Det er vel typisk! Jeg var så trøtt i morges klokka 05.40 da Kidd begynte å pistre og pipe inne på soverommet. Når jeg ikke straks lystret hoppet han opp i senga for liksom å få vekket meg skikkelig. Jeg kom meg opp av senga mer sovende enn våken sånn rundt 05.46. Når gamle hunder virker desperate er det best å lystre.
Jeg kastet et surt blikk i retning den andre halvdelen av ektesengen. Hvorfor våknet aldri Gamle Gubben Grå av desperate hunder? Eller hvorfor ble han alltid rolig liggende mens han tenker Det fikser kjerringa?
Hans halvdel av senga var tom. Ikke rart Kidd var desperat. Gamle Gubben Grå hadde gått ut av soverommet uten å ta han med. Ja han hadde til og med lukket døra så han ikke kom seg etter. Det var ikke pene tanker jeg tenkte om mannen i mitt liv da jeg åpnet soveromsdøra og tuslet inn på badet. Når jeg først hadde stått opp kunne jeg jo like godt tømme blæra.
Jeg returnerte ikke til soverommet. Det var likevel straks på tide å starte dagen. Charlie Chihuahua hadde også stått opp sa jeg da jeg kom ut av badet. Yngste Sønn sto opp og dro på jobb. Huset våknet liksom til liv.
Nå, en time senere sover Charlie Chhihuahua under skjenken. Jeg hører han snorker. Kidd har krøllet seg sammen i hundesenga si og Gamle Gubben Grå har krøllet seg sammen under pleddet på sofaen. Tipper han og tar en liten lur. De har jo fått vekt kjerringa og fått i gang henne.
Jeg sukker og lurer på om jeg skal dra på butikken nå med en gang. Vi har ikke mer Bremykt, og tørt brød med kjedelig pålegg uten snev at “smør” bidrar ikke til en god start på dagen. Er egentlig litt usikker på om vi har så veldig mye pålegg i det hele tatt når jeg tenker meg om. Noen få skiver med salami og muligens en skive svartpølse…
Tekopp og frokost får vente. Her må det handles skal kjerringa få en frokost som ikke gjør henne enda mer gretten. Så får jeg heller lure meg til en strekk på sofaen litt senere i dag når jeg får huset for meg selv.
Noen ganger er det slik at når du bare skal sjekke en liten ting, son når jeg i innlegget Pengegaloppen skulle sjekke om Senterpartiet hadde hatt noen statsminister etter Per Borten, så dukker det opp nye ting av interesse og så baler det på seg til det nesten blir en føljetong.
Den lille sjekken om Senterpartiets eventuelle statsministere gjorde at jeg følte for å lese meg opp på lekkasjesaken. Og mens jeg jobbet med den kom jeg til at Per Borten i grunn var en statsminister som hadde bidratt med mye, og kanskje ikke fått den heder og ære jeg mener han fortjener. Folk sitter gjerne igjen med to stikkord om Per Borten. Staur og underbukser. Det et kanskje viktigere ting han burde vært husket for.
Per Borten var trønder. Født i 1913 som odelssønn på en passe stor gård. Hadde en ganske så tradisjonelt utdanningsløp for en odelssønn fra en gård på den størrelsen med både landbruksskole og en tur på Ås.
I 1941 fikk han jobb som sekretær for Sør-Trøndelag landbruksselskap før han året etter ble forsyningsinspektør. Her hadde han blant annet i oppgave å forhandle med den tyske okkupasjonsmakten om fordeling av forsyninger mellom sivile og de tyske styrkene. Han var en kort periode arrestert, mistenkt for sabotasje, men ble løslatt etter kort tid.
I 1945 hadde Bondepartiet lav oppslutning, blant annet på grunn av Vidkun Quislings tidligere medlemskap i partiet, og fordi flere sentrale Bondeparti-politikere hadde støttet Nasjonal Samling før og under andre verdenskrig. Borten ble med på den møysommelige gjenoppbyggingen av partiet, et arbeid som gav resultater. Partiet opplevde en ubrutt fremgang i antall stortingsmandater fra 1945 til 1973.
Høsten 1949 ble Borten valgt til stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag, et verv han hadde til 1977. Per Borten representerte noe nytt i Bondepartiet; han var ikke bare kun opptatt av bøndene og deres interesser, men hadde syn for helheten. Borten ble gjenvalgt til Stortinget ved hvert valg fra 1953 til 1973. 24 år på stortinget. Det er ikke alle som nyter den tilliten.
I 1953 ble han valgt inn i partiets sentralstyre og satt der uavbrutt i 20 år. I årene 1955–1967 var han partiets formann. I denne perioden byttet partiet navn til Senterpartiet ut fra et ønske om å skaffe et bredere velgergrunnlag. Han så det som en viktig oppgave å modernisere partiet med sikte på at det skulle appellere til en større velgergruppe enn bygde- og bondesamfunnet.
På Bortens initiativ besluttet Senterpartiet i 1963, som det første norske parti, å åpne sine landsmøter for pressen. Nå er det vel utenkelig at ikke pressen er godt representert ved alle partiers landsmøter, og at landsmøtetaler såvel som debatter nesten går direkte ut i mediene. Det var langt fra noen selvfølge på starten av 1960-tallet.
I 1965 ble han statsminister for en koalisjonsregjering bestående av Sp, Hø, Krf og V. I hans regjeringstid ble folketrygden innført. Dette var det bred politisk enighet om, og arbeidet var igangsatt mens Einar Gerhardsen var statsminister så folketrygden hadde nok kommet omtrent på den tiden uavhengig av hvem som var i regjering.
Men i en rekke saker ble Per Borten en aktiv pådriver for viktige reformer. Han tok initiativ til pressestøtten, som førte til at Norge unngikk den avisdøden som rammet nabolandene og sikret en differensiert dagspresse ved støtte til «nr. 2»-avisene. Han engasjerte seg sterkt i det arbeidet for å sikre nasjonal styring av oljeutvinningen i Nordsjøen og inntektsstrømmene derfra. Borten-regjeringen sørget og for hjemkjøp av aksjer i Norsk Hydro, og sikret med det norsk styring over selskapet.
Borten og hans regjering gikk også motstrøms i andre saker. I 1970 kom loven om offentlighet i forvaltningen, som ble kjempet frem mot store deler av Arbeiderpartiet og Høyre og et nesten samstemmig byråkrati. Planene om et nytt universitet i Tromsø møtte kompakt skepsis fra det etablerte akademiske miljø, men ble gjennomført i 1968; også distriktshøyskolene møtte motstand. I denne perioden begynte også den omfattende satsingen på småflyplasser langs kystområdene. Sammen med admiral Thore Horve fikk Borten gjennom en oppreisning for 11 000 krigsseilere som jusen og den konvensjonelle visdom var ute av stand til å hjelpe, og han ble æresmedlem av Krigsseilerforbundet.
Per Borten satte ressurshensyn og miljøvern på den politiske dagsorden før disse ordene hadde funnet plass i det politiske vokabular.
