Halla bloggen!😀
Hallo, bloggen. Sitatet er hentet fra bloggen til Monica. Det er også det ungene mine pleier å si for å små-erte på denne kjerringbloggeren, så jeg synes det er en fin start også på mitt innlegg.
Jeg har brukt noen dager nå på å reflektere over at jeg har endret identitet – igjen.
I mange år var jeg radiograf. Så ble jeg radiograf og tillitsvalgt. For noen år siden måtte jeg slutte med det. Arbeidet et par måneder i koronnateamet i kommunen med tittel av alle ting som saksbehandler. Så gikk pandemien over og jeg ble arbeidsledig. Så ble jeg AAP-mottaker før jeg nå i starten av uka fikk beskjed om at jeg hadde fått innvilget uføresøknaden, og er nå altså ufør.
Jeg vet at mange uføre føler det stigmatiserende å være nettopp ufør. Det er mange som føler skam over å være ufør, Man føler at mange tenker lat, snylter, NAVer….
Jeg har bestemt meg for ikke å skamme meg over å ha blitt ufør. At jeg i en alder av 58 har en kropp som er for sliten til å delta i arbeidslivet er for meg et bevis på at jeg absolutt ikke er lat, det er mer et bevis på at jeg har arbeidet for mye. Gudene skal vite at jeg ikke akkurat lå på latsida de over 30 årene jeg var i full jobb.
Jobb og kollegaer er en stor del av sosialiseringen for oss voksne. Dette mister vi som er ufør.
Jeg vil ikke isolere meg. Jeg vil ikke stå utenfor samfunnet mer enn jeg må, selv om jeg ikke kan delta så mye jeg ønsker. Jeg vil kjenne at jeg fremdeles bidrar med noe. At jeg er noe mer enn bare ufør. At jeg har min gjeng hvor jeg hører til og bidrar. Jeg er glad jeg har politikken. Ellers er jeg redd for at jeg ville føle meg utrolig unyttig.
Jeg vet utrolig godt at jeg ikke ga opp for fort, men at jeg holdt ut for lenge. Samtidig, når savnet etter livet jeg levde blir for stort eller jeg føler på at folk ser rart på meg når jeg sier at jeg ikke er i arbeid, ja så tenker jeg at jeg kunne ha bøyd nakken og gått på. At det bare er snakk om å ta seg sammen.. .
Stå opp om morgenen, og komme seg på jobb. Er det ikke det vi får høre hele tiden? De er bare late, alle de som er utenfor arbeidslivet. Sykdom og helseutfordringer er bare dårlige unnskyldninger, ikke sant. Egentlig er de noen late snyltere, alle sammen. Snyltere som lever fett av fellesskapets midler.
Nå er jeg en av snylterne.
Nå er jeg en borger som er nederst på rangstigen. Den som lever på andres arbeid, på nåde og almisser fra det offentlige. Jeg har ikke tjent pegene som jeg betaler mat og bolig med. Jeg lever av samfunnets godhet.
Man blir liksom stående med hatten i hånda, takknemlig for hver krone som havner i hatten.
For meg som er vant til å kjenne mine rettigheter og ikke være redd for å kreve det jeg har krav på i dialog med direktører og andre ledere er det ikke lett å føle at en nærmest må tigge om almisser og velvilje for å overleve,
Uføretrygden er på 66 prosent av inntekt før uføretidspunkt. Regn litt på det. Finn ut hva du har tjent de siste fem årene. Del dette på fem. Trekk så fra 34 prosent av denne summen. Dette er den årsinntekten du kan forvente å motta helt frem til du blir 67 år og kan gå over på pensjon.
Jeg er heldig. Jeg hadde en grei lønn før jeg ble ufør sammenlignet med mange andre.
Likevel. En inntektsreduksjon på 34% merkes på økonomien i hverdagen. Man må ha et mye sterkere fokus på hva en bruker penger på.
Før hadde dagene mine fullt program. Jeg pleide å si Tillitsvalgt med mange møter hele dagen, politiske møter på kvelden for så å avslutte dagen med å ha nattevakt som radiograf. Dette var hverdagen min mer enn en gang, og jeg elsket det. Jeg hadde aldri tid til å kjede meg. Det var alltid mer enn nok å beskjeftige seg med. En fridag en sjelden gang føltes som å komme til himmelen.
