Jeg blar meg gjennom innlegget til Kretahalvorsen. Det er drinker, restaurantbesøk og ølglass. Ikke noe galt med det. Jeg liker å kose meg jeg og, og tar gjerne en kaffe-latte med Barndomsvenninna eller en Tapas-middag med hun som har flyttet men er her av og til. Vi bar ute på en flott tapas-middag senest på15. mai. Det er to uker siden i dag. Etter det har jeg feiret 17. mai og lunsjet med Datteren. Så jeg mener overhode ikke å moralisere eller å høres prippen ut. Jeg reflekterer like mye over eget liv som å kritisere andres.

Da vi var barn stakk vi av gårde på raske ben eller med sykkel for å se om vennen vi hadde lyst til å besøke var hjemme. Vi ringte ikke alltid på forhånd en gang. Jeg hadde venner som ikke hadde telefon. Altså, familien hadde ikke hustelefon, mobilen var ikke oppfunnet da jeg var barn. Vi hadde heller ikke telefon hjemme før jeg var sånn 6-7 år.

Å være sammen med venner betød å leke, sykle, bade, bytte glansbilder… kort sagt ha det kos sammen. Noen ganger kunne en forelder stikke til oss en iskrem eller ei brødskive med svartpølse og majones og et glass saft og vann. Men jeg kan ikke huske at mat og drikke var noen viktig del av besøket. Det viktige var å ha det gøy, være sammen.

I ungdomstida var vi mer i byen. Kanskje et kaffe-besøk eller en “pomfrit” på Møllegrillen eller en salat på Snadder. Men vi var også mye hjemme hos hverandre når vi var sammen med venner. Satt på rommet eller kanskje i ei kjellerstue, spilte musikk og snakket om  gutter og alt annet som var viktig i livet.
Kanskje ble vi spurt om vi skulle ha middag og fikk litt av det familien hadde til middag. Alt fra røkt kolje, via lapskaus til lever. Det ble ikke laget til noe ekstra fordi om det var en ungdom eller to ekstra rundt middagsbordet.  Ikke hos mine venners familier og ikke hvis jeg hadde venner hjemme hos oss på besøk.

Selvsagt ble det ikke servert lever hvis det var bursdagsfeiring eller vi var bedt hjem til vennene til en eller annen anledning. jeg snakker om de mer spontane besøkene eller når vi bare var med hjem etter skolen.

Så ble vi eldre. Flyttet på hybler, fikk oss leiligheter. I min vennegjeng gikk vi fremdeles på spontane besøk til hverandre. Drakk te som vi kjøpte i store forpakninger på billige butikker. 100 teposer av et billig merke og en boks med suketter så var vi alltid rustet for besøk. Å ha kjekspakker eller ei hverdagskake i skapet til venner som stakk innom for en prat slik Mamma og hennes generasjon alltid hadde hadde vi ikke. Det holdt med den tekoppen. Så satt vi der og skravlet og hadde det koselig sammen.
Vi kom ikke for å få te eller kjeks. Vi kom for å være sammen.

Selvsagt møttes vi til fest og moro, gjerne vorspiel før vi skulle på byen men da var det heller ikke veldig til oppdekning. En bolle med potetgull på bordet og drikke fra medbragt bærepose.

Så ble det slutt på å feste hver helg. Vi ble eldre. Delte plutselig bopel med ett menneske til og det dukket opp barn.
Vi hadde mennesker å være sammen med i eget hus og behovet for å “henge med venner” ble mindre. Også overskuddet og tiden. Det var jobb og barnehagehenting. Senere følge opp skole og fritidsaktiviteter til barn.
Plutselig ble jeg fylt med panikkfølelse hvis det ringte uventet på døra. Jeg kunne da ikke slippe inn folk i hjemmet mitt. Det fløt med lego og leker på stuegulvet, lå en haug med klær som skulle brettes og fordeles i gangen og det sto oppvask på oppvaskbenken. Kanskje ikke et tårn av oppvask, men nok til at gjester et utelukket.
Ikke ringte jeg uventet på døra deres heller. Tenk om det ikke passet.