Statsministeren kom godt ut av det med arbeidslivets organisasjoner. Ingen femårsperiode i etterkrigstiden hadde så få dagsverk tapt i streiker som samlingsregjeringens år. Det sier ikke lite, i og med det stort sett er Arbeiderpartiet som har styrt største delen av årene etter krigen. På 50-, 60- og 70- tallet var jo de fremdeles arbeidernes parti.
Så ja, Borten bør huskes for langt mer enn EF-strid, staur og underbukser. EF-striden dekket jeg greit i innlegget Alt var så mye bedre før i tida….. Der kom jeg og inn på dette med staur. Det at Per Borten sammenlignet det å lede en koalisjonsregjering som , «å bære sprikende staur».
Da har vi bare underbuksa igjen. Under en varm sommerdag i 1969 arbeidet Borten ute på gården mens han lot seg intervjue av Dagbladet om et kommende statsbesøk av Dronning Elizabeth og Prins Philip. Han hadde invitert de opp på gården sin. Varmen gjorde at han arbeidet kun i underbuksa. Fotograf Øystein Kleiven knipset bilder hele dagen, og dagen etter prydet et underbukse-bildene forsiden på Dagbladet, mens en lang rekke lignende bilder stod inne i avisen. Bildene fant også veien til britisk presse, og tabloiden Daily Mirror trykket dem under overskriften “Nå er den norske statsministeren klar for dronningen.”
Borten hevdet siden at bildene ble tatt med telelinse uten hans samtykke. Hvem journalisten var? Per Vassbotn, som jeg ig var inne på i innlegget Alt var så mye bedre før i tida…..
Heller ikke etter regjeringstiden ga han seg som en engasjert politiker. Han satt på stortinget til 1977.
Til Senterpartiets landsmøte på Lillehammer i 1977 var Borten igjen blitt lansert som lederkandidat. Han krevde imidlertid at en enstemmig valgkomité skulle stå bak forslaget, noe som ikke skjedde. Borten takket dermed nei, men det var hektisk virksomhet under landsmøtet for å få ham til å snu, uten at Bortens støttespillere lykkes i det.
På 1970- og 1980-tallet var Borten blitt en stadig mer uttalt kritiker av politisk overvåkning og de hemmelige tjenester. Borten mente at Arbeiderpartiet brukte overvåkingen som et ledd i kampen mot kommunismen, men dette ble benektet av datidens Ap-ledelse. Bortens engasjement mot overvåkning og de hemmelige tjenester førte til at den stortingsoppnevnte Lund-kommisjonen ble nedsatt i 1994. Lund-rapporten fastslo at ulovlig overvåkning av norske borgere hadde funnet sted. Under de offentlige høringene i 1997 i forbindelse med Lund-rapporten beklaget Borten at han som regjeringssjef ikke fikk gjort nok for å begrense de hemmelige tjenestene, og han uttalte tvil om det i det hele tatt var nødvendig å ha hemmelige tjenester i fredstid.
Da han ga seg på stortinget i 1977 flyttet Borten hjem for godt. To år senere spurte Melhus Senterparti om han ville stå på listen til kommunevalget, og han takket ja til sisteplassen. En stor mengde personstemmer gjorde at han likevel ble valgt inn på fast plass. Også ved kommunevalget i 1983 fikk han fornyet tillit, og satt i kommunestyret i hjemkommune frem til valget i 1983.
Som statsminister hadde Borten vært tilhenger av bruk av kjernefysiske våpen til forsvaret av de vestlige landene. Etter at han ga seg som rikspolitiker begynte han å revurdere dette standpunktet. Han meldte seg inn i Nei til atomvåpen like etter oppstarten i 1980, og utover på 1980-tallet begynte han å engasjere seg aktivt i organisasjonen. Aktiv og engasjert til han var over 70 år.
En flott politiker som nok har bidratt med mye for landet vårt uten å ha fått den plassen i historien som han hadde fortjent.
I går var det Pride-parade her på Hønefoss. Jeg var ikke der, Gamle Gubben Grå har stukket av med bilen i helgen. Det er ikke noe jeg sier som en dårlig unnskyldning. Hadde jeg hatt bil og det hadde passet seg slik hadde jeg med glede deltatt.
Lokalavisa var selvsagt der og dekket begivenheten. På deres Fb side så vel som på avisens nettside kunne man følge arrangementet. Det var på fb jeg klikket meg inn for å se livestreaming.
Jeg så at en politiker fra ett av de andre partiene hadde kommentert med Happy pride! og tenkte at det er jo slikt man gjør. Skrev og postet en likelydende kommentar, og begynte å lese de øvrige kommentarene. Mest for å se hvem som hadde kommentert og om noen hadde hatt litt mer fantasi enn å skrive Happy pride.
Jeg fikk hakeslepp! Fantasien var det ikke noe i veien med. Her er et lite utdrag av kommentarene:
Ser heller reprise av trim for eldre.
Nordmenn glemte det virkelige flagget sitt… Men heldigvis husker de denne regnbueskiten
Snakk om og skrike etter oppmerksomhet 😵💫 Hva blir det neste 😵
Ser ikke på dritt
verdiløs kor-ideologi for idioter🤮🤮🤮🤮
Jeg er en kristen,men det er jo haugevis av folk som ikke respekterer meg. Ingen kristne i dette landet, blir respektert. Kanskje vi må kuppe landet en hel måned for å bli respektert.
Så man er ikke oppegående om man faktisk ser og forstår at Pride ikke utelukkende er noe positivt? Ellers så henger sauebjella godt rundt halsen?
Dere gjør for mye av dere, prøv å gå stillere i dørene.
Dette er bare et lite utdrag av de 111 kommentarene som ligger under en liten filmsnutt på fb. fra markeringen. Og ja, jeg er rett og slett sjokkert.
Jeg regner med at lokalavisa har vært sitt ansvar bevisst om moderert vekk de verste kommentarene. Likevel er det mange nok og nok til at jeg får en enda større forståelse for at Pride trengs.
Dette er kommentarfeltet på fb til lokalavisa i en middels stor norsk by. En by hvor kanskje ikke alle kjenner alle, men man vet hvem mange er. Et kommentarfelt hvor man ikke kan skjule seg under anonymitetens beskyttelse som her på blogg, men må kommentere under eget navn. (Hvis man ikke har en egen fb konto med et nick).
Siden jeg er i alderen 50+ er jeg på alder med svært mange av de som har skrevet kommentarene jeg refererer til. Flere av de vet jeg godt hvem er. De tilhører ikke bekjentskapskretsen min, men jeg vil kunne peke de ut neste gang jeg ser de på torget eller møter de når jeg går tur med hundene. Og ja, jeg vet at disse kommentarene de har avlevert i dette kommentarfeltet er noe son vil feste seg ved dem når jeg møter de. Der er det mennesket som er så sneversynt vil jeg tenke.