Nå er det opp til meg å finne meningsfulle aktiviteter å fylle dagene med.
Eller ikke fylle dagene med aktiviteter. Det har jeg ikke helse til. Jeg må få til den rette balansen mellom aktivitet og hvile. For et engasjert menneske som meg er det kanskje det vanskeligste. For jeg vil så mye mer enn jeg har helse til. Tirsdag og i går var to engasjerende dager. Et to timers møte den ene dagen, et møte på tre timer den andre. Fem timer engasjement fordelt på to dager. Jeg skal love dere at jeg kjente det i går kveld, og fremdeles kjenner det i dag. Nå er det nødvendig med et par rolige dager skal jeg være klar for en liten Oslo-tur på lørdag.
Det er mange tanker som har rast rundt i hodet etter at jeg fikk beskjed om at jeg er innvilget uføretrygd. Det har tatt litt tid å akseptere at det var der jeg havnet. Definere meg selv og livet mitt på nytt.
Etter som erkjennelsen siger inn begynner jeg også å føle på lettelsen. Lettelsen over å være ferdig avklart, Slippe å leve i uvisshet på NAV sin nåde. AAP er en midlertidig ytelse som du kan miste. Ikke minst hvis det går mot en borgerlig seier etter valget. De ønsker å gjeninnføre karensåret. At man må ha et års “pause” fra inntekt hvis man ikke er blitt ferdig avklart i løpet av tre år. Dere kjenner til tankesettet. At syke folk blir friske bare de blir fattige nok.
Å få inntekten kuttet med 34% har jeg klart, selv om det har vært tøft. Å få den kuttet med 100% ett helt år hadde ikke gått. Sparepengene har forsvunnet allerede. Det tok litt tid å omstille hverdagen til en inntektsreduksjon på34%. Spesielt fordi jeg først gikk noen måneder uten inntekt før arbeidsledighetstrygd kom på plass.
Arbeidsledighetstrygd er forresten enda mindre enn AAP. Da må du klare deg på 63% av det du tjente før du mistet eller måtte forlate jobben. Det er bare de siste halvannet året jeg har gått på AAP.
Følelsen av lettelse gjør at skuldrene senker seg og at jeg synes det er bra å endelig være avklart. Endelig trodd. For det å være ufør, samme hvor stigmatiserende det er, er tross alt bedre enn å være uavklart. Nav har konkludert med at jeg ikke har helse til å arbeide som før. De har sett det arbeidsgiver og kollegaer så for mane år siden, og det jeg selv motvillig måtte innrømme. Jeg hadde ikke helse til livet jeg elsket lenger.
Det å få innvilget uføretrygd er som å få mistanken om at du bare er lat fjernet fra skuldrene dine. Du er avklart, det er sant som du sier. Du har faktisk ikke helse til å arbeide lenger. Det er ikke bare spil for galleriet.
Så nå skal jeg ta fatt på neste strekk på livsveien. Skape meg et innholdsrikt liv innenfor de rammer jeg nå må forholde meg til. Dette er ikke starten på slutten. Dette er starten på et nytt og spennende kapittel.
Jeg skjønner godt at du ikke likte og ikke kunne fortsette som før. Og jeg tror svært få LIKER å ikke kunne jobbe. Jeg blir i alle fall fort rastløs også, hvis jeg ikke er på jobb. Liker å ha den biten. Det er som du sier mye knyttet til det å være i jobb, og mye av identiteten vår er knyttet opp mot jobb. Rart, men sånn er det. Jeg tror du er veldig heldig og synes det er bra du har politikken. Det er mentalt bra, garantert 🙂
Jeg er heldig som har politikken. Det er jo og en del av identiteten min. Jeg mistet liksom ikke hele meg når jeg måtte slutte å jobbe.
