren. Så jeg mener overhode ikke å moralisere eller å høres prippen ut. Jeg reflekterer like mye over eget liv som å kritisere andres.

Da vi var barn stakk vi av gårde på raske ben eller med sykkel for å se om vennen vi hadde lyst til å besøke var hjemme. Vi ringte ikke alltid på forhånd en gang. Jeg hadde venner som ikke hadde telefon. Altså, familien hadde ikke hustelefon, mobilen var ikke oppfunnet da jeg var barn. Vi hadde heller ikke telefon hjemme før jeg var sånn 6-7 år.

Å være sammen med venner betød å leke, sykle, bade, bytte glansbilder… kort sagt ha det kos sammen. Noen ganger kunne en forelder stikke til oss en iskrem eller ei brødskive med svartpølse og majones og et glass saft og vann. Men jeg kan ikke huske at mat og drikke var noen viktig del av besøket. Det viktige var å ha det gøy, være sammen.

I ungdomstida var vi mer i byen. Kanskje et kaffe-besøk eller en “pomfrit” på Møllegrillen eller en salat på Snadder. Men vi var også mye hjemme hos hverandre når vi var sammen med venner. Satt på rommet eller kanskje i ei kjellerstue, spilte musikk og snakket om  gutter og alt annet som var viktig i livet.
Kanskje ble vi spurt om vi skulle ha middag og fikk litt av det familien hadde til middag. Alt fra røkt kolje, via lapskaus til lever. Det ble ikke laget til noe ekstra fordi om det var en ungdom eller to ekstra rundt middagsbordet.  Ikke hos mine venners familier og ikke hvis jeg hadde venner hjemme hos oss på besøk.

Selvsagt ble det ikke servert lever hvis det var bursdagsfeiring eller vi var bedt hjem til vennene til en eller annen anledning. jeg snakker om de mer spontane besøkene eller når vi bare var med hjem etter skolen.

Så ble vi eldre. Flyttet på hybler, fikk oss leiligheter. I min vennegjeng gikk vi fremdeles på spontane besøk til hverandre. Drakk te som vi kjøpte i store forpakninger på billige butikker. 100 teposer av et billig merke og en boks med suketter så var vi alltid rustet for besøk. Å ha kjekspakker eller ei hverdagskake i skapet til venner som stakk innom for en prat slik Mamma og hennes generasjon alltid hadde hadde vi ikke. Det holdt med den tekoppen. Så satt vi der og skravlet og hadde det koselig sammen.
Vi kom ikke for å få te eller kjeks. Vi kom for å være sammen.

Selvsagt møttes vi til fest og moro, gjerne vorspiel før vi skulle på byen men da var det heller ikke veldig til oppdekning. En bolle med potetgull på bordet og drikke fra medbragt bærepose.

Så ble det slutt på å feste hver helg. Vi ble eldre. Delte plutselig bopel med ett menneske til og det dukket opp barn.
Vi hadde mennesker å være sammen med i eget hus og behovet for å “henge med venner” ble mindre. Også overskuddet og tiden. Det var jobb og barnehagehenting. Senere følge opp skole og fritidsaktiviteter til barn.
Plutselig ble jeg fylt med panikkfølelse hvis det ringte uventet på døra. Jeg kunne da ikke slippe inn folk i hjemmet mitt. Det fløt med lego og leker på stuegulvet, lå en haug med klær som skulle brettes og fordeles i gangen og det sto oppvask på oppvaskbenken. Kanskje ikke et tårn av oppvask, men nok til at gjester et utelukket.
Ikke ringte jeg uventet på døra deres heller. Tenk om det ikke passet.

Langsomt ble venner noe du traff sjeldnere og sjeldnere. En kopp kaffe ute på en kafe i byen en gang i blant. En middag ute på en restaurant en gang i året eller kanskje to. Å be folk hjem til meg forble i mange år den årlige Nyttårsfeiringen med et par venner. Ja og kanskje en fest hver gang man hadde et jubileum. 30 årsdagen feiret jeg i rekkehusleiligheten vi bodde i da. 40- og 50- årsdagen i leid lokale.

Det kommer ikke folk innom lenger, og jeg stikker heller ikke innom folk slik jeg kunne gjøre før.

Skal man be gjester krever det litt eller ganske mye overskudd, For hele huset fra kjeller til loft – eller i det minste de stedene gjestene kan finne på å bevege seg må være plettfrie. Selv om haugene med leker på gulvet for lengst er ryddet vekk og det stort sett er både passe rent og ryddig her er ikke alle detaljene like “instagram-vennlige”. Og hva skal jeg i såfal servere? Det må jo være noe litt spesielt. Bord må dekkes og vinduer pusses. Og burde jeg egentlig be gjester før vi har fått pusset opp badet? Det kan jo hende de må på do, og badet vårt er ikke pusset opp på snart 20 år.
Så da ber man ikke venner hjem til seg lenger. Det blir en kopp kaffe ute på en kafe en gang i blant.

Foreldrene mine hadde ofte venner og naboer på besøk på lørdagene. Ikke for fyll og fest, men for hyggelig samvær over en kaffekopp og et kakestykke.  Kanskje ble det servert mat som spekemat, rakfisk eller gryterett, men vel så ofte dukket gjestene opp etter middag og kom til kaffe.
De ble ikke invitert mange uker i forveien, men man tok en telefon på formiddagen og hørte om de hadde lyst til å komme en tur eller ba de spontant når man traff hverandre på butikken.
Det viktigste var å være sammen selv om det kanskje ble litt hektisk aktivitet med vaffelpressa før gjestene kom.
Barndomshjemmet mitt var ikke alltid feilfritt, men venner var det plass til.

Det er dyrtid nå. Mange har ikke så god råd som de har hatt og forskning viser at 49% av oss har økonomiske bekymringer. Hva som ligger i det kan være så mangt.
En kopp svart kaffe ute på kafe koster fort 30 kroner. Noen steder mer. Skal man ha litt å bite i ved siden av blir det fort en 100 lapp. Den hundrelappen er det i dag folk som ikke har råd til å unne seg.  Skal man da la være å være sosial? La vennskap være noe man utøver ved å trykke likes på sosiale medier?