Det som sjokkerer meg er ikke at mennesker er i mot Pride. Det er lov. Det som sjokkerer meg er formen på kommentarene og ordene de bruker. Vi snakker om voksne mennesker som gjerne er både foreldre og besteforeldre. Hvorfor ønsker de å fremstå slik i all offentlighet? Som det sto i en av kommentarene, nå snudd den andre veien, Dere gjør for mye av dere, prøv å gå stillere i dørene.
Selvsagt var ikke alke kommentarene fordømmende og fordummende. Mange skrev flotte kommentarer om mangfold og kjærlighet. Mange, også folk på min egen alder, tok til motmæle mot de negative kommentarene. En kommentar rørte meg, og sier på en veldig fin måte hvorfor vi trenger pride.
Jeg er en STOLT PAPPA 🏳️🌈! Jeg VET hvor viktig Pride er for mange! Ikke nødvendigvis så viktig for min sønn lengre, men for mange der ute som sliter, som har det vondt, for de som ikke tør å gå i toget, tør i si, fortelle hvem de er, hvem de elsker, hvor vanskelig livet er😥.
Og ja, Hønefoss er fremdeles en liten by. Jeg vet også hvem denne pappaen er. Neste gang jeg ser han i byen vil jeg tenke: Der går han som virkelig tok til motmæle i kommentarfeltet. Respekt. Sønnen er heldig som har en slik far.
Husker dere innlegget Mexico, narko og avokado? Jeg lovde dere en fortsettelse med mer avocado. Jeg hadde jo ikke tatt for meg påstanden om at avocado er miljøversting.
Jeg kjøper selvsagt ikke alle påstander som dukker opp i kommentarfeltet uten å foreta noen undersøkelser. Den første påstanden jeg kom over var påstanden “Det er bedre for klimaet å spise kortreist ku enn langreist avokado ” Det er slike påstander jeg liker. Jeg kommer jo fra bondeætt og ingen skal fortelle meg at det å spise kjøtt fra egen besetning ikke er sunnere enn å hente mat fra andre siden av jordkloden. Vel, det var visst ikke så enkelt. Fordi disse kuene fiser jo så veldig, i følge forskerne.
Faktisk.no har sammenstilt karbonfotavtrykk fra norske kyr og avokado (per kilo). Noe må jo slike forskere bruke tiden sin på. Dette viser at én kilo med norske ammekyr tilsvarer klimagassutslipp på 31,3 kg CO2-ekvivalenter per kilo vare. For norske melkekyr er tallet 15,4 kg CO2-ekvivalenter per kilo. Melkekua er mer klimaeffektiv enn ammekua, fordi den produserer både melk og kjøtt. Tallene for avokado viser at det er snakk om betraktelig lavere klimagassutslipp sammenlignet med norsk storfe. Én kilo avokado gir 1,3 kg CO2-ekvivalenter per kilo vare.
Det der ble litt vel teoretisk, men jeg skjønner at 14.4 kg er lagt mer enn 1,3 kg å dra ammekyr inn i regnskapet er bare for å forvirre.
I tillegg spiser kyr i dag gjerne kraftfôr og ikke bare gras og høy. Slikt kraftfôr lages av blant annet soyabønner som kommer fra de samme områdene av verden som det avocado gjør. Om det er avocado til menneskefor eller soyabønner til dyrefôr som tar reisen er jo hipp som happ sånn klimamessig.
Det er og noen som hevder at det beste for klimaet er at vi spiser maten lengst nede i næringskjeden. Altså at vi spiser graset eller grøntforet selv og ikke lar det gå gjennom sauen eller oksen først.
Det første som slår meg er at hvis vi spiser graset (eller annet grøntfor) i stedet for kua, hvordan vil det ha innvirkning på vår egen flatulens?
Forskere har visst sett på det og. Kanskje ikke akkurat målt fisinga til en gjeng veganere, men sett på fordøyelsessystemet til gris. Det er nemlig mange likhetstrekk når det gjelder fordøyelsen til svin og veganere, jeg mener mennesker. Konklusjonen er at jo det slippes ut mer metangass av mennesker som lever av grøntforet til kua, litt avhengig av hva slag grøntfor. Belgvekster gir mer fis. Likevel er ikke denne fisinga i nærheten med å kunne sammenlignes med klimaverstingen, nemlig ei vælvoksen og drøvtyggende ku.
Nå viser tallene at ammekyr var mindre klimafiendtlige enn storfe som kun brukes til kjøttproduksjon. De gir oss både melk og kjøtt. Men siden kyr er kyr og fisinga er enten det er kuer som gir melk eller okser som gir kjøtt, skal vi slutte å drikke melk og?
Dette skulle ikke handle om kyr eller melk, men om avocado. Her var jeg på god vei til å spore helt av.
Avocado gir muligens mindre co2 utslipp enn biff, men det er flere faktorer man må ta med i beregningen. For når vi kommer til bærekraft og sammenligninger er nok ikke avocado den planten de som ivrer for at vi skal droppe kjøtt først vil trekke frem.
Avocado trenger vann. Utrolig mye vann. For å produsere én kilo avokado trengs det 1981 liter med vann, dette er nesten 10 ganger så mye vann som det trengs for å produsere samme mengde tomater. De som har hatttomatplanter og vannet de gjennom en sommer vet at tomater trenger en god del vann. Avocado altså 10 ganger så mye.
Storfekjøtt forbruker mer enn 15 ganger så mye vann per kilo som avokadoen. Norge har derimot nok av vann, sammenlignet med Chile og de andre landene som produserer avokado.
I Chile har avocadoproduksjonen åttedoblet seg i løpet av de siste 25 årene, og prosessen tømmer landsbybrønnene. De begynner å gå tom for grunnvann.
California produserer så mye som en halv milliard kilo avokado hvert eneste år, og i den produksjonen går det omtrent 636 liter med vann for hver halve kilo avokado. Det blir en utfordring når hele 98% av California er blitt klassifisert som inntørket. De mangler vann, og fjellområdene rundt Los Angeles minner nå mest om en ørken.
Mulig hvis man tenker rent matematisk på utslipp av CO2 og forbruk av vann så er kua fremdeles langt verre enn avocadoen. Men hvis avocadodyrkning fører til drap og kriminalitet slik jeg skrev om i innlegget Mexico, narko og avokado, gjør California om til en ørken, tømmer grunnvannet i Chile og forbrukerbruker mengder av vann som er en mangelvare i mange av de landene hvor den dyrkes – ja da vinner kanskje kua konkurranse likevel.
Jeg mener sånn hvis man bringer inn etikk og moral inn i regnestykket så vil jeg kunne spise biffen min med god samvittighet uten å føle for dårlig samvittighet for å ha støttet narkokartellene i Mexico, tømt grunnvannsresovarer i Chile eller gjort California om til en ørken.
Ja forutsatt at jeg spiser norskt kjøtt produsert og bearbeidet i Norge.