Jeg tror at for meg så var det mentalt mer krevende å skulle SØKE enn å faktisk få vedtaket om at jeg var UFØR. Og jeg kjenner det er krevende og tar lang tid å finne både motivasjon og mestring utenfor arbeidslivet. Samtidig har NAV vurdert at jeg har inntektsevne på 5 %, så jeg finner litt mestring i fortsatt å være barnehagelærer et par timer i uka. Og de timene må jeg legge opp resten av livet for å makte.
Det er viktig å finne de små glimtene av mestring og ikke minst å kjenne at man betyr noe i en eller annen sammenheng. Takk for at du setter ord på det. Jeg kjenner igjen det aller meste!
Jeg ble litt overrasket da søknad om ufør plutselig dukket opp i en samtale med NAV. Jeg trodde de ønsket flere avklaringer, flere undersøkelser, mer som måtte testes ut. De påpekte jo hele tiden at jeg er ressurssterk, Jeg hadde hellet ingen spesifikk diagnose å vise til. Bare summen av alle skader og skavanker. Jeg har noen prosent med restinntektsevne også jeg, men ingen stilling. Jeg har funnet ut at for meg er det mer inspirerende å finne måter å tette det inntektstapet på på egen hånd gjennom politikk og andre ting enn å bruke tid og krefter på jobbjakt og utprøving gjennom NAV med delvis AAP.
Kjenner så altfor godt igjen følelsen din, det er både sorg og lettelse på en gang. Fortsatt etter noen år som ufør kan jeg kjenne på denne sorgen. Jeg skulle så gjerne være frisk, jobbe, være aktiv og sosial. Det er ingen ønskesituasjon å ha en helse hvor en må legge opp dagene veldig for å kanskje klare noe.
For meg selv så er det så altfor lite jeg klarer nå, og det er absolutt ikke et sånt liv jeg ønsker meg. Jeg liker å jobbe, jeg liker å være der for andre, og jeg liker å gå lange turer, nå klarer jeg ingen av delene, og det er frustrerende. Mye jeg skulle gjort på pc,n av albumlaging og div men dagene går uten at jeg klarer det. Da blir jeg hengende etter også på det lille jeg gjorde i tillegg før. Blir mye rolige dager, og allikevel er kroppen stressa til tider..så nei, det er ikke noe å trakte etter, men du verden så glad jeg er for at vi har slike ordninger i Norge. At vi kan få penger så vi kan bo og spise godt. Gleder meg ikke til å bli pensjonist, for da går jo trygda ned enda mer enn den allerede har gjort. Så det er absolutt ikke enkelt om en ikke har tjent mye før en blir ufør. Jeg har aldri hatt arbeid med veldig stor lønn, men heldigvis var de 3 siste årene bedre og derfor klarer jeg meg. Men det må tenkes nøye igjennom ja. For meg var det også min kontaktperson på Nav som sa at jeg hadde prøvd nok. Jeg skulle jo tilbake til 100 prosent jobb tenkte jeg, men neida, det gikk ikke gitt 😉 Vi får aktivitetsavpasse og nyte livet slik det har blitt. 🙂
Jeg tror vi er mange som er i samme bås.
Takk for at du har delt så mye, og fortsetter å dele! Jeg regner med å søke uføretrygd i løpet av våren, og du setter ord på mange av de tankene jeg sliter med. Det å lese dine vurderinger gjør det i hvert fall litt enklere å sortere i egne tanker.
Hyggelig å høre. Litt av tanken ved å være åpen er at man kan være til hjelp for andre i samme situasjon.
Skjønner det tar noe tid å ta det inn over seg å få det svart på hvitt at man har fått innvilget uføretrygd. Som jeg tenker var det riktige og på tide. Du er fri, fri til å gjøre hva du vil når DU vil, uten at andre skal synse, utrede osv osv.. Om du ikke kan bruke kroppen så mye lenger, kan du i aller høyeste grad bruke hodet. Noe du gjør i dine viktige verv innen politikken, Noe du sannsynligvis gjør veldig så bra i og med at du blir spurt om å fortsette.
Så ja, du er heldig som har viktige ting å styre med på livets nye landevei. Mange jeg kjenner som er i samme situasjon, har på en måte fått ett nytt liv med å være “fri”.. Noen innen frivilligheten, andre med å bruke mye mer tid på gamle hobbyer, som kan være så mangt.