De fleste av oss vil kunne spandere den kaffekoppen på en venn. Men hvem innrømmer for et menneske man kanskje treffer en tre, fire ganger i året at man ikke har råd til den kaffekoppen? Nei man sier selvsagt at man ikke har tid. At det hadde vært så hyggelig, men akkurat nå er det så travelt…

Kanskje er det når man går der og ikke har råd til den kaffekoppen ute på byen at man  kunne trenge den vennepraten mest. Ikke for å velte de økonomiske bekymringene over på noen. Ikke for å dele de eller for å tigge om medfølelse og penger. Men bare for å skravle, le og kose seg i gode venners lag.
Vennskap burde jo være gratis.

Jeg skulle ønske at vi kunne komme tilbake til en tid hvor det var mer vanlig å be folk hjem. Ikke for å vise frem skryte-hjemmet sitt men for å vøre sammen. Drikke kaffe eller saft og skravle, le eller være mer alvorlig. Det man trenger der og da. At man ikke forventer tre retters middag og shinet hus for å stikke innom.
At et vennebesøk er nettopp det et besøk av venner. ikke en inspeksjon for å gi deg karakter som husmor eller interiørstylist.

Jeg ønsker meg tilbake til en tid hvor venner kom på spontane besøk. Send gjerne en melding litt i forkant for å sjekke om jeg er hjemme så jeg får tørket over glassbordet og  skiftet fra den utvaska joggebuksa.

Allan har utfaset bloggskrivingen  nå. Blitt så travel og prominent at han ikke tar seg tid til å skrive fjaset sitt selv. Ikke det at han har invitert bikkja til å skrive for seg slik han har gjort før eller har sluppet til andre gjestebloggere. Nei han følger da med tiden og benytter seg av moderne teknologi.  KI, eller kunstig intelligens er det han har tatt i bruk for å få skrevet sitt daglige fjas mens an selv fordriver tiden med andre sysler.

Jeg reflekterer litt over det at man bruker kunstig intelligens eller intelligens i det hele tatt for å skrive om fjas. Men etter å ha lest hyllesten til fjaset  forstår jeg at fjas er langt viktigere enn det jeg kanskje har sett på det som.  Ikke rart Allan fremdeles ligger et hestehode foran meg på vår kappestrid mot toppen.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Da jeg leste overskriften på innlegget til Allan Et blogginnlegg om fjas fra en gjesteblogger  begynte jeg selvsagt umiddelbart å tenke på hvem jeg skulle få til å være gjesteblogger denne gangen. En trøtt Gamle Gubben Grå som myser over dagens første kaffekopp? Charlie Chihuahua som snorker under skjenken eller Kidd som sover i hundesenga? Tror ingen av de hadde meldt seg frivillig.

Når jeg så forsto at det var brukt intelligens i innlegget til Allan, ble det å la Charlie Chihuahua, Kidd eller Gamle Gubben Grå slippe til fort strøket fra tankene mine. Hundene våre har masse sjarm  og er snille og gode, men spesielt intelligente vil jeg ikke si det alltid virker som de er.
Gamle Gubben Grå er intelligent nok, men ikke sånn klokka 06.45 om morgenen før de første to-tre kaffekoppene.  Det er heller ikke rette tid av døgnet til å mase på Gubben om å være gjesteblogger.

Nei, det måtte selvsagt bli KI-teknologi fra Kjerringa og. Ikke minst fordi jeg hører på radioen at Digitalminister Karianne Tung oppfordrer hver enkelt av oss til å sette seg inn i KI-teknologien og hva den kan bidra med i den enkeltes arbeidshverdag.

Nå ser jeg ikke akkurat på bloggen som en jobb. Det er en hobby jeg driver med fordi jeg liker å skrive. Men likevel spurte jeg chatteroboten inne i PCn min (litt usikker på hva hen heter) om den ville gi meg en kort tekst om kjerringtanker. Etter få sekunder kom denne teksten;

Kjerringtanker svinger som vinden i trærne, fra hverdagslige sysler til livets store spørsmål. De speiler en visdom, tålmodig og stille, en innsikt vunnet gjennom årenes løp.

I kjøkkenets hjerte, ved grytene står hun, med tanker som strekker seg langt utover maten. Hun tenker på livet, på kjærlighet, tap, på små gleder som vokser i hjertets dyp.

Hennes tanker er fylt av erfaring og drømmer, av håp for de unge, og minner om fortid. Som bølger de kommer, de ebber, de strømmer, en kjerrings tanker, et hav av visdom og tid.

Jeg ble ikke så lite imponert. Ja nesten litt rørt. Sånn bortsett fra det der med grytene sugde jeg til meg hvert ord. Utrolig godt skrevet. Langt bedre enn om jeg skulle gjort det selv, og veldig mye raskere.
Ja KI-teknologien kan virkelig revolusjonere bloggbransjen. Vi bloggere kan bare lene oss tilbake i gyngestolen og la ny teknologi overta. Nøye oss til nød å komme opp med et stikkord, eller det går sikkert an å bruke teknologien til det og.

Jeg er i utgangspunktet ikke negativ til ny teknologi. Jeg vet og at KI brukes til mye bra. Tolker røntgenbilder blant annet. Men hvis vi begynner å bruke slik teknologi til å skrive tekster om fjas og kjerringtanker eller hva vi nå vil at teksten vår skal handle om, hva vil da skje med kreativiteten vår? Når man med et par tastetrykk og et stikkord kan få tekster av slik god kvalitet i løpet av sekunder hvorfor skal vi da bruke tid og krefter på å selv tenke ut en tekst? Teknologien gjør det jo både raskere og bedre enn oss.