Hva er det jeg tenker på? Sitte å fylle blogg med laaaange innlegg om lokalpolitikk og sykehjem når folk er mer opptatt av sommer, sol og lettbent underholdning? Det gikk som det måtte gå. Jeg raste ned på en 11. plass og har bare en tredjedel så mange sideklikk som jeg har på en god dag. Straffen er rå og nådeløs. Jeg må sitte her og for andre dag på rad reflektere over Lavkarbo-is på pinne.
Det meste som er å si om den isen. sånn sett i et kjerringperspektiv, ga jeg vel uttrykk for i innlegget Iskrem-tider!!!
Vanskelig å tenke utenfor is-boksen og, som jeg en gang ble bedt om når jeg kommenterte mat.
Tidsaspektet er en ting. Fra du får lyst på is til du kan kose deg tar det sånn rundt tre timer…. Litt kjappere å stikke en tur på butikken, men selvsagt langt dyrere og mindre bærekraftig. Ja under den forutsetning at man har alle ingrediensene i huset.
Gresk yoghurt, peanøttsmør (som sikkert kommer fra Amerika) man snakker ikke akkurat kortreist mat tenker jeg. Men så feil kan man ta. I det minste når det gjelder yoghurten. For når jeg søker på nett for å se hvor yoghurten produseres (I går hadde vi svinekjøtt til middag som det sto på pakka at både var født, oppvokst og slaktet i Norge men bearbeidet og pakket i Tyskland??!??) så fant jeg en haug på oppskrifter på hvordan jeg kunne lage gresk yoghurt hjemme på kjøkkenbenken. Hvordan noe ei norsk kjerring rører sammen på kjøkkenbenken i et hus ute på den norske landsbygda kan bli gresk yoghurt er derimot litt vanskeligere å forstå.
Peanøttsmøret kan du selvsagt og lage selv. Nå tror jeg det å lage den iskremen blir enda mer tidkrevende hvis du skal lage alle ingrediensene selv, men jeg tenker i det minste litt utenfor isboksen. Ellers lages det nok peanøttsmør flere steder i verden. Det vi har i kjøkkenskuffen kommer fra Nederland (Mills) Sånn i utgangspunktet så var det en Canadier som “oppfant” peanøttsmøret. I det minste var det han som i 1884 tok patent på en metode som gjorde malte ristede peanøtter til en smørlignende konsistens.
I USA sier lovverket at for å kalle et produkt peanut butter, må minst 90 prosent av matvaren bestå av peanøtter. Hva det jeg har i skuffen kalles vites da ikke. Det inneholder 89% peanøtter. Hvorfor lager Mills peanøttsmør som har 1% for lite peanøtter til å kunne selges på det amerikanske markedet?
Sukrinsiup lages så vidt jeg klarer å finne ut i Danmark. Sikkert flere produsenter, Jeg får ikke opp noen oppskrifter på hjemmelaget sukrinsirup. Ikke er jeg så god husmor at jeg klarer å tenke ut hvordan jeg skal lage sukkerfri sirup heller. For meg er liksom sirup sukker.
I oppskriften til Katrine Stenhjem er det brukt sjokolade fra Frøken Holm, men det går sikkert an å bruke annen sjokolade og. Frøken Holm tror jeg holder til i Fredrikstad. De har nettbutikk og mange forhandlere rundt om i landet. For eksempel i en skobutikk på Sykkylven og en spesialbutikk for garn og sysaker på Sandnessjøen.
Det tar selvsagt enda litt lenger tid å få den iskrem-pinnen hvis du skal vente på sjokoladen skal komme med posten fra Fredrikstad eller du skal reise land og strand rundt for å finne den rette sjokoladen.
Bildet over tok jeg på fredag da jeg sliten og litt lei satt utenfor rådhuset. Kommunestyret var over og jeg ventet på at Gamle Gubben Grå skulle komme å hente meg.
Det var utrolig godt å komme ut i frisk luft etter 7 timer møteviksomhet inne i rådhuset, så jeg led overhode ingen nød der jeg satt. Godt og å sortere litt tanker og evaluere egen innsats. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke var helt fornøyd med den. Du vet litt sånn når du har tapt en sak som betyr mye for deg og du tenker at hvis jeg bare hadde….
To av representantene fra Arbeiderpartiet kommer ut av rådhuset og passerer meg og krakken. Kanskje leser han ene tankene mine, for han stopper opp og sier Du skal ikke være misfornøyd med egen innsats. Det innlegget ditt i dag var utrolig bra. Du har rett og alle fikk med seg hva du mente. Hyggelig å høre, selvsagt. Og jeg var ikke misfornøyd med innlegget mitt. Jeg var i grunn veldig fornøyd med det innlegget. Jeg så at jeg fikk salen med meg. Jeg fikk mange gode tilbakemeldinger på innlegget i etterkant.. Det var hvordan jeg rota bort muligheten det innlegget ga meg jeg var misfornøyd med.
Men la meg ta det hele fra begynnelsen. Eller kanskje ikke helt fra begynnelsen da, men forklare selve saken litt bedre.
Saken het Strukturendringer i helse og omsorg. Det betyr på litt sånn folkelig norsk endringer på hvor man skal ha forskjellige helseinstitusjoner, i dette tilfelle nedleggelse av sykehjem, omlegging fra sykehjem til omsorgsboliger med og uten bemanning, bygging av omsorgsboliger osv…
Saken så kanskje uskyldig og grei ut. Ingen sykehjem skal legges ned her og nå, og saken, sto det i saksdokumentet, bygde på “Strukturutvalgets rapport”.
Mulig det var derfor saken var gått gjennom både Hovedutvalg og Fomannskap uten endringer eller debatt. Ingen av de som hadde vært med i strukturutvalget utenom han som var leder for utvalget den gang det var i arbeid hadde så langt vært med å behandle de foreslåtte strukturendringene. Han var i mindretall i utvalget når det gjaldt fremtiden til noen av institusjonene ute i distriktene. I hans verden ønsker alle eldre som trenger å bo i sykehjem å bo så så sentralt som mulig. Ferdig snakka!
På ypperlig vis hadde han klart å få manøvrere slik at setningene jeg etter beste evne hadde forsøkt å få inn for å trygge sykehjemmene ute i distriktene i ettertid kunne strykes med et pennestrøk og likevel kunne det tolkes til å være i tråd med utvalgets innstilling. Dere vet bruk av ord som kan og bør i stedet for skal og må og lignende formuleringer. Jeg var ikke fornøyd med egen innsats den gangen i 2021 da vi lagde rapporten. Jeg kunne nok ha arbeidet bedre med ordvalget den gang. Til min unnskyldning var dette høsten 21 da det hektiske livet jeg elsket forsvant mellom fingrene mine. Jeg sluttet som radiograf, sluttet som tillitsvalgt, var på treningsleiren (arbeidsrettet rehabilitering).. Kort sagt det var kanskje andre ting som turnerte mer i hjernen min en ordlyden i en rapport om gamlehjem.