Noen uføre bruker tilnærmet all sin tin tid her i Blogglandia, noen med å blogge, noen med å analysere og karakterisere andre bloggere. 😉
Prosessen med å godta at jeg kom til å bli ufør begynte da søknaden ble sendt i sommer. Så det er både en lettelse og en sorg. Sorg over det jeg har mistet, og over at jeg har en kropp med mye vondter og begrensninger. Men samtidig en lettelse for at jeg ikke må utredes mer, svare på flere spørsmål, høre argumentet om at jeg ikke så sliten ut på det klippet fra talerstolen, Føle at jeg ikke blir trodd og at jeg blir overvåket. Meldeplikt.
Godt å komme vekk fra det regimet.
Jeg har en restinntektsevne og den skal jeg bruke på politikk, og kanskje på litt annet. Skrive litt og blogge litt.
Det gikk såvidt radig, tenkte det ville ta flere år jeg. Mener det er flere her inne som venter på avgjørelse og flere utredninger.
Og selv om du går ned i lønn så er det ikke så galt alikevel.
Jeg skal jo gå av med AFP til våren og da kan de love ca 53 – 55 % av lønna. Så klart det lønner seg å jobbe lenger for meg! Gå av med tidligpensjon er ikke et smart valg økonomisk.
..
Men pensjonen vil øke når jeg fyller 67. Men jeg har tatt et valg og ønsker ikke jobbe mer nå!
Jeg trodde heller ikke at det skulle gå så radig. Tippet jeg måtte gjennom flere utredninger. Hører jo om andre som går på AAP i årevis. Så jeg ble så lettet at tårene spratt da jeg leste vedtaket.
Tror jeg kan takke en dyktig fastlege som ser meg som den jeg er. Ser at jeg vil så mye mer enn jeg orker og har overskudd til. Han og NAV veilederen min. Hun jeg har snakket med de siste gangene. Hun er flink.
Vi har aldri hatt et stort forbruk. Så det økonomiske går nok. Det bekymrer jeg meg ikke for.
Tankesettet kan jeg så avgjort relatere til, da jeg ville tenkt på nøyaktig samme vis selv. Men objektivt sett, har du en fysikk som rett og slett umuliggjør å kunne skjøtte en stilling i arbeidslivet, og derav er du en rettmessig trygdemottaker fullt og helt.
Dessuten er ikke nytteverdi synonymt med inntektskilde. Du bidrar i aller høyeste grad i samfunnet igjennom politikken og den slags. Kort oppsummert, innebærer dette at du trygt skal kunne benytte deg av dine trygderettigheter uten å føle på verken samvittighet eller mindreverdighet.
Det er nettopp det at de rettmessige mottakerne føler på dette viset som er mye av grunnen til at jeg går så hardt ut mot de som IKKE kan klassifiseres uegnet i arbeidslivet, da dette forhåpentlige mindretallet trigger en generell mistanke mot trygdemottakere som sådan.
Ved å renovere systemet i form av tilretteleggelse for at flere helt eller delvis kom i arbeid, ville de summene som i dag betales ut til mottakere som kunne tjent igjennom lønnet arbeid bli lagt til i potten for de resterende. Det er jo DERE rettmessige mottakere de stjeler pengene fra..
Politisk engasjement har blitt brukt mot meg i prosessen. Og jeg kan forstå det og. Hvis jeg kuttet ut politikken ville jeg kanskje ha energi til å jobbe. Til det har jeg svart at hvis de klarte å finne en heltidsjobb som politiker til meg, er jeg kanskje enig i det. Jeg sto jo som nummer to på stortingslista i 2021, samme året som jeg måtte forlate jobben jeg elsket. Hadde jeg kommet inn på stortinget tror jeg ikke jeg hadde vært ufør i dag.
Når det er sagt tror jeg jeg hadde vært veldig, veldig sliten.
Det er mange ting som kan før til uførhet som man kanskje ikke ser, så det er vanskelig å ha bastante meninger om hvem som er verdige mottakere av uføretrygd.