Rødt-dagene ble arrangert på DOGA-huset. (Design Og Arkitektur Norge) Det er noen gamle industrilokaler med historie tilbake til 1898. Lokalene ligger rett ved Kulturkirken Jacobs.

Når jeg satt inne i salen så jeg kirken gjennom gittervinduet,  Jeg synes det ble et flott bilde som man kan filosofere mye over.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Mørke inne i lokale, som nesten har noe sakralt over seg.  Kirken ute i den lyse sommerdagen, men bak gitter…

Du kan jo fortsette tankerekken i ditt eget hode….

I innlegget Guacamole, negler og kjerringtanker. på fredag sutrer jeg i kjent stil over at guacamole ikke er det mest spennende å reflektere over. Da får jeg følgende kommentar fra Verdande:

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Ut av matboksen med deg, Brit 😉. Mexico er gode på minst to ting: guacamole og narko. Narkokartellene har overtatt mange plantasjer og eliminert eierne, eller kontrollerer dem i form av beskyttelsespenger. Selvfølgelig fordi det ligger så mye penger i eksporten.

Avocado er i tillegg miljøversting. Trenger enorme mengder vann og kjemikalier, må fraktes over lange avstander, i tillegg til avskoging for å bygge nye plantasjer.

Også kan man jo velge å lage ertemole i stedet 😊

Det var en så god kommentar at den ga meg inspirasjon til et innlegg. Takk, Verdande!

Nordmenn er i Europatoppen når det gjelder konsum av avokado. I Norge ble det i 2010 importert ca. 5.100 tonn avokado. I 2019 var tallet steget til nær 14 000 tonn, 170 prosent økning.

Avokado har gått fra sjelden og luksuriøs, til superfood. Høyt innhold av vitaminer og sunt fett beskytter mot diabetes og hjertesykdom. Den er trendy  og populær blant vegetarianere og veganere.

Norge importerer mest avocado fra Peru og Chile, med Mexico på tredjeplass.

Verdens avokado-hovedstad, Uruapan i Mexico står for 40 % av verdens produksjon av avocado. I 2018 eksporterte de avokado for 2.7 milliarder dollar – bare til USA. Byen ligger på 1.840 meters høyde Den vulkanske jorda og det fuktige klimaet gir unike groforhold. Uruapan betyr «stedet med evig dannelse og fruktbarhet av blomsterknopper».

Avokadotrærne i Uruapan kan høstes flere ganger i året, og et godt tre kan alene gi 600 kilo avling.

Det gikk fint lenge, men så kom det menn med pistoler og tvang bøndene til å betale beskyttelsespenger. Narkokartellene hadde funnet ut at det var gode penger å tjene på avocadoeksport. To store narko-karteller kjemper nå om herredømme over avokado-produksjonen, og de enorme inntektene det gir.  Nå er den fredelige byen Uruapan blitt en av Mexicos farligste byer, med flere hundre drap i året. Narkobandene kontrollerer alt, de som protesterer blir eliminert.

Mexico har vært terrorisert av de brutale kartellene i årevis, og det var i Uruapan narkokrigen i Mexico startet i 2006. Minst 250.000 mennesker er drept og flere titalls tusen er kidnappet eller forsvunnet siden den gang. Nå sloss ikke lenger de  mektige kartellene bare om kontroll over narkohandelen. Nå kriger de med de samme metodene om den svært lukrative avokadoindustrien også.  Vi snakker om halshogging, kidnappinger og henging fra bruer som noen av virkemidlene.

Fortsatt lyst på avocado? Jeg er litt i tvil selv om det egentlig står nettopp avocadosalat på menyen i Drømmehuset I dag. Skal i det minste sjekke hvor avocadoene jeg kjøper kommer fra. Men vet jeg egentlig at det står bedre til i Peru og Chile?

Avokado fra Peru, sto det på skiltet. Med liten skrift på pakningen sto det derimot at frukten var fra Israel.

Dette meldte  VG i november. Jeg har ikke noe mer lyst til å støtte Israels avocadoproduksjon.

Jeg tror avocado som miljøversting og ertemole  må komme i et senere blogginnlegg. Jeg kan ikke overlate til Gamle Gubben Grå å kjøpe avocado til dagens middag og må være med på butikken nå.  Ikke visste jeg at guacamole og avocado kunne være så interessant.

Så var det mandag igjen. Sola har forsvunnet bak skylaget. Det regner, og det skal det fortsette med i hele dag. Slutt på helg og festival. Den grå hverdagen er tilbake. Ja det er nesten så jeg setter meg ned som Allan og klager over blåmandag.

Nesten, for her hos Kjerringa er det verre enn som så. Kjerringa skal sitte her og reflektere over en ukemeny! Er det noe denne kjerringa ikke er, så er det matskribent.

To av oppskriftene i denne ukemenyen består av blomkål og flesk eller bacon (som er røkt flesk). Den ene dagen skal man spise tynnflesk og fløtegratinert blomkål den andre blomkål med ost& persillesaus og bacon. Blir liksom ikke så variert kosthold.

Eller så synes jeg det var en relativt vanlig og kanskje litt kjedelig ukemeny. Passer i grunn godt til en grå uke med mye regn akkurat som uka som ligger foran meg. I tillegg til rikelig med blomkål og flesk er det fiskekaker, kjøttpudding, breiflabb og spinatsuppe. En ukemeny som var relativt vanlig under min oppvekst på 60- og 70-tallet og ikke noe som får meg til å klikke meg inspirert inn på oppskriftene.

I går var jeg på flere politiske foredrag, samtaler og paneldebatter. Slil er det når man er på Rødt-dagene. Mye politikk, mye engasjement og mye lærdom å plukke med seg. Jeg startet gårsdagen på et foredrag som het Tid for tall, Rentespesial. Marie Sneve Martinussen var i samtale med sjeføkonom i LO, Roger Bjørnstad.