Nå skulle altså strukturendringer i helse- og omsorgssektoren beskrevet i den to år gamle rapporten vedtas, og slik en arbeidsgruppe hadde tolket rapporten betød det att to sykehjem skulle legges ned. Ikke her og nå, men litt frem i tid mår det nye sykehjemmet vi skal bygge der Hønefoss Sykehjem (nedlagt) ligger nå blir ferdig. Etter planen er det i 2027.
Antakelig sent i 2027. Senterpartiet som i valgkampen sa at de var garantister for at ingen av disse sykehjemmene skulle legges ned har nå endret mening. Det står og i samarbeidsavtalen til de fire partiene som utgjør posisjonen i kommunestyret at ingen av disse sykehjemmene skal legges ned denne kommunestyreperioden. Vel, så lenge ikke sykehjemmene konkret blir lagt ned før dagen etter valget i 2027 mener både SP og resten av posisjonen at de har sitt på det tørre. Selv om de vedtar den nedleggelsen allerede nå, kun et drøyt halvår siden valget. Det er utrolig hva en varaordfører-stilling kan gjøre med en tidligere så prinsippfast opposisjonspolitiker.
Samme hva et enstemmig hovedutvalg så vel som formannskap hadde vedtatt måtte jeg gjøre et forsøk på å redde de to sykehjemmene. Jeg var sikker på at vi var i ferd med å gjøre noe som kommer til å koste oss dyrt om få år. Vi har ikke flust av sykehjemsplasser i kommunen slik jeg ser det, og behovet er stadig økende. Ja, det sykehjemmet vi bygger har flere plasser enn de to vi eventuelt legger ned. Men rapporten til strukturutvalget sier at det holder ikke med det sykehjemmet vi planlegger nå. Vi trenger ett sykehjem til, i tillegg til de vi alt har. Det siste vi trenger er å legge ned noen av de sykehjemsplassene vi har. Jeg har brukt relativt mye tid de siste to ukene på å tenke på hvordan jeg skal klare å synliggjøre den bekymringen jeg har for at vi er i ferd med å gjøre en stor feil vi kommer til å angre på. Og hvordan jeg skal få de andre til å stemme slik at vi redder de to sykehjemmene jeg mener vi så sårt trenger også i fremtiden.
Her kommer utdrag fra innlegget jeg holdt; Ordfører, kommunestyre. Det er liksom slik slike innlegg skal begynne. I det minste med å adressere innlegget til Ordfører. Kommunestyret er visst ikke like nødvendig lenger har jeg hørt. Vel, denne gangen henvendte jeg meg i høyeste grad til kommunestyret. Ordføreren er han som i sin tis ledet strukturutvalget. Jeg vet godt hva han mener – og det var relativt likt konklusjonene i saksfremlegget. Det var ikke han jeg først og fremst snakket til.
Det er utrolig mye jeg gjerne skulle ha sagt i denne saken, ikke alt egner seg for denne talerstolen. Jeg tenkte at det å si helt konkret hva jeg mente om varaordførerens helomvending i standpunkt så fort han hadde fått stillingen som varaordfører ikke var så smart å utdype fra talerstolen. Heller ikke hvilke tanker jeg hadde om ordføreren og en del andre sentrale politikere i denne saken. Det er noe med ei noen ganger litt for frittalende ufiltrert kjerring og parlamentarisk språkbruk som ikke alltid går overens. For ikke å irritere noen for mye og heller få med meg folk var det kanskje best å hente frem parlamentarikeren i meg.
Så ba jeg forsamlingen ta opp det siste vedlegget til saken. Det er sjelden jeg eller andre representanter ber salen ta frem konkrete vedlegg. Vi forutsetter jo at alle har lest sakspapirer med samtlige vedlegg. I sidesynet så jeg at selv Kommunedirektøren lystret. Det vedlegget jeg ønsket at folk skulle ha foran seg var den reviderte konklusjonen på arbeidet til strukturutvalget. Den vi fikk utsatt saken med i ett kommunestyremøte for så å ha et ekstra møte i utvalget for å få den så korrekt og i tråd med alle i utvalgets oppfatning. Merkelig i grunn at den ikke var innarbeidet i rapporten. Altså at kapittelet som vi brukte et møte på å skrive på nytt ikke var lagt inn i rapporten en bare var lagt ved som et vedlegg. Ja jeg nevnte fra talerstolen at jeg fant det urovekkende.
Jeg ba de se på punkt 5. Der står det: Nytt omsorgssenter med 96 institusjonsplasser og 32 omsorgsboliger klart senest 2029, bygges sentrumsnært og mulig trinnvis oppstart.
Så ba jeg de se på punkt 7. Der står det. Inntil 112 nye heldøgns omsorgsplasser lokaliseres der det er hensiktsmessig/ kostnadseffektivt i forhold til bl.a. drift, tomtemuligheter osv
Jeg har alltid tenkt slik at de 96 institusjonsplassene som skal bygge sentrumsnært som er nevnt i punkt 5 er de som skal bygges på Hønefoss Sykehjem eller Vesterntunet om dere vil. Navnet er mindre viktig i denne sammenheng. Har tenkt litt vemodig at de 32 omsorgsboligene forsvant ett eller annet sted på veien men at de vel dukker opp ett eller annet sted etter hvert.
Men arbeidsgruppen som har vært nedsatt har tenkt litt annerledes. De sier at de 88 plassene på det planlagte Vesterntunet tilsvarer de 112 plassene i punkt 7.
Hvor er det da blitt av de 96 plassene i punkt 5?
Jo saksfremlegget sier at Sykehjem 2 vil bli vurdert i egen prosess og politiske saker. Dere finner den setningen helt nederst i avsnittet i saksfremlegget som er merket med Tyristrand.
Fakta er at Strukturutvalget som var bredt politisk sammensatt, arbeidet med dette i over ett år og ble utmerket ledet at Runar Johansen konkluderte med at vi trengte 96+112 nye institusjonsplasser i tillegg til de vi har i dag. Det vil si totalt 208 flere plasser. Det vi nå er i ferd med å vedta er 88 plasser på Vesterntunet og så aner vi ikke hvor vi skal plassere de 120 andre personene som vi i vårt arbeid mente at kommer til å trenge en institusjonsplass. Vi er i ferd med å vedta en strukturendring som mangler 120 sykehjemsplasser.
Ved å leke med tall og sette dekningsgraden ned kan man få dette til å se pent ut på papiret. Veldig ofte er det forskjell på teori og praksis. Helsa til befolkningen og omsorgsbehovet vårt kan vi ikke vedta i denne sal. Vi har et sørge for ansvar for å gi gode og trygge tjenester til våre innbyggere samme hva som vises i et exell ark.
I saksfremlegget står det at Fra 2019 til 2024 har andel innbyggere 80 år + som er på institusjon gått ned fra 9,2% til 7,3%. Dette samsvarer med utviklingen for hele landet og bekrefter at eldre i dag har bedre helse enn tidligere. Jeg er enig i at trenden med at en lavere andel av innbyggere på 80 år og over er på institusjon stemmer sånn sett landet under ett. Om det kommer av at behovet har blitt mindre i befolkningen eller at endringen kommer av økonomiske prioriteringer i kommunene skal jeg ikke reflektere over her. Men saksfremlegget kan mislede noen til å tro at det er det å ha en dekningsgrad på 7.3% som er trenden. Det tror jeg dessverre ikke medfører riktighet.