Langsomt ble venner noe du traff sjeldnere og sjeldnere. En kopp kaffe ute på en kafe i byen en gang i blant. En middag ute på en restaurant en gang i året eller kanskje to. Å be folk hjem til meg forble i mange år den årlige Nyttårsfeiringen med et par venner. Ja og kanskje en fest hver gang man hadde et jubileum. 30 årsdagen feiret jeg i rekkehusleiligheten vi bodde i da. 40- og 50- årsdagen i leid lokale.

Det kommer ikke folk innom lenger, og jeg stikker heller ikke innom folk slik jeg kunne gjøre før.

Skal man be gjester krever det litt eller ganske mye overskudd, For hele huset fra kjeller til loft – eller i det minste de stedene gjestene kan finne på å bevege seg må være plettfrie. Selv om haugene med leker på gulvet for lengst er ryddet vekk og det stort sett er både passe rent og ryddig her er ikke alle detaljene like “instagram-vennlige”. Og hva skal jeg i såfal servere? Det må jo være noe litt spesielt. Bord må dekkes og vinduer pusses. Og burde jeg egentlig be gjester før vi har fått pusset opp badet? Det kan jo hende de må på do, og badet vårt er ikke pusset opp på snart 20 år.
Så da ber man ikke venner hjem til seg lenger. Det blir en kopp kaffe ute på en kafe en gang i blant.

Foreldrene mine hadde ofte venner og naboer på besøk på lørdagene. Ikke for fyll og fest, men for hyggelig samvær over en kaffekopp og et kakestykke.  Kanskje ble det servert mat som spekemat, rakfisk eller gryterett, men vel så ofte dukket gjestene opp etter middag og kom til kaffe.
De ble ikke invitert mange uker i forveien, men man tok en telefon på formiddagen og hørte om de hadde lyst til å komme en tur eller ba de spontant når man traff hverandre på butikken.
Det viktigste var å være sammen selv om det kanskje ble litt hektisk aktivitet med vaffelpressa før gjestene kom.
Barndomshjemmet mitt var ikke alltid feilfritt, men venner var det plass til.

Det er dyrtid nå. Mange har ikke så god råd som de har hatt og forskning viser at 49% av oss har økonomiske bekymringer. Hva som ligger i det kan være så mangt.
En kopp svart kaffe ute på kafe koster fort 30 kroner. Noen steder mer. Skal man ha litt å bite i ved siden av blir det fort en 100 lapp. Den hundrelappen er det i dag folk som ikke har råd til å unne seg.  Skal man da la være å være sosial? La vennskap være noe man utøver ved å trykke likes på sosiale medier?

De fleste av oss vil kunne spandere den kaffekoppen på en venn. Men hvem innrømmer for et menneske man kanskje treffer en tre, fire ganger i året at man ikke har råd til den kaffekoppen? Nei man sier selvsagt at man ikke har tid. At det hadde vært så hyggelig, men akkurat nå er det så travelt…

Kanskje er det når man går der og ikke har råd til den kaffekoppen ute på byen at man  kunne trenge den vennepraten mest. Ikke for å velte de økonomiske bekymringene over på noen. Ikke for å dele de eller for å tigge om medfølelse og penger. Men bare for å skravle, le og kose seg i gode venners lag.
Vennskap burde jo være gratis.

Jeg skulle ønske at vi kunne komme tilbake til en tid hvor det var mer vanlig å be folk hjem. Ikke for å vise frem skryte-hjemmet sitt men for å vøre sammen. Drikke kaffe eller saft og skravle, le eller være mer alvorlig. Det man trenger der og da. At man ikke forventer tre retters middag og shinet hus for å stikke innom.
At et vennebesøk er nettopp det et besøk av venner. ikke en inspeksjon for å gi deg karakter som husmor eller interiørstylist.

Jeg ønsker meg tilbake til en tid hvor venner kom på spontane besøk. Send gjerne en melding litt i forkant for å sjekke om jeg er hjemme så jeg får tørket over glassbordet og  skiftet fra den utvaska joggebuksa.