Du verden for en forelesing! Her lærte jeg mye og fikk ny innsikt.
Jeg er sånn som noterer med penn og papir når jeg er på foredrag og møter. Og mens denne samtalen mellom Marie og Bjørnstad foregikk der oppe på sena noterte jeg så blekket spruta.

I Norge har vi bestemt at en politisk uavhengig Norges Bank skal sette rentenivået. Dere vet, sentralbanken og rentemøte som folk har blitt mer og mer opptatt av gjennom dyrtiden. Det er altså ikke finansministeren eller andre politiske aktører som vedtar om renta går opp eller ned. Og til dere som tror at vi i Rødt (vi er jo farlige kommunister i manges øyne) ønsker en endring på den ordningen så hørte jeg ikke noe om det. Det virket som om både Marie og sjefsøkonomen fra LO mente det var en grei ordning.  Styring av blant annet rentenivået kaller vi pengepolitikken. Regjeringen setter de overordnede målene for pengepolitikken som for eksempel valutakursmål, pengemengdemål eller inflasjonsmål. Og så er det opp til sentralbanksjefen og dens medarbeidere å styre pengepolitikken slik at vi styrer mot de målene regjeringen har satt.

I flere tiår har full sysselsetting vært et overordnet mål for pengepolitikken i Norge.
Med full sysselsetting har folk nok penger til å kjøpe varer og tjenester. Bedriftene tjener penger og har råd til å ha ansatte. Som igjen tjener penger og i tillegg til å handle bidrar med å betale skatt og derved holde velferdsstaten i gang. Dere vet skoler, sykehus, sykehjem, veier osv… Vi får i grunn mye igjen for skattepengene våre hvis vi begynner å tenke etter.

Pengepolitikken, den som altså ikke styres politisk, har endret seg på 2000 tallet fra hvordan den var før. Mye av disse endringene er basert på amerikansnegativt lake lærebøker basert på amerikanske teorier.
Økonomene som er skolert etter disse bøkene mener at full sysselsetting og lav rente ikke er mulig. At renta automatisk vil stige i takt med sysselsettingen.
Vel, lav rente og full sysselsetting har vært målet i Norge siden 1960-tallet, og man har sett at det har vært mulig i tiår etter tiår. Bakgrunnen for det er at de amerikanske teoriene i lærebøkene er utledet med bakgrunn i amerikansk arbeidsliv. Arbeidslivet i Norge er organisert på en annen måte. Blant annet med trepartisamarbeid og frontfagsmodellen. I USA er jo fagforeninger nærmest et negativt onde for bedriftseiere og politikere.

Prisveksten på de fleste varer har vært stor de siste årene. Det begynte vel å galoppere for alvor i 2022.  I tillegg til at renta har steget har strømregninga og ikke minst matprisene skutt i været.
For matvarer for eksempel har prisveksten i mange år ligget på rundt 1,7%. Det siste året har den steget til 8,1%.

Når det er prisen på mat, strøm og renta på huslånet som øker mest rammer det hardest de som har de laveste inntektene. Dette fordi utgiftene til huslån, mat og strøm spiser en langt større del av budsjettet til disse familiene enn til de som har en høyere inntekt og derfor bruker mindre andel av sin inntekt på mat, strøm og renter.

Hvis inflasjonen var grunnet i høy lønnsvekst så hadde vi hatt mulighet til å stoppe det. Men sannheten er at de siste årene har man i realiteten ikke hatt lønnsvekst i Norge for den jevne nordmann. Lønnsveksten har blitt spist opp av prisveksten og man har det man kaller negativ reallønnsvekst. Altså at vi ar fått dårligere råd fordi prisene har økt langt mer enn lønningene for de fleste av oss.
Tall viser at vi ikke har hatt reallønnsvekst siden 2015. Det vil si at vi ikke har hatt noen økt kjøpekraft på snart 10 år.
Inflasjonen må derfor skyldes noe annet enn den lønns- og prisspiralen  Vedum har helt siden høsten 2022 dosert mye i media om renter, inflasjon og betydning av å stramme inn.
Det var tydelig at Vedum som ble finansminister høsten før hadde tatt et lynkurs i økonomi og lest de amerikanske lærebøkene jeg nevnte tidligere i dette innlegget.

I følge historien som ble fortalt i går gjorde dette Bjørnstad, som er sjefsøkonom i LO så frustrert og sint at han troppet opp på Vedums kontor og foreleste for han om Den norske modellen.

Den norske modellen er en helt konkret økonomisk modell – frontfagsmodellen – som legger rammene for hvordan lønnsveksten blir bestemt i Norge. Den skal sikre høy sysselsetting, samtidig som vi ikke får inflasjon og industridød.
Ideen er at lønnsveksten i eksportindustrien setter rammene for lønnsveksten til alle norske ansatte. Fagforeningene i industrien sikrer at arbeidstakerne får sin del av verdiskapingen. Økt produktivitet skal da gi tilsvarende høyere lønninger.
Dersom lønnsveksten var høyere, ville arbeidsplasser i industrien kunne gå tapt.
For en bedriftseier som kun konkurrerer på det norske markedet, er ikke lønnsvekst nødvendigvis er problem. Han kan bare øke prisene tilsvarende. Men i motsetning til butikker, kan ikke smelteverkene bestemme prisen på aluminium. Den blir satt på verdensmarkedet, og det har Hydro ingen kontroll over.
For eksportnæringen sikrer den norske lønnsveksten altså at de kan klare å konkurrere med andre lands bedrifter. For resten av økonomien betyr modellen at lønnsveksten ikke fører til høy inflasjon.

Bjørnstad avsluttet forelesningen han holdt for Vedum med at  bakgrunnen for frontfagsmodellen  var Borten-regjeringens ønske om å bekjempe inflasjon uten økt arbeidsledighet gjennom å etablere en norm for lønnsveksten. Frontfagsmodellen ble formalisert som en økonomisk modell etter at Utredningsutvalget for inntektsoppgjørene la fram sin andre rapport høsten 1966.
Og for de som trenger en liten oppfriskning. Per Borten, statsministeren i Borten-regjeringa. Var fra Vedums eget parti, Senterpartiet og ledet regjeringen og landet fra 1965 til mars 1971 da den måtte gå av blant annet på grunn av “interne motsetninger i EF- saken” og en lekkasje.sak.