Om SSB sine tall legges til grunn gir det en dekningsgrad for befolkningen 80 år og eldre på 16,3 %. Disse tallene er basert på tallgrunnlag fra 31.12.2021. Det viser at dekningsgraden i Norge var over dobbelt så høy som dekningsgraden nå er på Ringerike Folkehelseprofilen som vi nettopp tok til orientering tilsier ikke at vi er dobbelt så friske her på Ringerike enn i landet for øvrig. Heller tvert i mot. Ikke er vi yngre heller.
De som kommer til å trenge sykehjemsplasser i fremtiden er nok eldre enn de som trenger det i dag. Vi holder oss spreke opp i høyere alder. Åttiåringer er kanskje like spreke som 70 åringer var før få år siden. Men om vi lever til vi blir 85 eller 95 vil de fleste av oss trenge omsorg og pleie i de siste årene av livene våre. Så selv om gjennomsnittsalderen ved våre institusjoner nok kommer til å øke så vil behovet være like stort eller større fordi stadig flere når høy alder. Så når vi skal vedta en strukturplan må vi ha en plan for alle de sykehjemsplassene vi trenger i fremtiden – eller i det minste alle sykehjemmene vi trenger.
Rødts forslag til vedtak: Kommunestyret ber kommunedirektøren følge opp tidligere vedtak fra arbeidet til strukturutvalget, og komme tilbake med en plan hvor også sykehjem 2 er innarbeidet før strukturendringer kan vedtas.
Arbeiderpartiets gruppeleder gikk på talerstolen og sa at det var helt uproblematisk å støtte Rødt sitt forslag. Bra!!! Jeg fikk og litt positive signaler og tommel opp fra andre i salen. Jeg var fornøyd. Jeg hadde klart å få med meg noen. Hvor mange ville være spennende å se. Ville forslaget mitt få flertall? Mye kunne tyde på det. Det var rein folkevandring av Høyre-representanter som måtte ta turen på talerstolen for å argumentere mot innlegget mitt. Man hadde selvsagt ikke glemt det andre sykehjemmet. Det skulle bygges når (og hvis) vi får råd. Vel siden vi ikke har alt for mye penger og sykehjemmet vi planlegger nå har en prislapp på en milliard (Ja, jeg vet vi vil få igjen halvparten av den summen) tror jeg det er lenge til vi får råd til å bygge sykehjem nummer to. Kanskje det er greit å ha de to sykehjemmene vi har i dag til vi liksom er sikre på at det kommer.
‘De argumenterte og for den dekningsgraden. At den ikke var så liten som den så ut i saksfremlegget, selv om det selvsagt ikke var feil. Den argumentasjonen skjønte jeg ingenting av, det tviler jeg på at noen andre gjorde heller. Ikke en gang hun som sto på talerstolen og fossrodde.
Vel. Jeg har regnet på tallene i ettertid. Brukt SSB sin regnemåte for å sammenligne like tall. Ikke sammenligne epler mot pærer. Jeg ar belegg for tallargumentasjonen min. Vi ligger omtrent på halve dekningsgraden som landet sett under ett.
Det lå altså i korta at jeg kunne få en av mine og Rødts Ringerikes største politiske seire i en sak på lenge.
Ordføreren hadde forstått det slik at Rødt ønsket forslaget sitt som et nytt punkt under det forslaget som lå til vedtak. Og det var her jeg trådde feil. Jeg burde selvsagt sagt ja til det. Da hadde de to punktene snakket litt i mot hverandre. Sykehjem 2 ville komme inn i planen, men de to sykehjemmene som er planlagt nedlagt ville ikke vært trygget. Så jeg sa at forslgene til vedtak måtte settes opp mot hverandre, selv om jeg så at folk i salen ristet på hodet og forsøkte å få meg til å ta til fornuft. Ordføreren var kjapp til å gå til avstemning – og vips så var støtten fra Arbeiderpartiet så vel som en del andre representanter i salen borte. Vi fikk kun støtte av SV og Veller MDG (Litt usikker på hvem av de.)
Derfor var jeg litt lei og misfornøyd på den krakken utenfor rådhuset etter endt møte. Og ja, jeg snakket oppgitt på inn og utpust til Gamle Gubben Grå da jeg kom inn i bilen – og mesteparten av resten av kvelden. Men etter en natts søvn har jeg kommet til at innsatsen holdt likevel. Jeg fikk synliggjort at vi ikke har noen konkrete planer for 120 sykehjemsplasser som vi kommer til å ha behov for, Ingen sykehjem er så langt konkret lagt ned. Det er en plan å gå videre med. De skal jo ikke legges ned før etter neste valg.
Kampen for å beholde de sykehjemmene fortsetter. Jeg har ikke gitt meg, jeg har allerede planer for neste trekk.
I dag er det 1. juni. Første dag i første sommermåned. Ja, vi heldige sjeler på mine kanter ar hatt sommertemperaturer en måned allerede. Men nå er det juni og sommer på ordentlig. Hva er vel mer sommer enn iskrem?
Katrine Stenhjem har en oppskrift på lavkarbo snickers-is på pinne. Det er bakgrunnen for at jeg i dag sitter her og reflekterer over iskrem.
Nå er muligens den iskremen på bildet muligens ikke lavkarbo, men så er den fortæret for over tre år siden. Kirkens Bymisjon har ikke slik boblevaffel-is lenger, dessverre. Is på torget og en kaffekopp er nå fremdeles godt, med eller uten karbohydrater.
Det blir nok ikke noe is på torget på meg i dag. Gamle Gubben Grå stikker av med bilen og jeg blir igjen med husarbeidet. Så lørdagstradisjonen med kaffe-latte i byen blir det ikke noe av i dag.
Litt synd i grunn. Det er Pride og Pride paraden her i byen går i dag. Liker når det er liv og røre i byen, og hadde gjerne kastet meg med i paraden.
Is kan det hende det blir. Jeg må ut og handle et par ting før Gamle Gubben Grå stikker av med bilen, så da kan jeg unne meg en is på pinne om jeg ikke tar meg tid til å drikke kaffe-latte.
Vi som har levd en stund har det med å idyllisere tidligere tider. Ja, ikke slike eldgamle tider da. Mer sånn da jeg var ung.. Du vet da Einar Gerhardsen var statsminister, politikere var rettskafne menn (og noen få kvinner) og politiske skandaler var noe som kun skjedde i andre land. Som Nixon og Watergate. Slikt drev vi ikke med her hjemme. (Eller hvis det var noen politiske skandaler ble de dysset ned og holdt hemmelig i Det Norske Arbeiderpartiets indre krets.)
Da Einar Gerhardsen var statsminister.. Hvem er det jeg prøver å lure? Jeg var ikke født da Einar Gerhardsen var statsminister. Da jeg ble født i 1966 var det Per Borten som var statsminister og Arbeiderpartiet satt ikke en gang i regjering. Ikke var jeg så veldig interessert i politikk heller de første åra. Den interessen ble først vakt da jeg kom på ungdomsskolen og Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch entret senen, unnskyld jeg mener TV-duellene.
Politikk var som sagt kanskje ikke det jeg var mest opptatt av på 60-tallet. Jeg var 3 år og 4 måneder da det ble 1970. Like fult så skal dette innlegget handle om Per Borten sin regjering. Det var en borgerlig koalisjonsregjering bestående av SP, H, V og KrF.
I innlegget Pengegaloppen var jeg innom temaet Frontfagsmodellen. Den var det Per Borten som hadde æren for å få ha fått i stand. Da jeg arbeidet med det innlegget måtte jeg sjekke om SP hadde hatt noen statsminister etter Per Borten, (det hadde de ikke), og da kom jeg over en historie jeg fikk lyst til å dykke litt mer ned i. Jeg vet at en del av leserne mine er interessert i historie, andre i politikk og andre igjen i skandaler. Her får dere alle tre ingrediensene på en gang. Rene Kinder-egget!
Per Borten var altså Statsminister da jeg ble født en augustdag i 1966. Det hadde han blitt etter valget høsten før, og det forble han også etter valget i 69 og helt frem til mars 1971. Den oppvakte leser begynner antakelig nå å fatte litt interesse Mars 71. Vi skifter ikke regjering eller statsminister i mars med mindre det er noe spesielt. Og ja, i og med at vi skiftet både statsminister og regjering i mars 1971 var det selvsagt en grunn til det .
Oslo 19720926. Avisene dagen etter folkeavstemningen om norsk medlemskap i EEC / EF . Arbeiderbladet og Morgenavisen har begge oppslag om både ja- og nei-seier, og måtte forandre førstesidene etter hvert som valgresultatene svingte. Foto NTB / SCANPIX
Folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF (nåværende EU) var i 1972, men likevel så var EF-striden årsaken til at regjeringen Borten måtte gå i mars 1971. Borten regjeringen måtte gå som følge av lekkasjesaken og «interne motsetninger i synet på Norges forhold til De europeiske fellesskap (EF).
At det var indre motsetninger når det gjaldt EF i en regjering bestående av SP, H, Krf og Venstre er ikke overraskende. Det var mer det med lekkasjesaken som vakte min interesse.
Senterpartiet var på midten av 1960-tallet ennå ikke blitt et entydig «nei»-parti i EF-saken, og Borten uttalte selv at han hadde et «moderat» syn på spørsmålet om norsk medlemskap. Sentrale Senterparti-folk som Jon Leirfall og Hans Borgen hadde lenge kjempet internt i Senterpartiet for en uforsonlig nei-linje, og på andre halvdel av 1960-tallet hadde de fått flertallet i partiet og stortingsgruppen med seg. Høyre og mesteparten av Venstre var imidlertid sterke EF-tilhengere. Dette satte statsminister Borten i en vanskelig posisjon, og han ble nødt til å være bevisst vag når han uttalte seg offentlig. Den vanskelige balansegangen i EF-spørsmålet førte til at han fikk mye kritikk i den borgerlige pressen for å være utydelig og halvhjertet i Europa-politikken.
EF-motstanden i Senterpartiet bare vokste, og da sterke krefter i partiet vurderte å avvise hele søknaden om EF-medlemskap alt før forhandlingene var startet truet det hele regjeringssamarbeidets eksistens. På tross av at Borten selv var blitt EF-skeptiker med årene fikk han Senterpartiet med på et kompromiss. Partiet gikk med på å gå inn i forhandlinger med EF med det forbehold at Norge skulle få føre en nasjonal jordbrukspolitikk.
Da forhandlingene med EF startet ved årsskiftet 1969/1970, hadde Borten fått store problemer med den retningen det europeiske samarbeidet tok. Borten gikk fra å bare være EF-skeptiker til å bli fullstendig EF-motstander. Dette førte Borten inn i en personlig konflikt, da han ble dradd mellom lojalitet til partiet og lojalitet til regjeringskoalisjonen.
Ting ble ikke lettere av at utenriksminister John Lyng fra Høyre drev EF-kamp fra Utenriksdepartementet uten å ha klarert dette med resten av regjeringen. Det er ikke bare Støre som har hatt problemer med å holde styr på statsrådene sine.
Nå tror jeg ikke Johan (John) Daniel Fürstenberg Lyng var den enkleste å styre. Han var nok både egenrådig og hadde stor anseelse innad i Høyre så vel som i samfunnet for øvrig. Under andre verdenskrig arbeidet han først ved det såkalte Rettskontoret, en norsk etterretningsorganisasjon, ved den norske legasjonen i Stockholm før han i 1944 var han ved Justisdepartementet til den norske eksilregjeringen i London. Fra 1945 til 1947 var John Lyng statsadvokat i landssviksaker, og han gjorde seg spesielt bemerket som aktor i den store Rinnan-saken. Da Einar Gerhardsens tredje regjering gikk av på grunn av Kings Bay-saken i 1963, var Lyng den naturlige statsministeren i den borgerlige koalisjonsregjering, John Lyngs regjering, som satt fra 28. august til 25. september 1963.
Samtidig klarte Kåre Willoch og Helge Seip ikke å skjule sin irritasjon over EF-standpunktet til statsministeren og kom med sviende og giftige offentlige bemerkninger rettet mot Borten. Er det noe Willoch alltid har vært god på så er det de gode bemerkningene som slår igjennom i offentligheten.
Den betente striden rundt europapolitikken gjorde at mange EF-vennlige statsråder valgte å forlate regjeringen. I april 1970 varslet utenriksminister Lyng at han trakk seg, og senere gikk også Willoch og Seip ut av regjeringen. Da også Bjarne Lyngstad og Elisabeth Schweigaard Selmer valgte å trekke seg, og Otto Grieg Tidemand forlot Forsvarsdepartementet for å overta som ny handels- og skipsfartsminister etter Willoch, så var hele seks departementer berørt av statsrådskiftene.
Høyre-toppene hatt en baktanke ved å trekke seg, siden utskiftningene førte til en bred debatt i pressen og i politiske kretser også om statsministerposten og resten av regjeringssammensetningen. Slik håpet de å erstatte Borten med en mer europavennlig statsminister.
OSLO 19710329 Politiker Trygve Bratteli, Ap foran Stortinget. Foto: Hordnes / NTB / Scanpix
Akkurat der ble de bønnhørte. Da det var Trygve Bratteli som overtok etter Borten, men vi er ikke der riktig ennå.
Som regjeringssjef ville det vært naturlig at han ledet arbeidet med å sette sammen regjeringen, men Borten ble i liten grad involvert i dette arbeidet. Statsrådsposisjonene ble fordelt av de andre regjeringpartienes partiledelser etter hvilket parti som hadde statsrådsposten. Borten fikk vite om arbeidet igjennom pressen og rykter.