Litt rart at ikke Vedum hadde mer kunnskap om Per Borten. SP har vel ikke hatt en statsminister siden han måtte gå i 1971.

Som mangeårig tillitsvalgt for radiografene har jeg ment relativt mye om frontfagsmodellen Om jeg har endret syn etter de siste års dyrtid? Der har jeg ikke konkludert. Frontfagsmodellen har helt klart sine styrker og svakheter. Den ble innført i 1966, samme året som jeg ble født. Det begynner å bli en stund siden. Mulig den trenger noen tilpaninger til vår tid?
Det jeg imidlertid er sikker på at vi må ha en modell som er basert på norsk arbeidsliv og ikke amerikanske teorier.

Under praten om frontfagsmodellen kom de inn på en annen gammel kjenning fra jeg levde det aktive livet jeg elsket- Steinar Holden. Steinar Holden er en norsk økonom og professor ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Hans viktigste arbeidsfelt er arbeidsmarkedsøkonomi og lønnsfastsettelse. Han har doktorgrad i samfunnsøkonomi fra Universitetet i Oslo. Han har vært leder for flere offentlige utvalg som har vært referert til som «Holden-utvalget»
Han har forelest på en del tillitsvalgtssamlinger jeg har vært på og blitt referert til på flere. Han er liksom en slags guru her i landet når det gjelder arbeidsmarkedsøkonomi og var i 2020den professoren som var oftest sitert ved navn fra Stortingets talerstol.

27 januar 2023 ble det fjerde Holdenutvalget, kalt Holden 4 oppnevnt ved kongelig resolusjon som det heter, og 15 desember samme år leverte de sin rapport til finansdepartementet. Holden-4 utvalget skulle se på utfordringer knyttet til den norske lønnsdannelsen og frontfagsmodellen.
Holden 4. slår går for å videreføre frontfagsmodellen og viser og at renta nok kan settes ned uten at det vil ha negativ innvirkning på sysselsetting eller inflasjon.

Glem Holden. Dette var kanskje litt vanskelig og for spesielt interesserte.
Tenk i stedet litt på hvor det blir av de pengene vi betaler i økte renter. Hvor blir det egentlig av dem? Hva går de til?
Det er ingen hemmelighet at bankene har vært langt flinkere til å sette opp lånerenta enn å sette opp innskuddsrenta. Både i prosent og i tid. Mens utlånsrenta har steget omtrent umiddelbart etter at sentralbanksjefen har satt opp styringsrenta mens det har tatt både uker og måneder før innskudsrenta har steget tilsvarende.
Bankene tjener godt på den høye utlånsrenta. Ha det friskt i minne når den ene “sjefsøkonomen” etter den andre fra Dnb, Nordea og andre banker står i kø for å forklare hvorfor man ikke må finne på å sette ned renta.

Noen av økonomene som har fått sin kunnskap fra de amerikanske lærebøkene, de amerikanske teoriene hevder at det finnes et likevektsmål for arbeidsledighet. Altså at vi må ha en viss arbeidsledighet for at det ikke skal føre til inflasjon. Også denne myten viser Holden 4 at er feil. Det finnes ikke grunnlag for at man må ha som mål og ha en viss arbeidsledighet. Målet må være som utvalget Per Porten konkluderte med for snart 60 år siden full sysselsetting.

Økonomiske nedgangstider fører til mindre tiltro til samfunnet og mindre fremtidstro. Det gir grobunn for avmakt og  fremvekst av fremmedhat og høyrepopulisme.

Vi på venstresida må tørre å ta til motmæle mot høyresidas økonomiske politikk. Da må vi ha unnskap og ikke minst fakta og tall til å underbygge argumentasjonen vår. Hvis ikke blir argumenter og hypoteser bare religion, altså noe vi bare tror men ikke kan bevise eller argumentere godt for.

Jeg ble klokere under samtalen de Marie Sneve Martiniussen og Sjefsøkonom Roger Bjørnstad hadde på senen i går. Jeg står sterkere rustet i en økonomisk debatt. Jeg håper du som har orket å lese hele dette innlegget også har lårt litt.

Det er ikke bare bare. Det fikk lærerne ved Oslo Katedralskole erfare. De lot elevene lese et dikt skrevet av Brynjulf Jung Tjønn. Diktet er hentet fra diktsamlingen Kvit norsk mann og er slik:

1.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

eg er den brune guten som spring over brua
eg er den brune guten som spring under brua
eg er den brune guten som spring ut i elva
eg er den brune guten som seinare
blir funne i vatnet

dei ropte
drep denne negeren

men det var ikkje meg
eg er ikkje brun, eg er gul

2

eg opnar dei smale auga mine
og les om
arve beheim karlsen
han er eitt år yngre enn meg
adoptert frå india

gutane som jaga han
var like gamle som oss
drep denne negeren
ropte dei

og eg spring saman med arve beheim karlsen
eg ser på han og han ser på meg
vi snur oss og ser dei kome etter
drep denne negeren
ropar dei
og vi spring over brua
og halvvegs så stansar arve opp
han vurderer
fram og tilbake
så skjønar eg at han vil
springe under brua
og eg følgjer etter
ned til elva
som er sterk og djup
steinane er glatte og harde
og arve og eg går ut i vatnet
det kalde, mørke vatnet
som renn ut i sognefjorden
verdas djupaste og lengste fjord
tenk at vi skulle hamne her
drep denne negeren
ropar dei
og vi ser på kvarandre
den eine brun
den andre gul
tenk at vi skulle hamne her
i denne djupe, lange fjorden
der det veks epler og bringebær på rekke og rad
langs fjordskråningane
der fjell etter fjell strekkjer seg oppover
mot snøtoppane
der ferjer sklir som kvite kvalar
mellom små bygder
no høyrer vi steg på brua
drep denne negeren
ropar dei
og vi ser på kvarandre
vi held kvarandre i hendene
vi dukkar under
i vatnet er vi brør
to adoptivbarn held pusten

eg er den einaste som reiser meg

Alle med så mye som snev av intelligens burde forstå at dette er et sterkt antirasistisk dikt skrevet for å skildre rasismen brutale virkelighet i Kongeriket Norge.

Diktningen har skapt debatt. Først selvsagt en debatt i klasserommene. En debatt om rasisme. Nye unge ble klar imover skjebnen til Arve Benheim Karlsen. Lærerne oppnådde det de ønsket. Diktet satte i gang følelser og engasjement hos elevene. For de som kanskje ikke er så bevandret i skolene på Oslo beste vest snakker vi her om elever på en videregående skole. Ungdom mellom 15 og 19 år.

Så ble lærerne navngitt hengt ut i en gruppe som kaller seg Rassisme i Norge. Lærerne blir hengt ut som rasister fordi de har latt de stakkars ungdommene lese en tekst hvor n-ordet forekommer opp til flere ganger. (n-ordet =neger.) Elevene kunne føle seg krenket av å være nødt til å lese ordet.

Jeg har vantro fulgt saken og lest både kronikker og leserinnlegg om denne saken. Både fra et lærerkollegium som selvsagt ikke liker å bli stemplet som rasister til folk som mener at man selvsagt er i sin fulle rett til å bli krenket av n-ordet samme i hvilken kontekst det dukker opp og hva hensikten med teksten er.

Jeg mener enkelte mennesker leter med lys og lykter etter muligheten for å bli krenket på andres eller egne vegne. Når et antirasistisk dikt blir til en rasistisk ytring elever i videregående skole tar skade av da er det noen som i mine øyne har bragt krenkehysteriet til nye høyder.

Har kommet meg hjem fra Oslo. Sitter ved tekopp og tastatur her i Drømmehuset og føler med hele meg at dette bør bli en rolig dag. Utrolig gøy med noen dager med landsmøte og Rødt-dager, men du hvor sliten sånne som meg blir. Glad jeg ikke ble hele helga.

Så jeg sitter altså her, sliten og utlada, og ser at Allan minner om vår vennskapelige kappestrid. Hvem når bloggtoppen først av Allan og Kjerringa?
Allan, den o så prominenete toppbloggeren har en gang vært nummer to på bloggtoppen. Kjerringa, altså jeg, har ved flere anledninger vært nummer tre. Kappestriden dreier seg om hvem av oss som først klarer å ta de siste små trinnene og trone helt der oppe.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Både Allan og Kjerringa har etablert seg godt inne blant topp ti. En god del dager er vi, eller i det minste en av oss, inne blant topp 5. Det er derfor ikke behov for verken helikopter eller oksygentilførsel for at vi skal ta de siste små stegene og nå toppen.

Konkurransen i toppen er hard. Det er jeg enig med Allan i. Tom  er i en klasse for seg, ligger liksom 10.000 sidevisninger over alle andre. Bunny og Vibbedille skriver bra og har mange følgere. De har klort seg fast på andre og tredje plassen i lengre tid.  Skal man nå toppen må man komme med innlegg som engasjerer lesere og blir lest og gjerne delt slik at flere får de med seg. Man må rett og slett komme opp med innlegg som gir flere klikk enn disse tre erfarne og gode bloggerne.

Allan håper at disse tre roer litt ned i løpet av sommerferien, at de liksom trer litt til side. Lar han få førsteplassen for en dag hvis det betyr så mye for han. Litt sånn som noen voksne lar barn vinne når man spiller spill fordi barna blir så glade hvis de vinner – og må skjermes for slike traumer som å tape i Ludo.

Jeg synes det ikke er en seier hvis de man konkurrerer med tar seg en pause og lar deg vinne.  Det er liksom ingen seier hvis det ikke er en reell konkurranse.
Kjerringa har ikke entret toppen av blogglista ennå. Det kommer rett og slett av at Kjerringa så langt ikke har prestert et innlegg som fortjener den plasseringen. Ikke fordi andre ikke har “roet ned”.

Nå proklamerer Allan at han vurderer et toppstøt i sommer. Ikke noe om når eller hva han konkret har i tankene. Han sier bare at han en dag smeller til…….opp mot toppen, med hårfjerner og robotstøvsuger, men uten oksygen!!! 

Så da har jo i grunn ikke denne litt slitne kjerringa noe valg. Hun må jobbe jevnt og trutt med å produsere gode blogginnlegg. Innlegg som når ut på en slik måte at lesere som ikke primært er ute etter matoppskrifter også blir lokket til plattformen.

Allan proklamerer et stunt i løpet av sommeren.
Jeg bør altså ikke vente alt for lenge med å produsere et innlegg som tar pusten av folk og deles på en slik måte at lesere utenfra bloggblokka strømmer til plattformen hvis jeg skal vinne den vennskapelige kappestriden. Flaks da at jeg har mange interessante temaer på blokka som jeg driver og kladder på.  Det blir kanskje litt mindre furuskog og litt mer samfunnsdebatt på bloggen til denne kjerringa fremover. Jeg tror det er det feltet hvor jeg har min styrke.

Så Allan. Måtte den beste nå bloggtoppen først. Ikke fordi de tre som til nå har dominert toppen trer til side men fordi vi ved hardt arbeid og gode ideer viser at vi er like gode som de og en dag kanskje et hestehode bedre.
Jeg skriver vi. For selv om jeg selvsagt har ønske om å nå toppen selv ville det gledet Kjerringa stort å se deg der oppe og. Det ville jo og være en bekreftelse på at det er mulig.