Senterparti-pressen begynte å bli kritisk til egen statsminister, og det ble hintet om at han burde sette hardt mot hardt og true regjeringspartnerne med å trekke seg dersom han ikke ble mer involvert i oppsettet av regjeringen. Dette var nøyaktig hva Lyng hadde forsøkt å fremprovosere, men Borten skal ha gjennomskuet det politiske spillet. Han var redd for at han selv og Senterpartiet skulle få skylden for sammenbruddet i den borgerlige regjeringen og valgte derfor å være bevisst tilskuerrollen.
Regjeringsslitasjen gikk over i full regjeringskrise i mars 1971. Den utløsende årsaken var en artikkel av Per Vassbotn i Dagbladet, der det ble referert til en samtale Brussel-ambassadør Jahn Halvorsen hadde hatt med Jean-François Deniau i Europakommisjonen. Det var ikke oppgitt hvem som var Vassbotns kilde, men på ryktebørsen fikk snart statsminister Borten skylden. Borten hadde fire dager tidligere vist et fortrolig notat om saken til Arne Haugestad, daværende leder av Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC. (Nåværende Nei til EU.)
De som har sett Makta husker muligens navnet Per Vassbotn. Vassbotn ble senere statssekretær (Ap) ved Statsministerens kontor i Odvar Nordlis regjering fra 1980 til 1981. Vassbotn er nok stolt av sin medvirkning til at Borten regjeringen måtte gå, for han har gitt ut to bøker om temaet. Lekkasje og forlis : om regjeringen Bortens fall som kom i 1971 og Da Borten falt : gjensyn med regjeringens lekkasje og forlis 1971 som kom ut i 1986.
Haugestad var imidlertid ikke Dagbladets kilde, og det viste seg senere at kilden hadde vært presseråd Ole N. Hoemsnes. Denne måten å informere pressen på var langt fra uvanlig, og normalt ingen grunn et regjeringsskifte. Den generelle misnøye mot Bortens standpunkter i EF-saken og regjeringspartnere som helst ville se ham gå, gjorde at saken likevel eksploderte.
Etter de første dagene med regjeringskrise var Borten ikke innstilt på å gå av. Han hadde full støtte for å fortsette både i SPs stortingsgruppe så veø som sentralstyre. Etter gruppemøtene la koalisjonenes felleparlamentariske leder Helge Seip frem en erklæring på vegne av de tre andre regjeringspartiene under et krisemøte i regjeringen. Her bad de Borten gå av «så snart som mulig». Det politiske samarbeidsklimaet på borgerlig side var nå blitt så dårlig at de fire partiene ikke kunne sitte i regjering lenger. Med EF-saken hengende over en eventuell borgerlig etterfølger ble det til at Bortens avgang markerte det endelige bruddet på det borgerlige regjeringssamarbeidet.
Borten overlot statsministerkontoret til Arbeiderpartiets Trygve Bratteli den 17. mars 1971. I den forbindelse sa han: «Jeg vet ikke om det er ubeskjedent, men kanskje min oppgave mer kan sammenlignes med det å bære staur. Alle som har prøvd det, vet at man kan få vanskeligheter underveis hvis stauren begynner å sprike oppe på skuldra.»
Sånn sett på saken i ettertid er det ganske tydelig at det har foregått masse politisk spill, og intriger i bakgrunnen. Noen har trukket i tråder både her og både der. Noen har gjort sitt til at staurene begynner å sprike og ønsket at spriket skal bli større, børa tyngre og til slutt uhåndterlig. Gjengen fra Høyre hadde nok sine interesser, men det som er spennende er vel hvor stor innflytelse Arbeiderpartiet hadde på denne utviklingen? Vassbotn ble senere statssekretær i AP.
Samme hvem som dro i hvilke tråder, sånt politisk spill er noe av det jeg liker minst med politikken. De som drar i tråder i det skjulte og kanskje ofte har mer makt enn det de er tillagt i de rollene de har. Jeg tror at det der politiske spillet og intrigemakeriet var noe mindre på 60- og 70-tallet. Kanskje heller tvert i mot.
Jeg har nedprioritert bloggen noen dager. Det straffer seg. Jeg får færre klikk og raser nedover på lista. Jeg som skulle opp ikke ned. (sukk). Sånn går det når man er mer opptatt av kommunestyresaker enn kjerringtanker. (dobbelt-sukk).
Ikke nok med at jeg raser nedover på lista og i antall klikk, jeg må starte dagen med å reflektere over en ukemeny. (trippel-sukk). Og som om ikke det er ille nok så er det en lavkarbo-ukemeny. (dobbel-dobbel-sukk).
Nå er vel ikke bilde jeg valgte til dette innlegget akkurat et lavkarbo-bilde. Det er vel mer karbohydrater på det bildet enn det er på hele ukemenyen tenker jeg.
To av dagene i denne ukemenyen serveres det et salatblad til middag. Et salatblad med litt fyll oppe i. Ser lekkert ut på tallerkenen, men er vel ikke noe som metter i lengden.
Jeg har ikke så mye positivt å si om pizzabunner hvor melet er byttet ut med cottage-cheese eller at man er så engstelig for å slippe til poteten i potetmosen. Jeg har alltid hørt at poteten har fødd opp flere enn den har slått i hjel.
Grubler litt over at denne lavkarbo-trenden fortsatt lever hos enkelte. Sånne fikse ideer pleier jo å gå av moten og bli erstattet av en annen enda sprøere greie etter et år eller to. Nå har denne trenden vart i over ti år. Slo vel for alvor gjennom her på berget rundt 2011. Den nye trenden nå er vel å spise bærekraftig. (Trippel-dobbel-sukk)
I går avslutta vi dagen med en romantisk stund i disse omgivelsene her!❤️😍 Jepp, vi nøt solnedgangen i kurvstolene på trammen.
Det er kommunestyremøte i dag og jeg satt mye av gårsdagen og forberedte meg. Leste sakspapirer og skrev innlegg jeg skal holde. Lagde et par forslag til vedtak i saker hvor Rødt ikke er enig med Kommunedirektørens innstilling.
Da jeg tittet ut vinduet slik rundt klokka 21 så jeg at sola farget himmelen rød på sin vei ned i vest. Jeg spratt opp og ropte ned kjellertrappa til Gamle Gubben Grå som satt å så på en film i kjellerstua: Vil du være med ut og nyte solnedgangen sammen med meg? Gamle Gubben Grå sier aldri nei til en god unnskyldning for å tenne seg en røyk og var ikke vond å be.
Så satt vi der i solnedgangen vi to langt fra feilfrie mennesker. Stirret ut over vedstabler som burde vært kuttet opp, en plass hvor det nok aldri dukker opp et drivhus og ei plen som er litt for lang. Likevel. Flott øyeblikk. Eller kanskje mer godt øyeblikk.