En vennskapelig kappestrid eller duell om du vil er bare sunt. Det skaper forhåpentligvis interesse og klikk.
En gang for lenge siden da jeg var heldig hvis jeg syntes blant de 100 på blogglista proklamerte jeg et mål om å entre bloggtoppen og tjene en hel haug med gryn. Nå har jeg gradvis endret litt av målet. Ja, jeg vil selvsagt fremdeles gjerne nå toppen, men langt viktigere er det å bidra til å få opp igjen interessen for blogg. Vise folk at det er noe helt annet i dag enn unge jenter som skriver om sminke, klær og dagens rumpeoperasjon. Rik tror jeg ikke man blir lenger, men det er jo håp om at med et økende antall lesere vil lønnsomheten og gå opp.

God morgen folkens. Dette ser ut til å bli en bra dag.  Sola skinner fra lettskyet himmel. Jeg sitter på et hotellrom med vinduet oppe og hører trikkestøy og sirener utenfor. Snart skal jeg rusle ned å få meg en hotell-frokost, men først starte dagen litt langsomt her på rommet.

Dagen ligger blank foran meg og jeg skal fylle den med lystbetonte ting som gir meg energi. En hel dag hvor jeg bare får nye impulser uten at det forventes at jeg skal bidra.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Rødt har politisk “festival”. En mengde foredrag og paneldebatter man kan velge og vrake i, og god tid til litt politisk preik mellom slagene. Dette blir bra!

Jeg har tenkt å starte dagen med foredraget Tid for tall: Rente-spesial.
Økte renter spiser opp stadig mer av folk månedsbudsjett. Vi spør: Hvem vinner og taper på økte renter? Hvorfor
krangler LO og Norges Bank om renta? Hva bør avgjøre om renta skal opp eller ned?
Et interessant tema, og her har jeg nok noe å lære.

Etter den bolken har jeg avtalt å møte Datteren. Må jo det når jeg er i Hovedstaden. Så da tar jeg meg en pause fra foredrag og politikk.

Etter et par timer sammen med Datteren er jeg litt usikker på hva jeg velger. Enten:
Streik! Og hvordan multinasjonale selskap torpederer den norske modellen.
Hvordan vinne en streik mot verdens rikeste mann? Jørn Eggum innleder om kampen mot Tesla, og vi diskuterer veien videre for fagbevegelsen i møte med multinasjonale
selskaper og fagforeningsknusere.
Eller;
En boligpolitikk for folk, ikke for bolighaier.  
Samtale om boligpolitikk med Tobias Drevland Lund, Anne Rita Andal fra Leieboerforeningen m.fl.  
Foredragene går parallelt så jeg får ikke med meg begge.

Jeg har jo arbeidet mange år som tillitsvalgt og har fagforeningsarbeid som en del av om ikke livsstilen lenger så i det minste er interessen stadig sterk. Så det foredraget om streik tirrer min nysgjerrighet. Jørn Eggum er leder av Fellesforbundet og en av de mektigste i norsk fagbevegelse. Som kjent for mange er ikke Tesla Norge så veldig interessert i at folk skal organisere seg.

Boligpolitikk er brennaktuelt. Det blir vanskeligere og vanskeligere å komme seg inn på boligmarkedet. Flere og flere må leie i stedet for eie bolig. Det er det noen som tjener fett på. Og med skyhøye leieutgifter får man heller ikke spart seg opp egenkapital til å komme inn på boligmarkedet. En ond spiral for de som er unge i dag. Interessant og aktuelt tema.

Jobbe mindre og leve mer?  er et foredrag jeg og har lyst til å få med meg. Skiftende regjeringer mener vi må jobbe mer. Hva om sannheten er at vi kan jobbe mindre? Foredrag med Hege Hellvik og paneldebatt om arbeidstid, velferdsstat og arbeidslinja. Interessant tema. Hege Hellvik er en samfunnsgeograf (?) om å jobbe mindre og leve mer.

Samfunnsgeografi er en gren av geografifaget som studerer forholdet mellom mennesker, sosiale systemer og fysiske strukturer, og hvordan sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske betingelser og prosesser virker inn på menneskers handlinger, hvis det var flere enn meg som lurte.

Litt usikker på hvor lenge jeg blir i Oslo og når jeg føler nok er nok og setter kursen hjemover. Men har og lyst til å få med meg Mimir Kristianson og Sofie Marhaugs foredrag som de har kalt Hjelp, vi skal til Sveits. De to har jo gitt ut bok om flyttebølgen til Sveits som skjøt fart høsten 2022, Om de stakkars rikingene og om Sveits so har blitt de rikes lekeplass.
Jeg tror den sekvensen kan være bra. Så vi får se hvordan kroppen fungerer og om jeg får med meg denne.

Men nå; Hotellfrokost! 

I ettermiddag og kveld har jeg vært på Rødt sitt ekstraordinære landsmøte. Siden det finnes så mange myter om Rødt, at vi er farlige kommunister og at Norge ville blitt en tro kopi av Venezuela hvis vi fikk bestemme osv, osv, tenkte jeg at jeg skulle ta dere med på landsmøte. Inn i landsmøtesalen. Kanskje er vi ikke så farlige som det enkelte av våre politiske motstandere liker å innbille folk.

Joa, vi vil ha et fritt Palestina, gratis tannhelse og en rettferdig miljøpolitikk. Vi ønsker å forsvare folkestyre og ønsker selvsagt at folk skal få penger, makt og fremtidstro. M, også en er det egentlig så radikalt og skremmende? Er det ikke mange som kan nikke å være enig med flere av de ønskene?
Jeg synes det er mer skremmende med krefter som arbeider for å avvikle folkestyre og ta fra folk fremtidstroa.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Landsmøte startet med fungerende leder Marie Sneve Martiniussen sin landsmøtetale. Den hadde jeg sett frem til og var for meg dagens høydepunkt. Marie er en flink taler og en god retoriker. Hun hadde en mengde gode poeng, også noen som fikk meg til å bli litt tankefull.

Sånne landsmøtetaler har gjerne litt historie i seg. Marie snakket om stemmeretten i Norge. At i 1814 da vi laget grunnloven så var det bare overklassen, embedsmennene som hadde stemmerett.  Så ble det gradvis stemmerett for alle. Kvinner først i 1913. Men selv etter at kvinnene fikk stemmerett for 111 år siden, da mine to bestemødre var 9 år hadde ikke alle stemmerett. Sånne som meg, mennesker som får fattigunderstøttelse (dagens trygdeordninger fra NAV, som AAP) fikk endelig stemmerett.
Det var et tankekors for meg at de som av forskjellige grunner trengte hjelp for å klare seg i samfunnet også ble fratatt stemmeretten.

Marie hadde flere gode poeng. Selvsagt må det sparkes litt til politiske motstandere som Sylvi Listhaug.

– Du rakker ned på alle andre, men husker du sist dere satt i regjering? Da måtte du trekke deg som statsråd etter et mistillitsforslag fra Rødt, fordi du hadde lagt deg ut med stortingsflertallet. Forhåpentlig lærte du litt av en lekse om at det går en grense og at regjeringen er underlagt folkevalgt kontroll. Maktpolitikere slipper ikke unna med hva som helst.

Marie sa videre at det som står igjen etter Frps tid i regjering er «verre enn som så»:

– Dere administrerte den usosiale pensjonsreformen. Dere prioriterte dem som var velstående og mektige fra før over folk flest. Og dere styrte kraftpolitikken i hele deres regjeringstid. Med fire energiministre. Listhaug var selv blant dem.

– Dere innførte EUs tredje energimarkedspakke, førte Norge inn i EUs energibyrå ACER og sto på TV og løy så det rant om at strømprisene ikke skulle øke og Norge ikke skulle miste kontroll over kraften.

– Når det er snakk om å føre folk bak lyset – er Frp mestere i faget. Acer-prinsessen Sylvi Listhaug må holdes langt unna kontroll over norsk kraft.

Ja det ble jubel og applaus i salen etter den sekvensen. Det ble  i grunn mye jubel og applaus. Marie Sneve Martiniussen er en populær leder, og i kveld valgte landsmøte henne enstemmig til leder ved akklamasjon.

Vi kommer til valgene, men først måtte vi vedta alle sånne formelle ting som hører et landsmøte til.  Dere vet velge ordstyrer, fullmaktskomite, folk til å skrive under protokollen etter møtet og forretningsorden. Egentlig rent rutinesaker som bare blir applaudert gjennom.
Det kom et par endringsforslag til forretningsorden. Som dere ser på bildet over var en av de at man skulle åpne for benkeforslag på kandidater til de valgene man skulle ta. I forkant av landsmøtet var det sendt ut beskjed om at forslag fremmet etter fristen ikke ville bli godkjent. Begrunnelsen er selvsagt at man skal ha mulighet til å vite hvem som stiller til valg før an kommer på landsmøtet og derved mulighet for å diskutere kandidatene i lokallagene.
Jeg har forståelse for begrunnelsen, samtidig er det noe udemokratisk å ikke åpne for muligheten for benkefosralg.
Så jeg stemte for forslaget fremmet av Rødt Hemnes, og det fikk og flertall.
Ikke det at det ble fremmet noen benkeforslag under valgene senere på kvelden, det var prinsippet som var viktig.

Så var det tid for valg.
Marie Sneve Martiniussen ble enstemmig valgt som ny leder uten motkandidater,
Siden Marie har vært nestleder måtte vi velge ny nestleder. Her var det to kandidater Sofie Marhaug og Ravn Villtokt.
Det skulle og foreta noen suppleringsvalg til landsstyre, litt komplisert å oppgi alle og kandidatene. Ikke tror jeg det har så interesse for de fleste av leserne mine heller.

Så nestledervalget var vel det mest spennende valget i dag for den jevne landsmøtedeltaker.
Det førte ikke til at det ikke ble debatt og et renn av folk som tegnet seg for innlegg. Man skulle jo fremme sine kandidater, sakke pent med den man holdt med og så var det noen som bare måtte ta ordet fordi de er på et landsmøte uten at de egentlig sa noe som hadde med de valgene vi debatterte  å gjøre.

Etter halvannen times debatt ble Sofie Marhaug valgt som ny nestleder. Et godt valg, Sofie Marhaug er en utrolig flink politiker. Et kraftverk i seg selv ble det sagt. (Hun er kraftpolitikeren vår på stortinget og sitter i energikommiteen.)

Den formelle delen av møtet ble avsluttet med blomster til ny leder og nestleder før det ble sang.
Først bursdagssang for vår nye nestleder Sofie Marhaug som fylte 34 år i dag og så avsluttet vi med Internasjonalen slik vi alltid gjør.

Høres det skummelt ut at vi synger Internasjonalen? «Internasjonalen» er en av de mest kjente sangene innen arbeiderbevegelsen, og blir sunget verden over. Den franske originalteksten, L’Internationale, ble skrevet av franskmannen Eugene Pottier i 1871. Opprinnelig ble den skrevet til melodien av La Marseillaise. Melodien som er brukt i dag ble skrevet av Pierre Degeyter i 1888.
Jeg kan berolige engstelige sjeler med at vi kun synger det første verset og refrenget. Vi synger verken om å slå med hammer, om at vi blir tynget ned av skatter eller at vi maner til å legge våpnene ned og ikke krige.

Bjørnar Moxnes ble takket av etter å ha vært partileder i 12 år. Rødt har mye å takke den mannen for. Det har vært middag, gryterett med potetmos, salat og brød og ut over kvelden har det vært konsert og sosialt samvær.

Jeg gikk på hotellrommet litt før klokka 21. Godt å få strekt ryggen og slappet litt av.
I morgen fortsetter det med Åpne Rødt dager som det kalles. Da er det foredrag og debatter hele helga. Jeg blir med på “festivalen” i morgen. får med meg noen foredrag før jeg setter kursen hjemover i morgen ettermiddag/kveld.